De riktige følelsene er borte...

[lunalee]

Hei alle sammen. Jeg har vært sammen med min samboer i 5 år. Starten på forholdet var supert. Sex i tide og utide, latter, tull og kos. Etterhvert har han blitt mer reservert. Han har liten kontakt med sine venner. Han er veldig stille av seg. Jeg er livlig, flørtende og sosial. Vi kjøpte oss leilighet for noen år siden, og har snakket om barn. Men... Jeg tenner ikke på han lenger. Han har blitt så kjedelig. Jeg drømmer om sex med andre. Jeg føler at vi har sklidd helt fra hverandre og er bare venner blitt. Jeg har tenkt på å flytte fra han flere ganger, men det er så tungt. Hva med leiligheten, gjelden? Vil jeg klare meg økonomisk alene? Har ikke full stilling, og ca 15.000 kr i mnd. Men jeg må jo også lytte til følelsene mine. Det kommer til å ende med at jeg er utro... Ikke ålreit det heller.

Han er jo bare snill, men det er vel ikke nok?

Jeg synes det er så utrolig vanskelig. Vil jo ikke såre han, og jeg tvinger jo han til å flytte hvis vi gjør det slutt, for da må vi selge.

Noen som har vært i samme situasjon? Eller bare gode råd. Har det skikkelig vondt inni meg...

[lunalee]

Legger til at jeg er 30 år.

[Gjest lesba]

hvis du var i hans sko, hva ville du gjort da?

[lunalee]

Problemet er at jeg tror ikke han helt føler som jeg. Virker fornøyd med å gå i samme tralten... Har tatt det opp tidligere, men ingenting har endret seg. Men han må vel skjønne at dette ikke er bra... han vil nok ikke at vi flytter fra hverandre.

[Gjest Gjest_Johanne_*]

Er det ikke litt dumt å stole på det du føler akkurat nå? Alle har perioder i livet der ikke alt er så greit og det kan jo være at typen din går igjennom en slik periode for tiden.

Jeg kan ikke skjønne at du vil droppe alt du har nå for noen følelser som kanskje bare varer en tid og så begynner ting å bedre seg.

Men det er vel slik det er med oss kvinner, stoler alt for mye på hva vi føler og ikke føler. De har jo tendens til å snu ganske fort.

[Gjest lesba]

Det er én ting som slår meg når du skriver at du har sagt ifra og ingenting skjer, og det er at veldig ofte, når jenter skal si ifra om noe som er viktig, så sier de ifra på en sånn måte at mannfolkene ikke skjønner alvoret.

Tror de (og de jentene som er på samme måte) må ha en skikkelig, utvetydig og innmari gjennomgripende tale om hvordan du opplever tingenes tilstand, hva det gjør med deg og hva du tenker fremover hvis det fortsetter. Samtidig som du skal gjøre ditt for å forstå ham og hans behov, så er det viktig at du får ham til å forstå alvoret i det du sier.

Han har nok hørt hva du har sagt tidligere, men ikke skøjnt alvoret. Det er vel så enkelt som at menn virker til å være fornøyd med mat på bordet og ei dame i senga (også selv om de ikke har sex så ofte - jentene vil ofte mest, er min oppfatning), men hvis de VIL ha dama si, og hvis de forstår alvoret, så gjør de faktisk noe med det.

Og jeg vil påstå at det er 85 % ditt ansvar å sørge for at han forstår, så hemmeligheten er å finne ut _hvordan. Hvilket "språk" tar han på alvor?

En krangel?

En saklig diskusjon hvor begge lytter til hverandre?

At du flytter ut for en periode, med en kort beskjed om hvorfor og hva som kan bringe deg tilbake?

Samlivsterapi?

Utroskap kan ødelegge noe i ham for resten av livet. Spar ham og deg selv for det.

[lunalee]

Johanne: det er ikke bare noe jeg føler nå, det ha gnagd i varierende styrke i over ett år.

Forrige gang vi var inne på temaet virket det jo som han forsto, men sånn det er nå så vet jeg ikke. Fornektelse, å bare la det gå...

[vivana]

Reis. Ikke til syden, men til Asia eller Afrika, for å friske opp følelser. jeg tror du rett og slett føler at det mangler noe i livet, men da kan frivillig arbeid med barn blåse mye mening i livet ditt. og hans. Prøv det før du gir opp.

Kan reise andre steder og gjøre andre ting enn jeg anbefalte, men prøv å få mening gjennom veldedighet. Jeg har prøvd dette og det hjalp meg mye, når jeg syntes at alt var sååååå kjeeeeeedeeeeliiiig i livet. Lykke til!

[lunalee]

Hehe... hadde ikke sett for meg et sånn råd. Det lar seg ikke gjøre akkurat nå gitt. Dessuten føler jeg ikke det er der løsingen ligger...

[Gjest Gjest_Linka_*]

Hei alle sammen. Jeg har vært sammen med min samboer i 5 år. Starten på forholdet var supert. Sex i tide og utide, latter, tull og kos. Etterhvert har han blitt mer reservert. Han har liten kontakt med sine venner. Han er veldig stille av seg. Jeg er livlig, flørtende og sosial. Vi kjøpte oss leilighet for noen år siden, og har snakket om barn. Men... Jeg tenner ikke på han lenger. Han har blitt så kjedelig. Jeg drømmer om sex med andre. Jeg føler at vi har sklidd helt fra hverandre og er bare venner blitt. Jeg har tenkt på å flytte fra han flere ganger, men det er så tungt. Hva med leiligheten, gjelden? Vil jeg klare meg økonomisk alene? Har ikke full stilling, og ca 15.000 kr i mnd. Men jeg må jo også lytte til følelsene mine. Det kommer til å ende med at jeg er utro... Ikke ålreit det heller.

Han er jo bare snill, men det er vel ikke nok?

Jeg synes det er så utrolig vanskelig. Vil jo ikke såre han, og jeg tvinger jo han til å flytte hvis vi gjør det slutt, for da må vi selge.

Noen som har vært i samme situasjon? Eller bare gode råd. Har det skikkelig vondt inni meg...

Ca samme båt som deg , bortsett fra at vi har barn da , så det blir vel noe annerledes . Har heller ikke kommet frem til hva jeg skal gjøre .

[Gjest Gjest]

Hva med leiligheten, gjelden? Vil jeg klare meg økonomisk alene? Har ikke full stilling, og ca 15.000 kr i mnd. Men jeg må jo også lytte til følelsene mine. Det kommer til å ende med at jeg er utro... Ikke ålreit det heller.

Jeg skjønner det på en måte... At damer som lurer på å gå fra mannen ikke vil pga økonomi. Men jeg ville aldri latt det hindre meg hvis jeg følte det var riktig å avslutte forholdet. Nå bor jeg i en hybelleilighet, er veldig prisbevisst når jeg kjøper mat og bruker ikke penger på mye jeg egentlig ikke trenger... Ting kommer i orden igjen etter hvert. Jeg har det bedre med meg selv nå, enn jeg hadde med exen i stor leilighet, penger til å kjøpe den maten jeg ville ha og å unne meg litt luksus.

Tenk deg om, og for all del snakk med han Han høres jo ålreit ut, egentlig!

[Gjest Gjest]

Ikke tenk på at du sårer han hvis dere begge må flytte pga dette. Det er verre å bli hos ham hvis det ikke er det du egentlig vil... Da hindrer du han jo i å finne ekte kjærlighet med en han passer bedre med.

Håper det ordner seg for dere:)

Du er den viktigste i ditt liv!

[Gjest MikeWaters]

Ca samme båt som deg , bortsett fra at vi har barn da , så det blir vel noe annerledes . Har heller ikke kommet frem til hva jeg skal gjøre .

Man må ikke leve med noe som man ikke mener er et fullverdig liv, men man skylder seg selv og sitt forhold å prøve å "fixe" det. I noen tilfeller kan samlivsterapi funke, men har det gått for langt og følelsene har begynt å dabbe av så er det nok desverre for sent.

Har du tatt omm gang på gang at noe skurrer, og det fremdeles ikke skjer noe, så er det ikke så mye mer å gjøre etter min mening. Mange menn er ufattelige tapere på dette området, og er fornøyd med tralten som skurer og går.

Får man ikke dekket sine basis behov i et forhold, så vil man etterhvert begynne å stille sitt hjerte eller sin hjerne åpen for inputning utenfra. Dette er ikke noe hokus pokus, og det skjer gang på gang på gang.

[lilljan]

Så trist for dere da. Det er enkelt å si pakk sakene dine å gå. Det er bra for dere begge, men så er det jo alle andre aspektene ved dette: økonomi, familie, nytt bosted osv. Jeg tror det blir en tøff tid for dere begge, der du mange ganger kommer ti å tenke på om du gjor det riktige. Men egentlig vet du kanskje svaret selv. Det er jo ikke bra eller nødvendig å levei ett forhold der du ikke trives eller for utfolde deg. Vil ikke annbefale deg utroskap for at det skal være grensen for at du forlater han etterpå. Da ødelegger du mye for han senere i livet, og alle gode minnene dere har fra forholdet vil bli ødelagt - det er en feig løsning.

Jeg ville heller ikke vente til det evnt kom barn, det gjør saken trist.

Lykke til

[Karry]

Jeg antar at du skriver dette fordi det har vart sånn en god stund (noen måneder/år). Har bare ett råd til deg; avslutt forholdet.

[waco]

Hvis du har tenkt til å være utro så pass på at du ligger med en kamerat av ham, for da pleier alt å bli så bra skal du se!

[Gjest Gjest]

Du har tenkt på dette i ett år? Da er saken klar, selv om det blir slitsomt med økonomien en stund...

[Gjest Gjest_Trude_*]

Hei alle sammen. Jeg har vært sammen med min samboer i 5 år. Starten på forholdet var supert. Sex i tide og utide, latter, tull og kos. Etterhvert har han blitt mer reservert. Han har liten kontakt med sine venner. Han er veldig stille av seg. Jeg er livlig, flørtende og sosial. Vi kjøpte oss leilighet for noen år siden, og har snakket om barn. Men... Jeg tenner ikke på han lenger. Han har blitt så kjedelig. Jeg drømmer om sex med andre. Jeg føler at vi har sklidd helt fra hverandre og er bare venner blitt. Jeg har tenkt på å flytte fra han flere ganger, men det er så tungt. Hva med leiligheten, gjelden? Vil jeg klare meg økonomisk alene? Har ikke full stilling, og ca 15.000 kr i mnd. Men jeg må jo også lytte til følelsene mine. Det kommer til å ende med at jeg er utro... Ikke ålreit det heller.

Han er jo bare snill, men det er vel ikke nok?

Jeg synes det er så utrolig vanskelig. Vil jo ikke såre han, og jeg tvinger jo han til å flytte hvis vi gjør det slutt, for da må vi selge.

Noen som har vært i samme situasjon? Eller bare gode råd. Har det skikkelig vondt inni meg...

Har tenkt på det samme i 2 år, og enda sitter jeg her.

Haler ut og haler ut. Man er bare redd for å såre, hadde jeg hatt null empati hadde jeg vært ute av forholdet forlenge siden.

Jeg sier bare ; vent ikke for lenge uansett hva du velger!

[*Numi*]

Har tenkt på det samme i 2 år, og enda sitter jeg her.

Haler ut og haler ut. Man er bare redd for å såre, hadde jeg hatt null empati hadde jeg vært ute av forholdet forlenge siden.

Jeg sier bare ; vent ikke for lenge uansett hva du velger!

Det ville vel i og for seg være mer empatisk å la ham gå slik at han kan finne noen som er 100% engasjert i forholdet og som vil ha ham, enn at du blir værende av dårlig samvittighet?

[~white lady~]

Det høres ut som dere har ganske ulik personlighet. Hvis dette er noe du ikke vil leve med så bør du avslutte det hele så fort du kan.

Hvorfor sløse bort den dyrebare tida man har med å være ulykkelig?

Nei, grip muligheten mens du har den, før det event. kommer barn inn i bildet.