Han lar det gå utover ungene

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er en separert tobarnsmamma. Barna er i småskole/mellomtrinn.

Vi har nå bodd fra hverandre i ett år. Jeg forlot han bla fordi han var kontrollerende, sykelig sjalu og hadde ikke repsekt for meg. Vi var sammen/gift i maaaange år. Jeg burde gått fra han lenge før jeg gjorde. Nå har jeg det bra, barna har det bra og han har det pyton.

Han pleier å være med barna mens jeg jobber lang dag en kveld i uka. Ellers har vi ingen samvæsavtale, han nektet det faktisk, til tross for at jeg understrek for han at jeg syntes det var viktig for ungene at de opprettholdt kontakten.

I kveld var han igjen sammen med barna. Men det ble ikke hyggelig.

Noen eksempler: Datteren min gir han en selvlaget nisse som gave. Han kaster den fra seg og sier at han ikke gleder seg til jul. Han påpeker at guttungen er tjukk (noe han ikke er, men han har litt rund mage og er glad i mat). Han klager over at vi har det rotete. Han sier at julepynten som jentungen har laget er stygg. Han skriker til dem mens en venninne av datteren vår er til stede.

Mens jeg var på jobb ringte barna meg 6-7 ganger og lurte på når jeg kom hjem. Da jeg kom hjem hadde han gått, selv om det var mørkst ute var de alene hjemme (klokken var ca. 20.00).

Dette er etter min mening helt uakseptabelt. Barna var lei seg og sinte på pappaen sin. Vi måtte ta en lang prat om dette.

Jeg forstår at han er sint på meg,det må han gjerne være, jeg takler det. Men at han lar det gå utover barna på denne måten synes jeg er barnslig, umodent, primitivt!

Jeg blir også veldig usikker på om det er bra for dem å være sammen med han alene. Han har vært/&er psykisk syk, og jeg er redd dette er tegn på at han i hvert fall ikke blir bedre....

Hva skal jeg gjøre? Prate med han? Overse det? Nekte han samvær?

Veldig lei meg nå....

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Beklager alle skrivefeilene, jeg er litt opprørt..

[Gjest Gjest]

Høres ut som dere trenger hjelp/støtte av profesjonelle. Vet ikke om barnevernet er det rette, men noen bør få vite om hvordan han oppfører seg slik at du har vitner. Dette er ikke en oppførsel en far verdig.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke latt han vært alene med barna når han forlater barna før du har kommet hjem. Lag avtaler hvor han har samvær når du er tilstede - slik at du kan styre han vekk fra de værste utbruddene/ideene..

Lykke til.

[Gjest Gjest]

En sånn mann hadde ikke fått vært alene med barna mine.

Og mer er det vel ikke å si om den saken.

[Gjest Gjest]

Fy, for en fæl og ekkel mann..

Jeg hadde aldri latt barna være alene med ham igjen.

Det er ikke bare uakseptabelt, det er forkastelig.

Hadde noen behandlet mine barn slik så hadde det blitt månelyst.

[Gjest Gjest]

Bor hans foreldre eller søsken i nærheten? Kanskje dere i så fall kunne forsøkt samvær ved besøk hos dem? Tanken min er at da er det voksne tilstede som kan gjøre barna trygge og løse evt ubehagelige situasjoner. Hvis du ikke er der, har han ikke deg å demonstrere for. Virker som om samværet provoserer ham nå. Nedslående at en voksen mann kan være slik overfor sine egne barn. Skremmende at det er så mye aggresjon der også. Kan noen i hans familie bringe dette videre til behandleren hans? Evt du, men pass at det ikke kommer i journalen. Du skriver ikke hva slags psykisk sykdom han har. Kan han miste virkelighetsoppfatningen? Finne på noe dummere enn han gjør nå?

[Gjest gjest -trådstarter]

Bor hans foreldre eller søsken i nærheten? Kanskje dere i så fall kunne forsøkt samvær ved besøk hos dem? Tanken min er at da er det voksne tilstede som kan gjøre barna trygge og løse evt ubehagelige situasjoner. Hvis du ikke er der, har han ikke deg å demonstrere for. Virker som om samværet provoserer ham nå. Nedslående at en voksen mann kan være slik overfor sine egne barn. Skremmende at det er så mye aggresjon der også. Kan noen i hans familie bringe dette videre til behandleren hans? Evt du, men pass at det ikke kommer i journalen. Du skriver ikke hva slags psykisk sykdom han har. Kan han miste virkelighetsoppfatningen? Finne på noe dummere enn han gjør nå?

Han har hatt paranoid psykose to ganger tidligere, sist i fjor vinter. Da var vi sammen, og jeg måtte kjøre han på legevakta og få han tvangsinnlagt. Det var det verste jeg og tyngste jeg noensinne har gjort. Han går på medisiner (håper jeg) som har hatt god effekt. Men han har det slitsomt på jobben, og det var dette som utløste den forrige psykosen hans. Derfor er jeg ganske bekymret. Jeg tror jeg må snakke med han, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det uten at han bare går i forsvarsposisjon.

Barna sa at pappa "var dum" - det er jo helt riktig. Datteren min sa at hun forsto godt at jeg ikke kunne være kjæresten hans lenger. Og hun er bare 10 år....

Jeg må nok finne andre løsninger for barna mens jeg har senvakt, og ellers klare meg med andre barnevakter fremover...må innrømme at jeg er sliten av dette nå....

Og som sagt; jeg synes det er helt greit at han er sint på meg. Det er jeg forsåvidt vant til, og jeg plages av skyldfølelse fordi jeg har forlatt han, men det er noe jeg klarer å leve med. At han lar det gå ut over barna kan jeg ikke leve med.

Rart at han ikke forsåt at han sparker seg selv bak på denne måten.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde blitt iltrandes sinna og sagt at om han skal være en drittsekk, så får han ta det ut over seg selv og ikke barna.

Jeg hadde dratt frem de tingene han har sagt og gjort mot barna og sagt at dette er helt uakseptabelt. Deretter hadde jeg ikke forlatt barnas side når han er i nærheten!

[Gjest Gjest_norah_*]

høres ut som om mannen har psykiske problemer(som du jo sier) og sjangsen for at han har kuttet medisinene høres jo ut som veldig sannsynlig....

du kan jo først snakke sammen med barna om dette, og forklare at pappa har en slags sykdom som gjør at han ikke alltid oppfører seg fint - og at dette ikke er deres feil.

jeg ville kanskje sagt at pappa mener det ikke på ordentlig, men at du forstår de blir lei seg.

jeg ville nok nektet han samvær - men reagerer på at man ofte sier "mine barn"

det er deres felles barn.

men når den ene, eller begge, blir ute av stand til å gi god omsorg, så må man ta grep.

nå er du denne personen, og jeg mener du best gjør dette ved å nekte han samvær inntil han har oppsøkt behandling og at du kan merke virknignen på medisinene.

jeg ser ikke poenget med å kjefte på ham, for han er tross alt psykisk syk.

hvorvidt han egentlig er en drittsekk eller ikke er irrelevant, denne mannen er ikke frisk.

ingen normale mennesker snakker så ufint til barna, og spesielt ikke på en så prematur måte.

han høres jo ut som et barn, så noe er veldig galt.

dette er uansett ikke ditt ansvar utover å sørge for at du og barna har det bra.

ta kontakt med familivernkontoret og hør hva slags erfaring de har i slike tilfeller.