Stolte ikke på meg som barnevakt..

[Obiola]

Hei,

Er en jente i starten av 20 årene. Min bestevenninne siden ungdomsskolen fikk for litt over et år siden sitt første barn. Jeg er fadder for barnet, og kalles for 'tante', noe som er kjempe hyggelig.

Vi bor for tiden på helt forskjellige plasser og sees derfor ikke så ofte. Ungen har jeg derfor naturlig ikke fått sett så mye. Men vi treffes mye når jeg er hjemme, da viser jeg alltid at jeg bryr meg om henne og ungen (har med gave osv.)

Sist jeg var hjemme var barnet ca 10-11 mnd. gammel. Jeg og venninnen min skulle på en liten bytur og hun skulle en tur innom frisøren først.

Jeg ble med og tilbød meg å passe på ungen mens hun klipte seg. Tenkte det også var en fin mulighet for å bli bedre kjent.

Ungen satt i vogna, men ble raskt utolmodig. Jeg tok han opp, fant frem vannflaska og noen leker. Han skreik først, men jeg klarte raskt å roe han.

Det gikk kjempe fint, han koste seg hos meg. Og moren var jo kun noen meter unna!

Det som jeg reagerte på er at venninnen min ble mer og mer stressa. Hun klarte ikke å slå seg til ro med at jeg passa ungen. Så det tydelig på henne. Tilslutt endte det med at hun ba meg finne mobilen hennes og ringe faren til ungen. For å be han komme ned til oss!! Unnskyldningen var at ungen var sulten, og faren skulle kjøpe med mat. Han måtte skynde seg skulle jeg si fra henne. Når maten kom var jo ikke ungen sulten, og faren lot han fortsette å sitte hos meg. Da ba min venninne han om å ta ungen selv! (litt sånn 'redd barnet vårt' følte jeg)

Synes dette egentlig var en ganske ubehagelig situasjon. Har tenkt mye på det i ettertid. Jeg er både ansvarlig, og har masse erfaring med barn! Ungen var helt trygg hos meg.

Så bare lurer på, dere her inne som er mødre selv, er dette en naturlig oppførsel?

Var hun redd for at jeg ville miste ungen i gulvet eller noe? Eller finnes det mødre som blir 'sjalu' om barnet deres knytter seg rask til andre, og viser at de koser seg hos dem?

Var egentlig ganske trist, for jeg føler at hun ikke stoler på meg...

[Gjest Gjest]

Bestevenninnen min siden ungdommskolen fikk barn i fjor, vi er begge 23 år gamle. Jeg bor på andre siden av landet i forhold til min venninne, men har møtt barnet en 10-12 ganger siden det ble født, så vi har jo et slags forhold. Moren til barnet er den beste venninna jeg kan forestille meg, og hun har aldri stilt spørsmål med tanke på meg og barnet hennes. Tvert om bruker jeg å ta ungen ut av stuen og inn på feks soverommet for å leke når moren sitter i telefon, og hun bruker å komme inn og takke meg for at jeg bidrar når jeg er hos henne for det kan bli slitsomt alene.

Tror rett og slett det er en tillitssak.. Syns det var hysterisk av din venninne å reagere på den måten der, det må jeg si :klø:

[ToveM]

Noen er bare sånn....har noen i familien selv. Ingen andre enn de selv får "røre" ungene. Spesiel var de hysterisk med 1. mann. De var på besøk hos oss en gang, og jeg spurte om å få ta en tur med gutten i vognen. Men de måtte være med..enden på visa var at de gikk og bar på ungen, og jeg kjørte en tom vogn..(har oppdradd 3 ungen selv, så er ingen nybegynner..)

Og noen andre jeg kjenner til nektet oldemoren å holde babyen på sykhuset etter fødselen. Og dette er ingen gammel oldemor, helt til for noen måneder siden, jobbet hun som barnpleier på samme avdeling. Her er det faren til ungene som som er skikkelig "hønemor"

Endret 5. desember 2009 av ToveM

[Eliza Doalot]

Jeg kunne godt reagert på samme måte som din venninne. Det hadde sansynligvis ikke vært fordi jeg ikke hade hatt tillit til deg, men derimot at jeg hadde følt på at jeg belemret deg med en sutrete unge.

[Que]

Hn høres ganske hysterisk ut egentlig. Men jeg har inntrykk av at noen bare er sånn. Jeg kjenner jo følelsen selv. Særlig hvis det er noen som nesten alrdi han møtt han før, men jeg VET jo godt at gutten min (7 mnd) har det trygt, det ser man jo på dem og dersom noen føler seg utilpass hvis han begynner å sutre, så har de vett på å si ifra til meg slik at jeg kan ta over.

Når vi er på besøk hos andre eller selv får besøk sitter han stort sett på noen andres fang og ser ikke ut til å ha noe imot det. Jeg tror det er ganske viktig å venne barn til det fra starten av. Slik at de blir vant til at andre enn mamma og pappa kan holde de og passe på de... Det er jo bare deilig å få litt avlastning innimellom..

[Mohini]

Vet om mange foreldre som er sånn og jeg skjønner ikke hvorfor.

Men det er for at jeg ikke er sånn selv.

Jeg setter stor pris på venner som tar seg tid til datteren min og ikke bare overser henne når de er sammen med meg.

Jeg har vært veldig nøye med at folk jeg kjenner også skal få være sammen med min datter og det har så langt resultert i at jeg har en unge som er trygg på folk og koser seg med de som gir henne oppmerksomhet.

[Shade]

Jeg kunne godt reagert på samme måte som din venninne. Det hadde sansynligvis ikke vært fordi jeg ikke hade hatt tillit til deg, men derimot at jeg hadde følt på at jeg belemret deg med en sutrete unge.

Jeg tenkte akkurat det samme

[Gjest Gjest]

Jeg kunne godt reagert på samme måte som din venninne. Det hadde sansynligvis ikke vært fordi jeg ikke hade hatt tillit til deg, men derimot at jeg hadde følt på at jeg belemret deg med en sutrete unge.

Enig.

[Hedda-78]

Enig.

Samme her. Kanskje hun ville at pappaen skulle ta ungen; ikke for å redde ungen, men for å redde deg ut av situasjonen?

[Obiola]

Joda, kan jo ha vært sånn at hun ikke synes det var riktig at jeg skulle passe en sutrete unge! Men så var det jo det at ungen roet seg ned ganske raskt, og vi begge ga jo utrykk for at vi synes det var koselig.

Får håpe det blir litt bedre nå som barnet er litt eldre. Kan jo umulig være bra for en ettåring å omtrent 'nektes' å bli sosialisert. Men for å unnskylde venninnen min litt, hun hadde absolutt ingen erfaring med barn før hun ble mor selv, var den typen som selv ikke ville turt å ta i et barn engang. hehe

Så kan jo hende det ligger litt i hennes egen usikkerhet!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke, mange foreldre er ganske hysteriske når det gjelder sine egne barn. Jeg har selv aldri opplevd at noen har spurt meg om å sitte barnevakt, selv om jeg har jobbet med barn og flere har kommentert at jeg har et godt lag med barn og jeg har sagt at jeg gjerne kan være barnevakt og at det bare er å spørre... Men da synes jeg ikke noe særlig synd på dem heller hvis de sutrer over at det er så mye med barna og at de ikke har tid til noe annet enn å ta seg av barna sine...