Vår vakre sønn Erlend er død 12 år gammel.

[Kjetil S.]

Har mistet barn selv, og bare tiden kan hjelpe, dessverre.

Og ingen kan så klart forstå hvordan det virkelig føles, men tiden leger dog alle sår, tro det eller ei! :-)

[Gjest også mamma]

Kjære mamma til 3.

Min dypeste medfølelse til deg og dine. Det gjør så vondt å lese det du skriver. Du får meg til å tenke over at veien fra barna våre er der, til at de er borte kan være så ufattelig kort. Jeg håper du klarer å bære sorgen over gutten din. Ta vare på deg selv.

Jeg er selv mamma til 3, en gutt på 12 og to mindre jenter.

[Gjest Gjest]

Håper dere får en så fin bursdagsfeiring og julaften som mulig. Jeg kjenner dere ikke, men jeg tenker på dere i dag.

[Gjest Gjest]

Tenker på dere i dag, virkelig.

[Mamma til 3]

Nå må vi våkne fra dette ufattelig marerittet snart, jeg orker ikke, det kan IKKE være sant!

Han var utrolig morsom og bare snill. Dette er så urettferdig og uforståelig. Erlend var et fantastisk flott og godt menneske, og jeg kan ikke fatte at han bare kan bli borte sånn. Helt levende og frisk, også død en halvtime senere. Hvordan er dette mulig?? Alt i meg skriker etter vakre Erlend, jeg skjønner ikke og jeg nekter å akseptere. Jeg skvetter hver gang jeg tenker på det. Det er ubeskrivelig vondt.

Jeg misunner intenst de som har alle barna sine, og miste et barn er helt uforståelig og knuser livet ditt.

Ta godt vare på ungene deres alle sammen, det er ingen som har noen garanti for hvor lenge vi er så heldige å beholde de.

Takk for all omsorg og for at dere der ute (mennesker som jeg ikke kjenner) skriver så fint og rørende til meg. Tusen takk.

[Gjest Gjest]

Vi er nødt til å ta vare på hverandre, og de som trenger det. Ellers kommer vi sjelden noe vei.

[NovaFlare]

Jeg sitter her på jobben (på kurland) og vet at et eller annet sted i nærheten er du. Jeg griner og jeg er så glad for at alle rundt meg sover.

Kondolerer så fantastisk mye.

Livet er faen meg urettferdig. Heldigvis har du de to nydelige jentene dine som Erlend kan leve videre igjennom.

H.I.F

[Gjest Elin1980]

Kjære vakre vennen min...

Jeg har sittet her og lest hele tråden din nå, og jeg griner, griner av hele mitt hjerte!

Jeg tenker på dere hele tiden, og synes livet er urettferdig..

Du er utrolig flink til og skrive og utrykke følelsene dine på en ufattelig sterk måte! Når man leser det du skriver så lever man seg virkelig inn i tankene dine og merker noen av smerten dere bærer..Er umulig og merke all smerte uten og oppleve det selv, men man får ihvertfall et meget godt innblikk i hvordan du har det og hvor utrolig trist og vanskelig ting er nå !!

Skulle så gjerne ønske at det var noe jeg kunne gjøre for og ta bort smerten deres,det ønsker nok alle..ord blir som mange her skriver fattige, og det er ikke alltid like lett og vite hva man skal si eller gjøre..

Jeg tittet på bildene av vakre Erlend i sta, og gjør det flere ganger daglig nå.. du er virkelig flink til og sette ord på alt, og det er godt og vite at du er så åpen om alt.. Godt og se bildene av vakre gutten deres, og det er som du sier at han var jo så levende for så og bli borte bare noen minutter senere...man skal ikke kunne skjønne dette vennen, det er ingenting og skjønne for det er umenskelig og urettferdig..

Det skal ikke være lov eller mulig og miste sitt barn MEN

desverre så skjer det.. utrolig trist og umenneskelig..

Som jeg har sagt mange ganger så håper jeg du sier i fra om det er noe som helst jeg kan gjøre for dere, jeg er her..

En vakker dag vennen så skal du få smile igjen, men det tar tid og du må tillate deg at det tar tid.. Alle føler med dere, og alle vil være her for dere! Fortsett med og skrive slik du gjør, tror det hjelper deg masse..Få det ut..

Glad i deg vennen!!

[Gjest Gjest]

Dette er helt forferdelig! Livet er så urettferdig! Dette kommer til å ta lang tid for dere og komme igjennom. Det er derfor viktig å holde sammen og ta godt vare på hverandre. Det kommer til å ta god stund før du kan klare og smile igjen. Prøv å tenk på hvor fantastisk han var og alle minnene dere har og prøv å tenk på alt det morsomme og koslige dere gjorde sammen.

Vet ikke om dette hjelper, men det har hjulpet meg litt, da jeg mistet besteveninnda min som tok selvmord (vet det er en helt annen følelse og mye værre for deg å miste sitt barn! klarer ikke å forestille meg det i det hele tatt! helt uvirkelig og grusomt!) Men det hjalp meg veldig å se på fine bilder av henne og mimre opp minner sammen med familien hennes og kan faktisk sitte og le litt og gråte litt samtidig mimre opp de flotte minnende jeg har med henne.

Jeg føler med dere og kondolerer så utrolig mye. Det er viktig å prate om det og gråte så mye man trenger. Tenker på dere

[Gutt84]

Så utrolig trist og uvirkelig.. Kondolerer så mye, kan ikke begynne å forestille meg hvor vanskelig det her må være en gang :/

[Gjest Gjest]

Dr Eldon Tyrell: The light that burns twice as bright burns for half as long - and you have burned so very, very brightly, Roy. Look at you: you're the Prodigal Son; you're quite a prize.

Roy Batty: I've seen things you people wouldn't believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhauser gate. All those moments will be lost in time... like tears in rain... Time to die.

Bladerunner

For håpe disse sitatene ikke virker støtende på noen måte, men når jeg leste innleggene dine og hvordan du beskrev sønnen din og hvordan han forsvant så alt for tidlig, var de noe av det første som dukket opp i tankene mine.

Har egentlig ikke ord i slike situasjoner. Håper du med tiden kan verdtsette de gode minnene og legge de vonde bak deg. Ønsker deg og din familie god bedring og et så godt liv som overhode mulig videre. Hvem vet om du vil møte sønnen din igjen, men han lever uansett videre i minnene til deg, din familie og hans nærmeste venner.

[Gjest Gjest_Marlene_*]

Uff, fikk virkelig grøssninger av å lese dette! Vet ikke hva man skal si i en slik situasjon. Men jeg tenker på dere, og ønsker dere alt godt!

[Brunhilde]

Den siste dagen i dette året, Mamma til 3.

Jeg har fulgt med i tråden din, og det er like vondt å lese, hver eneste gang.

Jeg skulle ønske jeg kunne trøste deg. At jeg hadde akkurat de ordene som ville få alt det vonde til å gå bort. Det kan jeg ikke og det har jeg ikke.

Jeg kan bare tenke på deg og dine, og håpe på at sorgen og savnet blir litt lettere å bære ettersom dagene går.

Jeg leste en gang dette kinesiskse visdomsordet, og selv om jeg ikke har mistet et barn, så har jeg mistet noen som var nære og kjære, og disse ordene har faktisk hjulpet meg i tunge stunder. Jeg håper de kan gi deg noe.

Kinesisk visdomsord

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantenes spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,

overskygger savnet av det du har mistet, når du vet

at du aldri villet unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang

kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser

avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Jeg ønsker deg og dine et godt nytt år.

Hekse

[Gjest Gjest_Kaia_*]

Min dypeste medfølelse sender jeg til deg, mor til 3.

Det du gjennomgår nå kan man ikke forestille seg, uten selv å ha vært gjennom det. Heldigvis er det mange der ute som har delt sine erfaringer, og noen håper jeg kan være til hjelp for deg.

Jeg er sykepleier, mor til 3, og har møtt mange sørgende gjennom tiden... Sorg over å miste noen er "prisen" vi må betale for å være glad i noen.. Hadde vi ikke hatt evne/vilje til å knytte oss følelsesmessig til noen, så hadde vi vært "skånet" for sorg.. Men, hva hadde et liv uten noen å elske og overøse med kjærlighet vært...?

Jeg håper du klarer å se at din sønn lever videre gjennom deg, og at du etterhvert klarer å være der fult og helt for dine to døtre.

Om det er lov å gi deg et par råd, så anbefaler jeg å ta kontakt med noen du kan snakke med med jevne mellomrom, enten nære venner eller profesjonelle. Jeg vil samtidig på det sterkeste anbefale deg å finne et alternativ til Sobril..., den er sterkt vanedannende, og etter noen dagers bruk vil symptomene på at den går ut av kroppen være sterkere enn symptomene du tar de for. Uro og kroppslig ubehag vil forsterkes, og bare føre til at du må ta mer.

Jeg vil avslutte med profeten Kahil Gibran sine ord om glede og sorg:

"DA SA EN KVINNE, SNAKK TIL OSS OM GLEDE OG SORG

Og han svarte;

Din glede er din sorg uten maske.

Og den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med tårer.

Og hvordan kunne det være annerledes ?

Jo dypere sorgen trenger inn i deg, jo større glede kan du oppnå.

Er ikke det beger som bærer din vin det samme beger som ble brent i pottemakerens oven ?

Og er ikke lutten som beroliger ditt sinn, det samme tre som ble uthult med kniver ?

Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som har gitt deg lykke.

Noen av dere sier. «gleden er større enn sorgen» og andre sier «sorgen er størst».

Men jeg sier at de er uatskillelige.

Sammen kommer de, og når den ene sitter alene ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.

Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede.

Bare når du er tom, er du i ro og balanse.

Når skattmesteren løfter deg for å veie sitt gull og sølv, vil din glede eller din sorg heve eller senke seg."

Jeg ønsker deg alt godt videre, og håper du etterhvert vil kunne si med glede at han har levd, og ikke med sorg at han er borte..

[Gjest Gjest]

Kjære deg.

Nå når vi går inn i det nye året håper jeg at det kan bety et skifte også for deg og din familie personlig. En ny start. Det vil være en ny start uten den vakre gutten din, men ikke helt. Han vil alltid være der med dere, han lever gjennom dine andre barn, deg og mannen din. Han er med dere i all ånd.

Jeg ønsker dere alt godt, det beste, og det beste av det igjen i kampen om å komme over sorgen, og leve med minnene fremover. Mine tanker går til dere, slik de også har gått til dere i det siste.

[Gjest Sativa]

Husker du sist gang jeg var hos deg? Da jeg leverte julegavene, og dere nettopp hadde kommet hjem? Vi satt i tvstua og snakket om dine opplevelser de tre foregående dagene. Du så så rolig ut, du sa "nå føler jeg meg helt rolig inni meg" Og vi fleipet om det og vi lo. Alle lo, du også. Ekte, glad, litt rå latter. HVis du har glemt det, og ikke ledd sånn etterpå, så vil jeg fortelle deg at jeg nesten begynte å grine av lettelse da du gjorde det. Det der tror nemlig jeg er det For aller første tegnet på at du kommer til å føle ekte glede igjen.

For gleden er der, du ser bare ingen vits i å finne den fram akkurat nå. om tid og stunder vil du greie å eksistere som den glade jenta du alltid har vært, med lyset i øynene og den trillende latteren som er så smittende, samtidig som du har mistet Erlend din. Du kan tenke på ting han har sagt eller gjort og le og le og le til du hiver etter pusten.

Jeg er faktisk villig til å vedde på det..

Er så glad i deg jenta mi, jeg vil reparere hjertet ditt...,

[Kjetil S.]

Husker du sist gang jeg var hos deg? Da jeg leverte julegavene, og dere nettopp hadde kommet hjem? Vi satt i tvstua og snakket om dine opplevelser de tre foregående dagene. Du så så rolig ut, du sa "nå føler jeg meg helt rolig inni meg" Og vi fleipet om det og vi lo. Alle lo, du også. Ekte, glad, litt rå latter...

Det dummeste av alt er at man liksom kan føle seg skikkelig skyldig for i det hele tatt å ha ledd en litt rå, herlig og ærlig latter.

Man vet jo at den som har gått bort skulle helst ønske at man gjorde det, men man tenker ofte lett mest på at man liksom er "skyldig" for å være glad så kort tid etterpå.

Men som du sier så er det helt rett at man normalt sett sakte men sikkert får fler og fler av de glimtene der, og oftere og oftere.

Det er også en viktig del av det å finne igjen "sitt nye jeg" i en ny type hverdag. Det får ta den tiden det tar, men det viktigste er at man klarer å ivareta det man har fremfor selv å la seg gå til grunne. Det tar sin tid, men det er også sånn det er, og det er faktisk lov til å finne igjen til sine koselig stunder i livet.

[Heart]

Kjære Mamma til 3.

Det er så vondt å lese om det du gjennomgår nå. Likevel, takk for at du skriver om det, for dette trenger vi å høre. Det er mange som nå får anledning til å vise deg medfølelse.

Jeg tror ikke det finnes noe verre enn når foreldre mister et barn. Det er som du sier, du har mistet en del av deg selv nå. Og det kjennes som et stort hull, det er så tydelig at man nesten venter å kunne se det på seg selv i speilet. Du trenger å kunne holdet barnet ditt, det er det eneste som kan hjelpe, men han er ikke her lenger.

Vi er mange her inne som gråter med deg. Jeg skulle ønske vi kunne gi deg tilbake din Erlend. Hvis det var tid eller krefter eller penger det sto på, tror jeg ikke det ville vært vanskelig å få samlet støtte til det, for det er nok ingen her inne som ikke ville unnet deg det, dypt og inderlig. Men dessverre er vi alle maktesløse overfor døden. Jeg beklager.

Du skriver at du tenker mye på døden nå. Det er noe vi ellers flykter fra så lenge vi kan, for tanken er så grusom. Jeg er religiøs, og tror som du at de døde ikke har noen bevissthet. Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom. Samtidig tror jeg at Gud kan og skal vekke de døde til live igjen. Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle som er i gravene, skal høre hans røst. Det er til stor trøst for oss som tror det, men det tar ikke vekk savnet og smerten, for det skjer uansett ikke her og nå.

Hvordan kommer du igjennom dette? Jeg har ingen oppskrift, men jeg tror jeg kan garantere én ting: Ikke alene. Da noe lignende skjedde i min familie, ble det tydelig at når noe så grufullt skjer så kan det enten bringe oss sammen, eller drive oss fra hverandre.

Såvidt jeg skjønner, har du en mann og to barn som trenger trygghet nå. Hvis du har foreldre eller svigerforeldre tilgjengelig, eller kanskje andre slektninger, så bruk dem til støtte og barnevakt. Snakk med din mann på tomannshånd. Gråt på hverandres skuldre, kom dere ut av huset, eller gjør hva dere trenger for å stå sammen. Ta også imot annen hjelp og trøst fra familie og venner, alt hjelper. Så kan dere etterpå være sterke sammen som foreldre når dere må være trygge voksne og forklare dette som egentlig er hinsides forklaring.

Det tar en god stund før den knugende følelsen av konstant savn sakte avtar. Når den til slutt gjør det, er det ikke fordi du slutter å elske barnet ditt, eller ikke savner ham mer. Det vil du alltid gjøre, for han var enestående og kan ikke erstattes. På en eller annen måte vil du likevel klare å takle savnet, for det er sånn vi fungerer. Det var antakelig det Arnulf Øverland mente da han skrev "ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage; døgnet har mange timer, året har mange dage."

Dere vil komme igjennom dette. Det er som Kjetil S. skriver, til slutt skjønner man at man har lov til å glede seg over ting igjen uten å føle skyld, for det betyr ikke at man ikke ærer minnet om den som er borte. Et annet godt råd du har fått, er å ikke prøve å døyve smerten med legemidler. Helsevesenet vårt kan gjøre utrolige ting, men de kan ikke alt. De kunne ikke hjelpe Erlend da han trengte det, og de har heller ingen kur mot sorg.

Huff, dette ble langt. Det var ikke meningen å holde en svær tale.

Jeg ønsker deg og dine alt godt i denne vanskelige tiden.

[Mamma til 3]

Jeg sitter her og gråter, jeg gråter for Erlend, men jeg gråter også for alt det vakre dere skriver til meg. Dere forstår så godt og det er så godt for meg at dere ønsker å hjelpe, men det er som Heart ( kjempefint innlegg, tusen takk) skriver: Overfor døden er vi alle maktesløse, det er ingen som kan hjelpe oss. Jeg/ Vi/ Ingen kunne hjelpe Erlend når han trengte det som mest og det er jo så vondt, at jeg da barnet mitt trengte meg aller mest satt i stua og ikke viste hva som foregikk. Han var alene i badekaret, men jeg kunne antakelig ikke selv om jeg hadde vært der sammen med ham reddet han. Jeg fant han jo under vann, men han har ikke druknet, han var død før han gikk under vann og hvorfor var han død, jo han døde av en infeksjon som tok lungene hans ( svineinfluensa )Årsaken til at han ikke tålte den aner jeg ikke. Han har vært helt frisk hele barneskolen. Han ropte ikke på oss, vi satt ganske nær, det var relativt stille i huset og døra til badet sto litt åpen. Da jeg fant han skjønte jeg ikke at han var død, han så ut som han sov, bare at det var under vann. Legene sier at det betyr at han ikke har hatt noe kamp, han har på en måte sovnet stille inn, hjertet han har stanset og da blir man jo bevisstløs og hvis aman ikke får noe hjelp så dør man. Det er ufattelig å tenke på og jeg savner han så jeg ikke fungererer, jeg klarer ikke å ta vare på jentene mine, men det gjør heldigvis mannen min. Å miste Erlend gjør så vondt at jeg nesten ikke overlever, jeg bare griner og griner og jeg drømmer om han hele tiden. Rare, vonde og uforståelige drømmer. Jeg har ikke kontroll, det skjer ting i drømmene som ikke kan skje, men det at jeg ikke lenger har vakre Erlend kunne jo heller ikke skje. I dag er det 9 uker siden det ufattelige skjedde og jeg gråter og gråter. Jeg er enig i det dere skriver, det er bare det jeg ikke klarer å hjelpe meg selv ennå. Jeg vet også at disse dagene t som kommer og går er selve livet, livet både for Erlend, meg, mannen min og jentene våre. Men jeg er ennå ikke i stand til å ta tilbake livet mitt eller jentene sitt. Det er også en sorg for dagene går og jeg kan jo dø i morgen, men jeg er altså ennå ikke i stand til å gjøre noe med det. Jeg skal prøve å kutte ut tablettene for jeg har jo like stor sorg med. Erlend jeg elsker deg og savner deg mer enn jeg kan uttale, Hvordan vi skal overleve uten deg aner jeg ikke, men jeg håper jeg finner en løsning. Erlend du er IKKE alene, vi er sammen i tankene hele tiden.

Tusen, tusen takk til dere som skriver til meg og tenker på meg. Takk for at dere skriver så vakkert og klokt og ønsker meg alt godt. Jeg er oppriktig og inderlig glad i dere.

[Gjest Gjest_Denise_*]

Ville bare gi deg en god klem!!