tilpasser oss sosiale roller

[Gjest Gjest_Frøken_*]

Det er logisk at vi mennesker tilpasser oss ulike sosiale roller i ulike grupper, men noen ganger er det fryktelig irriterendes. Enig?

Vet ikke om jeg noen gang kommer meg vekk fra dårlige minner, fordi de dårlige minnene kommer igjen når jeg treffer på enkelte mennesker. Menneskene jeg snakker om, er folk jeg har gått i klasse/skole med på barnehagen og ungdomsskolen. I dag er jeg 20 år. Jeg trivdes bare ikke på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg klarte hadde problemer med å finne meg selv, noe som resulterte i mye forvirring. Puberteten hadde nok mye av skylda, men likevel. I ei periode var jeg ganske innesluttet og hadde det ikke bra med meg selv.

Jeg hadde alltid venner å være med på skolen og ingen mobbet meg direkte eller var direkte slem mot meg. Var det noen som var slem mot noen, så var det kun meg selv. Jeg skapte meg et negativt bilde av meg selv og kom i en ond sirkel. Det var mye selvforskylt, men hva visste vel jeg da? Jeg var sårbar. Veldig sårbar. Tok alt negativt inn over meg i mye større grad enn det positive. Min sårbarhet ble selvfølgelig utnyttet av de som trengte det.

I dag har jeg det 1000 ganger bedre. I løpet av årene har jeg "blomstret" og fått mye bedre selvbilde og selvrespekt. Jeg sprudler mye mer og har fått meg et fantastisk nettverk av gode venner, og en fantastisk kjæreste. Men denne "blomstringen" ser ut til å visne litt hver gang jeg treffer noen fra "gamle dager". Trolig er grunnen fordi jeg tenker at de har et helt annet bilde av meg enn hvordan jeg kjenner meg selv i dag. Jeg blir litt passiv og innesluttet og vet ikke helt hva jeg skal si eller hvor jeg skal gjøre av meg når jeg treffer. Synes det er vanskelig. Folk og deres inntrykk forsvinner ikke selv om jeg har forandret meg. Selvtiliten min har tydligvis ikke blitt så sterk likevel.

[Gjest Purple Haze]

Rart det der. Når man treffer igjen ungdomsvenner, faller man fort tilbake til sine gamle roller. Både på godt og vondt.

[Gjest Gjest_Frøken_*]

Rart det der. Når man treffer igjen ungdomsvenner, faller man fort tilbake til sine gamle roller. Både på godt og vondt.

Kan ikke være mer enig. Kan være forferdelig irriterendes, på godt og vondt det også :gjeiper: Vet ikke om det er mulig å gjøre noe med det?

[Gjest Purple Haze]

Den eneste man kan gjøre noe med, er seg selv. Hadde en jente i min klasse på barne-og ungdomsskolen som var en skikkelig bitch. Ingen turte noen gang si henne i mot, eller gjøre noe uten at hun "godkjente" det. Hvis hun fikk nyss om at ei jente i klassa var forelsket i en gutt, gikk hun hen og la an på han med en gang. Du skjønner tegninga?

På klassejubileum fant vi ut at hun hadde ikke forandret seg på 15 år, samme motbydelige oppførsel. Forskjellen da, var at jeg sa henne i mot, og fortalte henne hva jeg syns om oppførselen hennes. Det gjorde veldig godt!

På den positive siden, ser jeg også at venner jeg hadde god kontakt med i skoletiden, men som jeg ser sjelden nå, har jeg akkurat like god kontakt med når jeg møter dem. Det er som å trykke på en knapp, og så er vi der igjen

[Gjest Gjest]

Wow. Det var som å lese om meg selv...

Jeg "sliter" med akkurat det samme. Blomstret selv etter ungdomsskolen, hvor jeg kun ble sett på som "bitchen" til den populære jenten i klassen(min "bestevenninne"). Jeg er så langt fra den personen nå, som jeg var da - men det er som at jeg fryser hver gang jeg treffer på de gamle venninnene mine, spesielt hvis de er flere.

Du over her som stod opp og fortalte hva du mente om oppførselen til hun kjerringen du gikk i klasse med, på jubileumsfesten. Hvordan ble det tatt imot av de andre? Ble det dårlig stemning, eller var alle enige? Har lyst å gjøre det selv, men føler jeg er i mindretall og vil ikke bli mobbet ut:/

[Chakoya]

Hei ts!

Jeg vet ikke hvorfor det blir som det blir med deg, men ser du skriver

Folk og deres inntrykk forsvinner ikke selv om jeg har forandret meg

Jeg tenker, hvordan vet du dette? Hvordan vet du at dems intrykk av deg ikke har forandret seg dem siste årene?

Har selv gjennomgått mye dritt opp gjennom årene med mobbing og diverse. Ødelagte også mitt image, selvtillit osv mye p.g.a alle problemene jeg fikk på meg. Den dag i dag skjønner jeg hvorfor ting ble som dem ble... Mye p.g.a barndommen min... Og mye som jeg ikke kunne ha gjort noe med da. Men den dag i dag har jeg muligheten til å gjøre noe med det.

Det jeg gjør som regel når jeg møter gamle mobbere eller dem som fryste meg ut fordi jeg var annerledes er å heve hodet høyt.

Gå stolt fremover, omtrent så det lyser en glorie ut av meg. Og jeg roser meg selv over at jeg er faktisk på bena enda.

Ingen av dem som står foran meg nå kan greie å rive meg ned.

Jeg tenker inne i hodet mitt... Dere burde ha visst bedre enn å tråkke meg ned i gjørma for å få opp dere selv.. Videre forteller jeg meg selv: Jeg greier meg uten dere!!

Med den tankegangen for meg holder jeg meg selvsikker og skuddfri. Jeg har gjennomgått et totalt makeover utseendemessig med annen frisyre, sminke, klær og lignende. Gjennomgått mye personlighetsmessig, tillært meg mye sosiale ting, og diverse annet. Det er mange som så vidt kjenner meg igjen. Men inni meg på mange måter er jeg fortsatt den som husker hva disse menneskene gjorde mot meg, og jeg er fremdeles veldig skeptisk til dem. Noen ser jeg også har forandret seg... Mens andre igjen føler jeg og observer ikke er blitt det spor bedre. Disse menneskene som ikke er blitt noe bedre gidder jeg ikke snakke til eller ha noe med å gjøre selv om dem prøver å komme seg innpå meg.

Nå føler jeg selv jeg har rett og makt selv over mitt liv til å bestemme hvem jeg vil ha inn i mitt liv, hvem jeg vil stå og snakke med osv. Blir dem sure for at jeg ikke ønsker å snakke med dem og fordi jeg føler dem ikke passer inn i livet jeg lever, ja så får dem bli sure. Det er ikke mitt problem.

Jeg har også lært meg på en måte også å nullstille meg. Avvente og se hva dem tenker om meg der jeg kommer gående med han jeg er stemor for på ene siden, og kjæresten på andre siden.

Noen ser jeg skuler. Andre ser jeg peker. Noen ser jeg senker hodene sammen og tisker og hvisker. Andre ser jeg smiler overasskende over hva jeg kommer med. Noen kommer bort og sier at det er hyggelig å se meg igjen, og at mange år er gått. Hva bedriver jeg tiden min med osv.

Jeg prøver å tenke at dem gamle kjenningene ser ei jente som har forandret seg. Har noen som er glad i meg og bryr seg om meg. Lever familieliv og diverse. Så tillater jeg meg selv å tenke at dem tenker familieliv er sikkert ikke bestandig lett, og at det krever litt å være en familie (som jeg ser på noe som veldig positivt).

For å få opp selvbildet trenger man ofte å skryte litt av seg selv. Jeg tror ikke du skal være redd for å gjøre det!

Dersom du føler disse menneskene ikke har kommet forbi dette med det gamle bildet av deg, så utstrål den du er i dag. Vær ikke redd med å vise hvem du er for disse menneskene. Ros deg selv i nærvær av slike mennesker du føler har et gammelt bilde av deg. Bygg opp selvtillitten din!

Det kan godt hende noen til og med vil bli sjalu på deg for å ha greid å kommet så langt. Noen kan også bli veldig glad på ditt vegne. Kanskje dem som har et gammelt bilde av deg enda sitter der dem var mange år tilbake. Hva vet vel jeg.

Men tillat deg å leke litt med dem tankene, rose deg selv... Strål ut det du er den dag i dag og vis det.

Det er mitt råd til deg

[MissStiles]

Rart det der. Når man treffer igjen ungdomsvenner, faller man fort tilbake til sine gamle roller. Både på godt og vondt.

Jepp! Dessverre! Igår så jeg en fyr som gikk i parallell klassen min på ungdomsskolen. Jeg bor ikke i det området lengre hvor skolen ligger så det er en del år siden jeg har sett folk derfra. Lurte på om han kjente meg igjen. Det gjorde han ikke. Ungdomsskolen er ingen tid jeg tenker tilbake på som bra. Men men..

[Gjest Purple Haze]

Wow. Det var som å lese om meg selv...

Jeg "sliter" med akkurat det samme. Blomstret selv etter ungdomsskolen, hvor jeg kun ble sett på som "bitchen" til den populære jenten i klassen(min "bestevenninne"). Jeg er så langt fra den personen nå, som jeg var da - men det er som at jeg fryser hver gang jeg treffer på de gamle venninnene mine, spesielt hvis de er flere.

Du over her som stod opp og fortalte hva du mente om oppførselen til hun kjerringen du gikk i klasse med, på jubileumsfesten. Hvordan ble det tatt imot av de andre? Ble det dårlig stemning, eller var alle enige? Har lyst å gjøre det selv, men føler jeg er i mindretall og vil ikke bli mobbet ut:/

Jeg fikk en del klapp på skuldra, og noen kommentarer på at det var jammen på tide noen sa fra til henne.

Så vi blir da mer voksne og selvsikre etter hvert. Det kan bare ta litt tid.

[Gjest Gjest]

*Grøsser* Jeg og.. huff.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg veldig godt, selv om jeg opplever det motsatte av deg. På ungdomsskolen var jeg en tynn liten flis med regulering som bare diltet med de andre. Jeg har forandret meg en god del siden det, er nå 25 og har bodd langt vekk fra hjemstedet siden jeg var 18. Jeg elsker at folk ser forandringen, og at gutter som da ikke så to ganger på meg legger an på meg når jeg treffer de igjen på fester, hehe. Men de har som regel forfalt siden da...

Jeg ble sammen med skolens store "mobber" altså gjengleder fra ungdomsskolen for noen år siden. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje! Og der snakker vi forandring. Han opplever ofte at folk drar tilbake i tid når han møter folk. At de tar opp ting som skjedde da. Han synes det er fryktelig slitsomt. At ikke folk kan se hva han er nå. Foreldre er det morsomste "trodde aldri det skulle bli noe av deg" hehe.

[Gjest Gjest_frøken_*]

Hei ts!

Jeg vet ikke hvorfor det blir som det blir med deg, men ser du skriver

Jeg tenker, hvordan vet du dette? Hvordan vet du at dems intrykk av deg ikke har forandret seg dem siste årene?

Har selv gjennomgått mye dritt opp gjennom årene med mobbing og diverse. Ødelagte også mitt image, selvtillit osv mye p.g.a alle problemene jeg fikk på meg. Den dag i dag skjønner jeg hvorfor ting ble som dem ble... Mye p.g.a barndommen min... Og mye som jeg ikke kunne ha gjort noe med da. Men den dag i dag har jeg muligheten til å gjøre noe med det.

Det jeg gjør som regel når jeg møter gamle mobbere eller dem som fryste meg ut fordi jeg var annerledes er å heve hodet høyt.

Gå stolt fremover, omtrent så det lyser en glorie ut av meg. Og jeg roser meg selv over at jeg er faktisk på bena enda.

Ingen av dem som står foran meg nå kan greie å rive meg ned.

Jeg tenker inne i hodet mitt... Dere burde ha visst bedre enn å tråkke meg ned i gjørma for å få opp dere selv.. Videre forteller jeg meg selv: Jeg greier meg uten dere!!

Med den tankegangen for meg holder jeg meg selvsikker og skuddfri. Jeg har gjennomgått et totalt makeover utseendemessig med annen frisyre, sminke, klær og lignende. Gjennomgått mye personlighetsmessig, tillært meg mye sosiale ting, og diverse annet. Det er mange som så vidt kjenner meg igjen. Men inni meg på mange måter er jeg fortsatt den som husker hva disse menneskene gjorde mot meg, og jeg er fremdeles veldig skeptisk til dem. Noen ser jeg også har forandret seg... Mens andre igjen føler jeg og observer ikke er blitt det spor bedre. Disse menneskene som ikke er blitt noe bedre gidder jeg ikke snakke til eller ha noe med å gjøre selv om dem prøver å komme seg innpå meg.

Nå føler jeg selv jeg har rett og makt selv over mitt liv til å bestemme hvem jeg vil ha inn i mitt liv, hvem jeg vil stå og snakke med osv. Blir dem sure for at jeg ikke ønsker å snakke med dem og fordi jeg føler dem ikke passer inn i livet jeg lever, ja så får dem bli sure. Det er ikke mitt problem.

Jeg har også lært meg på en måte også å nullstille meg. Avvente og se hva dem tenker om meg der jeg kommer gående med han jeg er stemor for på ene siden, og kjæresten på andre siden.

Noen ser jeg skuler. Andre ser jeg peker. Noen ser jeg senker hodene sammen og tisker og hvisker. Andre ser jeg smiler overasskende over hva jeg kommer med. Noen kommer bort og sier at det er hyggelig å se meg igjen, og at mange år er gått. Hva bedriver jeg tiden min med osv.

Jeg prøver å tenke at dem gamle kjenningene ser ei jente som har forandret seg. Har noen som er glad i meg og bryr seg om meg. Lever familieliv og diverse. Så tillater jeg meg selv å tenke at dem tenker familieliv er sikkert ikke bestandig lett, og at det krever litt å være en familie (som jeg ser på noe som veldig positivt).

For å få opp selvbildet trenger man ofte å skryte litt av seg selv. Jeg tror ikke du skal være redd for å gjøre det!

Dersom du føler disse menneskene ikke har kommet forbi dette med det gamle bildet av deg, så utstrål den du er i dag. Vær ikke redd med å vise hvem du er for disse menneskene. Ros deg selv i nærvær av slike mennesker du føler har et gammelt bilde av deg. Bygg opp selvtillitten din!

Det kan godt hende noen til og med vil bli sjalu på deg for å ha greid å kommet så langt. Noen kan også bli veldig glad på ditt vegne. Kanskje dem som har et gammelt bilde av deg enda sitter der dem var mange år tilbake. Hva vet vel jeg.

Men tillat deg å leke litt med dem tankene, rose deg selv... Strål ut det du er den dag i dag og vis det.

Det er mitt råd til deg

Deilig å høre at andre kan tankle det og hvordan andre kan blomstre ;D Jeg kunne ønske jeg var litt mer som deg! Men til spørsmålet ditt: Nei, jeg vet jo aldri sikkert hva folk tenker og hvilket inntrykk de har av meg, men jeg har en viss anelse. Det er slik at de fleste fra barneskolen har kontakt enda. De henger i lag, drar på hytteturer i lag osv. Virker som det bare er jeg som ikke har noe særlig kontakt med noen av lenger. Hun som pleide å være bestevenninnnen min på den tiden sier knapt hei osv. Blir liksom aldri en skikkelig samtale når jeg møter de... De inviterer aldri meg til en "mini-reunion" osv. Men mange har sett at jeg har forandret meg og har fått mange nysgjerrige blikk etter meg og kjæresten min på kjøpesenteret (veldig vakker :rødme: ). Jeg tror problemet er at jeg forandrer meg litt når jeg treffer de. Jeg føler jeg ikke klarer å være meg selv da. Årsaken er vel at jeg rett og slett bryr meg for mye om hva andre synes om meg:P

[Gjest Gjest]

Jeg ble sammen med skolens store "mobber" altså gjengleder fra ungdomsskolen for noen år siden. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje! Og der snakker vi forandring. Han opplever ofte at folk drar tilbake i tid når han møter folk. At de tar opp ting som skjedde da. Han synes det er fryktelig slitsomt. At ikke folk kan se hva han er nå. Foreldre er det morsomste "trodde aldri det skulle bli noe av deg" hehe.

What goes around, comes around.

Dette får han bare lære seg å leve med.

Å sippe over en så ussel ting er helt utrolig.