Jente på 3 år som holder seg mest for seg selv

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Heisann

Jeg har tre barn; to gutter på 5 og 7 år, og ei jente på 3 år.

Guttene har hele tiden vært veldig aktive. De leker mye med hver andre og med naboguttene. Det er ofte mye "bråk" mens de leker, de holder på mye ute osv. Også i barnehagen er de aktive i leking der "alle" er med.

Men lillejenta mi er ganske annerledes. Hun foretrekker å leke med seg selv, og helst med rolige ting som puslespill, "lese" bøker med mange bilder og lego. Hun er med brødrene sine ut en sjelden gang og de er veldig snille med henne. Hun har det kjekt de få gangene hun er med, og jeg har ikke opplevd annet enn at de tar hensyn til henne.

Vi har også en regel her i huset, om at det er kun lov med en leke i stua av gangen per barn. F.eks kun togbane. Så må denne ryddes opp, før legoen drasses fram. Dette har gått helt fint. Men jenta sitter heller helt alene på soverommet og leker for seg selv. Dette er veldig uvant for meg, siden jeg har vært vant til de bråkete gutta som hele tida sier "Mamma, se her da!! Mamma paaaappaaaa!!!"

I barnehagen har de observert det samme, men de uttrykker ingen bekymring. De mener hun er godt likt av de andre barna og får være med i felleslek når hun vil, men det er sjelden.

Her en dag satt hun på fanget mitt og vi kosa oss veldig, jeg satt og småprata og klemte på henne. Så sier hun: "ÅÅåh mamma, dette var jammen koselig! Kan vi ikke bare sitte sånn og være sitte?" Jeg vart litt satt ut, siden jeg syntes det var veldig morsomt og veslevoksent sagt. Synes hun at jeg tyter altså?

Nei, men ærlig talt... Jeg er ikkje bekymret for jenta i seg selv, for hun er veldig oppegående og smart. Og veldig snill og omsorgsfull. Men jeg lurer jo litt på hva det har seg at hun helst vil være alene og sånn.

Er det bare jeg som er litt for vant til to bråkete pøbler? :gjeiper:

Er dette helt normalt og ingenting å bekymre seg for? Eller burde jeg gjøre noe, for at hun skal bli mer sosial og sånn?

Noen innspill?

[Gjest Gjest]

Det kan jo være hennes personlighet som gjør at hun liker stille lek.

Men du kan jo feks gjøre henne mere utadvent ved å inkludere henne i samtaler som du har med de voksne når dere har besøk,introdusere henne fint og inspirere henne til å snakke og avtale at de besøkende prøver å vise stor interesse av at hun inkluderer seg..Eller kansje dere gjør dette fra før av da

[Gjest Marlo]

Så lenge hun ikke viser tegn til abnormalitet på andre områder, så ville jeg ikke bekymret meg.

Alle barn har forskjellige personligheter, og noen trives veldig godt med å leke alene.

I tillegg har du jo to gutter i en veldig aktiv alder, og dette forsterker kanskje hennes personlighet også, ved at det er en mye definitiv skille mellom de to guttene og jenta.

Om hun viser tegn på noe unormalt på andre områder, så kan du jo ta dette opp med legen. Min lillesøster lekte også veldig mye alene, men i tillegg pratet hun nesten aldri med oss andre. Hver gang hun ble spurt om noe, så trakk hun på skuldrene og sa hun ikke visste og kunne knapt se resten av familien i øynene. Disse tingene tilsammen gjorde at vi ble oppmerksomme på hennes oppførsel, hun ble tatt til legen, og etter en del undersøkelser (hos hvem vet jeg ikke), så viste det seg at hun hadde autisme.

I dag er hun 19 år og lever helt normalt, så hun klarer seg helt utmerket, og hun ble mye mer sosial med årene, men man kan se at hun ikke er "helt" som alle andre selvom hun er normal, om du forstår.

[MissStiles]

Jeg har hørt at jeg var sånn når jeg var liten. Man kan la meg være alene på rommet og leke, men man hørte nesten ikke at jeg var der. Fordi jeg var så stille når jeg lekte alene. Ingen som bekymret seg! Men det ble bedre etter hvert. Jeg fikk venner når jeg begynte i barnehagen. Så jeg gjorde vist begge deler. Kunne leke alene uten å bråke så veldig mye og være sosial med andre barn.

[Gjest Gjest]

Hvorfor i alle dager skulle dette være noe å bekymre seg for? Så lenge hun ser ut til å være glad og fornøyd, og holder seg for seg selv av egen fri vilje, hva er da galt? Om hun er alene fordi hun er redd andre barn, eller ikke får lov til å være med å leke av de andre barna, så er det selvsagt ikke bra, men slik er det jo tydeligvis ikke her.

Jeg blir helt oppgitt av at alle skal sykeliggjøre det å trives i eget selskap.

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror dette er hennes personlighet, og kjenner meg igjen. Jeg var sånn da jeg var liten, og har alltid trivdes i eget selskap.

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for mye om dette. Hvis barnehagen derimot skulle begynne å observere at hun får trøbbel med å forholde seg til andre, rent sosialt, bør en være litt på vakt.

I min jobb som førskolelærer, har jeg observert en del barn som har en slik personlighet. Litt tilbaketrukne, liker å holde på med ting alene, og ser ut til å trives med det. Og kommet fram til at det er ofte vi voksne som gjør dette til et problem, og vil "tvangssosialisere" disse barna. Det er sjelden vellykket.

Så lenge de får innpass hos andre når de selv ønsker det, ser jeg ingen grunn til bekymring.

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Hvorfor i alle dager skulle dette være noe å bekymre seg for? Så lenge hun ser ut til å være glad og fornøyd, og holder seg for seg selv av egen fri vilje, hva er da galt? Om hun er alene fordi hun er redd andre barn, eller ikke får lov til å være med å leke av de andre barna, så er det selvsagt ikke bra, men slik er det jo tydeligvis ikke her.

Jeg blir helt oppgitt av at alle skal sykeliggjøre det å trives i eget selskap.

Svar som dette er grunnen til at jeg ikkje er så begeistret for KG for tiden, og for at jeg ofte kvier for å stille spørsmål.

Jeg føler at jeg fikk ganske klart fram i hovudinnlegget mitt at jeg på ingen måte er kjempebekymret og engstelig for dette. Men ja, et enkelt spørsmål rett og slett, da datteren min skiller seg tydelig fra søsken og barna i barnehagen hennes.

Uansett, tusen takk for svarene dere andre kom med! Setter veldig stor pris på det

Jeg er selv barneskolelærer og det er kanskje en av grunnene til at jeg spør om jeg burde gjøre noe for å "sosialisere" henne mer.

Jeg merker jo godt i klassene jeg har at det fort blir gjengdanning og "vennineklaner" så fort de begynner på skolen. Hvem skal være med hvem i friminuttene, hvem blir invitert på overnatting osv. Kanskje ikke så ille de første årene, men det blir mer og mer gjeldee hos jentene.

Da ser jeg at det er ofte disse stille jentene som holder seg for seg selv som ikke blir med i samholdet. De blir ikke nødvendigvis mobbet eller noe, men de blir litt ekskludert når det kommer til det sosiale som skjer etter skoletid.

Heldigvis er det ofte gjerne to eller tre jenter av den stille typen i hver klasse, som derfor finner hverandre. Men langt fra alltid.

Men jeg er nok enig med dere alle sammen; dette er personligheten hennes og noen tvangsosialisering vil nok ikke føre til noe godt.

Det skal sies at hun er veldig livlig og morsom til tider. Når vi har besøk av søskenbarna hennes sørger hun for eksempel alltid for at de finner på mye moro. Som å kle seg ut og ha oppvisning for oss voksne

Så er altså ikke bekymret for autisme eller noe.

[Gjest Marlo]

Nei, men så lenge du ikke ser andre ting som tilsier at det skal være noe galt, så trenger du nok ikke bekymre deg så mye

Vær heller glad for at du ikke fikk enda en gutt med høyt aktivitetsnivå

[Anglofil]

Jeg tror dette er hennes personlighet, og kjenner meg igjen. Jeg var sånn da jeg var liten, og har alltid trivdes i eget selskap.

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for mye om dette. Hvis barnehagen derimot skulle begynne å observere at hun får trøbbel med å forholde seg til andre, rent sosialt, bør en være litt på vakt.

I min jobb som førskolelærer, har jeg observert en del barn som har en slik personlighet. Litt tilbaketrukne, liker å holde på med ting alene, og ser ut til å trives med det. Og kommet fram til at det er ofte vi voksne som gjør dette til et problem, og vil "tvangssosialisere" disse barna. Det er sjelden vellykket.

Så lenge de får innpass hos andre når de selv ønsker det, ser jeg ingen grunn til bekymring.

Samme her. Det jeg kan lese utifra innlegget ditt ts så ser jeg ingen grunn til beskymring. Selv er jeg litt sånn enda av person, liker godt å holde på med ting alene, og jeg er glad jeg fikk lov til å sitte og tegne i timesvis i fred da jeg var liten.

Jeg har allikevel ikke manglet venner, men personligheten min er bare sånn. Jeg blir "sliten" hvis jeg må være med mennesker hele tiden, og kan jo tenkes at med to brødre føles det mer enn nok for henne og hennes personlighet.

Mvh Yvonne