Jeg blir ikke kjent med noen

[Gjest Gjest_annette_*]

Da skolen var slutt for sommeren så flyttet jeg til kjæresten som bodde en halvannen time unna. Siden det var vanskelig å få seg jobb bestemte jeg meg for å gå enda mer på skole, men skolen ligger 1 time unna her vi bor, og det er dårlig kollektivtilbud, så jeg er på skolen når det er "skoletid" + 2 timer og så MÅ jeg hjem for siste bussen går, derfor er det vanskelig å finne på noe med de jeg studerer med, utenom skoleting, selv om jeg har funnet tonen med noen av de, og har overnattet med ei noen ganger denne høsten.

Jeg har meldt meg til å jobbe frivillig på studentkroa i nabobyen (lettere å komme seg dit enn til studiestedet mitt) og er på hils med flere der, og jeg prøver jo å være med på ting, men jeg kommer liksom ikke noe mer innpå enn det. Jeg er også med i en annen frivillig organisasjon, og har blitt valgt inn i et av de "viktigste" vervene på lokalt plan i denne organisasjonen og har også et forholdsvis viktig verv på nasjonalt plan, og her får jeg jo også møtt folk, men blir liksom aldri godt kjent med noen, det er liksom bare på bekjentnivå.

Kjæresten min sine venner er stort sett bare single, er en dame jeg har blitt kjent med og vi har det morsomt sammen og finner på noe som par. Vi har funnet tonen veldig bra, men hun er jo innfødt så hun har jo sine egne venninner, men jeg har heller ikke tatt veldig mye initiativ ovenfor henne alene. Kanskje jeg burde gjøre det? Spørre om hun har lyst å dele en flaske vin eller noe.. Men kjæresten min advarte meg før jeg flytta at han hadde et lite nettverk, og at jeg mest sannsynlig måtte skaffe meg venninner selv, og jeg var så sikker på at det kom til å ordne seg, men nå har jeg bodd her et halvt år og gråter meg selv i søvn hver natt og jeg er så redd for at det skal påvirke forholdet vårt og, for jeg er så glad i han og har ikke lyst til å være sur på han for at han fikk meg til å flytte hit.

Jeg er i midten av 20-årene og da blir det fort vanskelig å bli kjent med noen når man ikke jobber og jeg studerer på et annet sted også. Jeg føler at de fleste på min alder har fått de vennene de vil ha, og at de ikke trenger flere, annet enn de som er sånne skikkelig partyjenter da, men jeg er ikke av de så derfor er jo ikke det interessant heller, siden jeg ikke har interessen av å fly rundt på byen hver kveld lengre. Dessuten har jeg blitt ganske overvektig med årene, da jeg bruker mat som trøst og dette halve året har det ikke blitt noe bedre for å si det slik, og det gjør meg jo bare enda mer usikker.

Nå skal det innrømmes at jeg kanskje ikke er den flinkeste til å ta initiativ selv heller, fordi jeg er redd for å bli avvist. En hendelse som skjedde da jeg var 18 sitter fortsatt igjen, og jeg har vanskeligheter for å stole på jenter, da de ødela livet mitt kort fortalt og det tok flere år før jeg turte å stole på noen igjen. Jeg har heldigvis 2 gode barndomsvenninner igjen, men de bor så langt unna, og jeg savner å ha sånn forhold til noen i nærheten. Var hos hun ene og mannen hennes for noen uker siden og vi hadde det så koselig, og jeg kunne tenke meg en slik venninne i nærheten.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette engang jeg. Hvordan bli kjent med folk når man er "gammel" og alle rundt deg har nok venner og du er litt sjenert og usikker på deg selv? Det er bli kjentfasen jeg har problemer med, jeg er redd for å bli for pågående, og ergo blir jeg sikkert litt for lite pågående slik at de tolkes som manglende interesse, og alt er en dum ond sirkel eller noe. Men jeg ser hva jeg må gjøre, og jeg tror det første jeg skal gjøre på nyåret er å invitere hun vennepardama på et glass eller to med vin uten kjærester. Det er vel en start?

[Gjest Gjest]

Å bygge et nettverk tar lang tid. Jeg skal innrømme at det tok meg to år når jeg flytta til et nytt sted før jeg følte at jeg hadde fått meg venner og ikke bare bekjennte. Å få venner når man er voksen er ikke lett, som du sier mange har liksom nok venner allerede.

Det viktigste er at man ikke gir opp og at man tar mye initiativ selv. Selv når man har misslykkes mange ganger, er det viktig å fortsette. Når man ikke når gjennom til noen er det mest sannsynligvis ikke persolig men at det ikke passa der og da, at de har nok i livet sitt for øyeblikket etc. Det å finne en personlig match er heller ikke bare bare. Man må lete en del.

Når du melder deg inn i organisasjoner etc. så sier du du får verv osv. Jeg tenker at dette kanskje ikke er den beste måten å få seg venner på, du ender opp med å bli vervet og ikke deg selv i deres øyne. Hva med å bare være likestillt deltaker med de andre (om venner er målet ditt)? Da kan du lettere bli invitert med på ting som en likesinnet og det er langt lettere å ta initiativ også.

Fortsett som du har gjort i studentmiljøet. Det er absoludt veien til venner. Ta mye initiativ, heng deg på andre selv om du føler det litt rart og ukomfortabelt. Spør om du kan bli med når du hører snakk om noe blandt noen av de bekjennte. Grunnen til at de ikke har spurt deg er nok ikke personlig, det er bare fordi de ikke kjenner deg så godt og da må du ta initiativ til å forandre på akkurat det.

Lykke til. Gi det tid. Det vil ordne seg!!

[Gjest Gjest]

Hvilken by bor du i? Du kan jo prøve treff-forumet her..

[Gjest Emmanuelle]

Den som intet våger, intet vinner!

Jeg hadde det slik som deg første året mitt i Oslo. Men så bestemte jeg meg for å si "ja" til alle invitasjoner og muligheter (slik som Jim Carrey i "yes man") og da følte jeg at jeg fikk mye mer kontakt.

Vurderer å flytte herifra snart, og da kommer jeg til å bruke treff-forumet her på kg, det er fler enn du tror som er nyinnflytta til enhver tid.

[Gjest Gjest_annette_*]

Jeg har prøvd trefforumet, både å svare på annonser og skrive annonse selv, men ingen svar på noen av delene, jeg har brukt treff-forumet flere ganger tidligere da jeg bodde i Oslo, med stor suksess, men her på landet er det visst ikke like lett. Problemet med så små plasser er vel egentlig at det er få innflyttere, og de fleste som har bodd her har bodd her i alle år og vært venner siden ungdomsskolen. Alle de samboeren min kjenner har han kjent siden han var 14-15 år, og han synes det er vanskelig å bli kjent med nye folk.

Angående den organisasjonen og vervet mitt, så har jeg hatt deler av det forrige stedet jeg bodde, men der hadde organisasjonen en annen oppbygging, men det var jo absolutt gjennom der jeg traff flest folk det siste året hvor jeg ikke studerte ordentlig (nettstudier) og jeg har ikke sett på de som hadde det vervet på noen andre måter enn likeverdige før jeg fikk det selv, men kanskje det er annerledes her på bygda :-)

Jeg synes det er så ubehagelig å trenge meg på. Men når jeg tenker meg om så hadde jeg jo bare syntes det var hyggelig at noen ville være med hvis jeg var i motsatt situasjon, at vi var en gjeng som skulle noe og noen ville være med, så det er kanskje ikke så skummelt som jeg tror. Jeg har bestemt meg for å dra på studentkroa i kveld uten å jobbe, så kan det hende det er noen jeg kan komme i prat med der som jeg kjenner litt fra før iallefall og ha det hyggelig :-)

Jeg skulle gladelig sagt ja til alle invitasjoner jeg. Det er bare det at jeg ikke får noen :-(

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er så ubehagelig å trenge meg på. Men når jeg tenker meg om så hadde jeg jo bare syntes det var hyggelig at noen ville være med hvis jeg var i motsatt situasjon, at vi var en gjeng som skulle noe og noen ville være med, så det er kanskje ikke så skummelt som jeg tror.

Ja ikke sannt. Jeg ville tatt det som et kompliment om noen spurte om å bli med og hadde lyst å tilbrinmge tid sammen med meg og mine venner.

Det er koselig når andre viser interesse for en. Det er ikke påtrengende med mindre man ringer hver dag og ønsker og tilbringe all tid sammen med den andre, og ikke tar et nei for et nei.

Det som er viktig er at du snakker når du er sammen med andre. Det er irriterende med mennesker som inviterer seg selv med for så å ikke si stort slik at man må bruke mye tid på å trekke ting ut fra dem. Det er bare slitsomt. Så lenge du snakker og er hyggelig er det koselig å ha med andre.

Jeg burker å si "hei, jeg kjenner ikke så mange her i dag, kan jeg sette meg ned med dere?" derom noen sitter i en gruppe og man fysisk må henge seg på dem. Eller "så kjekkt å se dere, jeg var litt redd for at jeg ikke skulle treffe noen kjennte i kveld". Jeg syntes det er ok å inrømme at man ikke kjenner så mange og gjerne vil trilbringe tid sammen med noen. Det gjør det også lettere for dem å invitere deg med på andre ting når de vet at du ikke kjenner så mange andre liksom.

Lykke til. Og husk, ikke la deg kjenne av nederlag. Jeg brukte to år, og har nå mange gode venner som jeg sikkert kommer til å ha i lang tid. Men det tok mange andre før jeg fant frem til dem jeg har nå som jeg passer så godt sammen med.