Han tror han er jente...

[Gjest Alive]

Jeg har en treåring som er hellig overbevist om at han er jente :o

Dette har vart lenge nå, så det er i tilfelle et laaaangt infall han har!

Nekter å stå og tisse, for han har jentetiss...

Vil ha på kjole...

Vil ha strikker og spenner i håret...

Leker med dukker...

Osv...

Ikke at jeg bekymrer meg for mye, men er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det...

Skal jeg stadig nekte og si at han tar feil, eller skal jeg la han leve i troen?

[Twigi]

...hmmmm vanskelig å gi noen gode råd, situasjonen er ukjent for meg.

Kan det være at han har jenter i omgivelsene, og at han opplever at de har det veldig bra? Kan det være at han opplever de tradisjonelle guttetingene som skumle?

Vi som er guttemammaer har jo "alltid" ønsket at gutta skal ville leke litt mykere, ikke bare biler og krig.....

Hvis det bekymrer deg, kan du kanskje snakke med helsesøster om det, hvis hun er ok? (Den helsesøstra jeg hadde da gutta var små, var ikke mulig å snakke med )

Uten å vite hva jeg snakker om, vil jeg tro at du ikke bør la ham leve i troen, men korrigere rolig og konsekvent "du kan skjønne at du er gutt, gutten min", men at det er greit at han vil kle seg ut.

Helt sprøtt egentlig, det er liksom mye greiere med jenter som er "guttejenter" - blir liksom ikke så synlig

Beklager om dette ble usammenhengende - jeg har ikke peiling, men syntes det var synd at du ikke hadde fått noen svar. Kanskje noen har vettuge kommentarer til mine innspill?

[Silfen]

Det kan jo være at han ER jente, inni seg.

Det kan du jo umulig vite.

Og det er umulig å gi råd, men instinktivt syns jeg at du bør la han kle seg som jente hjemme og kanskje avtale at han går kledd som gutt ute.

[Gjest Hege]

Mange guttebarn har det på den måten i en periode. Det er lenge siden jeg leste noe rundt dette, men mener å huske at det pleier å gå over når de passerer fireårsalderen. Skjer ikke det kan det hende han er i samme situasjon som jeg var, men ikke hadde mulighet til å vise på samme måten.

Så små barn har ingen spesiell kjønnstilhøriget enda (mentalt), og kan lett bli påvirket av sine omgivelser. Større søstre, andre jenter i nabolaget eller familie, for eksempel. Og vil gjerne ligne dem. Særlig om det stort sett er jenter han omgås til vanlig.

Er du usikker bør du snakke med en psykolog eller en sexolog, da får du sikrere svar enn det du kan få av meg

[Gjest Hege]

http://www.sexologi.com/

Klikk på "S.O.S", og "Barn". Her finner du kanskje noen svar

[Chiquita]

Dette henter jeg fra Oddbjørn Evenshaug og dag Hallens bok: Barne- og ungdomspsykologi (2001) s. 265 - 266

Det første trinnet i utviklingen av kjønnsidentitet er å kunne skjelne mellom jenter og gutter og plassere seg selv i en av disse kategoriene. I 2-3 årsalderen - omtrent samtidig med at de begynner å bruke sitt eget navn, er de fleste barn oppmerksomme på at det finnes gutter og jenter, mammaer og pappaer, og at pappaer har penis om mammaer har bryster. De kan benevne seg selv som "gutt" eller "jente", og de begynner også å bruke kjønnsbetegnelser om andre (mann, dame, osv) og pronomena "han" og "hun" på en korrekt måte. Dette viser at de har tilegnet seg en grunnleggende kjønnsidentitet.

Korrekt kjønnsbetegnelse innebærer likevel ikke nødvendigvis en klar forståelse av kjønnsbegrepene. I første del av førskoleaøderen er barnas kjønsbegrep ganske ustabile. For eksempel kan de godt si at en gutt med kjole på er jente.

I 5-7 årsalderen har de fleste barn tilegnet seg et noenlunde konstant kjønnsbegrep. Det betyr at når barna begynner på skolen, har de fleste utviklet en stabil kjønnsidentitet, dvs. en forståelse av at kjønnet er en uforanderlig side ved selvet selv om ytre ting som hår, klær, osv. forandrer seg.

Jeg vil tro det er som Hege sier, at gutten din bare prøver å "herme" etter noen andre. Da spesiellt noen som han ser opp til; det kan være deg, nabojenter, tante, eller egentlig hvem som heldst. (Men en dame/jente, selvfølgelig) Og dette er jo ikke unaturlig for barn i den alderen.

jeg har bare et spørsmål:

Har gutten en mannlig rollemodell inne i bildet??

Mangel på en mannlig person "tett innpå" seg KAN ha vært en grunn til slik oppførsel, uten at jeg vil spekulere noe i det.

Men det kan rett og slett være at han identifiserer seg mer med jenter/damer enn menn/gutter siden han føler seg "nærmere" til en jente/dame på dette tidspunktet.

Hvilke lekekamerater omgås han med? (jenter el. gutter, eller "likt" ???)

Dette er bare noen tanker fra meg.

Sånn avslutningsvis vil jeg ikke tro det er noe å bekymre seg over enda. (da baserer jeg det bare ut fra alderen hans).

Men, som Hege igjen sier - ta kontakt med en psykolog eller sexolog dersom du er veldig usikker.

*klem*

[Gjest Donna]

Har han gode mannlige rollemodeller? Noen å se opp til og å strekke seg etter?

[Gjest Alive]

Takker for fine svar :D

jeg vet han har en liten kusine, han er ganske sjalu på mht oppmerksomhet og slike ting... Det kan jo være en innvirkende faktor!?

Han har en absolutt tilstedeværende pappa, så det er nok ikke grunnen...

Nei, jeg er nok ikke så veldig bekymret, det er vel heller bare et spørsmål om hvordan jeg bør forholde meg til det...

Vet at jeg har et ansvar som mamma å gi klar forskjell på hva som er riktig og galt... Når hen sier hen er jente....og er gutt, så er jeg usikker på om jeg skal påpeke det...hver gang?

Det kan jo være han liker oppmerksomheten det gir- og det sier jeg, dette gir enormt mye oppmerksomhet...

Det grenser til mobbing fra ungene i gata, og familie og venner ler jo godt, fordi det er så søtt :-?

Eller er det slik at jeg bør ta ham på ordet og forstå ham, hvis dette er noe han virkelig mener...

Det står så forskjellig i det jeg har lest om det, noen mener jeg bør ta det alvorlig, hvordan da?

Andre mener dette er noe han vokser av seg, og at det er for tidlig...

Tror jeg heller mest mot å la dette bero en stund...

[Gjest Hege]

Vanskelig for meg å svare på dette, siden jeg kun kan snakke av egen erfaring. For meg ville det vært riktig å ta dette alvorlig, i og med at jeg faktisk er..ehh..feilplassert.

Det behøver absolutt ikke være tilfelle med gutten din.

Blir han på noen måte mobbet er det ikke bra. I den alderen er et barn veldig følsom for slike ting. Det brenner seg fast for resten av livet.

Er han i min situasjon blir det også vanskelig for ham om dere nekter ham dette. Det kan føre til at han mister noe av fortroligheten til dere foreldre, og lukker seg inne med ting han bør kunne snakke åpent med dere om.

Skal jeg forsøke meg på en konklusjon må det være at dere tar dette med ro, som du selv sier, la det bero ei stund.

Ikke oppmuntre, men heller ikke nekte.

Mest sannsynlig vil han selv finne ut av ting etter hvert

[Gjest Alive]

Takk Hege.

Visste ikke dette om deg jeg...

Har det vært tøft for deg?

( Hvis dette er noe du ikke vil snakke om, får du bare slette meg )

Det er det jeg bekymrer meg for!

Har sett program om dette på TV og det virker som en ganske smertefull prosess psykisk...?

Det gjør meg ingenting om han er "feilplassert" annet enn at det må være utrolig tøft å gjennomgå. Og jeg unner ham ikke den smerten det innebærer å være annerledes! Verden kan være så grusom :cry:

Vanskelig egentlig for meg å sette meg inn i evnt. situasjon enda, men jeg er i hvertfall hundre prosent sikker på at jeg kommer til å støtte ungen min gjennom alt!

Vel det virker som om du er en oppegående og sterk Kvinne Hege, så jeg vil tro at en slik livserfaring også fører mye bra med seg

[Chiquita]

Selv om papaen er tilstedeværende 100%, så kan det fremdeles være at han identifiserer seg mer med deg, f.eks.

Er det en av dere som har/har hatt barnet mest? (f.eks. er pappaen mye på trening, så blir "mamma" nærmere", f.eks)

Jeg vet ikke, je prøver bare å få frem at det er mulig å være mest knyttet til mammaen og ha henne som rollemodell, selv om pappaen er tilstede.

Og en gutt på 3 år bryr seg vanligvis ikke om hvilket kjønn omsorgspersonen og rollemodellen har.

Du sier at han ikke vil stå og tisse, for han har jentetiss, som han sier....

Slike ting er jo FEIL, han har ikke jentetiss (jeg regner med at han vet hva som er forskjellen)

Det finnes en god del fine bøker om kroppen rettet mot barn. Kanskje en slik bok kan hjelpe på enkelte områder. (For å la gutten tro/mene han har jentetiss synes jeg er litt "feil", liksom - da er det feilopplysning ute og går, og det er ikke "bra" )

Og han vil gjerne kle seg i kjoler.

Hvor får han tilgang til kjolene fra?

Kanksje du kan begrense tilgangen til dette?

Nå mener jeg ikke at du skal ta fra gutten muligheten til å kle ut seg som en jente, men kanskje du kan "supplere" med andre "utkledningsklær" og se hva som skjer...

Det kan jo være at han liker å kle seg ut, og "jenteklær" er det eneste han har tilgang til.... ("Det går jo ikke å kle seg ut med sine egne klær!", så mammas gale jakke, eller pappas gamle sko, kan "hjelpe" mye)

Nå gjetter jeg egentlig bare, sånn at du er klar over det.

Barn i den alderen blir jo i økende grad i stand til rolleleik, hvor de simulerer en annen persons, eller et annet vesens identitet eller karakteregenskaper.

Gjennom slik rolleleik eksprementerer barna med sin egen identitet og prøver å finne ut avsine egne og andres roller.

Rolleleiken i den her alderen bidrar også til at barnas evne til å se tingene fra forskjellige synsvinkler utvikles og videreutvikles.

Rolleleiken er særlig framtredende i 3-4 årsalderen, og det kan jo være i en slik periode barnet ditt er inne i nå

Fremdeles bare noen taker fra meg.

[Chiquita]

Vel det virker som om du er en oppegående og sterk Kvinne Hege,

Kan forresten ikke bli mer enig med deg, Alive

[Gjest Hege]

Takk skal du, Alive!

Jeg svarer gjerne på spørsmål jeg. Har valgt å være åpen om min egen situasjon, både her i forumet og ellers i samfunnet. Dermed sier jeg heller ikke noe jeg ikke kan stå for.

Det finnes mange varianter rundt dette temaet, og jeg kan kun svare for min egen.

Men kanskje i en egen tråd, slik at du kan fortsette ditt eget tema i fred her?

Personlige meldinger eller pm, begge er like ok. Så svarer jeg når jeg har tid til det

[Gjest Hilde K S]

Kan ikke huske om han på 7 hadde en slik periode, men han som blir tre om noen månder synes han er kjempefin med strikk i håret og prøver selv å sette hårspenner i håret.... ( Ble mye hår her, orker ikke å skrive om )

Tror ikke du skal bekymre deg jeg.

Hilsen Hilde - en mor som bekymrer seg over det meste !