Kjip kompis!

[Gjest Coolaid]

Har en kompis som jeg har vært masse sammen med siden vi gikk på ungdomsskolen. Vi har alltid holdt sammen i tykt og tynt, og opplevd masse sammen. Han var forlover når jeg giftet meg. Men i løpet av de siste to årene har han blitt kjipere og kjipere. Jeg stiller alltid opp for han og hjelper med flytting, praktiske ting o.l. Men han stiller ikke opp mere, har aldri tid og kommer med dårlige unnskyldninger. Han blir adri med på noe heller, men sier at han har veldig lyst. Derfor har vi lite kontakt. Men likevel spør han meg dersom det er noen. Liker ikke å si nei, men syns man må ha litt respekt for seg selv også. Mye av forandringene skjedde etter at han giftet seg og fått barn. Selv har jeg to barn og er gift, finner jeg alltid tid til å stille opp for han når det trengs. Er helt sikker på at konen er ganske krevende, kjenner henne en del, og syns at han er blitt en skikkelig pinglete type. Har selvfølgelig full forståelse for at ting er travle med jobb og barn, men man kaster ikke bort vennene sine på den måten. Ellers er han og konen vant til at man skal innrette seg etter når ting passer for de. Vi fikk begge våre barn lenge før de fikk barn, men har aldri blitt tatt hensyn til. De er veldig greie mennesker begge to men tror sikkert at hele verden dreier seg om de. Syns bare det er litt trist at det skal være slik og føler meg litt "brukt". Lurer på hva dere andre syns om det jeg skriver, noen som har opplevd liknende?

[Sandman]

Jeg har opplevd det fenomenet med kompiser som til de grader kobler ut alle kamerater etter at de har fått seg et tett fast forhold, eller er nygifte. De har ikke vært til å rikke. Men når det har gått et par-tre år, så finner de ut at det kunne vært ok å treffe tidligere kamerater i blant.

I slike tilfeller, så syns jeg det smaker litt av omvendt bruk-og-kast, dvs bruk-kast-bruk.., alt etter eget forgodtbefinnende...

...selv har jeg alltid hatt BEHOV også for kameratene, samme hvor tett og nyforelsket forhold jeg har hatt..

[Tusenfryd]

Kjent sak og vanskelig sak.

Jeg har opplevd det samme med venninner og min mann med sien kompiser. Det tok noen år, jeg måtte bli voksen og gå noen runder - men til slutt har det blitt sånn at livet er for kort til å bruke på mennesker som aldri er der for deg. Må man alltid ringe selv, får man aldri hjelp, så fokuser på de som er der for deg, de som ringer og som du har et avslappet forhold til - og hvor du kan være deg selv, og vite hvor du har den andre.

Jeg prøver også å tatovere dette på innsiden av min manns øyelokk, men han er ikke flink til å si nei - dessverre.

Mange venneforhold kan være som dette. Men ødeleggende blir det ikke før man blir det bevisst som du har blitt nå, og dermed er det egentlig kjørt, og hvis han ikke skjerper seg, så må du bryte og gå over til å være bekjente. Hvis ikke vil du aldri bli tilfreds og alltid føle deg tråkka på og utnyttet.

Vondt og vanskelig, men nødvendig.