Forelsket kollega

[Gjest Diane]

Vet ikke hvordan jeg skal formulere dette, men... Jeg har en deltidsjobb som er veldig attraktiv, som jeg lærer mye av og trives godt i. De fleste som jobber på samme sted (jeg gjør det kun noen timer i uka) er fast ansatt og har lange og fine utdannelser bak seg. De har også lenger fartstid enn meg, så jeg føler meg nok underlegen på mange måter. Nå har det seg sånn at jeg snart skal slutte, fordi jeg skal flytte tilbake dit jeg kommer fra. Den kollegaen jeg jobber mest sammen med fikk vite det i forrige måned. Han ble skikkelig stille, så lei seg ut, og slet med å vite hva han skulle svare. Jeg tenkte at han ble skuffet fordi vi samarbeidet bra, så jeg la ikke mer i det.

For noen uker siden påpekte en annen kollega at han var nesegrust forelska i meg. Det hadde han visst vært en stund, og det var ingen hemmelighet for flere i teamet. Hun var nesten litt skuffet over at det ikke så ut til at det ble oss, sa hun. Jeg lo det bare bort, og sa at jeg ikke kunne se for meg at det var noe sånt mellom oss. Dette er en ganske oppegående dame, så jeg ble litt satt ut av det hun sa. Likevel klarte jeg ikke helt å forstå det. (Det hører med til historien at jeg aldri forstår når gutter er forelsket i meg. Hvis jeg tror det, har jeg dessuten en tendens til å late som om jeg ikke ser det, hvis ikke det gjengjeldes). Uansett, jeg tenkte som så at hvis det var noe i dette, kom det ikke til å skje noe. Han vet at jeg flytter, og det er liten sannsynlighet for at jeg kommer tilbake hit, for å si det sånn.

Da jeg nevnte det husker jeg at han sa. "Men hvis du hadde møtt en fyr her, som var den rette for deg, så er jo avstandsforhold mulig, i alle fall inntil videre." Jeg så på det som et hypotetisk spørsmål, og svarte luftig at "Ja, da hadde det jo vært noe annet."

I går hadde vi en lang samtale. Da sa han blant annet at "han virkelig ville bli kjent med meg, jeg inspirerte ham på en måte ingen hadde inspirert ham på før, og at jeg ga ham en følelse av glede som han ikke hadde kjent på LENGE." Jeg ble ganske paff, for å si det mildt. Visste ikke helt hva jeg skulle svare. Sa til slutt at jeg var veldig smigret over at han følte det sånn, og at jeg så på ham som en god venn. Etter å ha jobbet sammen så lenge, har vi snakket så mye, at jeg har kjørt ham inn i "vennesporet". I dag ringte han for å diskutere et prosjekt vi skal jobbe med. Halvveis inn i samtalen sa han "Men, Diane, jeg vil gjerne at du spiser middag med meg en dag før du drar."

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det? Nå vet han at jeg ikke ser på ham som mer enn en venn, så å invitere meg ut på middag blir litt feil, i mine øyne. Samtidig kan det jo være at han har innsett at det ikke er noe der, og at han vil gjøre det for å få snakket ut og tatt avskjed på en fin måte. Må presisere at han er en utrolig flott fyr på alle måter, og at vi har snakket mye sammen. Jeg setter stor pris på ham. Jeg er bare usikker på hvordan jeg skal forholde meg... Skal jeg si at jeg gjerne vil spise med ham, men at vi selvfølgelig gjør det som venner? Eller gjør det ham bare flau? Vanskelig dette....

Endret 2. desember 2009 av Diane

[Gjest Gjest]

Kanskje det beste er å takke ja og være helt uberørt?

[Gjest J]

Jeg synes du skal takke nei til middag. Eventuelt bør du gjøre det veldig klart at du kun ser på han som venn hvis du går på middagen. En forelsket person vil gripe etter alle halmstrå som kan tyde på at forelskelsen er gjengjeldt. Og ved å bli med på middag gir du han håp, og det er ikke bra. Jeg tror ikke han har innsett at dere ikke kan være mer enn venner, men at han ser på middagen som en anledning til å få deg til å se på han på en annen måte.

Om han er så forelska i deg som den andre kollegaen fortalte deg går det ikke bare plutselig over, og han kommer til å ha kjærlighetssorg når du flytter.

[stortsettglad]

Han kommer til å være lei seg når du drar uansett, så hva med å takke ja til middag og møte opp med litt åpent sinn. Når dere treffes i en annen setting, så kanskje du ser et potensiale i han likevel? Siden du sier han er en flott fyr, så kan det jo ikke skade, mener jeg.

[Gjest Diane]

Kanskje det beste er å takke ja og være helt uberørt?

Uberørt..?

[Gjest Diane]

Takk for to gode, men motstridende innspill. Jeg kan si meg enig i begge, det er kanskje litt av problemet. Nå har det seg sånn at denne fyren på mange måter er drømmemannen. Eller, han vil i alle fall være det for mange jenter. Kjekk, ærlig/snill, har god utdannelse, bra betalt jobb, så det kan være, som en venninne av meg sa, at han er vant til å få det han vil ha, og derfor ikke har gitt seg?

Jeg er i utgangspunktet positiv til å spise ute sammen med ham, vi har snakket mye sammen, og jeg føler at vi er mer enn bare kollegaer. Jeg vet jo ikke når/om jeg ser ham igjen etter at jeg flytter, så en kveld med samtaler i en mer uformell setting er absolutt ikke å forakte. Jeg skal på jobb igjen på fredag, da tror jeg at jeg kommer til å forklare at jeg gjerne vil bruke tid sammen med ham før jeg drar, men samtidig være klar på at det er vennskap, og kun vennskapsfølelser, fra min side. Hvis han er innforstått med det kan vi gjerne spise sammen på et litt casual sted. (Blir litt feil å troppe opp på byens fineste og mest romantiske restaurant, liksom).

Som sagt, jeg liker ham som venn. I tillegg har jeg fått stort faglig utbytte av å jobbe med ham, så jeg vil gjerne holde kontakten etter at jeg har flyttet.

Jeg har vurdert å foreslå at flere i teamet kan bli med ut, men da blir det ikke samme mulighet til å snakke ordentlig sammen. Det synes jeg er litt viktig, før jeg drar. Jeg vil gjerne klare opp i ting, og synes det er dumt hvis han sitter igjen med følelsen av å ikke forstå hvorfor det ikke er gjensidig.

[Raven Emerald]

Syns du skal takke ja, jeg. Og samtidig kan du jo si at det var koselig av ham å foreslå å ta avskjed på denne måten, siden det hadde vært fint om dere kunne beholde vennskapet etter at du flytter, også. Da gir du et klart signal om hvilket grunnlag du takker ja på, idet du takker ja. Har han en halv sosial antenne, bør han klare å snappe opp det signalet, mener jeg.

Endret 3. desember 2009 av Raven Emerald

[Gjest Diane]

Syns du skal takke ja, jeg. Og samtidig kan du jo si at det var koselig av ham å foreslå å ta avskjed på denne måten, siden det hadde vært fint om dere kunne beholde vennskapet etter at du flytter, også. Da gir du et klart signal om hvilket grunnlag du takker ja på, idet du takker ja. Har han en halv sosial antenne, bør han klare å snappe opp det signalet, mener jeg.

Takk for svar. Ja, jeg satser på det. Skal jobbe sammen med ham i morgen. Han er veldig grei å snakke med, så jeg tror ikke det skal bli noe problem. :-)

[Anglofil]

Jeg synes også du skal si ja til å møtes.

Da jeg møtte kjæresten min var han i utgangspunktet på ferie hjemme hos sine foreldre som ikke bor så langt unna meg. Jeg fikk vite at han studerte nesten fem og en halv time unna. Jeg må si at jeg ble skeptisk, men omstendighetene ville det slik at vi ble sammen og er i dag samboere. Det verste som kan skje for deres del er at det ikke blir noe av, men da har du ihvertfall gitt det en sjanse. Tenk om det faktisk utvikler seg til noe mer?

Jeg holdt nemlig på å kaste min sjanse, og for å si det slik: det er jeg uendelig glad for at jeg ikke gjorde!

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Du kan vel helt sikkert si ja til en middag, bare vær klar på at det blir som venner hvis du selv ikke er interessert i noe mer, da har du tatt det ansvaret du trenger for ikke å såre unødvendig, så får han velge selv i forhold til det. Han er jo tross alt voksen og må ta ansvar for sitte eget følelsesliv.

[Gjest Diane]

Jeg synes også du skal si ja til å møtes.

Da jeg møtte kjæresten min var han i utgangspunktet på ferie hjemme hos sine foreldre som ikke bor så langt unna meg. Jeg fikk vite at han studerte nesten fem og en halv time unna. Jeg må si at jeg ble skeptisk, men omstendighetene ville det slik at vi ble sammen og er i dag samboere. Det verste som kan skje for deres del er at det ikke blir noe av, men da har du ihvertfall gitt det en sjanse. Tenk om det faktisk utvikler seg til noe mer?

Jeg holdt nemlig på å kaste min sjanse, og for å si det slik: det er jeg uendelig glad for at jeg ikke gjorde!

Mvh Yvonne

Takk for svar, Yvonne.

Jeg er helt sikker på at jeg -ikke- vil føle noe dypere for ham etter middagen. Han er, for det første, "too much" i vennezonen for min del. Dessuten flytter jeg om ikke mange dagene, og langdistanseforhold er ikke noe jeg trakter etter, iallfall ikke så tidlig. Hadde jeg vært forelsket, så kanskje, men det finnes ingen romantiske følelser whatsoever fra min side.

Hyggelig å høre at du fant samboeren din på den måten, og at det fremdeles går fint med dere.

Gjest: Ja, jeg er enig i det. Vi går ut sammen, betaler hver for oss, og har en hyggelig kveld. Jeg har blitt syk, så det ble ikke noe jobb på meg i dag. Snakket med ham på telefon, da, og nevnte at en middag kunne vært hyggelig. Han var helt innforstått med at det kun var vennskapelig fra min side, selv om han innrømmet at han var litt skuffet.