Tilvenning i barnehage

[Gjest Gjest_Hønemora_*]

Etttåringen min har nettopp fått prøve seg litt i barnehage. Han begynner fullt fra januar, så vi har god tid til tilvenning.

Samlet sett så har det gått veldig greit, han har vært nysgjerrig på alt det nye, og har ikke vært avhengig av å sitte på fanget mitt hele tiden.

I dag skulle jeg prøve å gå for et par timer, de skulle da mate og legge han mens jeg var borte. Han er stuptrøtt etter lunchen, og da jeg snakket med barnehagen på tlf så hadde han sovnet som en stein.

Dette er jo egentlig bare bra, men så begynner jeg å gruble vettu.. Tenk om han ikke har fått en god tilknytning til meg da? Er jo ikke sånn at han kaster seg i armene på fremmede akkurat, men han er heller ikke så skeptisk som noen andre.

Hva tror dere? Er det flere som har unger som lett har tilpasset seg barnehage?

Hører gjerne erfaringer fra dere!

[Gjest Purple Haze]

Generelt sett, går det veldig lett å tilvenne en 1-åring til barnehagen. Mye verre når de er 1,5-2 år. Da begynner de å skjønne at mamma skal gå, og reflekterer mer over det.

At din slo seg så fort til ro, er helt vanlig. Men når det er sagt, så får han nok en reaksjon på at han skal være der etter hvert. Noen sliter helt i starten, andre kan få en reaksjon når det har gått litt tid.

Tror ikke du skal bekymre deg for at han ikke har tilknytning til deg. Vær heller glad hvis tilvenningen går smertefritt for alle parter. Det er utrolig slitsomt for både foreldre, barn og ansatte i barnehagen, hvis barnet skriker i flere uker.

[Caramba]

Jeg ville nå heller vært fornøyd med at jeg har en trygg unge, og ikke laget et problem ut av at barnet tilpasser seg bhg på en grei måte....

Min gutt var også lett å tilvenne, men vær klar over at selv om det går bra nå, så kan han få "tilbakefall" og plutselig hyle og gråte når du går. DET er mye verre....

[Disturbed]

Dette er jo egentlig bare bra, men så begynner jeg å gruble vettu.. Tenk om han ikke har fått en god tilknytning til meg da? Er jo ikke sånn at han kaster seg i armene på fremmede akkurat, men han er heller ikke så skeptisk som noen andre.

At han fant seg godt til rette i "fremmed" miljø sålangt, og raskt finner tryggehet og tillit hos andre enn deg, betyr nok ikke at han ikke har god nok tilknytning til sin egen mor. Da tror jeg det hadde vært motsatt kanskje, at han ville vist tegn på utrygghet og usikkerhet.

Uten at jeg selvsagt kan si noe som helst sikkert, så heller jeg mer til å mene at han opplever og er såpass trygg og sikker (og at tilknytningen han har til deg absolutt er god og solid) at nye situasjoner og mennesker rett og slett ikke er så veldig skummelt for ham.

Noen barn er sånn og andre er slik; har hatt en av hver selv, og jobber med de minste i barnehage og ser at det er så forskjellig og uforutsigbart ofte hvordan små barn vil reagere på tilvenning til barnehage. Men ofte er det som de over meg har svart her: hos de barna som tilsynelatende raskt finner seg til rette, ser vi gjerne noen etterreaksjoner etter det har godt en liten stund.

[Gjest Gjest]

Mine to barn var veldig forskjellig der.

Min eldste begynte i barnehage da han var 1. Det gikk kjempefint, men desverre var det en goooooood del dårlige ting ved barnehagen som gjorde at jeg valgte å ta ham ut etter 1 år.

Han begynte i en annen barnehage da han var nesten 3, lillebror var da 11 mnd, gikk kjempefint med begge. Men dette var bare en løsning for å vente på plass i "vår" barnehage. De gikk i denne nesten 1 år.

Med eldstemann gikk tilvenningen greit i "vår" barnehage. Det gikk også greit for yngstemann en liten stund, men her måtte vi kjøre en ny innkjøring etter juleferien da det plutselig ikke var så greit likevel.

Min yngste er ekstremt mammadalt og kronisk syk, så dette er nok mer grunnen for at det gikk skeis, men han har ikke tatt noen skader av det.

Tror nok det er lettere for dem i 1-årsalderen enn senere, og jeg vil tro at du er en strålende mor for barnet ditt, og at barnet har sterk tilknytning til deg. Tror nok de fleste som har barn som har begynt i barnehagen har lidd litt av dette at vi tror vi er de eneste som barna er trygge med og at det er litt trist at de trives med andre. Men samtidig er vi jo stolte av at barna blir større.

[Gjest ts]

Takk for svar!

De sa at en liten stund etter jeg hadde dratt, så hadde han blitt litt lei seg og forstod kanskje at jeg ikke var der. Men så gikk d over etterhvert.

Jeg tror da vi har en god tilknytning, er hvertfall sånn jeg har følt d.. Ble bare litt usikker, man vil jo gjerne at ungen din har et godt og trygt forhold til deg.