Hvorfor er det slik?

[Gjest Drittlei]

Overskriften sier vel sitt:

Hvorfor er det slik at noen slipper unna med alt, mens andre aldri kan gjøre noe rett i andres øyne?

Jeg tilhører siste gruppen... jeg kan ikke engang slippe unna med en liten fis, langt mindre slippe unna med en mindre gjennomtenkt kommentar, eller noe som helst!

Hvis jeg gjør en feil, får jeg alltid drittkjeft, selv om jeg legger meg langflat og beklager, og prøver å unngå å gjøre samme feilen på nytt igjen.

Hvis jeg IKKE gjør en feil, får jeg også alltid drittkjeft, og da får jeg høre "du skal alltid være så jæ*** perfekt. Du kan ikke gjøre feil du, det er alltid alle andre som tar feil".

Og i begge tilfellene sitter jeg der da, måpende og målløs, og lurer på hva jeg har gjort som gjør at jeg vekker slike sterke reaksjoner, selv når det dreier seg om en liten bagatell...

Jeg har prøvd å se hva det er jeg gjør galt, og jeg har prøvd å rette på det som kan være feilen, men som sagt, jeg kan ikke gjøre noe rett, ikke engang når jeg prøver å gjøre det rette.

Og nå er jeg lei!

Derfor spør jeg dere: hvorfor er det slik at noen slipper unna med alt, mens andre ikke engang kan le på riktig måte?

[Kosteskaft]

Nei det er ikke så lett å svare på, føler det slik selv noen ganger.

Men tror kanskje det kommer ann på hvordan man formulerer seg, kroppspråk o.l.? Tonefall, stemmebruk, etc.

Kanskje ikke legge deg langflat neste gang du får kjeft? Si enkelt: "Jeg gjorde en feil i den saken." Og så snakke om neste sak/tema/oppgave. (altså ikke unnskylde seg i det vide og breie, la seg bruke som hakkeboks)

Ta den som en mann??

Nei vet ikke helt jeg, ærlig talt!

[Gjest Gjest]

Overskriften sier vel sitt:

Hvorfor er det slik at noen slipper unna med alt, mens andre aldri kan gjøre noe rett i andres øyne?

Jeg tilhører siste gruppen... jeg kan ikke engang slippe unna med en liten fis, langt mindre slippe unna med en mindre gjennomtenkt kommentar, eller noe som helst!

Hvis jeg gjør en feil, får jeg alltid drittkjeft, selv om jeg legger meg langflat og beklager, og prøver å unngå å gjøre samme feilen på nytt igjen.

Hvis jeg IKKE gjør en feil, får jeg også alltid drittkjeft, og da får jeg høre "du skal alltid være så jæ*** perfekt. Du kan ikke gjøre feil du, det er alltid alle andre som tar feil".

Og i begge tilfellene sitter jeg der da, måpende og målløs, og lurer på hva jeg har gjort som gjør at jeg vekker slike sterke reaksjoner, selv når det dreier seg om en liten bagatell...

Jeg har prøvd å se hva det er jeg gjør galt, og jeg har prøvd å rette på det som kan være feilen, men som sagt, jeg kan ikke gjøre noe rett, ikke engang når jeg prøver å gjøre det rette.

Og nå er jeg lei!

Derfor spør jeg dere: hvorfor er det slik at noen slipper unna med alt, mens andre ikke engang kan le på riktig måte?

Det er definitivt ikke tingene du gjør i seg selv som er problemet, det er andre ting som ligger bak sinnet du opplever fra andre og som irriterer disse personene.

[Gjest Drittlei]

Det er definitivt ikke tingene du gjør i seg selv som er problemet, det er andre ting som ligger bak sinnet du opplever fra andre og som irriterer disse personene.

Det har jeg kommet fram til også, men jeg aner ikke hva det er jeg gjør galt.

[Gjest Drittlei]

(altså ikke unnskylde seg i det vide og breie, la seg bruke som hakkeboks)

Ta den som en mann??

Kanskje det er slik? Det har jeg ikke tenkt på før, at jeg kanskje er for unnskyldende (både når jeg har rett og når jeg tar feil), og at jeg er en enkel målskive for deres frustrasjoner?

[Kosteskaft]

Meget mulig!

Jeg får iallefall mindre pepper om jeg er rolig, avbalansert, trygg i min sak, godt forberedt.

Men er jeg usikker og nervøs, begynner å unnskylder meg masse, eventuelt bortforklarer, så her det mye vanskeligere.

[Gjest Gjest]

Overskriften sier vel sitt:

Hvorfor er det slik at noen slipper unna med alt, mens andre aldri kan gjøre noe rett i andres øyne?

Jeg tilhører siste gruppen... jeg kan ikke engang slippe unna med en liten fis, langt mindre slippe unna med en mindre gjennomtenkt kommentar, eller noe som helst!

Hvis jeg gjør en feil, får jeg alltid drittkjeft, selv om jeg legger meg langflat og beklager, og prøver å unngå å gjøre samme feilen på nytt igjen.

Hvis jeg IKKE gjør en feil, får jeg også alltid drittkjeft, og da får jeg høre "du skal alltid være så jæ*** perfekt. Du kan ikke gjøre feil du, det er alltid alle andre som tar feil".

Og i begge tilfellene sitter jeg der da, måpende og målløs, og lurer på hva jeg har gjort som gjør at jeg vekker slike sterke reaksjoner, selv når det dreier seg om en liten bagatell...

Jeg har prøvd å se hva det er jeg gjør galt, og jeg har prøvd å rette på det som kan være feilen, men som sagt, jeg kan ikke gjøre noe rett, ikke engang når jeg prøver å gjøre det rette.

Og nå er jeg lei!

Derfor spør jeg dere: hvorfor er det slik at noen slipper unna med alt, mens andre ikke engang kan le på riktig måte?

De som har lært seg kunsten med selvironi og ydmykhet tror jeg slipper billigere unna. Eller for å si det på en annen måte..! Gjøre feil på en sjarmerende måte. Bare en teori. Men kan også være noe i det "kosteskaft" over her sier. I tillegg kan det kanskje være litt at vi mennesker ikke alltid evner å være "rause"med hverandre og se gjennom fingrene med feil andre gjør. Ikke sikkert det bare "henger" på deg...??

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg omgås en del ungdommer, og har noen betraktninger som kanskje kan være nyttig for deg. Jeg går ut fra at det samme gjelder for voksne.

Omgjengelighet er stikkordet. Noen mennesker har en væremåte som gjør at man unnskylder feil, tilgir kommentarer, gir dem større frihet osv. De virker ganske enkelt tillitsvekkende. Stikkord her er høflighet, vennlighet uten underdanighet, åpenhet, vilje til å innrømme småfeil med et unnskyldende smil, og ta andres feil med det samme. Vilje til å innrømme større feil med det alvår situasjonen tilsier.

Andre oppleves stikk motsatt, og lastes ofte for mer enn sin del på grunn av væremåte. Noen er forsagte og unnskylder seg for mye, for for lite. Noen unnskylder seg aldri, eller med tonefall og kroppsholdning som ikke tilsvarer det de sier. Noen gir inntrykk av å le av deg bak ryggen din, fake unnskyldninger mens de koser seg over sin uangripelighet. Noen er altfor opptatt av sin egen fortreffelighet eller betydning, mens andre er aggressive i uttrykk. Andre igjen er så opptatt av seg selv og sin egen oppførsel at de glemmer å være lydhør for andre mennesker.

Alt dette motvirker den omgjengeligheten på hver sin måte, og minsker den slakken man har for andres oppførsel.

Poenget mitt er at de fleste av disse ungdommene er flotte mennesker, men har lagt seg til væremåter som ødelegger for dem.

Og svaret mitt til TS er at det er den genuine omgjengeligheten som gir noen mennesker større slakke enn andre. Tror jeg.

[Gjest Gjest]

Personer som er manipulerende, eller har psykopatiske trekk, slipper unna. De legger strategier og lyver på en troverdig måte.

[Inx]

Jeg tilhører første kategori... Om du klarer å le av deg selv og at du gjør feil etc. så har du kommet langt

[Gjest Gjest]

Jeg omgås en del ungdommer, og har noen betraktninger som kanskje kan være nyttig for deg. Jeg går ut fra at det samme gjelder for voksne.

Omgjengelighet er stikkordet. Noen mennesker har en væremåte som gjør at man unnskylder feil, tilgir kommentarer, gir dem større frihet osv. De virker ganske enkelt tillitsvekkende. Stikkord her er høflighet, vennlighet uten underdanighet, åpenhet, vilje til å innrømme småfeil med et unnskyldende smil, og ta andres feil med det samme. Vilje til å innrømme større feil med det alvår situasjonen tilsier.

Andre oppleves stikk motsatt, og lastes ofte for mer enn sin del på grunn av væremåte. Noen er forsagte og unnskylder seg for mye, for for lite. Noen unnskylder seg aldri, eller med tonefall og kroppsholdning som ikke tilsvarer det de sier. Noen gir inntrykk av å le av deg bak ryggen din, fake unnskyldninger mens de koser seg over sin uangripelighet. Noen er altfor opptatt av sin egen fortreffelighet eller betydning, mens andre er aggressive i uttrykk. Andre igjen er så opptatt av seg selv og sin egen oppførsel at de glemmer å være lydhør for andre mennesker.

Alt dette motvirker den omgjengeligheten på hver sin måte, og minsker den slakken man har for andres oppførsel.

Poenget mitt er at de fleste av disse ungdommene er flotte mennesker, men har lagt seg til væremåter som ødelegger for dem.

Og svaret mitt til TS er at det er den genuine omgjengeligheten som gir noen mennesker større slakke enn andre. Tror jeg.

Ja,det skulle man vel tro. Men jg har eksempler på heller det motsatte.

[Gjest Drittlei]

Jeg tilhører første kategori... Om du klarer å le av deg selv og at du gjør feil etc. så har du kommet langt

Jeg gjør det... jeg har mye selvironi og galgenhumor, noe de aller fleste jeg omgås setter stor pris på.

Men jeg har funnet ut av det.

Jeg var så lei av dette at jeg konfronterte de det gjelder, og jeg fikk svar.

"Lillesøster-syndromet" kaller jeg det nå...

Det er noen som ikke klarer å innse at jeg er voksen, selv om jeg er gift, har barn i tenåra, og har styrt mitt eget liv i godt over 20 år... De har tatt på seg oppgaven med å "oppdra" meg (les: bli mer lik dem).

De ser ikke at selv om jeg velger å gjøre ting på en annen måte enn dem selv, er ikke det jeg gjør nødvendigvis galt.

[Gjest Gjest]

Personer som er manipulerende, eller har psykopatiske trekk, slipper unna. De legger strategier og lyver på en troverdig måte.

Mye sant i det. Jeg kjenner folk som er sladrete og baksnakker, men andre folk synes de er helt fantastiske på alle måter. Det er en eller annen evne de har, folk liker dem uansett og er blinde for deres svakheter.