Flytte sammen fordi det passer ex'en hans...

[Gjest Florella]

Jeg har en kjæreste som er skilt, vi har begge barn, og bor i to forskjellige byer. Jeg har nevnt det å flytte sammen (jeg har egen nedbetalt leilighet, han har bare lån på sin bolig, men tjener litt bedre enn meg), enten hos meg, eller i en ny bolig et annet sted (hvor vi begge kan få jobb, det har vi sjekket), som da blir vår bolig sammen og eies 50/50. Han har svart at det ikke passer enda fordi ungene hans bør ha stabilitet. Så inntil videre besøker vi hverandre ca en gang pr måned.

Nå skal ex'en hans flytte til mine trakter for å studere i to år, og da har han skiftet mening. Han synes det er helt ok at han + barn flytter inn hos meg fordi da blir de nærmere mammaen sin.

Plutselig kjenner jeg på at det faktisk ikke er så rett fram og greit. Ikke for at jeg ikke unner barna hans å bo nærmere mor, men fordi jeg innser at samlivet til meg og kjæresten min til en viss grad er og har vært diktert av ex'ens situasjon. Økonomisk vet jeg heller ikke om det er så gunstig for min del, fordi han allerede dekker veldig mye for henne siden hun er student, og er veldig raus med henne fordi "ellers går det jo ut over barna". Ser bare for meg at dette blir mye styr og irritasjon for min del, og plutselig er jeg ikke lengre "herre over eget liv".

Er jeg helt urimelig nå, eller?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde styrtet unna, fort og gale før jeg fikk svi for dette. Du oppsumerer det ganske greit selv, fyren innretter seg etter exns situasjon fordi "det er det beste for barna". Skal han alltid gjøre det som er best for barna, kommer alltid DU i andre rekke. Eksn i første rekke, fordi hun viderefører godene til barna. Så deg. Her ser det ut som han nærmest har lyst å utnytte situasjonen litt siden hun skal flytte til dine trakter, ser han en mulighet til å gjøre det "beste for barna" og komme løpende etter. Ikke fordi du ba ham om å komme flyttende, men fordi eksns situasjon nå endret seg.

Kort og enkelt sagt, aldri i livet om jeg hadde gidda en sann greie. Da får han flytte til mine trakter, leie seg en leilighet og se hvordan det går først. SÅ kanskje tenke på å flytte sammen.

[Hanselot]

Edit: Fjernet innlegget som jeg refererte til

Det er vel helst barna han vil ta hensyn til og en far som verdsetter det skal man jo ta godt vare på. Har du inntrykk av at han generelt er tøffel i forhold til exen sin så hadde jeg vært bekymret om jeg var deg, men når det er snakk om barna så gjør han bare det de aller fleste fedre må gjøre når barna (som ikke har noe valg) må flytte. Dessverre er det slik, har ett par kompiser som også "måtte" flytte fordi exen plutselig bestemte seg for å flytte til en annen kant av landet.

Jeg kan tenke meg det virker som du har mistet kontroll på ditt eget liv, og det har du også til en viss grad, men du valgte jo å bli sammen med en pappa. Jeg syns ikke du er urimelig, men du får noe å tenke på og ta ett valg i forhold til. Enten du gjør det ene eller det andre så er det kun ditt valg, og jeg tror ikke så mange vil dømme deg uansett hva du gjør her.

Endret 1. desember 2009 av Hanselot

[Gjest Gjest]

Er jeg helt urimelig nå, eller?

Absolutt ikke.

[Gjest Gjest]

Du er ikke urimelig.

Han høres jo tilsynelatende ut som en far som vil ta hensyn til barna sine og så langt er alt vel. Det skal han jo ha pluss i boka for...men... og jeg synes at det er et stooort men her!

Han høres også ut som han tar for mye hensyn til det som i teorien skal være en ex og det synes jeg høres ganske ugreit ut.

Du har jo blitt i tvil selv også og det er nok ikke uten grunn. Det virker som du føler på deg at noe ikke stemmer, og så lenge det er den følelsen som rår, ville jeg ikke begitt meg inn i noe samboerskap.

Vi hadde spart oss for mye vondt om vi bare hadde hørt på "den lille stemmen " som sa at dette er ikke no lurt.

Dere kan jo fortsette å ha hvert deres bosted selv om han velger å flytte dit du bor. Da vil dere jo også se mer til hverandre og det blir lettere å oppdage om det funker eller ikke.

I dette tilfellet vil jeg påstå at det er bedre å krype i det enn å hoppe i det, selv om jeg vanligvis tenker motsatt.

Det er tross alt barn inne i bildet og du bør jo også ta hensyn til dine barn.

Jeg ville rett og slett ikke tatt sjansen.

[Gjest Gjest]

Jeg føler litt motsatt av det de andre her har svart Tenker at mannen har hatt lyst å bo sammen med deg hele tiden, men at han ikke kunne flytte fordi han ikke kunne ta barna vekk fra mammaen deres Nå flytter moren til ditt hjemsted og dermed kan han flytte sammen med deg uten at det byr på problemer for ungene:-)

[Ellevill]

Er jeg helt urimelig nå, eller?

Ja, jeg synes du er urimelig.

Jeg hadde aldri flyttet fra kommunen jeg bor i og det er av hensyn til barna (som jeg og faren har 50/50).

Men hadde faren sagt at han kunne tenke seg å flytte til min kjærestes kommune, ville saken vært en annen. Da hadde jeg gjort som din kjæreste.

Hvis dette hadde fått min kjæreste til å mene at mitt forhold til ham er diktert av min eks, og ikke evner å se at jeg ønsker å ta hensyn til barna OG min eks (som jeg faktisk har barn sammen med), får det heller bare være.

Det er dessuten mange med ulikt økonomisk utgangspunkt som lager egne avtaler på dette. Jeg synes egentlig at man uansett burde lage økonomiske avtaler når man har mine og dine barn.

Endret 1. desember 2009 av Ellevill

[Gjest Gjest]

Skjønner ham godt. Jeg hadde gjort det samme om det var mine barn. Du er ikke urimelig, men antakelig ikke klar for et forhold til en med såpass mye "bagasje".

[Loveisallaround]

Snakk med han. Forklar hvordan du føler det.

Så får du vurdere saken utfra hva han svarer.

Bland han uansett ikke inn i økonomien/eierforholdet når det gjelder leiligheten.

Gå til advokat og få dere en tingslyst samboeravtale.

Han må selvsagt bidra økonomisk til løpende utgifter, så sånn blir han jo ingen økonomisk belastning for deg.

Personlig ville jeg nok foretrukket at han flyttet i egen leilighet, og heller sett an hvordan saker og ting utviklet seg ...

[Gjest Purple Haze]

Jeg føler litt motsatt av det de andre her har svart Tenker at mannen har hatt lyst å bo sammen med deg hele tiden, men at han ikke kunne flytte fordi han ikke kunne ta barna vekk fra mammaen deres Nå flytter moren til ditt hjemsted og dermed kan han flytte sammen med deg uten at det byr på problemer for ungene:-)

Helt enig i dette.

[Gjest Florella]

Ja, dette var jo nyttige innspill. Fint med varierte oppfatninger. Jeg syntes jo i utgangspunktet det var attraktivt at han var så opptatt av barnas ve og vel, og han er veldig flink med mine når han er på besøk, så jeg så ikke det som noe problem. Det er kanskje mest det at jeg ser at hun per i dag lener seg veldig på han og forventer at han skal stille opp hele tida (det er han som har barna på fulltid, selv om de av økonomiske hensyn står registrert en på hver). Ser for meg at han vil være hennes støtte i alle små og store problemer også om vi to starter et samliv ("det er jo ikke bra for ungene at moren er sliten/syk/har dårlig økonomi/trenger å komme seg ut/har behov for barnevakt" osv osv). Pluss at det er helt klart han som i alle år har skaffet ungene alt av utstyr (hun har vært hjemmeværende) og han ønsker å fortsette med det fordi hun nå studerer. Det betyr i praksis at vi må ha separat økonomi for jeg synes det blir feil at min relativt gunstige økonomiske situasjon skal sponse der moren til hans barn ikke kan bidra. Jeg er bare ikke vant til å tenke sånn, og situasjonen er uvant.

[Gjest Gjest]

Ja, dette var jo nyttige innspill. Fint med varierte oppfatninger. Jeg syntes jo i utgangspunktet det var attraktivt at han var så opptatt av barnas ve og vel, og han er veldig flink med mine når han er på besøk, så jeg så ikke det som noe problem. Det er kanskje mest det at jeg ser at hun per i dag lener seg veldig på han og forventer at han skal stille opp hele tida (det er han som har barna på fulltid, selv om de av økonomiske hensyn står registrert en på hver). Ser for meg at han vil være hennes støtte i alle små og store problemer også om vi to starter et samliv ("det er jo ikke bra for ungene at moren er sliten/syk/har dårlig økonomi/trenger å komme seg ut/har behov for barnevakt" osv osv). Pluss at det er helt klart han som i alle år har skaffet ungene alt av utstyr (hun har vært hjemmeværende) og han ønsker å fortsette med det fordi hun nå studerer. Det betyr i praksis at vi må ha separat økonomi for jeg synes det blir feil at min relativt gunstige økonomiske situasjon skal sponse der moren til hans barn ikke kan bidra. Jeg er bare ikke vant til å tenke sånn, og situasjonen er uvant.

Er du sikker på at han egentlig er følelsesmessig ferdig med sin ex?Det høres ikke slik ut for meg når jeg leser dette.

[Gjest Florella]

Kanskje spørsmålet nå blir hvordan jeg på en konstruktiv måte som er til beste for alle, klarer å snu trenden med alltid hensyn til ex'en.

Forslag?

[Gjest Purple Haze]

Kanskje spørsmålet nå blir hvordan jeg på en konstruktiv måte som er til beste for alle, klarer å snu trenden med alltid hensyn til ex'en.

Forslag?

Jeg tror du må gi uttrykk for dine behov på en tydelig måte. Fortell han hva du tenker omkring alt dette. Og at hvis det skal fungere, må han prioritere deg, og ta hensyn til dine følelser.

Jeg tror også at en del menn strekker seg utrolig langt for eksen pga dårlig samvittighet for det som gikk galt. Spesielt fordi det er barn inne i bildet. Problemet oppstår når dette skal være til evig tid. En eller annen gang må man bare se opp og fram, ikke forbli i den dårlige samvittigheten.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Jeg har en kjæreste som er skilt, vi har begge barn, og bor i to forskjellige byer. Jeg har nevnt det å flytte sammen (jeg har egen nedbetalt leilighet, han har bare lån på sin bolig, men tjener litt bedre enn meg), enten hos meg, eller i en ny bolig et annet sted (hvor vi begge kan få jobb, det har vi sjekket), som da blir vår bolig sammen og eies 50/50. Han har svart at det ikke passer enda fordi ungene hans bør ha stabilitet. Så inntil videre besøker vi hverandre ca en gang pr måned.

Nå skal ex'en hans flytte til mine trakter for å studere i to år, og da har han skiftet mening. Han synes det er helt ok at han + barn flytter inn hos meg fordi da blir de nærmere mammaen sin.

Plutselig kjenner jeg på at det faktisk ikke er så rett fram og greit. Ikke for at jeg ikke unner barna hans å bo nærmere mor, men fordi jeg innser at samlivet til meg og kjæresten min til en viss grad er og har vært diktert av ex'ens situasjon. Økonomisk vet jeg heller ikke om det er så gunstig for min del, fordi han allerede dekker veldig mye for henne siden hun er student, og er veldig raus med henne fordi "ellers går det jo ut over barna". Ser bare for meg at dette blir mye styr og irritasjon for min del, og plutselig er jeg ikke lengre "herre over eget liv".

Er jeg helt urimelig nå, eller?

JA, du er urimelig. Her er en oppegående far som vil det beste for sine barn. Her er det ikke snakk om å gjøre som eksen hans vil, her er det tatt hensyn til barna, FLOTT!

Han har hatt kvaler med å flytte fra barna, nå åpnet det seg en mulighet der han slipper dette. Han og mor kan flytte til samme plass, barna får ha begge foreldre til stede i dagliglivet, hipp hurra!!

Med mor og far på samme plass vil man slippe reisevei for barna, diskusjoner om samvær, reiseutgifter, miljøskifte, savn og sikkert en haug med konflikter.

En av mine kriterier til min mann, og til den som skulle være far til mine barn - var at han viser ansvar og tar hensyn til barna fremfor seg selv. Hva hadde du syntes hvis du hadde barn og eksen din flyttet etter kjæresten og skapte unødvendig sorg, smerte, reising og flere økonomiske forpliktelser for deg og barna dine??

Nei, tvihold på mannen - han kan du tørre å få barn med, han tar ansvar:)

[Ellevill]

JA, du er urimelig. Her er en oppegående far som vil det beste for sine barn. Her er det ikke snakk om å gjøre som eksen hans vil, her er det tatt hensyn til barna, FLOTT!

Han har hatt kvaler med å flytte fra barna, nå åpnet det seg en mulighet der han slipper dette. Han og mor kan flytte til samme plass, barna får ha begge foreldre til stede i dagliglivet, hipp hurra!!

Med mor og far på samme plass vil man slippe reisevei for barna, diskusjoner om samvær, reiseutgifter, miljøskifte, savn og sikkert en haug med konflikter.

En av mine kriterier til min mann, og til den som skulle være far til mine barn - var at han viser ansvar og tar hensyn til barna fremfor seg selv. Hva hadde du syntes hvis du hadde barn og eksen din flyttet etter kjæresten og skapte unødvendig sorg, smerte, reising og flere økonomiske forpliktelser for deg og barna dine??

Åh, jeg er så enig!

[Gjest Gjest]

JA, du er urimelig. Her er en oppegående far som vil det beste for sine barn. Her er det ikke snakk om å gjøre som eksen hans vil, her er det tatt hensyn til barna, FLOTT!

Han har hatt kvaler med å flytte fra barna, nå åpnet det seg en mulighet der han slipper dette. Han og mor kan flytte til samme plass, barna får ha begge foreldre til stede i dagliglivet, hipp hurra!!

Med mor og far på samme plass vil man slippe reisevei for barna, diskusjoner om samvær, reiseutgifter, miljøskifte, savn og sikkert en haug med konflikter.

En av mine kriterier til min mann, og til den som skulle være far til mine barn - var at han viser ansvar og tar hensyn til barna fremfor seg selv. Hva hadde du syntes hvis du hadde barn og eksen din flyttet etter kjæresten og skapte unødvendig sorg, smerte, reising og flere økonomiske forpliktelser for deg og barna dine??

Nei, tvihold på mannen - han kan du tørre å få barn med, han tar ansvar:)

Eller er det slik at det er exn som styrer det hele og "bruker" barna? Hva når exn finner ut etter endt utdanning at hun skal jobbe på Notodden, og forlanger at han skal flytte dit og pga barna?

Et av dine kriterier til mannen som skulle være far var at han viser ansvar og tar hensyn til barna sier du. Hvis du sitter på oppskriften om hvordan man kan vite dette før barna er et faktum. Så håper jeg du distribuerer den på nett...! Livet lever Hanne!

[Gjest Gjest]

Dette her ikke noe med eksen hans å gjøre men med barna hans å gjøre. Barna hans kommer før deg, noe de også burde.

Han tenkte på hva som var best for barna. Han ønsket kanskje å flytte inn med deg hele tiden, men det passt ikke for barna. Nå passer det for barna også og da ønsker han å benytte anledningen.

Foreldre skal sette barna først, og nye partnere må bare finne seg i dette. Du ønsket at han skulle flytte inn med deg selv om dette ikke var det beste for barna, nå ER det rett for dere og også det beste for barna men DA begynner du å tvile?

Du setter deg selv foran hans barn. Jeg er på grensen til å mene at dere ikke burde flytte sammen fordi jeg ikke tror forholdet deres vil fungere fordi du ikke vil klare å sette deg selv til side når barna trenger faren sin.

[Gjest regine ii]

En skal være rimelig sikker på at ting skal funke før en flytter sammen når begge parter har barn.

Her er det ikke bare snakk om EN voksen og noen barn som skal finne nye roller, men TO voksne i forhold til to sett med barn.

Kjærestens ex skal flytte for å studere. Det er et to-årsperspektiv. Betyr det at hun vil flytte tilbake igjen etter endt studium? Eller er det et lengre perspektiv på det hele? Og hva gjør kjæresten hvis mor etter endt studium velger å flytte et annet sted? Skal barna igjen rives opp fra sitt vante miljø og flyttes?

Dette bør dere egentlig ta en skikkelig runde på - det handler tross alt om langt flere enn bare dere to.

De som sier at du ikke forstår at han setter sine barn først, mener jeg har misforstått totalt. Det er sunt å ikke hoppe inn i et samboerforhorhold der begge har barn når man ikke er helt sikker. Og hva hvis det viser seg at barna IKKE går overens i det daglige? Eller at en av de voksne overhode ikke går med den andres barn?

Jeg aner ikke hva du skal gjøre, men jeg syns ikke du er urimelig som ikke bare hopper i det med begge beina. Her trengs det kommunikasjon og åpne linjer, både i fht. nå situasjonen og framtiden.