Venn med eksen

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Hei!

Trenger litt hjelp her..

For en stund siden ble det slutt mellom meg og kjæresten over to og et halvt år. Jeg tok det veldig hardt, og er fremdeles veldig lei meg, men jeg har forsonet meg med at sånn er ståa, og vi kommer ikke til å bli sammen igjen. (Tror jeg, da. )

Saken er den, at vi var gode venner i en lang periode før vi var sammen, og vi har hatt det sinnsykt moro sammen. Og jeg savner vennskapet vårt!!! Kanskje det mer enn noe annet.

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre da.

Han sa vi skulle være venner.. Vel, det er alltid JEG som har tatt kontakt. Fått ja når jeg har spurt om vi skal treffes, men likevel. Et par ganger har det kommet noe i veien for "avtalene" våre, da har han tatt kontakt og lurt på hvor jeg er. En gang har han tatt kontakt med meg på MSN først. And that's about it. Så hva gjør jeg?

Jeg har veldig lyst å spørre han om vi skal finne på noe iløpet av uken, men jeg er blitt "redd" på en måte.. redd for at han enten skal avvise meg, eller tenke "åh nei, skal hun begynne å mase nå" siden jeg tror han er fullstendig klar over at jeg ikke er helt over ham (selv om jeg ikke har mast noe på ham; har riktignok tatt littvn kontakt, men ikke vær noen psycho-ex). Hehe. Greia er at jeg har ingen planer om å prøve å forføre ham tilbake til meg ( ) men kanskje han tror det..? Hm..

Sist helg traff jeg ham på et utested, jeg var full, gikk bort til ham og sa "hey, du trenger ikke overse meg altså" på en tullete måte. Jada, jeg er sjarmerende i fylla da fikk jeg et "yo" tilbake mens han så ned i bakken. So long, and thanks for all the fish, liksom! Ikke vet jeg, kanskje det tok han tre uker å slutte å bry seg om meg i det hele tatt.. Selv om jeg ikke kan huske å ha gjort noe "galt" i denne perioden.. bortsett fra som sagt, å ta kontakt et par ganger og spørre hva han gjør etc.

Dette ble forferdelig rotete, saken er iallefall at jeg er så sykt usikker på hva jeg skal gjøre. Fortsette å ta kontakt og håpe på at han ennå vil være venner? Drite i ham? Som sagt var vi gode venner før vi ble sammen og jeg savner virkelig VENNEN min, kanskje mer enn typen. Og skulle det nå være slik at han er drittlei hele meg, skulle jeg ønske han kunne si det til meg..

Sukk. Mannfolk!

[Breakeven]

Er litt i samme situasjon som deg. Var god venn med eksen min før vi ble sammen, bestevenner faktisk. Vi gjorde masse sammen, og var vel kanskje litt mer kosete enn de fleste som bare er venner er. Men jeg savner uansett vennskapet vårt, han har dame nå, så jeg har på en måte slått meg til ro at vi ikke kommer til og være vener igjen, vi visste jo begge at det ikke kom til og bli det samme etter at det be slutt. Samtidig som som dama hans var sammen med han før vi ble sammen, da vi var bestevenner, og hun ble nok ganske sjalu på meg (vi sov i samme seng da de var sammen, men ingenting skjedde)

Jeg håper uansett at vi en dag kan ta en kaffe sammen som venner, man da får han komme til meg. Jeg føler også at det er mest jeg som har tatt kontakt etter det ble slutt, har ikke møtt han randomly på byen eller noe heller, så jeg vet kke hvordan det hadde blitt. Kanskje du burde vente noen uker til dere har fått ting litt på avstand før dere blir venner igjen, siden du fortsatt har følelser for han så kan det være hardt for deg, for du savner han garantert som en kjæreste når du møter han igjen. Jeg vet det har hjulpet meg kjempe mye ved å ikke se eksen min, selv om man så gjerne vil.

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Takk for svar!

Du har nok rett. Jeg er jo ikke helt "ferdig" med ham ennå, og merka sist vi var alene sammen at jeg hadde veldig lyst til å gjøre noe "mer". Hehe. Sist helg endte vi opp med å sitte ved siden av hverandre ute på byen (endel felles venner/bekjente), men vi snakka ikke sammen det gikk overraskende bra, jeg merka faktisk ingen trang til å kaste meg over ham eller noe sånt klart det var litt.. merkelig, men ikke direkte vondt.

Har tatt meg tid til å kjenne på følelsene i det siste, og selv om ejg såklart ennå er veldig glad i ham - på kjærestemåte - så er det vennskapet jeg ønsker å få tilbake. Skulle vært en måte å få ham til å skjønne det på, er nesten patetisk redd for at han skal tro jeg skal presse meg på for å få ham tilbake, og trekke seg ennå mer unna..

Men jeg får kjenne litt ekstra etter på følelsene mine, så får vi se jeg reiser bort i neste uke og blir borte til tredje juledag, så ahadde jo vært trivelig å fått sagt "morna" og skiltes som venner eller noe i tillegg har jeg jo tenkt å kjøpe julegave til ham.. Herregud, sær situasjon egentlig.

[Gjest vennen..]

Takk for svar!

Du har nok rett. Jeg er jo ikke helt "ferdig" med ham ennå, og merka sist vi var alene sammen at jeg hadde veldig lyst til å gjøre noe "mer". Hehe. Sist helg endte vi opp med å sitte ved siden av hverandre ute på byen (endel felles venner/bekjente), men vi snakka ikke sammen det gikk overraskende bra, jeg merka faktisk ingen trang til å kaste meg over ham eller noe sånt klart det var litt.. merkelig, men ikke direkte vondt.

Har tatt meg tid til å kjenne på følelsene i det siste, og selv om ejg såklart ennå er veldig glad i ham - på kjærestemåte - så er det vennskapet jeg ønsker å få tilbake. Skulle vært en måte å få ham til å skjønne det på, er nesten patetisk redd for at han skal tro jeg skal presse meg på for å få ham tilbake, og trekke seg ennå mer unna..

Men jeg får kjenne litt ekstra etter på følelsene mine, så får vi se jeg reiser bort i neste uke og blir borte til tredje juledag, så ahadde jo vært trivelig å fått sagt "morna" og skiltes som venner eller noe i tillegg har jeg jo tenkt å kjøpe julegave til ham.. Herregud, sær situasjon egentlig.

egentlig en ganske annen situasjon, men jeg kjenner meg litt igjen i forrige forhold.. hun gjorde det slutt, men jeg hadde hatt planer om å gjøre det samme.. og dette var et avstandsforhold..

uansett savnet jeg vennskapet, og tydelgvis mer enn henne. jeg ringt henne iallefall med jevne mellomrom(ca. en gang i måneden), og var alltid den som tok kontakt. Selv om jeg bevisst var veldig klar på at jeg bare ville oppretthode vennskapet, og følte det var naturlig..

men uansett; angrer nå på at jeg ikke ventet på at hun ev. tok kontakt.. tror mye av grunnen til at jeg endte opp med å faktisk savne henne mer og mer, var på grunn av dette. Hun trodde tydeligvis at jeg prøvde å få gang i forholdet igjen, eller noe.. og jeg følte meg mere og mere som uønsket.. denne avvisningen av vennskapet fra henne gjorde at jeg på en måte blei nøden og fikk større problemer med å komme over henne.. og i og med at jeg savnet henne fikk hun makt over meg.. sist jeg sendte henne en melding fikk jeg et veldig kort og konsist svar etter to dager. da skjønte jeg til slutt at det var nok, og har ikke tatt kontakt siden.. men nå bor vi i samme by igjen.... uansett hennes jobb å ta kontakt! det er nå et år siden det ble slutt, og er ikke helt over henne enda..

og poenget er: Ikke ta noe mer kontakt med han, med mindre han tar kontakt tilbake! mellom ekser kan det tydeligvis fort bli et slags spill om å være "hard to get", og framstå som den som savner den andre minst... og hvis man er den som taper det spillet, og altså FRAMSTÅR som den som savner eksen, blir man også den som savner eksen mest.. samme ting skjer i forføring ved at man må være litt "hard to get".. (det man ikke kan få frister mest)

Jeg var naiv og uerfaren og tenkte vi uansett bare var venner, så jeg var overfor henne som en venn og ikke som en eks.. mens hun var overfor meg som en eks og ikke som en venn.. Og nå føler jeg meg såret og tråkka på, fordi hun "avviste vennskapet", mens hun kanskje bare syntes det var lettere å hanskes med følelser uten å ha særlig kontakt (hadde vært fint om hun sa det, da.....), og trodde kanskje i tilegg at jeg prøvde å få henne på kroken igjen...