Familien maser sånn om at jeg ikke viser interesse for niesen min.

[Gjest Gjest]

Hei.

Er en "jente" på 30 år. For ca 3 mnd ble jeg tante til en jente. Er store broren min som fikk barn.

Jeg finnes ikke interessert i barn, tanken på å få egne har aldri streifet meg en gang. Synes de er slitsomme, ekle og ganske masete.

Siden denne ungen ble født har jeg sett den 3 ganger, det obligatoriske sykehusbesøket, i ett familieselskap og en gang jeg var innom min bror for å levere noe. Har hverken studert eller holdt ungen.

Og nå maser min mor, for og bror på at jeg viser så liten interesse for ungen, og blir dårlig stemning av det. De mener jeg iallefall kan stikke innom å si hei eller ringe å høre hvordan det går. Ikke har jeg sjekket ut den lukkede bloggen hennes heller.

Men jeg og broren min har ett ikke-eksisterende forhold. Altså vi er ikke uvenner eller noe sånt, vi har bare ikke noe felles og snakkes aldri om det ikke er noe praktisk eller familieselskap. Så hvorfor skal jeg da begynne å prate masse med han nå??? Var ikke som om han kom å hilste på når jeg fikk hund heller, ikke at jeg regnet med det heller...

Men nå er det blitt så mye mas ut av det, at jeg har fått avsmak for hele ungen. Det er da ikke jeg som har fått barn, og kan ikke heller de som synes det er stas få glede seg over det da? ER blitt så mye styr at jeg har valgt å feire jul hos sambo, og det er jo å selvfølgelig galt også...

Blæ, er sikkert sær som ikke bryr meg om barn, men bør man ikke få lov å være forskjellige? ER jeg superrar som ikke føler noen spesiell glede eller stas over å ha blitt tante?

[Gjest Gjest]

Blæ, er sikkert sær som ikke bryr meg om barn, men bør man ikke få lov å være forskjellige? ER jeg superrar som ikke føler noen spesiell glede eller stas over å ha blitt tante?

Nei, du er ikke rar, og du har jo ingen forpliktelser overfor et barn som andre har valgt å få. Ser ingen grunn til at du skal fake en interesse som ikke er der, sånt merker barn fort.

[Gjest Gjest]

Synes du burde stille opp for din bror. Han er sikkert stolt over den lille og vil vise henne fram til deg. Det er jo bare hyggelig. Dette er ikke en hvem som helst heller. Denne lille jenta er din niese, hun er din familie! Husk det.

Og hun bør vokse opp med en tante som bryr seg og som er glad i henne.

[Chiyo]

Ikke for å være frekk og i mot deg, men du kan i alle fall late som om du er litt interessert JEg mener du er blitt tante, hadde jeg blitt tante hadde jeg vært super glad. Selv om du ikke liker barn og ikke har noe ønske å få barn selv kan jo du vise litt interesse i det nye familie medlemmet. Det betyr vel mye for din bror og selv om dere ikke har et supert forhold vil han vel at du skal komme på besøk litt oftere. I min familie er det alltid koselig med barna og når det kommer ett nytt ett har alle lyst til å holde, ta bilde av og besøke det lille nurket. Det skaper jo litt dårlig stemning om du ikke bryr deg i det hele tatt. Det er litt tenårings fakter mener nå jeg. Du er en voksne dame og du forstår vel at det er viktig for familien at du er med på å dele denne gleden. Hadde ikke du blitt skuffet om det var deg som hade fått barn og broren din ikke brydde seg?

[Gjest Gjest]

Jeg synes du virker egoistisk, snever og korttenkt, beklager.

Nå er hun bare en baby og merker ingenting til din manglende interesse, men hun blir større og kan merke kulden din. Vil du virkelig være den som spytter på familiesamholdet og bare er tilstede hvis det direkte gavner deg? Hvor mye ville det egentlig koste deg å stille opp ørlite granne mer for familien? Hvis du blir påkjørt av en fyllekjører i morgen, vil du da at de skal la være å besøke deg på sykehjemmet fordi de aldri har hatt noen spesiell interesse av krøplinger?

Du trenger ikke være superglad for å ha blitt tante, men det er normal omtanke å inkludere det nye familiemedlemmet, og å vise interesse for at søsken har blitt foreldre. Det må da også være mye mer anstrengende å avvise barnet og familiens mas, enn å gå i noen besøk eller spørre broren din hvordan han har det i ny og ne.

En dag blir det kanskje du som trenger et fellesskap og at noen bryr seg, og å insistere på at brors baby ikke er noe verdt, er bare barnslig, smålig og kaldt. Jeg hadde aldri forventet dine holdninger av en 30-åring, selv om det er greit å ikke være overbegeistret for babystadiet.

[Gjest Gjest]

Ikke særlig opptatt av barn jeg heller før jeg fikk selv, og etter det er jeg fortsatt ikke interessert i andre barn. Synes de er noe herk jeg også. Alle andre altså

[The Kitten]

TS: Jeg må si jeg datt av da du sammenlignet det å få en datter med å få en hund.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er iskald.

Hvorfor skal jenta straffes for at hun er født? Vis litt interesse, det tar ikke livet av deg.

[Gjest TS]

Jeg har aldri sagt at min brors datter ikke er noe verdt.

Men jeg har ingen interesse av henne, på samme måte som jeg ikke har noen interesse av min bror. Vi har aldri hatt noe godt forhold, fram til vi flyttet hjemmefra kranglet vi sikkert hver dag. Når vi ikke trenger å omgså, så gjør vi det heller ikke. Vi kan fint være i familieselskap ol sammen, men vi snakker ikke sammen da heller. Nettopp fordi det eneste vi har felles er at vi har samme foreldre.

Jeg har ett eget liv, og har en travel hverdag. Har knapt tid til egne venner eller en koselig kveld meg kjæresten. Så hvorfor skal jeg da bruke den lille tiden jeg har tilovers sammen med mennesker som virkelig ikke gir meg noe? Synes det blir mer falskt en å gi f... Og på mange måter så betyr vennene mine som jeg har utallige opplevelser og føler meg bedre rundt, viktigere en noen jeg "bare" har felles foreldre med.

At det kan bli ensomt når man blir eldre, det er mulig. Men det er jeg og sambo klar over, men vi kan jo ikke få barn for at noen skal ta vare på oss da, det har du uansett ingen garantier for. Derfor kommer vil til å leve frivillig barnløse:-)

Blir bare sliten av at hele familien maser om at jeg må engasjere meg mer, når jeg ikke har noen interesse av det. Hunden min har akkuratt fått 5 nydelige valper, men de renner ikke ned døra her fordet... Er greit det, men det er mine babyer,,,

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke du har gjort noe galt jeg, TS. Blir bare kjempeunaturlig hvis du og broren din plutselig skal late som om dere har et bedre forhold nå enn dere har hatt tidligere. Familien din er vel sikkert også klar over dine holdninger overfor barn.

Slik jeg forstår det er hunder din store lidenskap, og da burde det vært forventet at broren din tok like stor interesse i hunden (=din lidenskap) som det nå blir forventet at du skal ta i barnet (=broren din sin lidenskap).

Er bedre å holde forholdet slik det er, det merkes også fort hvis man prøver å late som om det er noe det ikke er!

Lykke til

[Lumê]

Skjønner faktisk ts godt, jeg. Hun har ikke hatt noe særlig med broren å gjøre før, hvorfor skal hun renne ned dørene nå bare fordi de har greid å yngle? Misforstå meg rett, å få barn er nok det største som skjer et menneske, men resten av omgivelsene må da slippe å henge rundt vogga med tårer i øynene og dikkedikke.

[Nimorna]

Jeg synes det er trist at familiesituasjonen er slik som den er, TS, og jeg tror at jeg hadde reagert på samme måte om jeg var i din situasjon.

Nå vet ikke jeg hvorfor forholdet mellom deg og din bror er som det er, men det kan jo hende at han ønsker å begrave stridsøksen nå som han har blitt far?

[miirrii]

Hei.

Er en "jente" på 30 år. For ca 3 mnd ble jeg tante til en jente. Er store broren min som fikk barn.

Jeg finnes ikke interessert i barn, tanken på å få egne har aldri streifet meg en gang. Synes de er slitsomme, ekle og ganske masete.

Siden denne ungen ble født har jeg sett den 3 ganger, det obligatoriske sykehusbesøket, i ett familieselskap og en gang jeg var innom min bror for å levere noe. Har hverken studert eller holdt ungen.

Og nå maser min mor, for og bror på at jeg viser så liten interesse for ungen, og blir dårlig stemning av det. De mener jeg iallefall kan stikke innom å si hei eller ringe å høre hvordan det går. Ikke har jeg sjekket ut den lukkede bloggen hennes heller.

Men jeg og broren min har ett ikke-eksisterende forhold. Altså vi er ikke uvenner eller noe sånt, vi har bare ikke noe felles og snakkes aldri om det ikke er noe praktisk eller familieselskap. Så hvorfor skal jeg da begynne å prate masse med han nå??? Var ikke som om han kom å hilste på når jeg fikk hund heller, ikke at jeg regnet med det heller...

Men nå er det blitt så mye mas ut av det, at jeg har fått avsmak for hele ungen. Det er da ikke jeg som har fått barn, og kan ikke heller de som synes det er stas få glede seg over det da? ER blitt så mye styr at jeg har valgt å feire jul hos sambo, og det er jo å selvfølgelig galt også...

Blæ, er sikkert sær som ikke bryr meg om barn, men bør man ikke få lov å være forskjellige? ER jeg superrar som ikke føler noen spesiell glede eller stas over å ha blitt tante?

Hvis forholdet mellom deg og broren din er ikke eksisterende, så er det ingen grunn til at du skal ha ett forhold med han nå.

Du må heller ikke besøke niesen din mer enn du ønsker.

Men når du først er på sykehuset, eller på besøke de få gangene, så er det rart at du ikke ønsker å holde henne, det er en ting å ikke ønske barn, men hvordan kan du hate en baby?

Dette er nokk det største som noen gang har hent broren din, man kan se på det som en ny bil, det er ikke som om du skal ta med den bilen hjem eller vaske den for han, men kanskje smile litt og prøve og se på den måten broren din ser den på er viktig.

for meg virker det som om du har egne personlige problemer som du selv må fikse på, ikke legg skyld på babyen, det er bare ett lite menneske som snart skal vokse opp til ett stort menneske.

Det tenker, smiler og det prøver å forstå det som skjer rundt dem, jeg syns babyer er ganske interessante.

jeg elsker alle mennesker under 10 år, kanskje mer en de voksne noen ganger, de er uskyldige, morsomme og det eneste de bryr seg om er å ha det bra å leke..

kanskje sette stoltheten din til side, for en times tid, dra innom en leketøysbutikk og kjøp en liten bamse til babyen.

Så kan du dra innom broren din å forklare at du rett å slett bare ikke er så interessert i babyer, men for hans skyld så skal du prøve å være en litt hyggeligere tante, observer babyen litt, å kanskje gi ett skyss

[Gjest TS]

Det er ingen "strid" mellom meg og broren min. Vi er absolutt ikke uvenner og har sikkert ikke krangler på 13-14 år, og da var det jo bare sånne typiske søskenkrangere...

Vi har bare ikke en eneste felles interesse eller noe å snakke om.

[Gjest TS]

Altså, jeg hater jo absolutt ikke babyen, og har da heller aldri sagt noe sånt. Men den vekker heller ingen spesielle følelser for meg.

Altså, jeg er ingen babyholder... hehe, holder ikke barna til veninnene mine heller da...

[Gjest Gjest_P_*]

Noe interesse av familien må du vel ha, all den tid du går i familieselskaper, og snakker med moren din så hun kan "mase".

Du har fått et nytt familiemedlem, din mor har fått et barnebarn. Om du ikke er interessert så får du fake, noe annet ville være uhøflig og lite omtenksomt. Hva om familien din oppførte seg på samme måte overfor kjæresten din? Ikke se på han, ikke snakke til eller om han, forklare det med at de ikke er interessert i kjærester? Babyen er din mors familiemedlem på samme måte som kjæresten er ditt, og å sammenligne et barnebarn med hundehvalper er skivebom!

Du trenger ikke renne ned dørene til broren din, men du kan i det minste spørre etter babyen når du snakker med moren din, se på bilder og høre på historier med litt tålmodighet. Så kan du slå det bort med noe ala "alle babyer ser like ut for meg. Jeg gleder meg til ungen er så stor at vi kan snakke sammen."

Du behøver ikke ønske deg unger selv for å si noe sånt som at du er glad på broren din sine vegne, selv om du klarer deg med hunder selv.

Jeg mener at det dreier seg ikke om hvorvidt du dåner over babyer, men om at du kan vise litt forståelse for at det er stort for din mor å få et barnebarn.

[Gjest kokos]

Kjære TS

Jeg kjenner meg selv -og en av søsknene mine igjen i det du skriver.

Meg selv fordi jeg ikke er spesielt opptatt av barn, men som nettopp har fått et barn på tross av dette (som jeg selvfølgelig er veldig glad i). Min bror er heller ikke spesielt opptatt av barn. (Vi har en yngre søster som er helt tussete etter dem men nok om det)

Min bror og megselv har et lignende forhold som deg og din bror har.

Jeg tror ikke jeg hadde brydd meg så veldig om ikke min mann hadde kommentert at det såret ham å se min bror ignorere det lille barnet vårt.

Og så begynte jeg å tenke på det.. og jo mer jeg tenkte, jo mer merket jeg at det faktisk bekymret meg litt; på den måten at jeg var redd for at om han ikke brydde seg nå, ville det da bli naturlig for ham å bry seg etterhvert som barnet ble eldre?

Tilslutt sa jeg i fra til mamma, som snakket med min bror. Og sammen ble de enige om at han godt kunne ha henne noen minutter på fanget en gang i mellom. (Besøker dem ca 2 ganger i uka).

De siste 2-3 gangene vi har vært der har han ikke holdt på barnet. (Ikke noe jeg har tenkt på før nå) Men han har sett barnet i øynene og sagt "hei" alle gangene. Jeg trenger ikke mer. Kontakten er der, og det er ikke tvungen, men har blitt en naturlig ting han kan gjøre. En eller annen dag snart, vil barnet vårt kunne si hei tilbake:-)

-Og vi har hund også, og min bror bryr seg ikke spesielt om den heller. Tror han har klappet den 1 gang de siste 3 årene..

Personlig, visst det hadde vært min bror, venninne eller svigerinne etc. som hadde fått barn først, ville jeg vist interesse i den grad at jeg fint kunne hatt barnet på fanget og lekt med det etc. men jeg hadde nok ikke vært beruset av tante-lykke.. og jeg hadde ikke mast om å få holde det heller..

Jeg hadde vel vist den samme gleden som om de hadde fått hund..

Vet ikke helt hva slags råd jeg kan gi deg annet enn for familiens skyld, å prøve å få kontakt med tantebarnet ditt. Neste gang du er på besøk, spør om å få holde barnet litt. I begynnelsen vil det sikkert føles anstrengt, påtatt, fake, stress etc.

Men hvis du likevel gjør dette hver gang.. vil de negative følelsene forsvinne mer i bakgrunnen, og det hele blir mer naturlig for deg. Og da vil du slappe av mer og kanskje sette pris på at du klarer det. (Ingen sier noe om at du må like det!)

Og for det harde arbeidet ditt får du en glad familie og et tantebarn som "kjenner" tanten sin. Og det er vel litt lidelse verdt?

Lykke til!

[Gjest Syrin_Ulven]

Forstår deg godt eg ts, og eg er faktisk enig med det med hunden f.eks.

Mine hunder er faktisk like mye familiemedlemmer for meg (og det er sikkert din for deg også), som ett barn er for andre.

Når du verken har interesse av ungen (skjønner ikkje hvorfor fleire kobler det å ikkje være interessert i ungen med det å mislike/hate ungen. Man trenger jo ikkje hate noen selv om man ikkje er interessert i dem.) eller noe som helst forhold til din bror (og dama hans?) så ser eg ikkje vitsen med å prøve innbille seg at det forandra seg i det sekundet ungen poppa ut. Å fake interesse ser eg heller ikkje vitsen med, for det merker nok de rundt deg og eg tror nok ungen vil merke det til slutt den også. Men det er min meining da.

[Gjest Supermimz]

Hei TS,

Jeg forstår godt din frustrasjon. Du har ikke samme instillingen som de nybakte foreldrene har.

Det er labert av din familie å irritere seg over deg nå som de burde glede seg mer enn noe annet. Du har ikke noe ansvar over babyen.

Det er godt mulig din bror ventet at du kom til å bli hæl i taket babyfrelst nå som barnet har kommet, og er frustrert over at det ikke har skjedd.

Om du møter opp til invitasjoner så forstår jeg ikke hva de klager over en gang. Det at barnet kommer til å føle en kulde rundt tanta er bare tull. TS kommer da ikke til å fryse ut barnet ved sosiale sammenhenger.

[Elle Melle]

Jeg har flere venner som ikke liker sine søsken/ikke har noe naturlig forhold til dem, men som faktisk liker sine tantebarn som personer.

Du kan jo faktisk risikere at dette tantebarnet blir en riktig hyggelig person etter hvert. Og barn er vedkommende bare i en 18-års tid til. Så etter hvert ville jeg forsøkt å få et ok forhold til vedkommende om jeg var deg. Om hun er mer som deg enn som sin far kan hun trenge en som forstår henne.