Kan kjærlighetssorgen vare et helt liv?

[Gjest Gjest_anniken_*]

For to år siden ble det slutt med kjæresten min og meg. I noen perioder føles hverdagen litt lettere, men så er det alltid tilbake til de vonde og tomme følelsene. Jeg er fortsatt overbevist om at jeg aldri kommer til å få en bedre en han.

Nå er jeg redd for at det kommer til å være en vond sorg resten av livet. Tenk om jeg blir en av de som aldri kom seg videre, og ender opp med å sammenligne alle andre mot eksen resten av livet.

Jeg har forsøkt det meste av råd. Reiser, sosialisering med både nye og gamle venner, utfordringer, selvutvikling, tid på meg selv og fornying av utseendet og klær, date, flørte, ha kontakt med eks og ikke ha kontakt og liknede.

Er det noen her som har hatt samme problem og som har en solskinnshistorie å dele?

[Gjest Gjest_jomfruen_*]

For to år siden ble det slutt med kjæresten min og meg. I noen perioder føles hverdagen litt lettere, men så er det alltid tilbake til de vonde og tomme følelsene. Jeg er fortsatt overbevist om at jeg aldri kommer til å få en bedre en han.

Nå er jeg redd for at det kommer til å være en vond sorg resten av livet. Tenk om jeg blir en av de som aldri kom seg videre, og ender opp med å sammenligne alle andre mot eksen resten av livet.

Jeg har forsøkt det meste av råd. Reiser, sosialisering med både nye og gamle venner, utfordringer, selvutvikling, tid på meg selv og fornying av utseendet og klær, date, flørte, ha kontakt med eks og ikke ha kontakt og liknede.

Er det noen her som har hatt samme problem og som har en solskinnshistorie å dele?

Har du tatt deg tid til å sørge ferdig. Høres ut som du har gjort alt mulig annet.., sikkert velmenende råd men ..

Det tok meg ett år å komme over en mann som jeg elsket intenst, men jeg sørget og sørget til etterhvert dagene ble lettere og gråten sjeldnere.

Husk ..,det er som om noen nære og kjære dør.

Så gi deg tid.

[Gjest Gjest_anniken_*]

Har du tatt deg tid til å sørge ferdig. Høres ut som du har gjort alt mulig annet.., sikkert velmenende råd men ..

Det tok meg ett år å komme over en mann som jeg elsket intenst, men jeg sørget og sørget til etterhvert dagene ble lettere og gråten sjeldnere.

Husk ..,det er som om noen nære og kjære dør.

Så gi deg tid.

Hvordan skal jeg klare å slippe ut sorgen uten å falle fra alt? Jeg føler at jeg må distansere meg for å klare å holde hodet over vannet og fungere i dagliglivet med jobb og alle forventninger som en stilles opp mot.

Akkurat nå vil jeg helst stå ytterst på en stein ved et åpent hav og skrike så høyt jeg bare kan klare uten at noen hører eller ser meg. Jeg vil ha all smerten ut, men det er verken tid eller rom til det.

[~white lady~]

Jeg hadde kjærlighetssorg lenge, han var mitt livs store kjærlighet (klisjé ja...) og de første månedene etterpå var veldig vanskelige. Som et stort og åpent sår i hjertet, jeg trodde aldri jeg ville finne lykken med noen andre. Nå er det åtte år siden, og hvis jeg tenker på ham nå (noe jeg gjør av og til, men ikke hver dag) så kjennes det bare som et svakt, vemodig savn.

Dette er vel noen av de tingene man må igjennom for å vokse som menneske, tror jeg.

Du må bare ta tiden til hjelp. To år er ikke så veldig lenge...

[Gjest Gjest_jomfruen_*]

Hvordan skal jeg klare å slippe ut sorgen uten å falle fra alt? Jeg føler at jeg må distansere meg for å klare å holde hodet over vannet og fungere i dagliglivet med jobb og alle forventninger som en stilles opp mot.

Akkurat nå vil jeg helst stå ytterst på en stein ved et åpent hav og skrike så høyt jeg bare kan klare uten at noen hører eller ser meg. Jeg vil ha all smerten ut, men det er verken tid eller rom til det.

Kanskje det er derfor sorgen sitter så lenge i, du har hverken tid eller rom..

Men det går over lell, litt lenger tid bare

[Gjest Gjest_meg_*]

Dette lurer jeg og på..har hatt det helt jævlig i ett år nå..hender forstatt at jeg ringer min ex og gråter..og det er så flaut!han er sjokkert over at jeg ikke har kommet meg videre..og dermed får jeg mer angst og noja...han er virkelig mannen i mitt liv..og jeg forstår ikke hvordan jeg noengang skal klare å forelske meg i en annen...neon ganger tenker jeg at jeg ikke klarer mer...men det er helt grusomt..for jeg er jo redd for både livet og døden..og vet jeg aldri kommer til å ta livet mitt,fordi jeg er feig.

Den dagen han kommer med en ny jente,tror jeg nesten at jeg flytter inn under dyna og blir der for evig og alltid med en flaske rødvin.

[ashera]

Å ta seg tid til å sørge er viktig. Sorg forsvinner ikke nødvendigvis selv om man gjør alt det "riktige".

Men like viktig er det å ikke dyrke sorgen, å ikke la sorgen bli hele din identitet og det som definerer deg selv. Og der tror jeg at vi har et valg, selv om det koster og er smertefullt.

Vil dere virkelig ha en som ikke vil ha dere, en som har gjort det slik at dere har det så vondt som dere har det? Man må på et eller annet tidspunkt velge å gå videre.

[Gjest Gjest]

Snakk med en psykolog. Kanskje er det en tilleggrunn (bakenforliggende) til at kjærlighetssorgen sitter så lenge i..

[Gjest Emmanuelle]

Ja, jeg tror den kan vare et helt liv. Den blir mindre og mindre selvfølgelig, men fremdeles nok til at man sørger sårt om den andre parten dør selv om det var 50 år siden man møttes sist.

[Gjest Gjest]

Det er nok mulig, men ikke nødvendig. Jeg tror sorg kan gå over i depresjon, og det kan være vanskelig å komme ut av denne tilstanden uten å enten innse at man må begynne å gjøre ting annerledes, eller oppsøker hjelp. Enig med ashera.

[Pokahonta]

Jeg tror i allefall kjærlighetssorgen på en måte varer fram til man har funnet kjærligheten på nytt. Det betyr ikke at den er like intens alltid, men i bunn og grunn er det å bli dumpet noe av det såreste som finnes, tror jeg! Det er kanskje ikke den største sorgen (for det finnes vitterlig værre sorg), men å bli først funnet god nok, blitt behandlet som en dronning fordi han er forelsket, etablert følelser, investert, gitt av seg selv både fysisk og psykisk.. for så å bli fortalt at han ikke ønsker fellesskapet med deg..

Ja, jeg tror det er noe av det såreste som finnes.

Synes jeg.

Men, dersom man aldri våget, ville man aldri ha vunnet heller.

Derfor, dere: Vi får våge igjen. Tro igjen og satse igjen, når det er tid for det.

Jeg tror at i allefall to av mine ekser alltid kommer til å gi meg svake følelser, i lang lang tid. Når jeg var sammen med min forrige kjæreste, hadde jeg ikke kjærlighetssorg for han første. Men når man blir singel igjen, kommer sårheten over å bli veid og funnet for lett tilbake igjen..

Det er vanskelig og det er vondt, men litt om litt går livet videre. Underlig nok!

[Gjest Lunis]

Jeg har en sånn en selv fra før og jeg mistenker sterkt at jeg kommer til å få en til veldig, veldig snart...

Klem fra meg

[ashera]

Kjærlighetssorg er sårt. Og en sorg er jo noe som alltid vil være der, men sorgen har ulike faser.. Nå er det jo ingen eksakt fasit på akkurat hvor lenge de ulike fasene varer for den enkelte, det som står her er et gjennomsnitt. Men det er fare på ferde når det går år før man kommer til en nyorienteringsfase, og det meste av ens energi blir rettet mot noe som ikke lenger eksisterer. Det er ikke bra hverken for en selv eller andre, og da bør man kanskje søke hjelp.