Alenemødre, og andre kvinner

[Gjest Gjest_Katty_*]

Dere alenemødre der ute, hvorfor endte forholdet deres? Merket du noe før det skjedde, merket du forandringene? Hvis du stod for bruddelen, hvordan og hvorfor gjorde du det slutt? Tenkte du på barnet før du "ga opp". Ga du nok kjærlighet, forståelse og omtanke, prøvde du å lege skaden før du avsluttet forholdet. Gjorde han det før han eventuelt dumpet deg? Prøvde dere familieterapi og slike ting?

Eller ble du lei ham, og ville bare ut av forholdet så fort som mulig uten å forsøke noe ytterligere? Fikk du kanskje følelser for en annen mann?

Og dere andre single kvinner der ute, uten barn, hvorfor og hvordan endte deres forhold?

Jeg er selv en kvinne på 36 år. Jeg har 2 barn med samme mann, en dag merket jeg at ting ikke var de samme mellom oss og langt i fra det. Jeg spurte ham så mange ganger om det var noe mellom oss. Etter 10 år sammen skulle man tro han kunne svare for seg. Senere visste det seg at han hadde en elskerinne, og hun hadde han hatt i rundt 4 år. Jeg ikk verdens største sjokk, det gjorde så hinsides vondt. 4 år bak min rygg, 4 år med løgner. Det tok lang tid før jeg en gang kunne vurdere å tilgi ham, vi bodde under samme tak, for barna sin del. Han tagg og han ba, han sverget og lovet. Til slutt prøvde vi familierådgiving som siste utvei, vi gikk til parterapi for å få orden på forholdet vårt igjen, og det funket fint i rundt 1 år.

Men så fallt han for gamle synder og gikk tilbake til henne igjen, denne gangen forlot han meg til fordel for henne. De skulle gifte seg, og de skulle skape seg et liv. Knust for andre gang, på samme sted.. Denne gangen tok jeg meg sammen mye fortere, standhaftig flyttet jeg ut, ordnet papirarbeidet på våre felles eiendeler og snakket ikke til ham igjen med mindre det gjaldt våre barn. Jeg sendte dem avgårde til ham med et smil, og gråt som et skadet dyr om kveldene. Det er nå 3 år siden, og jeg føler at jeg har kommet greit over det, er fortsatt i bearbeidelsesfasen.

[Gjest Gjest]

Han forandret seg etter at barnet var født, han ble voldelig og utsatte meg for psykisk terror.

Om jeg prøvde hardt nok? ja, absolutt- til en dag jeg våknet opp og følte jeg fortjente ett bedre liv, og ikke minst for barnets skyld.

[Gjest Nope]

han utsatte min datter for sexpress..

han synes at ungene var noe styr..var alt for mye å gjøre han fikk ikke ha sin frihet.De var grei å ha som status symbol.

[addict]

sexpress? :o hvordan? :o

håper jeg aldri opplever det samme som dere..

[Gjest Gjest]

Jeg og ungene ble byttet ut med en jente som knapt var tørr bak ørene. Etter den første sjokkfasen, fant jeg jo ut at jeg var den eneste som hadde jobbet med forholdet den siste tiden. Så da var det faktisk bare en lettelse at det ble slitt.

[Gjest salma]

Jeg gikk fordi jeg måtte beskytte barnet vårt mot ham. I flere år hadde jeg tålt mye selv, men jeg kunne ikke la barnet mitt gå gjennom det samme.

Det er ikke alltid så enkelt at man bare kan vise litt kjærlighet og omtanke. Noen mennesker utnytter bare sånt, og da er det ikke håp om bedring. Med mindre man er villig til å utslette både ens egne og barnas behov. Og det er et valg man gjerne må ta på egne vegne, men ikke på vegne av hjelpeløse barn.

[Gjest Bygdedyret]

Vanskelig å si om jeg jobbet godt nok for forholdet egentlig, fikk ingen tegn på at noe var galt før han fortalte at han skulle flytte til en annen dame langt unna. I følge var det hos han problemet lå, det var han som var i midtlivskrise og som var lei av jobb og alt og trengte forandring. Så han ble forelsket i en annen, fikk seg jobb der hun bodde og flyttet. Og siden har vi knapt sett mannen...

Men man går vel alltid litt i seg selv også etter sånne ting, jeg tenkte mye på hva jeg hadde gjort feil og om jeg burde gjort ting annerledes i mellom sjokk og sorg og forbannelse. Har fortsatt mange spørsmål i den anledning.

[Gjest Gjest_lille_*]

Han var utro,egentlig likså greit.Jeg hadde sluttet å bry meg om han et halvt år før,og fikk endelig en unnskyldning til å kaste han på dør. Var ikke noe å jobbe for,men det er det forholdet jeg har nå.

[Kosteskaft]

Vi jobbet i fellesskap, og jeg jobbet enda mer. Ville i samlivsterapi i over 1 år, til slutt orket jeg ikke dra lasset lengere.

Følte meg som administrerende direktør Familen AS. (+ økonom, sykepleier, samlivsterapaut, psykolog, kokk, vaskedame, hushjelp, barnevakt, leder for fritidsklubb, etc etc.)

Idag er vi venner, gift på hver vår kant. Han takket med for at jeg innså at det ikke fungerte, vi har det så mye bedre nå!

[Gjest Gjest]

Han mishandlet meg, og forsøkte å drepe meg mange ganger, han gjorde også psykisk terror så jeg trodde alt var min skyld.

Hadde jeg ikke gått hadde jeg ikke levd i dag og unga hadde vært gule og blå.

Jeg gjorde det jeg kunne for å få han til å slutte men han ville ikke.

[Gjest K]

Han flyttet plutselig ut på dagen etter å ha fortalt meg at han hadde vært notorisk utro i alle de årene vi hadde vært sammen. Og nå hadde han funnet en annen dame han ville bo og leve sammen med. Jeg hadde ikke fått et tegn på at dette kunne skje, hadde ingen som helst mistanke. Trodde helt ærlig jeg hadde funnet drømmeprinsen. Var i sjokk i flere uker og fikk ingen mulighet til å snakke med han da han ikke ville.

Selv om dette er lenge siden nå og jeg har kommet meg videre og har det godt i livet, får jeg helt vondt i magen når jeg tenker på denne tida. Og han ødela mye for meg i lang tid ift selvtillit, selvfølelse og det å stole på noen igjen... Og det at han utsatte barna for dette, er jeg sint for enda. De kom bare hjem en dag og så var pappa flyttet...