Krangel med svigersøster?

[Gjest Gjest_Tina_*]

Dette blir sikkert langt, jeg skal prøve å gjøre det så kort som mulig, og så håper jeg at noen har råd, tanker eller innspill, for nå synes jeg dette er blitt veldig vanskelig og jeg vet ikke hva jeg kan/skal gjøre. Litt må utelates av hensyn til lengden på dette, men jeg skal prøve å fremtsille situasjonen så enkelt som mulig.

Jeg er gift med en mann som har 2 søstre og en bror. Den yngste søsteren har alltid vært bortskjemt og hun blir vel ofte betraktet som ganske sta og egoistisk, av sine søsken, nå sier hun selv at de andre søskene og er stae og egoistiske så jeg vet ikke helt.

Vi har barn i samme aldre (de har 2 og vi har 2) og det har alltid vært et ønske fra hennes side at hennes barn skal være ønsket og velkommen, men våre barn kom knapt inn døra mange ganger. De fikk aldri mat der, fikk ikke sove der (en ytterst sjelden gang kunne kanskje en av de få lov etterhvert som de ble større og det ikke var noe styr med de). Hennes barn sov og spiste her, kom hit begge to samtidig og ja, det var veldig annerledes hos de og hos oss. Ikke så mye å si på det, vi er jo forskjellige. Men felles venner med barn i samme aldre har også reagert på et de er så ”kjipe”. For de andre søskene har dette og vært et irritasjonsmoment.

Vi har blitt bedt noen ganger om å passe barna deres, f. eks. en gang de reiste bort hadde vi begge barna i flere dager. Så for en gangs skyld var det vår tur å spørre om 1 av våre barn kunne være der 1 natt fra ettermiddagen til neste morgen (turte faktisk ikke spørre om de kunne ha begge to) når vi skulle bort, dette var aller første gang vi spurte om hjelp fra de. Vi fikk et ganske negativt svar, om at det ble slitsomt fordi mannen hennes var borte så det ble så mye for henne. Vi ble veldig skuffet og skrev tilbake at hun bare skulle glemme det og at vi ordnet noe annet. Etter den meldingen (det stod ordrett, ”bare glem det vi ordner noe annet”, startet alt. Det ble sendt en del meldinger frem og tilbake, det verste som ble sagt herfra var at vi var skuffet og at vi syntes vi kunne forvente at de stilte opp igjen en gang når vi trengte, min mann skrev at han syntes hun var slem og egoistisk. Tilbake skrev hun at hun hadde latt barna være hos oss fordi hun trodde vi ville, ikke for at vi skulle kaste det i trynet på henne ved første korsvei. At hun skjønte vel at vi kom til å bruke det her at vi er så snille og greie, men hun var sliten og syk og vi var usympatiske som ikke forstod det . Nå stod det ikke det at hun helst ikke ville fordi hun var syk i den første meldingen hun sendte, så vi svarte selvfølgelig ikke med det i tankene.

Etter denne krangelen la merke til at barna ikke lenger fikk overnatte her, og særlig den eldste datteren deres begynte å oppføre seg rart ovenfor oss. Da hennes mann hadde bursdag var alle forutenom oss invitert. Nå har datteren som er jevngammel med vår datter bursdag og det kom en invitasjon til vår jevngamle datter på melding. Jeg forstod det sånn at det kun var hun som var invitert og svarte tilbake at hun takket ja og at hun skulle komme. En liten stund etterpå kom det ei ny melding der det stod at hun for ordens skyld ville presisere at datteren bare skulle ha 4 venninner der. Jeg svarte tilbake at ja, det var sånn jeg og forstod det. Vi stusset litt over dette (de inviterer alltid til barneselskap og familieselskap samtidig), så i dag når vi traff den andre søsteren kunne hun fortelle at hun og mannen hade fått invitasjon, det vil si at igjen er alle invitert forutenom meg og mannen og vårt andre barn.

Jeg er ikke et menneske som lett havner i konflikter med andre, jeg forsøker å ordne opp med en gang det er noe og er egentlig ganske så konfliktsky. Da våre barn reagerte på at hennes barn aldri mer kunne overnatte skrev jeg i fortvilelse en melding til slutt der jeg skrev at jeg håpte at det ikke var sånn at barna var de som skulle svi for dette. At jeg veldig gjerne ville at vi kunne få snakket om dette, kanskje møtes, og finne ut av ting, at det vi sist av alt ville var å være uvenner, vi er jo familie og vi møtes jo, alt blir så ekkelt når det er sånn her. Hun skrev at det var vanskelig å komme over hvor slemme vi hadde vært, og at barna fikk være venner, men ingen overnatting og slike ting mer.

Jeg skrev at ingen hadde vel ment å være slem, men det baller lett på seg når man krangler på den måten. Og at det er så synd for barna at vi ødelegger for de, at de lurer og blir usikre.

Sannheten er at om vi var slem så var hun langt mer slem en oss, jeg har enda hver eneste melding på telefonen, jeg skulle kanskje ha skrevet det, men jeg ville bare ha fred og få en slutt på dette, for hver melding hun sendte så satt jeg meg ned og tenkte, tenk fred, tenk at dette skal bli bra, ikke vær sint, ikke svar sint, vær klok som mor Theresa. Ingenting jeg skrev nyttet, hun er virkelig hard. Jeg tør aldri være så hard og tøff, men jeg lurer på noen ganger om jeg kanskje skulle vært det, kanskje det hadde vært bedre?

Nå føler jeg meg så rådvill. Det er helt tydelig at de ikke vil ha noe med oss å gjøre. Vi har fortsatt invitert de på alt som skjer her hjemme hos oss, vår sønn har snart bursdag han og, kanskje vi skal svare med samme mynt, de kommer jo ikke alikevel? Kanskje jeg ikke skal la min sønn gå dit i bursdag i det hele tatt (det ville jeg aldri gjøre på grunn av han)? Hva kan vi gjøre?? Jeg er så sint og lei meg, jeg har lyst at hun og skal ha det litt fælt, at hun skal skjønne at hun er urimelig, men jeg vet jo at hun ikke er den typen. Vi kommer ingen vei med å forsøke å ta dette opp, vi har jo prøvd.

Noen tanker, forslag eller råd så blir jeg veldig glad

[Gjest TS Tina]

Ser at jeg har skrevet sønn og atter om hverandre her, bare en blanding av situasjoner, vi har jevngamle sønner og døtre.

[Lapetos]

Dette blir sikkert langt, jeg skal prøve å gjøre det så kort som mulig, og så håper jeg at noen har råd, tanker eller innspill, for nå synes jeg dette er blitt veldig vanskelig og jeg vet ikke hva jeg kan/skal gjøre. Litt må utelates av hensyn til lengden på dette, men jeg skal prøve å fremtsille situasjonen så enkelt som mulig.

Jeg er gift med en mann som har 2 søstre og en bror. Den yngste søsteren har alltid vært bortskjemt og hun blir vel ofte betraktet som ganske sta og egoistisk, av sine søsken, nå sier hun selv at de andre søskene og er stae og egoistiske så jeg vet ikke helt.

Vi har barn i samme aldre (de har 2 og vi har 2) og det har alltid vært et ønske fra hennes side at hennes barn skal være ønsket og velkommen, men våre barn kom knapt inn døra mange ganger. De fikk aldri mat der, fikk ikke sove der (en ytterst sjelden gang kunne kanskje en av de få lov etterhvert som de ble større og det ikke var noe styr med de). Hennes barn sov og spiste her, kom hit begge to samtidig og ja, det var veldig annerledes hos de og hos oss. Ikke så mye å si på det, vi er jo forskjellige. Men felles venner med barn i samme aldre har også reagert på et de er så ”kjipe”. For de andre søskene har dette og vært et irritasjonsmoment.

Vi har blitt bedt noen ganger om å passe barna deres, f. eks. en gang de reiste bort hadde vi begge barna i flere dager. Så for en gangs skyld var det vår tur å spørre om 1 av våre barn kunne være der 1 natt fra ettermiddagen til neste morgen (turte faktisk ikke spørre om de kunne ha begge to) når vi skulle bort, dette var aller første gang vi spurte om hjelp fra de. Vi fikk et ganske negativt svar, om at det ble slitsomt fordi mannen hennes var borte så det ble så mye for henne. Vi ble veldig skuffet og skrev tilbake at hun bare skulle glemme det og at vi ordnet noe annet. Etter den meldingen (det stod ordrett, ”bare glem det vi ordner noe annet”, startet alt. Det ble sendt en del meldinger frem og tilbake, det verste som ble sagt herfra var at vi var skuffet og at vi syntes vi kunne forvente at de stilte opp igjen en gang når vi trengte, min mann skrev at han syntes hun var slem og egoistisk. Tilbake skrev hun at hun hadde latt barna være hos oss fordi hun trodde vi ville, ikke for at vi skulle kaste det i trynet på henne ved første korsvei. At hun skjønte vel at vi kom til å bruke det her at vi er så snille og greie, men hun var sliten og syk og vi var usympatiske som ikke forstod det . Nå stod det ikke det at hun helst ikke ville fordi hun var syk i den første meldingen hun sendte, så vi svarte selvfølgelig ikke med det i tankene.

Etter denne krangelen la merke til at barna ikke lenger fikk overnatte her, og særlig den eldste datteren deres begynte å oppføre seg rart ovenfor oss. Da hennes mann hadde bursdag var alle forutenom oss invitert. Nå har datteren som er jevngammel med vår datter bursdag og det kom en invitasjon til vår jevngamle datter på melding. Jeg forstod det sånn at det kun var hun som var invitert og svarte tilbake at hun takket ja og at hun skulle komme. En liten stund etterpå kom det ei ny melding der det stod at hun for ordens skyld ville presisere at datteren bare skulle ha 4 venninner der. Jeg svarte tilbake at ja, det var sånn jeg og forstod det. Vi stusset litt over dette (de inviterer alltid til barneselskap og familieselskap samtidig), så i dag når vi traff den andre søsteren kunne hun fortelle at hun og mannen hade fått invitasjon, det vil si at igjen er alle invitert forutenom meg og mannen og vårt andre barn.

Jeg er ikke et menneske som lett havner i konflikter med andre, jeg forsøker å ordne opp med en gang det er noe og er egentlig ganske så konfliktsky. Da våre barn reagerte på at hennes barn aldri mer kunne overnatte skrev jeg i fortvilelse en melding til slutt der jeg skrev at jeg håpte at det ikke var sånn at barna var de som skulle svi for dette. At jeg veldig gjerne ville at vi kunne få snakket om dette, kanskje møtes, og finne ut av ting, at det vi sist av alt ville var å være uvenner, vi er jo familie og vi møtes jo, alt blir så ekkelt når det er sånn her. Hun skrev at det var vanskelig å komme over hvor slemme vi hadde vært, og at barna fikk være venner, men ingen overnatting og slike ting mer.

Jeg skrev at ingen hadde vel ment å være slem, men det baller lett på seg når man krangler på den måten. Og at det er så synd for barna at vi ødelegger for de, at de lurer og blir usikre.

Sannheten er at om vi var slem så var hun langt mer slem en oss, jeg har enda hver eneste melding på telefonen, jeg skulle kanskje ha skrevet det, men jeg ville bare ha fred og få en slutt på dette, for hver melding hun sendte så satt jeg meg ned og tenkte, tenk fred, tenk at dette skal bli bra, ikke vær sint, ikke svar sint, vær klok som mor Theresa. Ingenting jeg skrev nyttet, hun er virkelig hard. Jeg tør aldri være så hard og tøff, men jeg lurer på noen ganger om jeg kanskje skulle vært det, kanskje det hadde vært bedre?

Nå føler jeg meg så rådvill. Det er helt tydelig at de ikke vil ha noe med oss å gjøre. Vi har fortsatt invitert de på alt som skjer her hjemme hos oss, vår sønn har snart bursdag han og, kanskje vi skal svare med samme mynt, de kommer jo ikke alikevel? Kanskje jeg ikke skal la min sønn gå dit i bursdag i det hele tatt (det ville jeg aldri gjøre på grunn av han)? Hva kan vi gjøre?? Jeg er så sint og lei meg, jeg har lyst at hun og skal ha det litt fælt, at hun skal skjønne at hun er urimelig, men jeg vet jo at hun ikke er den typen. Vi kommer ingen vei med å forsøke å ta dette opp, vi har jo prøvd.

Noen tanker, forslag eller råd så blir jeg veldig glad

Det er ikke ofte jeg skriver noe som dette, men jeg synes faktisk du har vært litt for snill her... Du fortjener en unnskyldning. Ikke hun. Men forstår jo godt at du gjør det du kan for at ikke ungene skal lide pga en persons heller barnslige holdning.

Det er lett å velge minste motstands vei, og si unnskyld når du absolutt ikke trenger å si unnskyld, men noen ganger er ikke det det beste man kan gjøre, om du skjønner hva jeg mener?

Synes du/dere skal kreve en unnskyldning her...

[Supramundane]

Jeg syns også hun er den som har gjort feil her, men det er ikke nødvendigvis lurt å jage etter noen unnskyldning. Hvis dere kan legge dette under teppet og gå videre, så er det fint. Skulle det skje igjen ville jeg heller tatt full konfrontasjon da.

[gullhjerte]

Jeg tenker at dette er en fillesak, og at den enkelt kan løses ved at du og/eller mannen din tar deg en tur bort til svigersøster og snakker med henne ansikt til ansikt, og forteller hvordan det egentlig var ment, og at dere ikke ville krangle. Diskusjoner på teksting er veldig, veldig dumt. Det blir alltid misforståelser, og man får ikke mulighet til å utdype. Hvis du føler dette ikke var deres skyld, så kan du forsåvidt presentere dette også, hvis det er viktig for deg, men kan da skape nye gnister.

Videre tenker jeg at nå vet dere hvor dere har hverandre, og at dere uten noen form for bitterhet forholder dere til svigersøsterfamilien som vanlig. Dere kan jo gjerne ha barna på besøk hvis det er dere til glede, men forvent ikke noen ytelser tilbake. Ofre dere heller ikke ved å sette dere i situasjoner hvor dere naturlig vil forvente en gjenytelse, for eksempel å ha ungene over på kriseovernatting. Da vil dere jo bli skuffet, og det vil ulme til dere igjen får det ut, ofte i negativ vinkling.

Ergo, velg deres kamper med omhu. Det er mange andre arenaer å krangle på, enn med svigersøster om ytelse/gjenytelser.

Det var mine tanker. Håper dere finner ut av det

[Rosalie]

Jeg husker den forrige tråden din angående overnattingen, og det var vel litt mer til den saken enn det du har skrevet her, vel? Om jeg ikke husker feil, så skrev hun tilbake at hun var alene med ungene i den perioden og syntes det ble litt vel hektisk med to ekstra unger i den perioden, og spurte om du kunne finne en annen løsning for din yngste. Hvorpå du slengte tilbake: "GLEM DET!" Rart at familieforholdet er en smule anstrengt..?

[Gjest TS Tiril]

Jeg husker den forrige tråden din angående overnattingen, og det var vel litt mer til den saken enn det du har skrevet her, vel? Om jeg ikke husker feil, så skrev hun tilbake at hun var alene med ungene i den perioden og syntes det ble litt vel hektisk med to ekstra unger i den perioden, og spurte om du kunne finne en annen løsning for din yngste. Hvorpå du slengte tilbake: "GLEM DET!" Rart at familieforholdet er en smule anstrengt..?

Ts ikke innlogget. Nei, det var ikke riktig sånn. Problemet med den diskusjonen der var at det var vanskelig å få forklart alt sammen på en skikkelig måte. Man må jo tro på det jeg sier og tenker for å få det inntrykket jeg har, noe som ikke er selvfølgelig at alle gjør eller tror. Nå handler jo alt om du tror meg eller ikke, men det er sant at alle i familien resgerer på at hun aldri kan gi noe av seg selv. Det var snakk om at 1 av barna skulle overnatte fra ettermiddagen til morgenen etter. Han både kom og gikk selv. Poenget var at siden vi har stilt opp så mye som vi har gjort så var det skuffende med et surt og negativt svar på en forespørsel. Og det ble ikke skrevet at hun ikke hadde lyst fordi hun var syk. Det var noe som kom på en melding i sinne etterpå. Mannen var ikke borte, men han var på jobb de dagene. Hva man mener om akkurat det avhenger jo av om man tror på at hun faktisk er villig til å gi meget lite av seg selv. F. eks. kommenterte hennes mor etter den episoden at det var merkelig at hun ble så sur for at vi skrev "Glem det, vi ordner noe annet" (nøyaktig slik så meldingen ut). For da moren en gang hadde vært negativ til å ha hennes barn (moren var sliten og trøtt) hadde svaret (på sms) fra trollet vært GLEM DET!!! Og hun hadde vært sur på sin mor i lang tid etterpå, dette at ingen stiller opp for barna deres har hun klagd over i mange, mange år. Nå var hun kjempeglad for at jeg gjorde det, men dertill ble jeg veldig skuffet når hun ikke kunne stille opp tilbake, og siden vi har mange (mange, mange, mange) eksempler hvor vi har følt at det er litt vel skjevt alt. Jeg kjenner jo henne og vår tone oss i mellom, måten hun svarte på når jeg spurte var veldig negativ, det var tydelig at hun ikke ville, men man må jo kjenne hverandre for å vite, eller gjøre seg tanker omkring hvordan meldingene er.

Nå kom for en tid siden en felles bekjent av meg og klagde på at de hadde hennes barn masse til overnatting, men at de syntes det var så kjipt at det ikke var slik andre veien noen gang (og her sa ikke jeg noe først hverken da eller før).

Selv har hun sagt at det er jo ikek noe styr med barna nå, de klarer seg jo selv...

Og når det gjelder denne episoden så har vi virkelig prøvd å møtes her, det igjen avhenger jo om man tror meg eller ikke.

Siste beskjed vi fikk når vi prøvde å få pratet ut og ordne opp var at hun ikke kunne glemme dette. At min mann var den som hadde vært skikkelig stygg, jeg leste alt han skrev til henne og jeg synes fsktisk ikke at han sa masse stygge saker til henne, men det er så.

Det er synd at dette skal gå så langt, men vi har prøvd.

Jeg tror ikke hun vil egentlig. Hun har ingen kontakt med de andre søskene heller, det er veldig tause og konfliktfylte forhold og jeg synes det er så anstrengende.

Muligens vil hun/de si nå at dette med at vi kke ble invitert ikke har noe med denne diskusjonen å gjøre, at det var på grunn av at vi har 1 til med oss, det er faktisk helt trolig for de er faktisk litt sære når det gjelder slike ting.

Jeg synes dette er vanskelig, tenk om det skulle skje noe med noen, jeg er jo ikke blod, men min mann er jo det, skal de liksom ta dette med seg i graven? Det går utover ungene uansett hvordan man snur og vender på det, det er synd!

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at dette er en fillesak, og at den enkelt kan løses ved at du og/eller mannen din tar deg en tur bort til svigersøster og snakker med henne ansikt til ansikt, og forteller hvordan det egentlig var ment, og at dere ikke ville krangle. Diskusjoner på teksting er veldig, veldig dumt. Det blir alltid misforståelser, og man får ikke mulighet til å utdype.

Måtte bare gjenta denne delen av innlegget til "Gullhjerte"...

[Gjest TS Tina]

Jeg tenker at dette er en fillesak, og at den enkelt kan løses ved at du og/eller mannen din tar deg en tur bort til svigersøster og snakker med henne ansikt til ansikt, og forteller hvordan det egentlig var ment, og at dere ikke ville krangle. Diskusjoner på teksting er veldig, veldig dumt. Det blir alltid misforståelser, og man får ikke mulighet til å utdype. Hvis du føler dette ikke var deres skyld, så kan du forsåvidt presentere dette også, hvis det er viktig for deg, men kan da skape nye gnister.

Videre tenker jeg at nå vet dere hvor dere har hverandre, og at dere uten noen form for bitterhet forholder dere til svigersøsterfamilien som vanlig. Dere kan jo gjerne ha barna på besøk hvis det er dere til glede, men forvent ikke noen ytelser tilbake. Ofre dere heller ikke ved å sette dere i situasjoner hvor dere naturlig vil forvente en gjenytelse, for eksempel å ha ungene over på kriseovernatting. Da vil dere jo bli skuffet, og det vil ulme til dere igjen får det ut, ofte i negativ vinkling.

Ergo, velg deres kamper med omhu. Det er mange andre arenaer å krangle på, enn med svigersøster om ytelse/gjenytelser.

Det var mine tanker. Håper dere finner ut av det

Jeg er enig med deg, hadde det vært opp til oss så hadde ikke denne saken påvirket mer en at vi kanskje ikke lenger har noe nært forhold. Problemet er jo at vi blir utelukket fra ulike situasjoner der det ville vært naturlig å ha oss. Ingen skjønner jo noe av dette, ikke resten av familien rundt heller. Det føles som om vi har gjort noe grusomt mot de, og vi har faktisk prøvd å invitere til valig hyggelig samvær, til en prat om dette for å rydde opp, vi har gjort langt mer en det som egentlig føles komfortabelt. Men vi møter en isvegg. Situasjonen er jo så merkelig. La oss si at det var vi som var dumme i utgangspunktet, at vi ikke skulle ha skrevet "bare glem det vi ordner noe annet" fordi vi ble skuffet. Fra min side ble det ikke sagt noe stygt etter det, jeg skrev at jeg var skuffet og at jeg hadde trodd at hun ville stille opp, kanksje det var dumt, men jeg var det og dette var ikke første gang jeg var skuffet, det var sikkert derfor det var godt å faktisk si det. Det er tungt å få barn hjem som er på gråten fordi de ikke kan komme inn til vennen sin på grunn av at de har en annen venn der inne, jeg kunne ikke forstå at hun mente det var helt greit å sende sine 2 barn bort til oss hele tiden, men samtidig så fikk hennes barn ikke ha fler en 1 inne. Det vil jo si at i utgangspunktet kunne ikke vi sende våre 2 dit, men de sendte gjerne sine 2 til oss, bare det er jo litt skjevt.

Det er så mange, mange ting, men jeg trenger vel ikke drive bevisføring her. Jeg tror hennes stolthet er såret, at innerst inne så vet hun at hun er urettferdig, det er derfor hun er så steil og hard. Jeg tror enten at de ikke tenker seg om og vil ha minst mulig styr, derfor ikke inviterte oss og, eller at hun forsøker å tvinge frem en unnskyldning fra sin bror. Vi har egentlig gjort opp ganske greit jeg og hun. Det var det jeg som tok initiativet til på grunn av det med barna, jeg la meg ganske flat (noe som ikke føltes riktig og jeg vil ikke gjøre det flere ganger), men synes egentlig at hun kunne møttes mer på halvveien for egentlig så har hun vært ganske urimelig. Som du skriver så lot jeg være å diskutere hvem som hadde rett og glat, jeg var så unenig med hennes fremstilling, men for å skape fred og ikke mer uro forsøkte jeg å skrive at ingen hadde ment å være slem, men at ting lett kan utvikle seg på meldinger. Hun var både hard og nådeløs i meldingene selv (verre en meg mener jeg). Jeg prøvde hele tiden å forklare henne hvorfor jeg ble skuffet, hun har vel misforstått og trodd at mine forklaringer var et forsøk på å overtale henne for det siste hun skrev var at hun skjønte at vi var desperat og at vi for fan bare kunne sende begge ungene til dit. Det var jo ikke det som var meningen. Men jeg tror og at en prat ansikt til ansikt hadde løst dette, men det er vanskelig å få til når de (hun) ikke vil.

Jeg forventer meg ikke noe derfra, jeg forventer meg ikke noe fra oss angående de heller. Barna hennes er jo selvfølgelig velkommen hit hele tiden, det er jo familie, de er jo søskenbarna til våre barn og jeg er glad i de.

Det som får ting til å ulme opp er situasjoner som denne, det som skjedde skulle ikke gjøre ting så ille at vi er ekskludert fra familiære sammenkomster, vi har truffet hverandre etterpå og alt virker ok, vi blir bare utelatt fra ting.

Jeg synes veldig synd på henne egentlig, jeg vet at vi ikke har gjort noe som er så ille at vi skal utelates på denne måten.

Det synes jeg

Men kanskje det er best å gjøre det samme nå når vår datter har bursdag, bare invitere deres datter og ellers resten av familien, jeg synes bare det virker så rart?!

Endelig begyner jeg å føle meg litt ferdig med dette. Nå har jeg skrevet her, snakket med gode venner og noen ting er bare som de er, det er synd, men plutselig kanskje det ordner seg, det står ikke på oss.

[gullhjerte]

Men kanskje det er best å gjøre det samme nå når vår datter har bursdag, bare invitere deres datter og ellers resten av familien, jeg synes bare det virker så rart?!

Endelig begyner jeg å føle meg litt ferdig med dette. Nå har jeg skrevet her, snakket med gode venner og noen ting er bare som de er, det er synd, men plutselig kanskje det ordner seg, det står ikke på oss.

Det er bra du føler deg ferdig med det, og det glir sikkert over. Jeg tenker at du skal unngå å gjøre som henne.. Lat som om ingenting er skjedd, og inviter som vanlig til bursdag, slik du ville gjort hvis det ikke hadde vært for de siste episodene.

[Frk Usikker]

Det er bra du føler deg ferdig med det, og det glir sikkert over. Jeg tenker at du skal unngå å gjøre som henne.. Lat som om ingenting er skjedd, og inviter som vanlig til bursdag, slik du ville gjort hvis det ikke hadde vært for de siste episodene.

....

Endret 28. desember 2009 av Frk Usikker

[Frk Usikker]

....

Endret 28. desember 2009 av Frk Usikker