Etter en lang stund som singel

[Gjest Gjest]

Allikevel er mange menn svært bastante, så når du skriver alt du ikke vil ha, så vil en kvinne ofte eliminere deg, fordi hun er redd hun ikke vil passe for deg, samme hvor "grov siling" DU mener det er.

En mann som sier at han aldri vil ha barn, bør kanskje moderere seg litt med mindre han er helt steril. På samme måte som at du kan falle for en kvinne med tatoverigner. Men dersom hun vet at tatoveringer står på NEI-lista di, vil hun kanskje ikke ta kontakt og du går glipp av kvinnen i ditt liv.

Kremt, akkurat det der er så viktig at for meg er det et ufravikelig krav. Men jeg skjønte ikke det med å moderere seg litt, dvs. enten så vil man ha barn eller så vil man det ikke. Tatoveringer er liksom i en annen kategori; jeg foretrekker at hun ikke har det, men bakker ikke unna fordet om.

[Gjest KateW]

Skal spesifisere litt. Har møtt SVÆRT mange menn som sier, uten unntak at "barn, nei DET er jeg ferdig med!"

Så møter de ei kvinne uten barn, som har lyst på og vips blir de pappa igjen. Jeg har valgt vekk et par sånne, nettopp av den grunn at jeg ikke vil ha en mann som ikke vil ha barn.

[kristian82]

Hei!

Jeg lurer på om noen andre har merket det samme som jeg gjør... nemlig at hvis man har vært singel i noen år og egentlig har det veldig bra, så blir man litt vel kresen?

Jeg har tatt meg selv i å tenke, lenge før jeg blir skikkelig kjent med noen:

"Mja, dette kunne nok fungere, men HUND... neei, usj."

"For en plagsom/sær/innpåsliten bror/søster/mor/annet familiemedlem, dette vet jeg ikke om jeg vil satse på."

"Tenk å ikke alltid kunne sove lenge i helgene hvis jeg har lyst..."

"Jeg ville nok foretrekke noen som var mindre interessert i øl og fotball."

Så spørsmålet er: Er jeg rett og slett mer lykkelig som singel, eller et håpløst tilfelle som her glemt hvordan man tilpasser seg andre?

Eller bare et håpløst tilfelle, punktum?

Jeg har heldigvis ikke begynt å tenke sånn...selv om jeg nok må innrømme at tanker som "huff, da må jeg gå i x antall bryllupp til hennes venniner, slektstreff osv. muligens har kommet opp. Men alt i alt så er jeg jo mye mer interessert i å finne en dame da, enn å slippe de tingene der...Så foreløpig har jeg ikke blitt altfor vanskelig..håper jeg.

[Steinar40]

Skal spesifisere litt. Har møtt SVÆRT mange menn som sier, uten unntak at "barn, nei DET er jeg ferdig med!"

Så møter de ei kvinne uten barn, som har lyst på og vips blir de pappa igjen. Jeg har valgt vekk et par sånne, nettopp av den grunn at jeg ikke vil ha en mann som ikke vil ha barn.

En mann som selv har et eller flere mindreårige (ikke selvstendige) barn fra tidligere forhold, ønsker nok ofte ikke flere barn tror jeg.

Unntakene er vel da en mann som har voksne/uavhengige barn, og som selv ikke er for gammel. Og de som ikke har barn fra tidligere selvfølgelig.

Men i dagens samfunn er det komplisert å få barn.

[Gjest Gjest]

En mann som selv har et eller flere mindreårige (ikke selvstendige) barn fra tidligere forhold, ønsker nok ofte ikke flere barn tror jeg.

Unntakene er vel da en mann som har voksne/uavhengige barn, og som selv ikke er for gammel. Og de som ikke har barn fra tidligere selvfølgelig.

Men i dagens samfunn er det komplisert å få barn.

Jeg vil heller si det aldri har vært enklere. Det eneste "hinderet" for å få barn i dag er god tilgang på prevensjon, ellers har ting aldri vært mer tilrettelagt.

[Steinar40]

Jeg vil heller si det aldri har vært enklere. Det eneste "hinderet" for å få barn i dag er god tilgang på prevensjon, ellers har ting aldri vært mer tilrettelagt.

Utfordringene ligger i jobben. Mange har (tid)krevende jobber og hvis barnets mor skal ha karriere og 100% stilling i tillegg til barn, så ser jeg for meg at det fort blir veldig slitsomt.

[Snipa]

Ikke start på den der igjen, Steinar.

Skal spesifisere litt. Har møtt SVÆRT mange menn som sier, uten unntak at "barn, nei DET er jeg ferdig med!"

Så møter de ei kvinne uten barn, som har lyst på og vips blir de pappa igjen. Jeg har valgt vekk et par sånne, nettopp av den grunn at jeg ikke vil ha en mann som ikke vil ha barn.

Jeg har vært der. Altså jeg var kvinnen som ikke skulle ha (flere) barn, og skygget derfor unna alle menn som hadde barn inkludert i framtidsdrømmen sin. Når mitt standardspørsmål "hvordan ser du for deg hverdagen din om fem år?" ble besvart med "kone og barn", så sa jeg hadet og takk for meg før han fikk sukk for seg.

Men så - endret jeg plutselig mening en dag... og det er vel det som har skjedd med de mennene du snakker om...?

Og så er det jo litt skjebnens ironi å treffe de samme fyrene "fem år etter" og jeg triller barnevogn og de går fremdeles på ungkarstreff med kompisene sine.

Poenget mitt er at planer er bare planer, man aner ingenting om fremtiden likevel.

[Steinar40]

Poenget mitt er at planer er bare planer, man aner ingenting om fremtiden likevel.

Ja, det er til stor del sant.

[Gjest Gjest]

Det er bra å være bevisst på hva man ønsker seg. Særhet trenger ikke være en ulempe hvis man blir sammen med en med de samme særhetene.

Når det gjelder ulike fremtidsønsker om barn mener jeg det ikke har noen hensikt å satse på at det forandrer seg. Ihvertfall hvis personen er over 30 år. 20-åringer kan nok forandre mening angående barn.

[Cuckold]

Det er bra å være bevisst på hva man ønsker seg. Særhet trenger ikke være en ulempe hvis man blir sammen med en med de samme særhetene.

Når det gjelder ulike fremtidsønsker om barn mener jeg det ikke har noen hensikt å satse på at det forandrer seg. Ihvertfall hvis personen er over 30 år. 20-åringer kan nok forandre mening angående barn.

Jeg tror man som ung ofte har større evne til å vokse sammen med en annen, hvis man ikke er bevisst problemet blir vi mennesker gjerne mindre fleksible med årene. Og det er ikke nødvendigvis fordi vi kjenner oss selv bedre slik noen forsøker å bortforklare det med, men fordi vi har størknet, blitt mer begrensede.

Jeg vil ikke godta at vi mennesker allerede fra start har en så fastlagt identitet at den evnen man har til å tilpasse seg andre og utvikle nye sider bare handler om usikkerhet og manglende innsikt i hvem man er. Evnen til å være åpen for det som er annerledes og gå veier man ikke har planlagt er en styrke, og jeg tror dessverre det er lett å miste litt av denne evnen når man har levd noen år. Jeg ser ikke noe poeng i å dyrke min egen særhet.

Endret 2. desember 2009 av Cuckold

[Gjest Gjest_Undreren_*]

Folk blir jo gjerne særere jo lenger man er singel. Blir man da på toppen av det hele enda mer kravstor, vanskelig og kresen overfor det motsatte kjønn, trenger man ikke å være spesielt smart for å forstå at man fort må seile "alene i båten" til man er gammel og grå.

Forøvrig mister jeg all sympati med disse som er "triste single" når man hører hvor fordømmende og innbilske de er. De finner feil med alt og alle "han hadde litt rare øreflipper, lo litt for høyt osv" . Herregud menneske, hvor fantastisk og feilfri tror du selv du er?

[Gjest KateW]

Snipa, se der ja, setter du fingern på det jeg prøver å si. Jeg mener ikke man skal satse på framtid med en som har helt andre tanker og planser enn en selv, men man skal heller ikke være så bastant at en ødlegger for seg selv.

Jeg har ikke barn, jeg kan gjerne få barn, men jeg må ikke ha. Jeg tror at skal jeg ha, så får jeg, men rammene skal være på plass først. OG jeg savner mer en partner enn barn.

Treffer jeg derimot en mann som fra dag en sier at han er ferdig med barn, så er ikke det noe jeg velger å satse på. For jeg vil ikke velge bort barn definitivt.

[Gjest gjestdeluxe]

Folk blir jo gjerne særere jo lenger man er singel. Blir man da på toppen av det hele enda mer kravstor, vanskelig og kresen overfor det motsatte kjønn, trenger man ikke å være spesielt smart for å forstå at man fort må seile "alene i båten" til man er gammel og grå.

Jeg har kommet frem til at det er helt greit. Jeg ser frem til et liv som fortsatt single. Man seiler uansett alene selv om man er i et parforhold. Som single vil jeg si det er kvaliteten på relasjoner i jobb, fritid, interesser og folk man møter på sin vei som er med på å bidra til at man ikke seiler helt alene.

Når jeg ser på andre gifte par jeg kjenner i parforhold ser jeg både positive og mindre attraktive sider ved det. Jeg er mest vant til å være single, og ser for meg at det vil bli vanskelig å dele bad med en annen. Jeg har mine vaner, og er vant til å gjøre som jeg ønsker når som helst. Da er det vanskelig å plutselig skulle bli puttet inn i en samfunnsboks som heter parforhold. Det høres ganske forpliktende ut. Masse regler.

Jeg setter stor pris på å bo alene og gjøre som jeg vil. Ser ikke så mange fordeler ved parforholdet, bortsett fra romantikk, trøst i tyngre perioder, osv. Men parforholdet er ikke det eneste svaret på de utfordringene. Som single stiller man som uavhengig.

[Cuckold]

Folk blir jo gjerne særere jo lenger man er singel. Blir man da på toppen av det hele enda mer kravstor, vanskelig og kresen overfor det motsatte kjønn, trenger man ikke å være spesielt smart for å forstå at man fort må seile "alene i båten" til man er gammel og grå.

Jeg har kommet frem til at det er helt greit. Jeg ser frem til et liv som fortsatt single. Man seiler uansett alene selv om man er i et parforhold. Som single vil jeg si det er kvaliteten på relasjoner i jobb, fritid, interesser og folk man møter på sin vei som er med på å bidra til at man ikke seiler helt alene.

Når jeg ser på andre gifte par jeg kjenner i parforhold ser jeg både positive og mindre attraktive sider ved det. Jeg er mest vant til å være single, og ser for meg at det vil bli vanskelig å dele bad med en annen. Jeg har mine vaner, og er vant til å gjøre som jeg ønsker når som helst. Da er det vanskelig å plutselig skulle bli puttet inn i en samfunnsboks som heter parforhold. Det høres ganske forpliktende ut. Masse regler.

Jeg setter stor pris på å bo alene og gjøre som jeg vil. Ser ikke så mange fordeler ved parforholdet, bortsett fra romantikk, trøst i tyngre perioder, osv. Men parforholdet er ikke det eneste svaret på de utfordringene. Som single stiller man som uavhengig.

Selv synes jeg det ville vært bedre å ha en å dele livet med, jeg er ikke helt enig i at man seiler alene uansett. Man kan selvsagt aldri bli så ett med en annen at man ikke er alene i møte med døden eller på andre eksistensielle områder, men det å ha noen å dele livet med handler slik jeg ser det nettopp om noe annet enn å ha en nær venn.

Det finnes jo de som bor med en venn eller venninne av samme kjønn, noen som bor med søsken o.l., og disse får dekket behovet for sosial tilhørighet, men vil likevel mangle det jeg søker i et parforhold. Til gjengjeld skal jeg innrømme at det nok er svært mange par som bare bor sammen og som aldri oppnår en slik nærhet som jeg her snakker om.

Når det gjelder det praktiske med å måtte dele hjem med noen er det jo minst to måter å gjøre det på:

1.Den andre må tilpasse seg fordi jeg krever at ting skal gjøres på min måte.

2.Jeg kan fortsatt gjøre ting på min måte, men må vise toleranse og godta at den andre gjør det på sin.

Det er et godt poeng når du sammenlikner med storsamfunnet. Noen storsamfunn er slik at alle kvinner må dekke til håret fordi flertallet eller myndighetene er så sjåvinistiske og intolerante overfor andre livssyn at de krever at alle skal følge deres livssynsregler.

I andre storsamfunn respekterer man menneskerettighetene og retten til å leve i tråd med egen overbevisning og vil derfor ikke forby hodeplagg selv om flertallet skulle oppfatte det som negativt. Det er den siste variant jeg ønsker å ha som modell i mitt hjem. Live and let live.

[Steinar40]

Når det gjelder det praktiske med å måtte dele hjem med noen er det jo minst to måter å gjøre det på:

1.Den andre må tilpasse seg fordi jeg krever at ting skal gjøres på min måte.

2.Jeg kan fortsatt gjøre ting på min måte, men må vise toleranse og godta at den andre gjør det på sin.

Hva med:

3.Tilpasse seg hverandre og gjøre ting innenfor felles grenser.

Det er ikke realistisk at jeg bare kan fortsette å gjøre ting som f.eks irriterer min partner ut av en annen verden.

[Gjest Gjest_Martine_*]

Ja,jeg tror folk blir mer kresen etter å ha vært lenge singel.

Har nylig blitt kjent med en langtids-singel mann som også sier at han føler det slik. Men samtidig sier han at selvtilliten hans blir lavere og lavere etter hvert som han forblir singel. Dette kjenner jeg også litt igjen fra meg selv. Men det er rart,for man skulle jo da tro at man ble mer og mer takknemmelig for det man fikk sjansen på (altså mindre kresen paralellt med at selvtilliten blir lavere).Men slik er det visst ikke..

Noen som kjenner seg igjen?

[Cuckold]

Når det gjelder det praktiske med å måtte dele hjem med noen er det jo minst to måter å gjøre det på:

1.Den andre må tilpasse seg fordi jeg krever at ting skal gjøres på min måte.

2.Jeg kan fortsatt gjøre ting på min måte, men må vise toleranse og godta at den andre gjør det på sin.

Hva med:

3.Tilpasse seg hverandre og gjøre ting innenfor felles grenser.

Det er ikke realistisk at jeg bare kan fortsette å gjøre ting som f.eks irriterer min partner ut av en annen verden.

Slik jeg ser det er det i de aller fleste tilfeller mulig å velge hvordan man vil reagere. Man kan la seg forarge av kvinner med hijab eller om du er konservativ av toppløse kvinner på stranda, men det er ditt valg om du skal la dette ta stor plass i bevisstheten.

Tilsvarende kan du selv velge om du vil hisse deg opp over at han ikke legger doringen ned hver gang. Så lenge man ikke ramponerer felleseiendom eller griser og overlater til den andre å rydde opp og gjøre rent, bør man få lov å leve som man vil i eget hjem.

Endret 5. desember 2009 av Cuckold

[Gjest Gjest]

Men er det ikke større sjans for at forholdet blir godt og langvarig hvis man er litt "kresen"?

For meg er det ihvertfall viktig at det er sterk kjemi, tiltrekning både fysisk og mentalt, kjærlighet, god kommuikasjon, like fremtidsønsker, like verdier, ganske likt energinivå, at man trives sammen og forstår hveradre.

Bagateller som uvaner på badet, at han sleger fra seg sokkene på stuebordet eller at ha MÅ se fotball på TV, kan jeg helt fint leve med. Forøvrig er personlighet viktigere enn utseedet. For meg er han jeg elsker verdens kjekkeste uansett.

Hvis jeg ikke treffer noen som passer for meg, vil jeg heller være singel. Det er mye bedre å være singel enn å være i et dårlig forhold.

[Steinar40]

Så lenge man ikke ramponerer felleseiendom eller griser og overlater til den andre å rydde opp og gjøre rent, bør man få lov å leve som man vil i eget hjem.

Forsåvidt. Men det krever da at man er ganske så like på mange områder - noe som selvfølgelig alltid gjør samarbeid lettere.

Men jeg har ikke noe tro på at det er mulig å leve som 2 single i et parforhold.

[Cuckold]

Men er det ikke større sjans for at forholdet blir godt og langvarig hvis man er litt "kresen"?

For meg er det ihvertfall viktig at det er sterk kjemi, tiltrekning både fysisk og mentalt, kjærlighet, god kommuikasjon, like fremtidsønsker, like verdier, ganske likt energinivå, at man trives sammen og forstår hveradre.

Bagateller som uvaner på badet, at han sleger fra seg sokkene på stuebordet eller at ha MÅ se fotball på TV, kan jeg helt fint leve med. Forøvrig er personlighet viktigere enn utseedet. For meg er han jeg elsker verdens kjekkeste uansett.

Hvis jeg ikke treffer noen som passer for meg, vil jeg heller være singel. Det er mye bedre å være singel enn å være i et dårlig forhold.

Jeg ville oppfatte det som en selvfølge at jeg får se ting på TV hun ikke har den ringeste interesse av, men å la skitne sokker ligge og slenge rundt omkring handler om mangel på hensyn og er sånn sett noe litt annet. Fint at du kan være så romslig at det ikke betyr all verden for deg, men jeg synes begge parter bør bidra til å holde det noenlunde rent og ryddig.

Helt enig i at man ikke bare skal bli sammen med den første og beste. Man bør både ha følelser og kjemi og det er selvsagt også en fordel at man passer sammen. Men jo romsligere man er jo lettere går det å leve med et menneske som ikke er helt som deg. Så greier man å bekjempe sin egen voksende særhet er det kjemien og følelsene som er det viktigste.