Etter en lang stund som singel

[Anaconda]

<ja, jeg er overbesvist om at man blir sær av å gå lenge singel, både på den ene og andre måten..

Forresten så trekker jeg tilbake gjespe-smileysen om det var noen som "hang seg opp" i den! :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Jeg har det ikke veldig bra som singel, men jeg blir likevel mer og mer kresen. Det er ikke noe annet jeg heller vil en å få meg kjæreste, likevel dukker det veldig sjelden opp de riktige følelsene for noen. De jeg virkelig har trodd at jeg kunne bli ordenltig forelsket i har ikke hatt de samme følelsene for meg, og det er lenger og lenger mellom hver gang jeg møter noen jeg synes er interessant. Ellers vil jeg ikke si jeg er så veldig sær, jeg MÅ ikke ha ting på min måte. I grunn har jeg ikke noen spesielle vaner, det meste går i kaos og null struktur. Jeg skulle gjerne ha noen å rette meg litt etter. Jeg er riktig nok ikke vant til å måtte ta hensyn til noen, men så har jeg heller ingen i huset som tar hensyn til meg. Som singel er jeg ganske vandt til å rette meg etter andre. Det er jo alltid vi som har "jobben" å være fleksibel.

[Steinar40]

Ehmm...hvordan skal jeg forklare dette på en forståelig måte.. *kremt*

Man er jo vant med å bestemme selv; gjøre det man vil når man vil, bestemme hvilken musikk som skal stå på, hvilket program man vil se, hva og når man skal spise, hvilken side av vasken såpa skal ligge på, om dolokket skal være opp eller ned etc. Dette vil i mange tilfeller føre til at man preges av at man ikke er vant til situasjoner der andre plutselig skulle mene noe annet, ikke at man er hensynsløs heller - eller jo, på en måte, men ikke som i medfødt hensynløs, bare preget av tilværelsen, enkelt og greit.

I en intim situasjon som et samboerpar eller familie er, er det ganske mange hensyn man tar uten å tenke over det, kontra om man er "en sjel og en skjorte".

Nå tror og håper jeg at jeg klarte å formidle det jeg ville.

Det hele er egentlig veldig logisk egentlig.

Joda, det blir sikkert mer vanskelig å tilpasse seg et annet menneske desto lengre man er alene. Hovedsaklig er det vel bare en vane man må komme seg inn i. Men det hjelper selvfølgelig å være motivert for det. Og hvis begge er villige til å tilpasse seg så blir det lettere.

[Gjest farge]

Joda, det blir sikkert mer vanskelig å tilpasse seg et annet menneske desto lengre man er alene. Hovedsaklig er det vel bare en vane man må komme seg inn i. Men det hjelper selvfølgelig å være motivert for det. Og hvis begge er villige til å tilpasse seg så blir det lettere.

Jeg skjønner ikke hvilke tilpasninger dere snakker om?

Vende seg til at det sitter en til ved middagsbordet?

At badet er opptatt av og til?

Dobbelt så mange sko i gangen?

Jeg skjønner ikke helt at disse greiene skal være så vanskelig å tilpasse seg.

[Anaconda]

Jeg skjønner ikke hvilke tilpasninger dere snakker om?

Vende seg til at det sitter en til ved middagsbordet?

At badet er opptatt av og til?

Dobbelt så mange sko i gangen?

Jeg skjønner ikke helt at disse greiene skal være så vanskelig å tilpasse seg.

Jeg skjønner det godt. Husker det selv fra en lengre periode hvor jeg var singel. Jeg måtte inn i mellom ta meg selv i å være særdeles selvsentrisk uten at dette var noe jeg gikk inn for.

Jeg ser ellers at jeg har beveget meg litt utenom tråden her, men at man blir kresen på eventuell partner kan vel også sees i sammenheng med dette. En annen ting er at etterhvert som man har opparbeidet seg erfaringer, særlig negative (fordi det er disse vi "henger oss opp i") vil jo dette være et utgangspunkt når man møter en ny potensiell partner. Negative erfaringer/opplevelser vil man jo ta med seg i møte med nye og det er lett og eliminere potensielle partnere fordi de er i bestittelse av egenskaper tilsvarende ekser. Mye at dette blir jo styrt av det ikke-viljestyrte maskineriet vi alle er i besittelse av; altså det ubevisste.

[Steinar40]

Jeg skjønner det godt. Husker det selv fra en lengre periode hvor jeg var singel. Jeg måtte inn i mellom ta meg selv i å være særdeles selvsentrisk uten at dette var noe jeg gikk inn for.

Jeg ser ellers at jeg har beveget meg litt utenom tråden her, men at man blir kresen på eventuell partner kan vel også sees i sammenheng med dette. En annen ting er at etterhvert som man har opparbeidet seg erfaringer, særlig negative (fordi det er disse vi "henger oss opp i") vil jo dette være et utgangspunkt når man møter en ny potensiell partner. Negative erfaringer/opplevelser vil man jo ta med seg i møte med nye og det er lett og eliminere potensielle partnere fordi de er i bestittelse av egenskaper tilsvarende ekser. Mye at dette blir jo styrt av det ikke-viljestyrte maskineriet vi alle er i besittelse av; altså det ubevisste.

Med andre ord - brent barn skyr ilden. Er ikke nødvendigvis ufornuftig det ...

[Anaconda]

Med andre ord - brent barn skyr ilden. Er ikke nødvendigvis ufornuftig det ...

Men man bør kanskje ikke løpe med en gang det automatiskse varslinganlegget kobler seg inn da? Det er ikke sikkert det er slik man tror selv om man kan få assosiasjoner... :gjeiper:

[Steinar40]

Men man bør kanskje ikke løpe med en gang det automatiskse varslinganlegget kobler seg inn da? Det er ikke sikkert det er slik man tror selv om man kan få assosiasjoner... :gjeiper:

Det er aldri akkurat slik som man tror.

Det beste er vel å finne ut av saker og ting først, og så eventuelt ta bena fatt deretter.

[Gjest Gjest]

Når det gjelder tiltrekning osv blir jeg nok mer og mer kravstor, men når det gjelder tilpasning blir jeg mindre og mindre kravstor. Det spiller ingen rolle om han f.eks reiser mye eller bor langt unna, jeg er jo vandt til å være alene uansett. Om han produserer litt klessvask og oppvask gjør heller ikke noe, tror det hadde hjulpet mye å være to om å rydde, selv om det ble to om å rote også. Jeg kunne også fint vendt meg til å lage middag daglig i stedet for å spise knekkebrød og sånt til middag.

[Gjest Diane]

Jeg vil ha en jeg elsker, som elsker meg. Uvaner kan jeg vende meg til, så lenge vi deler det jeg mener er viktig sammen, nemlig en unik kjemi.

[Cannavaro]

hmmm...kresen og kravstor. Tror det er også aldersbetinget. I 20-30 åra er man jo selvsagt opptatt av hvem man vil ha barn med eksempelvis. Da legges en teori om hvordan barnets far eller mor skal være, se ut og oppføre seg. Man har egne preferanser i forhold til egen livslærdom, dette blir utslagsgivende. Jeg tror ikke det finnes noen "Mr. Perfect" eller "miss Perfect" for å si det sånn, og man må alltid være åpen eller villig til å slippe litt på kravene til en partner. Dette er det vanskeligste for folk som er single å forstå. Hvilke kvaliteter er de viktigste man ser hos en partner ? Det er det grunnleggende, deretter må man se mellom fingrene eventuelle andre uvaner eller mindre gode kvaliteter - fortsatt etter egne preferanser. En egen vilje eller innstilling på å se det beste i et menneske kan være tungtveiende allikevel, ser man etter feil,mangler og særhet så vil dette prege egenheten i søken etter riktig partner. Litt åpent sinn og positivitet og glede er bidragsgivende for å finne den rette. Man må jobbe mye med seg selv også når man er på utkikk etter en livspartner, og dermed ikke bare se etter bakdelene hos en eventuell kjæreste. Så skal man være påpasselig på å ikke bli for naiv heller "down the road". Men ja, jeg tror de som er single lenge nok blir mer kravstore - eller sære- for å si det sånn, og det tolker jeg som en negativ egenskap i denne sammenhengen.

[Steinar40]

Men ja, jeg tror de som er single lenge nok blir mer kravstore - eller sære- for å si det sånn, og det tolker jeg som en negativ egenskap i denne sammenhengen.

Det negative er at man risikerer å forbli evig singel.

Men alt har sine fordeler og bakdeler.

[Gjest KateW]

For egen del handler det ikke så mye om å være kravstor som å innse hva man passer sammen med.

Det lærer man underveis, ved at enkelte relasjoner ikke går som man skulle ønske. Da går man i seg selv og tenker, hm, hva var det jeg gjorde galt, hva gjorde han, hva passer ikke for meg osv.

Det som jeg syns kan være trist er at flere menn jeg har møtt er veldig forhåndsprogrammerte. De vil ikke ha flere barn, og da velger de automatisk bort meg for eksempel, som ikke kan velge bort barn sånn helt uten videre.

Slike hodlninger syns jeg er skumle.

[Steinar40]

For egen del handler det ikke så mye om å være kravstor som å innse hva man passer sammen med.

Det lærer man underveis, ved at enkelte relasjoner ikke går som man skulle ønske. Da går man i seg selv og tenker, hm, hva var det jeg gjorde galt, hva gjorde han, hva passer ikke for meg osv.

Det som jeg syns kan være trist er at flere menn jeg har møtt er veldig forhåndsprogrammerte. De vil ikke ha flere barn, og da velger de automatisk bort meg for eksempel, som ikke kan velge bort barn sånn helt uten videre.

Slike hodlninger syns jeg er skumle.

Det vil ikke være fornuftig å få barn uten at begge er motiverte for det.

[Gjest KateW]

Det vil ikke være fornuftig å få barn uten at begge er motiverte for det.

Hva? Nei, det er ikke det jeg skriver heller. Jeg snakker om menn som er så forhåndsprogrammerte at de ikke kan ha noe annet enn det de har bestemt seg for på forhånd. Ref din tråd: "jeg vil ha denne dama"

[Steinar40]

Hva? Nei, det er ikke det jeg skriver heller. Jeg snakker om menn som er så forhåndsprogrammerte at de ikke kan ha noe annet enn det de har bestemt seg for på forhånd. Ref din tråd: "jeg vil ha denne dama"

Det jeg skrev i den tråden hadde bare med grov "siling" å gjøre.

[Gjest KateW]

Det jeg skrev i den tråden hadde bare med grov "siling" å gjøre.

Allikevel er mange menn svært bastante, så når du skriver alt du ikke vil ha, så vil en kvinne ofte eliminere deg, fordi hun er redd hun ikke vil passe for deg, samme hvor "grov siling" DU mener det er.

En mann som sier at han aldri vil ha barn, bør kanskje moderere seg litt med mindre han er helt steril. På samme måte som at du kan falle for en kvinne med tatoverigner. Men dersom hun vet at tatoveringer står på NEI-lista di, vil hun kanskje ikke ta kontakt og du går glipp av kvinnen i ditt liv.

[Steinar40]

Allikevel er mange menn svært bastante, så når du skriver alt du ikke vil ha, så vil en kvinne ofte eliminere deg, fordi hun er redd hun ikke vil passe for deg, samme hvor "grov siling" DU mener det er.

En mann som sier at han aldri vil ha barn, bør kanskje moderere seg litt med mindre han er helt steril. På samme måte som at du kan falle for en kvinne med tatoverigner. Men dersom hun vet at tatoveringer står på NEI-lista di, vil hun kanskje ikke ta kontakt og du går glipp av kvinnen i ditt liv.

Det er mye man ikke vil her i livet, men som skjer allikevel.

Derimot er det veldig dumt av ei kvinne å trumfe igjennom å få barn med en mann som ikke vil ha barn. Da kan hun fort bli sittende igjen med barnet alene.

Endret 1. desember 2009 av Steinar40

[Gjest KateW]

Selvsagt er det det, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om når man lager så bastente krav at man ikke ser hva som er godt og vakkert der ute.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg lurer på om noen andre har merket det samme som jeg gjør... nemlig at hvis man har vært singel i noen år og egentlig har det veldig bra, så blir man litt vel kresen?

Jeg har tatt meg selv i å tenke, lenge før jeg blir skikkelig kjent med noen:

"Mja, dette kunne nok fungere, men HUND... neei, usj."

"For en plagsom/sær/innpåsliten bror/søster/mor/annet familiemedlem, dette vet jeg ikke om jeg vil satse på."

"Tenk å ikke alltid kunne sove lenge i helgene hvis jeg har lyst..."

"Jeg ville nok foretrekke noen som var mindre interessert i øl og fotball."

Så spørsmålet er: Er jeg rett og slett mer lykkelig som singel, eller et håpløst tilfelle som her glemt hvordan man tilpasser seg andre?

Eller bare et håpløst tilfelle, punktum?

I utgangspunktet ja, fordi man har hatt mye tid å tenke over hva som er "drømmekjæresten", men når man treffer den rette personen glemmer man alt dette.