Etter en lang stund som singel

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg lurer på om noen andre har merket det samme som jeg gjør... nemlig at hvis man har vært singel i noen år og egentlig har det veldig bra, så blir man litt vel kresen?

Jeg har tatt meg selv i å tenke, lenge før jeg blir skikkelig kjent med noen:

"Mja, dette kunne nok fungere, men HUND... neei, usj."

"For en plagsom/sær/innpåsliten bror/søster/mor/annet familiemedlem, dette vet jeg ikke om jeg vil satse på."

"Tenk å ikke alltid kunne sove lenge i helgene hvis jeg har lyst..."

"Jeg ville nok foretrekke noen som var mindre interessert i øl og fotball."

Så spørsmålet er: Er jeg rett og slett mer lykkelig som singel, eller et håpløst tilfelle som her glemt hvordan man tilpasser seg andre?

Eller bare et håpløst tilfelle, punktum?

[Gjest Hilde K S]

Neida. Det ordner seg alltid. Plutselig dukker det rette mennesket opp. Da driter du i om der finnes en hund eller en plagsom søster.

[Gjest Gjest_jenta_*]

Jeg skjønner ikke helt den kresenheta. For møter man en man virkelig faller for så godtar man det meste med personen.

Og møter man ikke en man virkelig faller for slik at ting som du nevner her blir uvesentlige er det da ingen grunn til å vurdere noe forhold?

[Gjest Gjest_Kim_*]

Jeg tror det er omvendt. Man blir mindre kresen med tiden.

Ihvertfall når det gjelder utseendet.

[Gjest Purple Haze]

Min erfaring er at man i teorien kan ha masse tanker og ønsker om hva man ønsker i en ny partner. Men når man møter en som man virkelig faller for, detter mange av de tankene bort.

Jeg var f.eks bestemt på at jeg ikke var interessert i en partner med små barn, etter som mine er voksne. Også falt jeg pladask for en med to ganske små barn. Kjæresten min liker ikke hunder, og styrte bevisst unna damer med hund. Helt til han traff meg, som har hund. Nå går han til og med tur med dyret, helt på egenhånd og uoppfordret

[Kjetil S.]

Føler at man tenker sånn om ditt og datt selv...

...en "helgevenn" må vel være det beste...?? ;-)

[Ruskesara]

Jeg har det på akkurat samme måten, men regner med at når "den rette" dukker opp så bryr jeg meg ikke om slike uvesentligheter

[Steinar40]

Neida. Det ordner seg alltid. Plutselig dukker det rette mennesket opp. Da driter du i om der finnes en hund eller en plagsom søster.

Ja, du driter i det helt til den verste forelskelsen har lagt seg.

Endret 29. november 2009 av Steinar40

[Gjest Hilde K S]

Ja, du driter i det helt til den verste forelskelsen har lagt seg.

Gjør jeg?

Det visste jeg jammen ikke. Hittil har det ikke funket sånn for meg, men du vet vel best, tenker jeg.

[Steinar40]

Gjør jeg?

Det visste jeg jammen ikke. Hittil har det ikke funket sånn for meg, men du vet vel best, tenker jeg.

Tja, det var dine ord hehe

Men det jeg i hvert fall vet er at ei plagsom søster er ei plagsom søster. Eller svigermor for den sakens skyld

[Gjest Purple Haze]

Men nå er det ikke søster eller svigermor man skal dele livet med heller da.

[Cuckold]

Hei!

Jeg lurer på om noen andre har merket det samme som jeg gjør... nemlig at hvis man har vært singel i noen år og egentlig har det veldig bra, så blir man litt vel kresen?

Jeg har tatt meg selv i å tenke, lenge før jeg blir skikkelig kjent med noen:

"Mja, dette kunne nok fungere, men HUND... neei, usj."

"For en plagsom/sær/innpåsliten bror/søster/mor/annet familiemedlem, dette vet jeg ikke om jeg vil satse på."

"Tenk å ikke alltid kunne sove lenge i helgene hvis jeg har lyst..."

"Jeg ville nok foretrekke noen som var mindre interessert i øl og fotball."

Så spørsmålet er: Er jeg rett og slett mer lykkelig som singel, eller et håpløst tilfelle som her glemt hvordan man tilpasser seg andre?

Eller bare et håpløst tilfelle, punktum?

Du er ikke alene. Jeg tror dette er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i. Tror det gjelder begge kjønn. Men trøst deg med at det kunne vært verre: Det er nok av dem som er urealistisk kresne og ikke engang vil innrømme det overfor seg selv. De er enda verre stilt. Vi som er klar over det kan i det minste ta dette med i betraktning og ta oss sammen når kresenheten tar overhånd.

[Steinar40]

Men nå er det ikke søster eller svigermor man skal dele livet med heller da.

Nei, men slekt kan fort skape problemer.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg ikke igjen. Det som betyr noe er at jeg er tiltrukket av mannen og at han er en bra mann. Om han skulle like fotball eller ha en slitsom mor/søster, ville ikke dette stoppe meg. Skjønner ikke mennesker som har slike kravlister til partner. Det som avgjør for meg er jo at jeg faller for mannen, og det gjør jeg ikke med mange.

[Anaconda]

<ja, jeg er overbesvist om at man blir sær av å gå lenge singel, både på den ene og andre måten..

[Steinar40]

<ja, jeg er overbesvist om at man blir sær av å gå lenge singel, både på den ene og andre måten..

Alle mennesker er sære på sin egen måte - så det spørs helt på hva du mener med sær?

Er f.eks alle som ikke er en sau i saueflokken sære? De fleste vil sikkert svare - ja.

[Steinar40]

Kjenner meg ikke igjen. Det som betyr noe er at jeg er tiltrukket av mannen og at han er en bra mann. Om han skulle like fotball eller ha en slitsom mor/søster, ville ikke dette stoppe meg. Skjønner ikke mennesker som har slike kravlister til partner. Det som avgjør for meg er jo at jeg faller for mannen, og det gjør jeg ikke med mange.

Not long ago I was counseling with a couple who were considering marriage. When I asked the prospective groom how he was relating to his prospective bride's family, he said, "I'm not marrying them. I'm just marrying Stephanie. Her folks can do whatever they please. If they don't bother us, we won't bother them."

This sounded good to him, but it really didn't make sense, because our extended family does "bother us," or help us, or encourage us in our efforts to build our own growing family! Even if your relatives live a thousand miles away, they will influence your marriage. Their physical absence may keep you out of open conflict, but if nothing else, it may deprive your children of their grandparents. And even if you seldom speak, the pattern of relating which your prospective spouse learned in his or her own family system will influence the way she reacts in yours. And what about the holidays? Will your mate want to spend Christmas with her relatives? Will you alternate holidays between families? Will you follow your spouse's traditions for celebrating birthday and holidays, or yours? Or will you establish new ones?

Noe å tenke på ...

[Anaconda]

Alle mennesker er sære på sin egen måte - så det spørs helt på hva du mener med sær?

Er f.eks alle som ikke er en sau i saueflokken sære? De fleste vil sikkert svare - ja.

Ehmm...hvordan skal jeg forklare dette på en forståelig måte.. *kremt*

Man er jo vant med å bestemme selv; gjøre det man vil når man vil, bestemme hvilken musikk som skal stå på, hvilket program man vil se, hva og når man skal spise, hvilken side av vasken såpa skal ligge på, om dolokket skal være opp eller ned etc. Dette vil i mange tilfeller føre til at man preges av at man ikke er vant til situasjoner der andre plutselig skulle mene noe annet, ikke at man er hensynsløs heller - eller jo, på en måte, men ikke som i medfødt hensynløs, bare preget av tilværelsen, enkelt og greit.

I en intim situasjon som et samboerpar eller familie er, er det ganske mange hensyn man tar uten å tenke over det, kontra om man er "en sjel og en skjorte".

Nå tror og håper jeg at jeg klarte å formidle det jeg ville.

Det hele er egentlig veldig logisk egentlig.

[Anaconda]

<ja, jeg er overbesvist om at man blir sær av å gå lenge singel, både på den ene og andre måten..

Forresten så trekker jeg tilbake gjespe-smileysen om det var noen som "hang seg opp" i den! :gjeiper:

[Gjest strykebrett]

Jeg kjenner meg veldig igjen i TS beskrivelse. Mitt forrige forhold var ikke spesielt bra så da det ble slutt var jeg overykkelig for å endelig være singel igjen. Etter det har jeg kommet opp med alle mulige grunner for å ikke like de jeg treffer.

Kjenner meg også igjen i det Anaconda skriver, med at en er vant med å ha alt på sin måte bestandig. Jeg er nok blitt litt bortskjemt ja. Men tiden vil vise, om det er noe håp for oss inngrodde single særinger