Til dere som tidligere har blitt dumpet

[Gjest Gjest]

Merket dere at forholdet var på vei i feil retning, eller levde du i troen på at alt var bra? Hvilke signaler merket dere på partneren ukene/dagene/månedene før h*n gjorde det slutt?

[Millian]

Så jeg merket i hvertfall at det var noe , selv om jeg overhodet ikke var forberdet på at han skulle gjøre det slutt! Det hadde jeg aldri trodd.

Endret 23. mars 2010 av Millian

[Gjest Gjest]

Tok aldri initiativet. Taushet. Gadd ikke svare på meldinger før flere timer etterpå. Jeg måtte da ta initiativet til alt.

Trodde først han bare følte seg trygg og tok det med ro...

Men neida. Han hadde fått seg ny dame.

Jeg ble jævlig forbanna over at det er mulig å behandle folk så respektløst.

[Gjest Gjest]

Tok aldri initiativet. Taushet. Gadd ikke svare på meldinger før flere timer etterpå. Jeg måtte da ta initiativet til alt.

Trodde først han bare følte seg trygg og tok det med ro...

Men neida. Han hadde fått seg ny dame.

Jeg ble jævlig forbanna over at det er mulig å behandle folk så respektløst.

Kan legge til at han ikke hadde guts til å gjøre det slutt heller. Der var det bare taushet...Jeg ble forbanna og gjorde det slutt selv. Og da fortalte han lenge etterpå at han hadde hatt ei anna..

[MissStiles]

Han trakk seg unna. Var liksom ikke tilstede når vi møttes. Han sendte ikke mld først. Brukte lang tid på å svare på mine. Og ikke minst, ikke like interesser i å møte meg hver dag lengre.

[Cata]

Jeg levde i troen på at alt var bra så bruddet kom som lyn fra klar himmel, men i etterkant ser jeg jo at der var signaler jeg burde ha oppfanget. Han tok mindre kontakt enn før, foreslo sjeldnere at vi skulle treffes og var mer "fraværende". Jeg trodde det skyldtes en periode med høyt arbeidspress (for det var tilfellet akkurat da), men der tok jeg feil....

"Den letteste form for klokskap er etterpåklokskap."

[Gjest dumpet mann]

Jeg merket ingenting.

Vi hadde nettopp vært på en (i alle fall slik jeg så det) flott ferie, og vi hadde begynt å pusse opp litt i leiligheten fordi vi hadde planlagt å flytte litt nærmere arbeidsplassen hennes.

En ettermiddag sier hun plutselig at hun vil flytte fra meg. Hun hadde mistet følelsene for meg og hadde gått det siste halvåret og vurdert hva hun skal gjøre. Uten å fortelle meg noe om hva hun følte. Etter et par dager hadde hun skaffet seg leilighet og flyttet ut.

Jeg skjønner at følelser kan endres, men etter et 10 års forhold syns jeg man bør være såpass ærlige med hverandre at man snakker med hverandre om slikt.

Jeg føler absolutt en viss bitterhet overfor dette. Hadde hun tatt opp dette tidligere, kunne vi ihvertfall ha gjort et forsøk på å redde forholdet, men siden hun gjorde det på denne måten fratok hun meg alle muligheter.

[Gjest forlatt frue]

Jeg merket ingenting.

Vi hadde nettopp vært på en (i alle fall slik jeg så det) flott ferie, og vi hadde begynt å pusse opp litt i leiligheten fordi vi hadde planlagt å flytte litt nærmere arbeidsplassen hennes.

En ettermiddag sier hun plutselig at hun vil flytte fra meg. Hun hadde mistet følelsene for meg og hadde gått det siste halvåret og vurdert hva hun skal gjøre. Uten å fortelle meg noe om hva hun følte. Etter et par dager hadde hun skaffet seg leilighet og flyttet ut.

Jeg skjønner at følelser kan endres, men etter et 10 års forhold syns jeg man bør være såpass ærlige med hverandre at man snakker med hverandre om slikt.

Jeg føler absolutt en viss bitterhet overfor dette. Hadde hun tatt opp dette tidligere, kunne vi ihvertfall ha gjort et forsøk på å redde forholdet, men siden hun gjorde det på denne måten fratok hun meg alle muligheter.

Det er jeg enig i, at 10 års forhold tilsier at man skal kunne snakke om problemene for å finne ut om det er mulig å løse det på andre måter.

Jeg ble også forlatt brått og brutalt, han hadde funnet en annen som han flyttet til og før han flyttet hadde han også fått seg jobb der. Jeg visste at han var på jakt etter annen jobb, at han var misfornøyd der han var men var ikke klar over at han også var misfornøyd med meg.

Ja, ja livet går nå videre..

[Gjest etterpåklok]

Ja, jeg trodde også at vi hadde et helt vanlig og godt ekteskap, uten de store oppturene eller nedturene. Så feil man kan ta!

Men ser jo i ettertid at det var "noe" som jeg ikke greidde å sette navn på. At han ble mer og mer fjern, og deltok ikke i min eller våre barns hverdag.

Han kunne sitte å drømme ut i luften med et halvfårete flir.

Han skulle plutselig på jobbreiser til spennende steder.

Han kjøpte dyre klær.

Han deltok aldri i samtalen, bare satt og lot som han lyttet mens han tenkte på andre ting.

Og det viste seg at han skulle ha barn med ei kollega som han var overvettes forelska i. Han valgte henne.

Og det var igrunnen helt greit at jeg slapp å leve resten av livet med en mann som ikke elsket meg.

[Gjest Gjest_Linda_*]

Jeg oppdaget ingenting. Det kom som et sjokk på meg. Ikke fordi jeg var naiv eller godtroende, jeg er heller det motsatte. Men helt siden begynnelsen av forholdet hadde han vært den som 'presset' på for at vi skulle kalle oss kjærester og legge planer for (nær) fremtid. Bare uken før han slapp bomben bestilte vi billetter til en ferietur tre måneder senere! Det var ingen rar stemning (jeg er veldig var på slikt) mellom oss, han delte alt og var ikke innelukket og jeg merket ingen forandring. Det var visst mer et akutt innfall av 'kanskje er ikke dette helt rett', men jeg har aldri blitt så overrasket i hele mitt liv og i etterkant ser jeg absolutt ingen tegn til at fornoldet var på vei nedover.

[peanut_juice]

Jeg visste at vi hadde en dårlig periode, men jeg trodde virkelig kjærligheten vår skulle overleve det. Så da han sa han ikke ville mer, kom det egentlig som et sjokk -.-