Singel 3-barnsmor

[Gjest MiMi_gjest]

Dette er ikke akkurat tanker som jeg vil lufte med folk jeg kjenner, så jeg prøver her...

Jeg er så usikker på om noen vil være interessert i meg igjen. Ikke at jeg trenger en mann for å være lykkelig - jeg har det utrolig bra med meg selv og barna mine, og er opptatt med jobb og fritidsaktiviteter, men tankene melder seg okke som.

Jeg giftet meg tidlig med ungdomskolekjæresten, som 18-åring og fikk to barn i det forholdet, som varte i 5 år etter at vi satt ringene på fingen. Så var jeg sammen med en annen - også i 5 år (aner jeg et mønster her gitt??) og vi fikk ett barn sammen. Trodde jo hver gang at dette skulle vare evig...

Nå er jeg 29, alenemor til 3 - har en travel hverdag og har ikke mulighet engang til å være oppslukt av et kjæresteforhold. Hvis jeg skulle turd å satse på en mann igjen, måtte det uansett vært en jeg hadde kjent lenge. Orker ikke tanken på å falle for enda en som viser seg å ha helt andre sider ved seg enn førsteinntrykket.

Jeg er nokså pen, men kroppen bærer jo et visst preg av at den har født 3 barn. Ikke overvektig, men full av strekkmerker, hengemage og ammepupper. Jippi! Begynner å føle meg litt gammel samtidig som jeg er full av livsglede og føler at jeg har mye å gi. Jeg har realistiske innstillinger til livets ups and downs også, og er tolerant og snill samtidig som jeg ikke er noen pushover (jf. den andre tråden her inne)

Så... spørsmålet blir vel om dere tror det finnes noen som hadde vært interessert i en søt, litt sliten og opptatt dame med 3 barn fra 2 forskjellige forhold...

Jeg mener ikke konkret her altså dette er ikke noen kontaktannonse Men kom gjerne med både kritikk og tilbakespill.

[Gjest Purple Haze]

Klart det er håp! Det er jeg overbevist om. Du er bare 29 år, og barna dine er jo ikke små for alltid. Så selv om du føler at du ikke har tid akkurat nå, så er det da ingen umulighet for at du kan finne kjærligheten igjen etter hvert.

[Gjest Hilde K S]

Jeg er alene med tre barn. Det har aldri vært noe problem å finne menn som vil inngå forpliktende forhold.

Problemet er mer at JEG søren meg ikke finner noen jeg vil ha.

(Og dette handler ikke om at de mennene jeg har møtt disse årene, er utseendemessig inattraktive. Det er flotte, intelligente menn, men jeg har bare ikke helt klart å finne gnisten, liksom. Sukk. Jeg HAR jo lyst til å gå inn i noe forpliktende.)

[Kjetil S.]

Dette er ikke akkurat tanker som jeg vil lufte med folk jeg kjenner, så jeg prøver her...

Jeg er så usikker på om noen vil være interessert i meg igjen. Ikke at jeg trenger en mann for å være lykkelig - jeg har det utrolig bra med meg selv og barna mine, og er opptatt med jobb og fritidsaktiviteter, men tankene melder seg okke som.

Jeg giftet meg tidlig med ungdomskolekjæresten, som 18-åring og fikk to barn i det forholdet, som varte i 5 år etter at vi satt ringene på fingen. Så var jeg sammen med en annen - også i 5 år (aner jeg et mønster her gitt??) og vi fikk ett barn sammen. Trodde jo hver gang at dette skulle vare evig...

Nå er jeg 29, alenemor til 3 - har en travel hverdag og har ikke mulighet engang til å være oppslukt av et kjæresteforhold. Hvis jeg skulle turd å satse på en mann igjen, måtte det uansett vært en jeg hadde kjent lenge. Orker ikke tanken på å falle for enda en som viser seg å ha helt andre sider ved seg enn førsteinntrykket.

Jeg er nokså pen, men kroppen bærer jo et visst preg av at den har født 3 barn. Ikke overvektig, men full av strekkmerker, hengemage og ammepupper. Jippi! Begynner å føle meg litt gammel samtidig som jeg er full av livsglede og føler at jeg har mye å gi. Jeg har realistiske innstillinger til livets ups and downs også, og er tolerant og snill samtidig som jeg ikke er noen pushover (jf. den andre tråden her inne)

Så... spørsmålet blir vel om dere tror det finnes noen som hadde vært interessert i en søt, litt sliten og opptatt dame med 3 barn fra 2 forskjellige forhold...

Jeg mener ikke konkret her altså dette er ikke noen kontaktannonse Men kom gjerne med både kritikk og tilbakespill.

Du virker da mer enn godt nok både våken og oppegående, vel..??

Treffer du en mann som dumper deg, eller ikke gidder å se (på) deg fordi du har fått barn, har strekkmerker og hengepupper, eller er siderumpa eller hva det nå måtte være så ikke bare trenger du ham ikke, men du vil ikke en gang ha ham! :-)

Så klart finnes det menn der ute som vil kunne like deg mer enn godt nok til å like hva han enn måtte få med på kjøpet! :-)

Det som er vanskelig er vel heller å treffe noen på en slik måte at de får lov til å kunne bli ordentlig kjent med deg, og hvordan man får til akkurat det kunne jo ha vært en helt ny tråd i seg selv, ikke sant..??

Lykke til - Og se heller etter et godt forbilde for dine barn fremfor en sexbombe til deg selv, så går nok alt bra! ;-)

Ha en fin kveld! :-)

[Gjest MiMi_gjest]

Jeg er alene med tre barn. Det har aldri vært noe problem å finne menn som vil inngå forpliktende forhold.

Problemet er mer at JEG søren meg ikke finner noen jeg vil ha.

(Og dette handler ikke om at de mennene jeg har møtt disse årene, er utseendemessig inattraktive. Det er flotte, intelligente menn, men jeg har bare ikke helt klart å finne gnisten, liksom. Sukk. Jeg HAR jo lyst til å gå inn i noe forpliktende.)

takk for svar alle sammen!

Dette høres jo lovende ut

Selv om jeg ikke klarer å tenke på noe forpliktende forhold akkurat nå, er det jo helst det jeg ville hatt på sikt. Men gjerne etter noen år. Når ungene har blitt litt større, og eksen forhåpentligvis har forstått at det er over for alvor.

I mellomtiden vet jeg at jeg kommer til å savne sexen... Er ikke akurat typen som har hodepine for ofte nei Men tør ikke satse på ons eller i det hele tatt å plukke opp noen på by'n, av frykt for å treffe flere drittsekker som tror de eier meg. Dessuten pleier det å være lite tilfredsstillende. Liker best at man får tid til å bli litt bedre kjent med hverandre, kroppslig sett i det minste (hvis det ikke skal være noe forpliktende). Da venter jeg heller.

Håper du finner gnisten snart da

[Gjest MiMi_gjest]

Du virker da mer enn godt nok både våken og oppegående, vel..??

Treffer du en mann som dumper deg, eller ikke gidder å se (på) deg fordi du har fått barn, har strekkmerker og hengepupper, eller er siderumpa eller hva det nå måtte være så ikke bare trenger du ham ikke, men du vil ikke en gang ha ham! :-)

Så klart finnes det menn der ute som vil kunne like deg mer enn godt nok til å like hva han enn måtte få med på kjøpet! :-)

Det som er vanskelig er vel heller å treffe noen på en slik måte at de får lov til å kunne bli ordentlig kjent med deg, og hvordan man får til akkurat det kunne jo ha vært en helt ny tråd i seg selv, ikke sant..??

Lykke til - Og se heller etter et godt forbilde for dine barn fremfor en sexbombe til deg selv, så går nok alt bra! ;-)

Ha en fin kveld! :-)

Takk for gode ord, du Det var litt det jeg trengte å høre

Jeg har det ganske klart for meg at hvis noen ikke liker meg som jeg er, da er ikke jeg interessert i vedkommende heller. Jeg er vel mer bekymret for at ingen kommer til å like meg som jeg er, ha ha ha Selvtilliten er vel lavest når det gjelder kroppen fra halsen og ned - Men når det er sagt, så stiger den betraktelig bare jeg vet at mannen er innforstått med at det er sånn det er, og ikke klager over det

Det går vel bra på det ene eller andre viset. Jeg må innrømme at jeg nyter å IKKE ha en mann i huset akkurat nå No offence. Det finnes sikkert mange ålreite mannfolk ute i verden, men min drømmemann for øyeblikket bor for seg selv.

Noen sexbombe er jeg *ikke* interessert i! Sex, ja. Sexbombe, nei. He he. Synes det er absolutt sexy nok med helt normale menn jeg Det viktigste er nesten at intellektet og i det minste noe av følelsene stemmer overens og at man klarer å samarbeide og "være snille med hverandre" i hverdagen (nå tenker jeg langvarige forhold). Da faller resten på plass, for min del ihvertfall.

og ja - skulle jeg satset på noe, måtte det vært en person som var i stand til å ha et normalt godt forhold til barna, og være en litt sånn "righteous guy" - ærlig og likefram og snill. (Det er forresten veldig sexy) (Er jeg helt urealistisk nå?)

Problemet er litt, at jeg trodde jeg hadde funnet den personen forrige gang, men det viste seg å være helt, helt feil når den virkelige personligheten hans snek seg fram.

Hvor treffe noen man kan få tid til å være kjent med en god stund før man eventuelt blir kjærester ja. DET er jo et godt spørsmål.

Jobben min har ikke noe sosialt miljø. Men: Jeg har tenkt å begynne å studere igjen fra høsten av, og der er det jo mulighet for å bli kjent med mennesker. Ellers komemr jeg også til å ta opp igjen en av de "gamle" fritidsaktivitetene mine: Turer med Turistforeningen/Turlaget. Det er også en kjempeflott plass å bli kjent med ålreite mennesker på.

Så får en eventuell mann komme rekende på en fjøl

[Kjetil S.]

og ja - skulle jeg satset på noe, måtte det vært en person som var i stand til å ha et normalt godt forhold til barna, og være en litt sånn "righteous guy" - ærlig og likefram og snill. (Det er forresten veldig sexy) (Er jeg helt urealistisk nå?)

Problemet er litt, at jeg trodde jeg hadde funnet den personen forrige gang, men det viste seg å være helt, helt feil når den virkelige personligheten hans snek seg fram.

Høres ut som et flott utgangspunkt det, vet du! :-)

Mitt gode råd er å bruke god til til å bli kjent, og å merke deg reaksjoner på ting og tang fremfor snakk og aksjoner, for reaksjoner blir som regel ikke noe "snillere" med tiden, vet du!

:-)

Selv har jeg vært alene lenge nå, og har faktisk begynt å tenke mye mer på muligheten for en "helgevenn" enn en samboer, i alle fall i første omgamg - Men så er det å finne den rette helgevennen da...!! Er nok litt kravstor der og, ja! :-))

Ha en fin aften! :-)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette er ikke akkurat tanker som jeg vil lufte med folk jeg kjenner, så jeg prøver her...

Jeg er så usikker på om noen vil være interessert i meg igjen. Ikke at jeg trenger en mann for å være lykkelig - jeg har det utrolig bra med meg selv og barna mine, og er opptatt med jobb og fritidsaktiviteter, men tankene melder seg okke som.

Jeg giftet meg tidlig med ungdomskolekjæresten, som 18-åring og fikk to barn i det forholdet, som varte i 5 år etter at vi satt ringene på fingen. Så var jeg sammen med en annen - også i 5 år (aner jeg et mønster her gitt??) og vi fikk ett barn sammen. Trodde jo hver gang at dette skulle vare evig...

Nå er jeg 29, alenemor til 3 - har en travel hverdag og har ikke mulighet engang til å være oppslukt av et kjæresteforhold. Hvis jeg skulle turd å satse på en mann igjen, måtte det uansett vært en jeg hadde kjent lenge. Orker ikke tanken på å falle for enda en som viser seg å ha helt andre sider ved seg enn førsteinntrykket.

Jeg er nokså pen, men kroppen bærer jo et visst preg av at den har født 3 barn. Ikke overvektig, men full av strekkmerker, hengemage og ammepupper. Jippi! Begynner å føle meg litt gammel samtidig som jeg er full av livsglede og føler at jeg har mye å gi. Jeg har realistiske innstillinger til livets ups and downs også, og er tolerant og snill samtidig som jeg ikke er noen pushover (jf. den andre tråden her inne)

Så... spørsmålet blir vel om dere tror det finnes noen som hadde vært interessert i en søt, litt sliten og opptatt dame med 3 barn fra 2 forskjellige forhold...

Jeg mener ikke konkret her altså dette er ikke noen kontaktannonse Men kom gjerne med både kritikk og tilbakespill.

Har du hørt om denne siden: www.singelpluss.no ?

en nettside der du kan treffe andre single mammaer og pappaer. Ikke en sjekkeside, men ting KAN jo skje der...;-) Lykke til!

Og du: det er ikke for sent!

[Tempus Fugit]

Jeg vil bare legge til att jeg har en venninne som har 3 unger fra før, og hun har nå funnet seg en kjekk mann som virker og være den rette for henne.

Hun har selv slitt med tanker om hun kan finne den rette for henne, sikkert litt pga ungene. Så det er alltid håp

[Gjest David John jr.]

29 år, 3 barn med 2 forskjellige fedre, usikker på hva du egentlig vil ha ....

vel får å si det som det er: vanskelig sak, kanskje finner du den rette kanskje ikke, men jeg tror det blir utfordrende. Det vil kreve MYE av deg, noe av en eventuell ny partner, mye av barna og deres fedre ....

[Gjest MiMi_gjest]

Jeg vil bare legge til att jeg har en venninne som har 3 unger fra før, og hun har nå funnet seg en kjekk mann som virker og være den rette for henne.

Hun har selv slitt med tanker om hun kan finne den rette for henne, sikkert litt pga ungene. Så det er alltid håp

Takk for det

[Gjest MiMi_gjest]

29 år, 3 barn med 2 forskjellige fedre, usikker på hva du egentlig vil ha ....

vel får å si det som det er: vanskelig sak, kanskje finner du den rette kanskje ikke, men jeg tror det blir utfordrende. Det vil kreve MYE av deg, noe av en eventuell ny partner, mye av barna og deres fedre ....

Jeg er ikke usikker på hva jeg egentlig vil ha. Jeg er helt sikker på at akkurat nå vil jeg bare ha venner og kanskje en flørt hvis det dukker opp. Senere en gang kunne jeg tenke meg et fast forhold, og jeg vet hva slags menn jeg liker. Og jeg vet at jeg ikke vil ha flere barn. Jeg vil bare kjenne en person ganske godt først før jeg kan tørre å satse på noe. For å ikke gjøre samme tabben som før.

Så, som sagt, jeg er ikke usikker på hva jeg vil ha. Jeg er litt usikker på kroppen min - og på mannfolkene, fordi jeg har brent meg kraftig to ganger allerede.

Krever mye av meg ja... livet er alltid krevende, og ikke minst parforhold, så den er grei. Barna skal også få lov til å kjenne en eventuell kandidat godt før noe forpliktende kan bli aktuelt. Er ikke de komfortabel med vedkommende, blir det heller ikke aktuelt med et fast og tett forhold. Ingen mann betyr mer for meg enn barna gjør.

Angående eksene... den første har ikke hatt kontakt med sine to barn på nærmere seks-syv år nå. Han dro sin vei, flyttet utenlands, når den minste var bare 6 mndr, og har aldri tatt kontakt igjen, så den blir vel ikke noe problem. X2 kan jeg se for meg at kan bli utfordrende. Men hvordan? Har ikke den erfaringen. Er det sånn at mannfolk ikke tåler at mammas nye samboer el.l. blir kjent med "deres" barn? Jeg ville trodd at de fleste var mer voksne enn som så. Tar jeg feil?

[Gjest MiMi_gjest]

Høres ut som et flott utgangspunkt det, vet du! :-)

Selv har jeg vært alene lenge nå, og har faktisk begynt å tenke mye mer på muligheten for en "helgevenn" enn en samboer, i alle fall i første omgamg - Men så er det å finne den rette helgevennen da...!! Er nok litt kravstor der og, ja! :-))

Ha en fin aften! :-)

Lykke til med helgevenn-prosjektet ditt

Ikke lett å få noe til å klaffe 100% her i verden vettu

Hva mente du med dette akkurat?

... merke deg reaksjoner på ting og tang fremfor snakk og aksjoner, for reaksjoner blir som regel ikke noe "snillere" med tiden, vet du!

[Kjetil S.]

Lykke til med helgevenn-prosjektet ditt

Ikke lett å få noe til å klaffe 100% her i verden vettu

Hva mente du med dette akkurat?

Hei igjen du, og Tusen Takk for det! :-)

Vi får nå se hva det blir ut av det da - Er ikke akkurat helt der at jeg er på noen kjempejakt, for å si det sånn..!! :-))

Hva jeg mente med siste sitatet ditt var at det er viktig å merke seg hvordan andre mennesker enkelte ganger reagerer på ting som kanskje blir sagt eller gjort. Mange har en mengde med fine vakre ord og fraser, men det er lett å se og å føle på kropsspråk, holdning og svaremåte hva de faktisk mener.

Og slike reaksjoner har en tendens til å bli mye kraftigere på et senere tidspunkt enn hva de er ved et nokså nytt bekjentskap.

Så er det en aldri så liten tendens av en tildels overreaksjon på noe, eller at noen tydelig vrir seg i motvilje, så bør man så absolutt ta en liten men veldig alvorlig prat med seg selv...

:-)

For det å merke seg ved reaksjonsmønster fremfor bare å se et aksjonsmønster kan være en veldig nyttig liten vri å ha i bakhodet. Håper at jeg klarte å forklare meg godt nok her nå! :-)

Ha en fin kveld! :-)

[Gjest Gjest_Mann_*]

3 barn med to forskjellige fedre før fyllte 30 år trekker definitivt ned. Tror det ikke er så ideelt for veldig mange menn og mange vil nok skygge unna. Men klart det finnes menn som ikke bryr seg om slikt. "Alle skal få" som Valen synger.