Gravid og ulykkelig.

[Gjest TS]

Hei!

Min samboer og jeg venter ei jente i mars, og jeg burde jo egentlig være kjempelykkelig og alt, men det er jeg ikke. Forholdet mellom meg og samboer skranter, og det har det egentlig gjort siden før jeg ble gravid (ikke planlagt), men det har forverret seg i ettertid.

Jeg vet ikke om det er jeg som bare er overfølsom og hormonell, men jeg føler ikke at jeg kan være meg selv rundt han. Han er flink til å fortelle meg at han elsker meg, flink til å kose med meg, men jeg føler at jeg må gå rundt og være konstant lykkelig og blid for at han skal være fornøyd med meg og glad i meg. Blir jeg sur for noe får jeg høre hvor barnslig og umoden jeg er. Føler at jeg må passe meg for hva jeg sier hele tiden også, fordi han tolker ting ekstremt fort som kritikk (selv om det absolutt ikke er ment sånn) og går i forsvarsposisjon med en gang og forteller meg hvor mye verre jeg er Så derfor føler jeg at jeg ikke kan ta opp ting med han.

Hvis vi krangler kommer han ofte med sårende kommentarer, og kan true med å gå fra meg ("det her gidder jeg ikke lenger").

Nå som jeg er gravid tar jeg også en del lettere til tårene, men med han så må jeg virkelig skjerpe meg og late som ingenting, fordi jeg vet at hvis jeg begynner å gråte så overser han meg totalt, uansett hva grunnen til at jeg gråter er. Hvis han i det hele tatt sier noe så er det gjerne "Hva er det nååå daa?" (med sur stemme) eller "Skjerp deg". Skal det være noen mulighet for å få trøst så er jeg som regel nødt til å si unnskyld først, unnskyld for at jeg "overreagerte" eller lignende, når han har sagt ting for å såre meg.

Han innrømmer også sjelden feil, og sier svært sjelden unnskyld. Ting er som regel min feil, i følge han, hvertfall er jeg MINST like ille som han.

Har vært en del dårlig i svangerskapet, og sliter med bekkenløsning, men føler ikke at han er spesielt mer hjelpsom for det (hvis han gjør ekstra ting så "klager" han ofte på han har måttet gjøre det). Virker som om han tror jeg overdriver når jeg sier at jeg ikke orker enkelte ting.

Vi har det kjempebra når vi har det bra og begge er blide, men det er det at vi ikke kan prate om ting på en ordentlig måte som plager meg sånn, og at han viser så lite omsorg for meg og er så ekstremt stolt at han sjelden vil innrømme feil.

Jeg har det rett og slett ikke bra, og det gjør jo meg mer irritabel generelt sett, og jeg føler at jeg mister følelsene mine for han. Føler at vi er inne i en ond sirkel.

Er det noe i det hele tatt jeg kan gjøre for å få han til å forstå? Føler at jeg har prøvd det meste. Har ikke lyst til å bli alenemor, men har ikke lyst til å være ulykkelig heller..

[Almarea]

Uff, nå fikk jeg skikkelig vondt av deg. Skjønner at det er en vond og vanskelig situasjon å være i, særlig nå som du skal bli mamma.

Har du prøvd å forklare ham hvor mye det sårer når han snakker til deg på den måten?

Hvis du har gjort det og han fortsatt ikke viser noen form for forståelse for din situasjon synes jeg du bør ta han med på en av kontrollene dine med jordmor. Hun kan fortelle hvor fysisk og psykisk krevende et svangerskap kan være for en vordende mor, kanskje han vil forstå da? Det er verdt et forsøk hvertfall...

[Gjest Gjest]

Hei du,

veldig veldig trist. Tror ikke du er alene om å ha det sånn. Er han åpen for parterapi? Håper dere finner en løsning på det...

[Perfect]

Hei du..

Jeg har vært gravid 2 ganger og begge gangene med masse plager. det var ikke lett for kjæreste og forstå, men jeg tror det kan hjelpe dere hvis du på en pen og riktig måte lar han lese noe om hvordan feks bekkeløsniing kan utarte seg. Du kan også la han lese boken som heter "Pappaboken" eller noe, den er litt humoristisk, men tar opp tema på en morsom måte. Har han noen venner som er pappa? Da kan du jo høre med de om de kanskje kan forklre han at du er spesielt sårbar for tiden, (for det er vi i den situasjonen...)og at du ikke helt takler vanlige problemer på samme måte. Vi damer må huske på at menn IKKE forandrer seg, de kan IKKE føle hvordan det er å være gravid.. Jeg tror dere har en fin fremtid, sett heller fokus på hva dere skal gjøre når den jenta kommer! det er en felles greie for begge to

[AnonymBruker]

TS her:

Det er rart hvordan man glemmer. Jeg husket nesten ikke at det hadde vært ille så lenge før jeg tilfeldigvis fant tråden min igjen når jeg lette etter en annen tråd. Rart at jeg har vurdert å gå fra han i nesten tre år uten at jeg har gjort det.

Ting er verre nå. Han er surere, og blir fortere sint. Nekter for at han er sur, men jeg vet jo han er det. Han har blitt enda verre med tanke på at han ikke viser omsorg for meg, nå for eksempel så er jeg syk, men han tror meg ikke, tror jeg bare sluntrer unna. Ville gå og legge meg igjen i stad, for å få slappet av litt når jeg har feber og alt, men da var det bare en sur kommentar om at "alt handler om at du skal sove, kanskje dattera di vil være sammen med deg?". Er det feil av meg å reagere på en sånn kommentar? Er det feil av meg å ønske at han sier "gå og legg deg du, jeg kan ta meg av dattera vår". Er det feil å ønske å få høre et "God bedring"? Han ble sur i dag for at jeg ikke hadde satt på en klesvask også, fordi jeg visstnok sa jeg skulle gjøre det på torsdag ("Gidder du eller? Du gjorde det ikke på torsdag, så hvorfor skulle du gjøre det i dag?"). Er det for mye å forvente å bli spurt om å gjøre noe på et normalt vis? Hvis jeg sier noe sånt så sier han "Skal jeg virkelig måtte be deg om å gjøre ting? Det burde da være en selvfølge!". Skal sies at jeg gjør mye mer husarbeid enn han. Kanskje 80% av alt. Han bare ser det ikke. Jeg maser ikke på han om å gjøre husarbeid, kan spørre om han kan gjøre noe, men jeg er ikke frekk.

Selvtilliten min er på bunn. Vi har svært sjelden sex (noe som startet da jeg ble gravid, han ville ikke).

Hvorfor har jeg blitt? Vi har jo pratet om dette utallige ganger. Han sier han ikke forstår meg, at jeg tar feil. HAN er da ikke sur! Og tar jeg opp spesifikke episoder så har det "bare vært en spøk" (noe det IKKE har vært!), eller han har ikke sagt det sånn, etc. etc.

Han lover bot og bedring (selv om han ikke forstår, så vet ikke helt hva han lover han skal endre seg på), men når vi først er i en situasjon hvor vi møter på den minste hindring så blir han sur igjen. Han kan være hyggelig, så lenge alt er "perfekt".

Jeg elsker han ikke lenger. Jeg er på det punktet hvor jeg tenker at hvis han hadde vært utro så hadde det vært helt i orden for meg. Da hadde jeg hatt en solid grunn til å gå. Noe annet enn bare "han er så sur mot meg". Han sier han elsker meg, men med denne oppførselen så tror jeg han ikke.

Anonym poster: 2f0d25f5050bb03060988a63f8897cee

[Gjest Trøffel]

Hva om du foreslår: da kan vi jo bytte oppgaver i hjemmet i en måned, siden du mener jeg gjør så lite?

Kanskje han skjønner hvor mye du gjør, om du er villig til dette. La rotet, klesvasken, leker og oppvask flyte i en hel måned (med mindre han tar seg av det), slik at han ser hvor mye du virkelig gjør. Slik gjorde jeg det med min mann. Han har blitt MYE flinkere til å ta sin del av ansvaret ("hjelpe til" er ikke passende da han også er en voksen som bor i huset, ikke et barn). Gjør KUN det han pleier å gjøre til vanlig.

Hva med å gå til Familievernkontoret og få terapi? Virker som om deres kommunikasjon er fullstendig tapt, og dere kan virkelig trenge dette. Prøv terapi hvertfall, slik at dere kan se datteren deres inn i øynene om 10-15 år dersom det blir slutt, og si "mamma og pappa prøvde virkelig alt, også parterapi, for å prøve å holde sammen". Ikke bare "mamma og pappa gled fra hevrandre". Det holder ikke når man har blitt foreldre.

En partner med selvtillit på bunn er forøvrig ikke spesielt attraktivt. Hvorfor er selvfølelsen/selvtilliten din på bunn? Trøster du deg for mye med god mat, gidder du ikke å trene? Er garderobeskapet fullt av gamle klær som ikke passer; har du sluttet å pleie deg selv (hårkurer, en fresh hårfarge i ny og ne, sminke, neglelakk osv). Gi din partner en grunn til å være tiltrukket av deg, og stolt av at du er partneren hans

Slik som ting er nå, så destruerer dere bare forholdet mer og mer. Dere MÅ begge to være villige til å prøve. Håper dere klarer å gjenvinne hverandres kjærlighet og respekt. Jeg hadde definitivt benyttet meg av kommunens familievernkontor, det er til og med gratis.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Vil først si at jeg er ikke en av de kvinnene som bare sitter i sofaen med joggebukse, blir feit og aldri gidder å sminke meg. Kroppen min er som før jeg ble gravid, og jeg sminker meg daglig. Jeg kjøper like mye klær som før og prøver å se bra ut. Det jeg mener med selvtillit er vel mer fordi han konstant hakker på meg og mener jeg ikke gjør ting bra nok. Og når man i tillegg blir avvist seksuelt gang på gang så er det vel naturlig å få dårligere selvtillit (det blir en ond sirkel også, for nå har jeg null lyst). At selvtilliten var på bunn var kanskje en overdrivelse, er vel mer av at den er svekket pga en mann som ikke vil ha meg og som ikke viser at han setter pris på meg. Jeg er ikke stygg, og har aldri opplevd menn behandle meg sånn før, selv om jeg har vært i flere andre (langvarige) forhold.

Jeg kan godt gjøre like mye husarbeid, det gjør meg ingenting, det er bare det at jeg ikke vil at han skal fremstille det som om jeg ikke gjør noe! Egentlig handler ikke dette om husarbeid engang, mer hvordan han er mot meg, hvordan han sier ting og fremstår. At han er nedlatende og sur.

Han ønsker ikke å gå i terapi.

Har sagt at jeg har tenkt på å gå fra han, at følelsene mine ikke er som de var, men han virker bare likegyldig..

Anonym poster: 2f0d25f5050bb03060988a63f8897cee

[AnonymBruker]

Kjenner meg bittelitt igjen i det du skriver. Ikke i det med husarbeid osv, men litt i den manglende forståelsen for hvor hardt et svangerskap er. Jeg føler at det har vært mye dårlig stemning mellom oss, unødig, fordi han ikke helt har forstått hvor ille jeg har hatt det. Nå må det sies at jeg har vært syk i svangerskapet, utenom vanlige gravidplager. I tillegg har jeg vært hormonell som fy, som har påvirket tankene mine svært negativt i perioder. Mannen har kanskje ikke sett at dette hører med, og er forbigående. Han har derimot følt seg svært urettferdig behandlet og "stått på barrikadene" for å kjempe for sin rett. Han ville kommet mye lenger med litt mer forståelse og sympati.

Nå føler jeg at ting er mye bedre mellom oss. Løsningen for oss ble å gå i jevnlige samtaler med jordmor en periode. Hun hjalp oss til å finne teknikker for å håndtere konfliktene, og fikk samtidig fortalt mannen at graviditet er en unntakstilstand. Og hvor viktig støtte er (uten å virke belærende selvsagt). Tror mannen skjønner dette bedre nå. Han stiller opp veldig mye i hjemmet med husarbeid, ærend etc. Han kan bli ennå flinkere med å gi meg bekreftelse og nærhet, men det har blitt litt bedre. Jeg forsøker å kontrollere temperamentet og gi han mer ros for alt det fine han gjør for meg. Det har snudd den dårlige spiralen, gjort stemningen litt lettere og vi har begge blitt litt mer tolerant mot den andre. Vi har rett og slett litt mer å gå på nå. Og det er jo bra, vi skal jo tross alt ha barn sammen.

Anonym poster: cb56804788cd26e3f2924db487147988

[Fliko]

Wow. Jeg leser det du opplever med din mann og jeg opplever akkurat det samme angående sur og nedlatende. Jeg er gravid i første trimester, vi har vært sammen 2 år, gift i ca et halvt år..

Ting skjedde egentlig ganske fort og spontant, men vi følte (iallefall jeg følte) at dette var partneren jeg ville ha. Derimot hans mørke side så jeg ikke før 1 år etter vi ble sammen, og det har bare forværret seg.

Jeg trodde først det var noe kulturelt siden han er utenlandsk (jeg er halvt norsk og halvt fra samme sted som han), men etter å ha surfet på internett virker som det er visse personlighetstrekk, som jeg er veldig skeptisk til om jeg virkelig ønsker å leve med og akseptere i flere år fremover.

Graviditeten var uplanlagt, og jeg føler at jeg vil ta abort, samtidig vil jeg ha dette barnet - men vil jeg ha det nå??... ja, det er selvfølgelig min skyld i alt, jeg er alt for slapp i hjemmet, og jeg bryr meg visst ikke i det han sier. Oftest er han ikke sur og negativ, men det er jeg som tenner han - ifølge han selv.. Han har en tendens til å overdrive angående små ting i tillegg - noe han sier er viktig for han men uviktig for meg.

For meg er det uviktig om han er på jobb og jeg besøker min familie, og jeg ikke nevner det med en eneste gang, eller om jeg lot lyset på badet være på, eller om jeg ikke tok ALL oppvasken etc etc.

Han er heller ikke åpen for par terapi, fordi han ikke tror noe på det. Han tror at VI er de eneste som kan løse dette. Men hver gang vi krangler nevner jeg dette til han: vi kan ikke løse dette på egenhånd - ellers hadde vi ikke kranglet så mye. Og det går iallefall ann å prøve med par terapi. Fungerer det ikke så har vi iallefall prøvd!

Jeg er så livredd for å miste følelser for han, for han er innerst inne er fantastisk person, og det er derfor jeg vill ha (vil ha) han. Men denne mørke siden er så mørk, og gjør meg så ekstremt ulykkelig, og gjør at jeg er den eneste som ikke er begeistret for graviditeten. Misforstå meg ikke, han har fantastiske farsegenskaper (men kanskje ikke ektemann-egenskaper?), og gleder seg til å bli far, og hjelper meg når jeg trenger det. Men støttende og forstående er han lite.. Han klarer ikke sette seg inn i mine sko om jeg har et problem. Han mangler til en viss grad empati.

Om jeg tar abort må jeg gjøre det innen 2 uker, men jeg er redd for at forholdet går rett i dass om jeg gjør det, og at han aldri kommer til å tilgi meg, og at jeg evt kommer til å angre ekstremt og bli ulykkelig for det (også).

Jeg vet IKKE hva jeg skal gjøre..... jeg hører alle sier at det første året som gift er vanskeligst, og at med tiden vil vi lære å akseptere hverandre for slik vi er og at ting blir bedre... men hvor mange år skal det ta??? Og skal jeg la barnet gå gjennom dette til alt blir bedre?? Jeg er en ekstremt kjærlig person, og har forlatt idioter tidligere. Jeg har også forlatt en perfekt mann fordi jeg fant ut at grunnen til lite sex var fordi jeg hadde mer vennskapelige følelser og at jeg overhodet ikke fant han attraktiv. Dette var etter 4 år!

Jeg vet ikke om jeg har tålmodighet til dette eller energi....

Jeg føler med deg!!

[AnonymBruker]

Du er nok grei å ha selv om han ikke elsker deg mer. Du er jo kjempe fin hushjelp og tar deg av barnet sånn at han ikke trenger det. Hadde han virkelig ville fått forholdet til å bli bra hadde han jo prøvd alt med deg.

Det høres ikke ut som han har noe respekt for deg lengre, og behandler deg deretter.

Anonym poster: 868941e811010edcdfce4a61ce1b8357

[Gjest Påskekyllingen]

Hei! Jeg føler med deg! Veg hvordan det er når man er trist og alt man vil er å få en god kos og høre at alt blir bra. I stedet får man en kald skulder og følelsen av at man er teit fordi man er sur. Jeg tror ikke alltid gutter har så lett for å forstå følelsene til oss jenter dessverre. Men dere har åpenbart store problemer og det er det jeg tror du bør få ham til å skjønne. Han forstår nok ikke alvoret. Ta en ordentlig prat med ham og foreslå parterapi eller lignende. Hvis han fortsatt ikke gidder å ta det seriøst, så er det nok bedre å skille lag. Det er ikke bra for barnet å ha foreldre i et dysfunksjonelt forhold heller. Kanskje blir det bedre for henne med to glade foreldre som bor hver for seg. Lykke til!!!

[AnonymBruker]

TS her:

Så at tråden min hadde blitt dratt opp igjen. Ting har selvfølgelig bare blitt verre. Han har valgt å ikke ta problemene våre på alvor når jeg tok det opp, lovet ting, men trodd det bare skulle forsvinne selv om han ikke tok tak i det, og mente at jeg overdramatiserte.

Vel, vi er i hvert på vei fra hverandre. På mitt initiativ. Jeg orker ikke gå på nåler i mitt eget hjem. Det er så mye mer enn det jeg har skrevet her også som har skjedd.

Vi bor fortsatt sammen, og han trenerer dessverre samlivsbruddet alt han kan, setter seg helt på bakbeina (akkurat som jeg regnet med).

Anonym poster: c3c05c914eccec50f4c41c03a76b4803

[Almarea]

Kjære Ts, jeg tror ikke det er mer du kan gjøre for dette forholdet nå. Du sier du ikke elsker ham lenger, og det er ikke rart. Han trykker deg ned og har redusert deg til en hushjelp i eget hjem. Du og datteren din fortjener bedre. Tenk hva slags mannlig forbilde han er for henne!

Du bør gå fra ham, og ikke se deg tilbake, både for deg og din datters skyld.

Dette kommer ikke til å bli bedre.

En god klem fra ei som har opplevd nesten det samme, og som nå er fri og lykkelig med ny mann

[Gjest navnelapp]

Det skal ikkje vere slik! Det finst betre menn, som faktisk set pris på kjæresten sin, og ikkje blir sur for den minste ting.

Og til Fliko: Eg ville faktisk tatt abort. Får du eit barn med han må du slite med han heile livet gjennom samversordningar, bidragsplikt og whatnot. Du får nye sjansar. Gå ut i verda på eigne bein, lev igjennom sorga, og bli den du eigentleg er.

[AnonymBruker]

Etter å ha lest hele tråden, kom jeg fram til at det er bedre for deg å gå fra ham. Slik situasjonen er mellom dere, er det ikke noe bra for barnet. Du stresser deg hele tiden og barnet merker det og føler at noe er galt. Ikke la det gå utover degselv og barnet og avslutt det hele.

Han behandler deg ikke med respekt rett og slett og du fortjener bedre.

Anonym poster: 8754d2eb2854aa91a837bb69315f56fb

[Gjest anonym]

Kjære ts!

Føler du han har psykopatiske trekk, at han mangler empati? Minner om en mann jeg nå ser, og han kan mangle empati innimellom...Føler du et di stoler på han?

Eller handler det rett og slett om at dere ikke kommuniserer?

[AnonymBruker]

Kjære ts!

Føler du han har psykopatiske trekk, at han mangler empati? Minner om en mann jeg nå ser, og han kan mangle empati innimellom...Føler du et di stoler på han?

Eller handler det rett og slett om at dere ikke kommuniserer?

Jeg har helt klart ofte følt at han mangler empati. Og han kommer aldri med ekte unnskyldninger (kun hvis det gagner han).

Kan ikke stole på han, nei.. Det er vel egentlig et større problem enn denne surheten, fordi han ljuger mye (men innrømmer det aldri, nekter selv om alle bevis er der), og har vært utro (noe han også nekter for, såklart).

Anonym poster: c3c05c914eccec50f4c41c03a76b4803

[AnonymBruker]

Drar opp denne tråden igjen for å skrive at jeg endelig kom meg vekk fra han

Og jeg angrer ikke et sekund

Sist jeg skrev her klarte jeg ikke gå allikevel, men nå har jeg flyttet ut og har det bedre enn på lenge!

Anonymous poster hash: c3c05...803

[LexSuperior]

Etter å ha lest hele tråden er jeg veldig glad på dine vegne ts!

Lykke til videre:)

[Gjest Gjest]

Så bra.