det å møte noen å bli forelsket

[Gjest Gjest]

Har aldri vært forelsket før, og det virker jo ganske koselig på film alt det der.

Likevel er jeg er litt opptatt av å ikke bli for naiv og drømmende i forhold til dette. Men hvordan skal jeg tenke da? Det må jo være en grunn til at tankene kommer! Det må jo være noe i det?

Kan noen være brutalt ærlige her?

Jeg er 20 år

[Gjest Gjest]

Hvis du møter kjærlighet og det er gjensidig er det en helt fantastisk og spesiell følelse.

[Gjest anonymen]

Du vet det hvis du virkelig er forelska for å si det sånn.

Det er heelt ubeskrivelig. Jeg møtte en fyr for 4 år siden, vi fant tonen umiddelbart og jeg falt vel umiddelbart også. Det tok imidlertid litt tid før jeg skjønte at jeg var seriøst forelska.

Vi ble gode venner, hadde muligens noe på gang, men det ble aldri noe mer. Han ville ikke noe mer på det tidspunktet:(

Veiene våre skiltes etterhvert, bor på hver vår kant av landet, men vi har fortsatt litt kontakt og er venner, men har ikke sett han på halvannet år. Men fortsatt kan jeg få tårer i øynene av å tenke på han og kjenne at jeg virkelig faktisk elsker han. Den følelsen av at du føler du bryr deg 200 % om noen og blir varm i hele kroppen av å tenke på vedkommende...hoh! Selv om jeg har gått videre og har hatt en flørt etter han, er det fortsatt bare han jeg vil ha i hele verden. Men det blir jo ikke sånn. Det er det som er kjipt. Det må liksom klaffe på så mange måter.

Ekte forelskelse er mer enn drømmende romantikk, men det er når du føler at du blir hel av å være sammen med noen. Det er en stor klisje, men jeg klarer ikke å forklare det på noen annen måte. Når jeg er sammen med HAN så er ingen ting annet viktig, jeg bare føler at jeg har fått på plass den siste brikken i puslespillet. Det er no udefinerbart som ikke har noen ting å gjøre med at "ååå han er så fin, eller han er så kjekk" å gjøre. Du bare merker at dere klikker og har en kjemi.

Haha, for noe kliss. Håper du møter en det blir gjensidig med på riktig tidspunkt