Vennskap når man har høy IQ

[Gjest Gjest]

Disse to testene fortalte i hvertfall meg at IQ vanskelig lar seg bestemme, for det har med omgivelser og setting å gjøre også.

Dette er jo litt av grunnen til at tester på internett ikke like godt forteller faktisk IQ. Når psykologer tester IQ forklarer de oppgavene godt, det er rolig miljø rundt, man bør være uthvilt og dagsfor tas med i betraktning og analysering av intelligensen. De psykologiske testene som er utført av utdannet personale har et relativt lite slingringsrom, og det oppnår stor grad av likt resultat selv om man tester flere ganger. Man kan lære litt av oppgavene men det overføres bare til lignende/samme opgpave og ikke til testen som helhet.

Det er viktig når man diskuterer dette med testing at man faktisk snakker om godkjennte tester, helst tatt av en psykolog.

Psykologer som tester evnenviå hos barn erfarer at intelligens har mye å si for hvordan barnet klarer seg i skolehverdagen også sosialt sett, og ellers i hverdagen. De fleste har normal intelligens og klarer seg bra, men høyt eller lavt evnenivå har en stor innvirkning i skole/utdanningssammenheng.

Du som spør hvor vi har testet oss. På nett vil jeg bare anbefale mensa testen, men denne tester ikke verbal IQ og er dermed noe begrenset. IQ testene som psykologer bruker tester også enve til å utføre oppgaver og evne til å tilegne seg kunnskap, noe mensa testen ikke gjør.

[Gjest Tenåringsmamma]

Jeg er også griseintelligent, men jeg klarer å leve med det. Høy intelligens kan egentlig bety evnen til å gjøre tabber på et mye mer komplisert og høyere nivå enn folk flest, akkurat som en firehjulstrekker har evnen til å kjøre seg fast på mye verre steder enn en tohjulstrekker.

Min far var forferdelig intelligent. Et år abbonerte han på "Det Beste", og scoret 179 på IQ-testen. Året etter var det ny test. Da scoret han bare 79. Han fant ut at han ble så dum av å lese "Det Beste" at han umiddelbart sa opp abbonementet for å motvirke ytterligere tap av IQ.

Jeg tror egentlig det er alkoholen og ikke IQ som er problemet. Når man er edru, så er man rett og slett ikke på bølgelengde med de som drikker, og man blir lett en kald og kjedelig nerd.

Selv oppfatter jeg at de fleste har ett eller annet interessant å komme med. De har noe å lære bort. De har erfaringer som du og jeg ikke har. Kanskje du mangler litt nysgjerrighet.

Hvis du jobber med deg selv , og utvikler din IQ til 140+, så vil du bli så smart at du vil klare å føre interessante samtaler med folk som har IQ på mye lavere nivå.

Og husk at den som er smartest i verden bare kan lære ting av de som mindre smarte enn han selv. Han finner ingen andre ressurser, og vil stagnere hvis han ikke tar til seg kunnskap fra mindre intellligente.

[AnonymBruker]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Du går glipp av en hel dimensjon, når du ikke drikker. Er man full, kan man drive smalltalk med apekatter, og bli imponert over nivået.

Momenter utenom drikkens gleder, har andre svart ganske bra på.

Anonym poster: 4c05ed5a837beed3b26d4565efa420c7

[AnonymBruker]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Det har ikke med iq å gjøre. Jeg har samme "problem" og det er et produkt av personlighet, ikke iq (selv om min er i mensa-kategorien). Givende samtaler kan jeg ha med alle slags folk som er normalt smarte, men de er få og langt imellom.

Sarkasme/ironi i gode doser samt et bredt kunnskapsspekter, evnen til å ikke ta seg selv høytidelig og nysgjerrig glede over selve samtalen (ikke å påtrykke andre sine meninger) er det jeg ser etter. Blir nok lettere å finne noen om du vet hva du ser etter, ts.

Anonym poster: b8c03777218fd4fd1d28a3591966239e

[Denver]

Jg kjenner så klart ikke TS, men en tanke slår meg om mennesker i TS situasjon. Nemlig at man kan identifisere seg så mye med sin utpreget sterke side, å la den definere mer av seg selv enn hva kanskje er rimelig. Det er ikke nødvendigvis slik at høy IQ = kan ikke snakke med folk, men når den sterke siden blir en viktig nok del av hvem man er blir det lett å si min sterke side er grunnen til at min svake side når de i virkeligheten er uavhengig. Sosiale evner kan læres, evnen til å intesse seg for andre mennesker og finne verdi i samtalens kunst ka læres. Mitt råd hvis du virkelig er ute etter råd og ikke bare skirver for å skrive, er å slutte å si at IQn din hemmer deg, og heller adresse problemet fra en ny vinkel, hvilke sider av andre mennesker interesserer deg, og hvordan kan du bringe de opp i samtaler med kjente og ukjente.

[I Grosny]

Mitt råd hvis du virkelig er ute etter råd og ikke bare skirver for å skrive, er å slutte å si at IQn din hemmer deg,

Bra innlegg. Jeg har forresten hørt at det som hjelper mest mot høy iq er alkohol. Utrolig hvor mange hjerneceller det er mulig å avlive?

Men høy IQ er jo egentlig en fordel. Fordeler skal ikke være hemmende. I så fall bruker man ikke fordelene godt.

[AnonymBruker]

Bra innlegg. Jeg har forresten hørt at det som hjelper mest mot høy iq er alkohol. Utrolig hvor mange hjerneceller det er mulig å avlive?

Men høy IQ er jo egentlig en fordel. Fordeler skal ikke være hemmende. I så fall bruker man ikke fordelene godt.

Folk med høy iq må da ha mye ekstra å gå på?

Anonym poster: 4c05ed5a837beed3b26d4565efa420c7

[Gjest *Maja*]

Nå er mannen min kvalifisert til Mensa og jeg er gjennomsnittlig. Begge elsker film, spill, reise, sitcoms, trening etc. Vi kan prate om alt mulig. Som andre sier, høy IQ betyr ikke at du automatisk ikke kan fungere med oss vanlige dødelige. Du setter deg selv høyt opp på en pidestall og skuer etter likesinnede; Sosial intelligens har absolutt ikke noe med IQ å gjøre.

[HHH]

IQ har ingenting med hvorvidt man liker smalltalk eller ikke. Jeg har selv IQ på 132, og legger sjeldent merke til det, tenker ikke på det en gang. Det har vel kanskje mer med synet på andre mennesker og hvor høy EQ man har?

[Gjest WendyClear]

Introverte mennesker setter som regel mer pris på "dypere" samtaler, framfor smalltalk. Det trenger ikke ha en direkte sammenheng med IQ, men det er igjen studier som peker mot at introverte mennesker tar høyere utdanning (og IQ er jo et mål som skal forutsi akademiske prestasjoner).

[HHH]

Bra innlegg. Jeg har forresten hørt at det som hjelper mest mot høy iq er alkohol. Utrolig hvor mange hjerneceller det er mulig å avlive?

Men høy IQ er jo egentlig en fordel. Fordeler skal ikke være hemmende. I så fall bruker man ikke fordelene godt.

Iq har da ingenting med hjerneceller? Noen mennesker er heldige får litt av hvert passe god iq og fungerer passe godt sosialt (som ikke er iq) kreative osv. Andre Får f.eks veldig høy iq og veldig lavt på andre omeråder, mens andre er super sosiale, men har ikke så høy iq. Finnes mange kombinasjoner, men ingen av de sier noe om hvor "smart" man er, det er mange måter å være "smart" på, og det sier heller ingenting om interesser og hva man gidder å snakke om, det ligger i personligheten, og litt i engenskapene til personen.

[Gjest Gjest]

Hvor interessant eller uinteressant man er som person eller samtalepartner er jo ganske uavhengig av hvor skoleflink man er, eller hvor høy iq man har.

Hvis man er en sammensatt personlighet og har mange typer interesser, kan man jo stort sett få noe ut av enhver person hvis man går inn for det. Jeg drev med musikk i mange år, og i det miljøet var det ikke spesielt mange skoleflinke personer, men vi snakket om musikk. Og det var alltid gøy.

På samme måte har jeg en del venner fra oppveksten som ikke gir meg noe som helst hvis diskusjonen går inn på politikk. Men det er morsomt å mimre sammen.

Jeg kjenner også mange superintelligente mennesker som har en totalt flat personlighet. Disse kan jeg diskutere fag med, men de er gjerne ikke interesserte i kultur, og på det mellommenneskelige plan er de helt uinteressante.

Jeg synes man bør gå inn i sosiale situasjoner med et åpent sinn. Og tenke på hvordan man kan gjøre andre komfortable. Hvis jeg møter en snekker spør jeg ham om jobben hans. Siden jeg ikke er så praktisk anlagt selv har jeg stor respekt for hva han kan få til med hendene – og hvis jeg er heldig snapper jeg kanskje opp noen tips som jeg kan bruke selv, neste gang jeg må sette opp en lettvegg.

[Gjest Nimmel]

På bildet ovenfor sees en "Bell kurve" som blir brukt når man måler IQ.

Noe jeg synes er feil er at media presenterer IQ-skåringen feil, det er noen ting

man burde vite om IQ- tester før man lar seg fascinere av folk med høy IQ.

For det første: Det finnes forskjellige IQ skalaer, med ulike standardavvik, med andre ord; 140 på en test kan være 125 på en annen. Det kommer bare an på standardavviket. I Norge bruker vi standardavvik 15 som betyr at 68% av befolkningen havner på ±15 IQ fra 100 som blir definert etter normalen i befolkningen. Andre tester kan ha standardavvik 24, som betyr at 115 i Norge kan bety 124 på en annen test. Ikke la deg lure av tall. Det vesentlige og essensielle er hvilken % man havner i, opptakskravet i Mensa er f.eks. at man er i de øverste 2% uavhengig av hvilket tall man bruker. Med standardavvik 15 er Mensakravet i Norge 131.

For det andre: Hva innebærer det å ha høy eller lav IQ? Det varierer litt mellom forskjellige tester hva som måles, men det vanligste er hvor god man er til å gjenkjenne mønstre i figurer og finne ut hvilken av 6 figurer som skal inn i den siste ruten i et nett på 9. Hva sier dette om deg som person? Veldig lite, men høy intelligens er gjerne forbundet med en litt annen måte å tilegne seg kunnskap på. Folk ser ofte for seg IQ skalaen som et mål på en persons evner, som går fra lav til høy eller: dårlig til bra. Dette er en veldig gal holdning og er svært negativ for alle involvert. Folk som definerer standaren en slik test bygger på, blir ofte misunnelige og diskrimererer dem som har høyere iq, mens de som har lavere iq blir "ofre" for medlidenhet og diskriminering. Om man ser på kurven ovenfor så ser man kanskje at den "høyeste" delen av kurven er midt på, og det er litt slik den kanskje burde sees, det er tross alt mest gunstig å være tilpasset det samfunnet vi bygger for oss selv, jo lengre fra standarden man avviker, jo mindre blir samfunnet tilpasset deg, det gjelder for begge ender av skalaen.

Jeg vil ikke påstå at høy intelligens er et handicap, men tar man for eksempel for seg barn i skolen som har høy iq så kan det være et stort problem i og med at de tar til seg en del læring raskere enn de andre barna og ender med å oppleve all undervisning på skolen som repetisjon av ting de allerede kan. Dette fører ofte til dårlig arbeidsmoral og kan lede til mange problemer senere i livet, en del tyr til rusmidler, mange mister troen på skolen som institusjon osv. Det høres ikke ut som det "gode liv" mange asossierer med høy intelligens, her tar man særdeles læredyktige og kreative mennesker og putter dem i et system hvor all lærelyst blir drept og kreativiteten ikke blir oppmuntret, og mange legger så skylden på barna selv for at de ikke tar tak i det, de som har så høy intelligens. Det er viktig å huske og forstå at dette er barn som alle andre, de vet ikke hvordan de skal ta tak i en slik situasjon enn andre barn.

Introverte mennesker setter som regel mer pris på "dypere" samtaler, framfor smalltalk. Det trenger ikke ha en direkte sammenheng med IQ, men det er igjen studier som peker mot at introverte mennesker tar høyere utdanning (og IQ er jo et mål som skal forutsi akademiske prestasjoner).

Jeg er en som faller i den kategorien "introvert", med høyere utdanning. Dessverre er det jo nesten slik at endel introverte i dag blir regnet som arrogante fordi de ikke sier spesielt mye. Husker jeg var på en forelesning i sosiologi og foreleseren sa til klassen at man måtte ikke være en "freerider" dvs en person som ikke bidrar til noe. H*n så på meg da dette ble sagt. Husker jeg reagerte på dette for til å være en som jobbet innenfor faget sosiologi virket personen merkelig lite smart.

Personlig foretrekker jeg å være alene, fremfor å sitte å sammen med noen som prater høl i huet på meg med "small-talk" som ikke har noen mening i det hele tatt, eller å sitte sammen med noen som er i stand til å samtale om mer "dypere" ting. Dét betyr derimot ikke at personen må ha en "høy iq" for å kunne snakke med meg.

Jeg vet ikke egentlig helt hva iq-en min er, har tatt en hel haug med tester som går fra alt mellom 125 til mye over Mensakravet. Jeg regner meg vel som vanlig oppegående.

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk)

Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Hvis du har 134 i iq så hadde du fint kommet inn i Mensa, fordi det eneste som kreves er at søkeren har en målt iq innenfor den øverste 2 % av befolkningen, hvilket tilsvarer IQ på 131 eller høyere i en IQ-skala med standardavvik 15. Er kravet oppfylt, kan ikke Mensa nekte søkeren medlemskap, så lenge organisasjonens vedtekter ellers overholdes.

Endret 7. desember 2012 av Nimmel

[AnonymBruker]

Jeg har også IQ over snittet, og det ER mennesker det er grufullt kjedelig å snakke med. Men jeg tror at det er slik for alle. Det handler om interesser, som mange peker på. Sett meg på et lite bygdevorspiel der gutta vil snakke bil og jentene sladder om folk jeg ikke kjenner - ja, da kjeder jeg meg noe vannvittig.

Jeg er heldigvis blitt voksen og rundere i kantene. Drikker med i festlige lag, for ellers blir det kjedelig!Det er kjedelig å være mest edru, uansett IQ. Også har jeg blitt flinkere til å ha venenr til forskjellig "bruk". Noen stimulerer meg intellektuelt, men liker ikke å gå på ski. Sånn er det bare.

Anonym poster: a1793d4e90b0486948e2b1e2f249510c

[Anoia]

En samtale er så interessant som man gjør den til, man har faktisk litt ansvar selv også.

Syntes smalltalk var veldig kjedelig før, men det hjelper faktisk veldig å genuint interessere seg for hva motparten har å si.

Spør og gi tilbakemelding, og så går samtalen etterhvert ofte over til å bli mindre overfladisk - så blir man bedre kjent med personen og lærer kanskje noe nytt

Det er ikke bare intelligens som gjør folk interessante!

[edderkoppdame]

bare idioter har behov for å melde seg inn i mensa og måle sin såkalte intelligens. Kjenner to personer som er medlem i Mensa, han ene har et halvutført bachelorstudie bak seg og har vært arbeidsledig i to år, skryter av sin høye intelligens men har åpenbart ikke klart å bruke sin såkalte intelligens til en drit. Den andre personen er kun en brautende tosk som er fullstendig blottet for retoriske evner, med et svart-hvitt syn på verden og med normal grei utdannelse med normal grei jobb. IQ har lite å gjøre med å være interessant, interesse og en god porsjon ydmykhet samt villighet til å lære nye ting gjør en person både interessant og intelligent. Folk som kjeder seg lett, er stort sett blottet for fantasi.

[Gjest Nimmel]

Folk som kjeder seg lett, er stort sett blottet for fantasi.

Virkelig glad at jeg aldri kjeder meg. Tilbringer nesten mer tid i fantasiens verden enn irl. Bøker er en bra ting å bli "borte" i. ^^,

[AnonymBruker]

Da jeg skrev innlegget hadde jeg alt forutatti at jeg ville få en god del av svar av typen "du er ikke så sosialt intelligent likevel" (hovedsaklig basert på overgeneralisering av få uttalelser som strengt talt ikke sier noe som helst om mitt totale sosiale intelligensnivå) og "du må ikke tro du er bedre enn oss." Det er jo forståelig, og det er jo enklere å ville få folk ned av den høye hesten sin enn å innse at man kanskje ikke har noe på hesteryggen å gjøre selv.

Jeg sier ikke at normalt intelligente er som psykisk utviklingshemmede, men det er frustrerende å føle at f.eks all tv-underholdning hovedsaklig er rettet mot gjennomsnittet i befolkningen. Det er heller ikke så stas å vite at du ikke kan snakke om det som interesserer deg i mer enn noen minutter fordi det kjeder den andre parten, som ikke klarer å henge med (og da bytter man jo naturlig nok tema). Da hjelper det lite å styre temaet inn på det man selv er interessert i!

Strengt talt er jo intelligens stort sett korrelert med høyere nivåer av både EQ og sosial intelligens (sorry til de av dere som trøster dere med smarte-folk-er-udugelige-sosialt-myten), og de testene jeg har tatt viser også at jeg scorer høyt på disse områdene. Det er imidlertid ikke slik at interessene mine er spesielt høykultur heller nødvendigvis, de er bare utenfor det folk flest interesserer seg for. Jeg tror derfor det er godt mulig at det er riktig det som hevdes i mange av disse trådene, at det handler først og fremst om interesser og personlighet mer enn intelligens i seg selv. Det gir meg hvertfall muligheter for å lete etter likesinnede, uansett hvilket intelligensnivå de måtte ha.

TS.

Anonym poster: 1ee5423c9eb35a3b380897734f7f487c

[Gjest RockOn]

Jeg tror at å klare å ha en "small talk"-samtale faktisk krever litt intelligens. Det å si at man kjeder seg så fort i andres selskap, vel, noen mennesker er kjedelig, uansett hvilken IQ man har, så vil man møte kjedelige mennesker. Og er jeg enig i de lenger opp, at det er faktisk hva du selv gjør det til. Du kan ikke sitte å forvente at noen skal underholde deg, du må gjøre noe selv også.

Jeg har fått 120 i flere tester (inkl mensa), men jeg er virkelig ikke noe mer enn gjennomsnittet, uansett hva resultatet i noen tester. Jeg kan mer om enkelte ting enn andre, og jeg vet mye mindre om ting enn andre. Alle kan ikke alt, derfor vil man møte folk man ikke passer med også, og det kan være mennesker som er like "intelligent" som deg, men bare på andre områder.

[AnonymBruker]

Hvorfor vet så mange IQen sin, egentlig? Jeg gidder ikke ta masse tester for å kunne skryte av IQen min, men her virker det som om alle vet at de har en IQ på 134 eller 151, og tar testresultater fra hvor som helst for god fisk. Hvorfor skulle IQ ha så mye å si for hvor språklig, samfunnsfaglig eller diskursmessig smart man er?

Anonym poster: 1953ea58a4a46a50f6e33b23f0176646