Til dere som er trygdede

[Pjukset]

Jeg tar meg ikke sammen, jeg tar medisiner!

Jeg tror enkelte selv lar seg bli kasteballer da de gjerne selv går fra den ene legen til den andre, de nekter å bruke livsnødvendige medisniner og krangler om alt.

Selvdsagt har det med hvilke holdninger folk rundt deg har.

Men da er du jo heldig som har en tilstand som gjør at medisiner får deg til å fungere! For noen av oss så finnes det nemlig ikke medisinsk behandling å få. Kasteball vil ikke si å bytte lege, det vil si å bli henvist frem og tilbake i systemet, eviglange ventelister til spesialister.

Joda, noen har kanskje lav terskel for å bli sykemeldt, men her er det snakk om når man har gått over til trygd. Tror du man får trygd just like that?

Jeg tror også noen er så vanskelige å ha med å gjøre at arbeidsgivere gjerne er sterke meddrivere (noe som gjerne blir kamuflert som hjelpesomhet)for å få ansatte uføretrygdet.

Og jeg tror noen faktisk lar seg bli uføretrygdet fordi de vil hevne seg. Se hvordan de gikk med meg liksom.....og det er din skyld!

Har kanskje ikke så mye med diskusjonen å gjøre men....

Dette utsagnet vitner om at du virkelig ikke vet hva du snakker om, dette må være noe av det dummeste jeg har hørt. Det skal svært mye til for å få innvilget uførestønad. Og når man først har fått det, så kommer de økonomiske bekymringene som perler på en snor. Du vet sikkert at man mister 40 % av inntekten sin, og det SVIR. I tillegg medfører visse sykdommer økte utgifter som man ikke får støtte til.

Hevn sa du?

[Gjest Gjest]

Det skal svært mye til for å få innvilget uførestønad.

Det kommer helt an på diagnose, alder, utdanning m.m.

Angående hevn; det er da klart at det finnes mennesker som aldri gir seg selv om de tar feil, som aldri tilgir. Noen kan holde på slik i årevis, kanskje hele livet. Noen av de får sikkert trygd også.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror at man må fokusere på to grupper og behandle dem helt forskjellig:

Gruppe 1: har vært lenge i jobb men pga slitasje, skade eller psykiske problemer er arbeidsevnen redusert. Den stillingen de har i dag kan de ikke fortsette i for det medfører bare forverring av tilstanden.

Arbeidsgivers rolle er å tilrettelegge og sette i gang tiltak for den syke. Men hva er den sykes oppgaver?

Dessverre er det en del som på tross av at de er i sent 40 - tidlig 50 års aller HELLER vil ha uføretrygd enn å gjøre en innsats selv.

F.eks. i tilfeller der det er snakk om muskel og skjelett plager der leger og fysioterapeut sier at den eneste virkelige kuren er å miste 20-30 kg og trene regelmessig, samt spise sunt og arbeide riktig, så setter den ansatte hælene i grusen og sier: det er for vanskelig. Ja jeg forstår at det er tungt å begynne et aktivt liv dersom man aldri har gjort det før. Men det er også begrenset hvor mange operasjoner man kan ta på ødelagte leddbånd når første operasjon ikke hjalp. Når man i tillegg som arbeidsgiver har prøvd dem i andre oppgaver der de verken er interessert nok eller tar initiativ til å lære seg f.eks. nok datakunnskaper til å betjene kontoroppgavene, hva skal da arbeidsgiver gjøre? Den ansatte VIL bli uføretrygdet fordi de tror DET er best.

Her bør det stilles krav til den syke også fra NAV. Hva har du gjort for å bedre din sistuasjon. Du kan dessverre ikke arbeide lenger med fysisk arbeid, hva har du selv gjort for å gjøre noe med den situasjonen? Jeg tror at mye av problemet her er nettopp erkjennelsen av at de ikke kommer til å kunne arbeide med det de har gjort siden de var ung er viktig å få frem og noe de bør hjelpes til å forstå etter x antall sykemeldinger de siste 2 årene. Altså MÅ de tenke nytt og de må tenke seg om når det gjelder å gå inn for et helt nytt yrke - noe de mest sannsynlig kan få i sin egen bedrift. De har tross alt lang erfaring med den praktiske delen betyr jo at de har kunnskap som burde kunne fungere som rådgivning overfor kunder? Men da må de være interessert.

Ja jeg ser dette helt tydelig på min arbeidsplass og det er ingen enkel sak å løse.

Gruppe 2: Er unge uføre: Disse har ikke et langvarig forhold til en arbeidsgiver - de har kanskje aldri vært i jobb. Her er det altså ikke noen arbeidsgiver som kan være pådriver for rehabiltiering, omskolering, utprøving, etc. Her er det NAV som må gjøre jobben. Og etter min mening bør enhver sten bli løftet og snudd for å ivareta den uføres restarbeidsevne.

[Gjest Gjest]

Jeg vil også gjerne tilføye at jeg snakker om de som ikke vil ta livsnødvendige medisiner fordi de har mistro til at de ikke virker m.m Det er mye man kan slippe unna om man er redd nok eller har spesielle meninger etc. Ingen kan bli tvinget til noe som helst, det stilles ikke noe krav eller betingelser. Mange folk tåler ikke noe som helst, de blir fornærmet for den minste ting. Og de vet å klage og ikke minst utnytte andres samvittighet og å manipulere.

[Snop]

Jeg vil også gjerne tilføye at jeg snakker om de som ikke vil ta livsnødvendige medisiner fordi de har mistro til at de ikke virker m.m Det er mye man kan slippe unna om man er redd nok eller har spesielle meninger etc. Ingen kan bli tvinget til noe som helst, det stilles ikke noe krav eller betingelser. Mange folk tåler ikke noe som helst, de blir fornærmet for den minste ting. Og de vet å klage og ikke minst utnytte andres samvittighet og å manipulere.

Det kan godt hende at det finnes noen av dem ja, selv vet jeg ikke om en eneste. Men poenget mitt er at det er unntaket og ikke regelen, og det virket som om du mente at syke generelt ikke jobber pga dårlig holdning.

[Gjest Gjest_kari_*]

Jeg vil også gjerne tilføye at jeg snakker om de som ikke vil ta livsnødvendige medisiner fordi de har mistro til at de ikke virker m.m Det er mye man kan slippe unna om man er redd nok eller har spesielle meninger etc. Ingen kan bli tvinget til noe som helst, det stilles ikke noe krav eller betingelser. Mange folk tåler ikke noe som helst, de blir fornærmet for den minste ting. Og de vet å klage og ikke minst utnytte andres samvittighet og å manipulere.

Jeg er selv uføretrygdet pga psyken, men er likevel tildels enig med deg. Selv har jeg opplevd store psykiske påkjenninger i livet mitt, og sliter i dag med alvorlige depresjoner og angst i perioder som setter meg helt ut av spill.

Men det er grader av psykiske lidelser da. Jeg kjenner folk som kun har noen lette psykiske plager, og som langt i fra er så hemmet av det som meg. Noen av de har tatt kurs og videreutdanning den siste tiden, men så stopper det der. Noen av disse går på attføring, og ikke trygd. Men de vil gjerne ha trygd. Det virker som om fokuset deres er at de vil ha uføretrygd, og ikke komme ut i jobb. Jeg vet at disse menneskene kunne hatt en jobb om de ville, men det er som du sier, de tåler lite og blir fornærmet av ingenting. De VIL ikke jobbe. Så de finnes, disse menneskene.

Men det er så utrolig mange ulike grunner til at folk er trygdet, så det nytter ikke å sette folk i bås eller stigmatisere en hel gruppe. De fleste har nok en god grunn til å motta trygd, men jeg vet samtidig at det finnes mye slapphet blandt de som får støtte fra NAV.

[Pjukset]

Jeg tror at man må fokusere på to grupper og behandle dem helt forskjellig:

Gruppe 1: har vært lenge i jobb men pga slitasje, skade eller psykiske problemer er arbeidsevnen redusert. Den stillingen de har i dag kan de ikke fortsette i for det medfører bare forverring av tilstanden.

Arbeidsgivers rolle er å tilrettelegge og sette i gang tiltak for den syke. Men hva er den sykes oppgaver?

Dessverre er det en del som på tross av at de er i sent 40 - tidlig 50 års aller HELLER vil ha uføretrygd enn å gjøre en innsats selv.

F.eks. i tilfeller der det er snakk om muskel og skjelett plager der leger og fysioterapeut sier at den eneste virkelige kuren er å miste 20-30 kg og trene regelmessig, samt spise sunt og arbeide riktig, så setter den ansatte hælene i grusen og sier: det er for vanskelig. Ja jeg forstår at det er tungt å begynne et aktivt liv dersom man aldri har gjort det før. Men det er også begrenset hvor mange operasjoner man kan ta på ødelagte leddbånd når første operasjon ikke hjalp. Når man i tillegg som arbeidsgiver har prøvd dem i andre oppgaver der de verken er interessert nok eller tar initiativ til å lære seg f.eks. nok datakunnskaper til å betjene kontoroppgavene, hva skal da arbeidsgiver gjøre? Den ansatte VIL bli uføretrygdet fordi de tror DET er best.

Her bør det stilles krav til den syke også fra NAV. Hva har du gjort for å bedre din sistuasjon. Du kan dessverre ikke arbeide lenger med fysisk arbeid, hva har du selv gjort for å gjøre noe med den situasjonen? Jeg tror at mye av problemet her er nettopp erkjennelsen av at de ikke kommer til å kunne arbeide med det de har gjort siden de var ung er viktig å få frem og noe de bør hjelpes til å forstå etter x antall sykemeldinger de siste 2 årene. Altså MÅ de tenke nytt og de må tenke seg om når det gjelder å gå inn for et helt nytt yrke - noe de mest sannsynlig kan få i sin egen bedrift. De har tross alt lang erfaring med den praktiske delen betyr jo at de har kunnskap som burde kunne fungere som rådgivning overfor kunder? Men da må de være interessert.

Ja jeg ser dette helt tydelig på min arbeidsplass og det er ingen enkel sak å løse.

Gruppe 2: Er unge uføre: Disse har ikke et langvarig forhold til en arbeidsgiver - de har kanskje aldri vært i jobb. Her er det altså ikke noen arbeidsgiver som kan være pådriver for rehabiltiering, omskolering, utprøving, etc. Her er det NAV som må gjøre jobben. Og etter min mening bør enhver sten bli løftet og snudd for å ivareta den uføres restarbeidsevne.

Ikke glem gruppe 3 da, de som får alvorlig sykdom som ikke har noe relevans til arbeidet de gjør. Tro meg, hver stein BLIR løftet, av både arbeidsgiver, arbeidstaker og NAV. Det er oppfølgingssamtaler, tilrettelegginger så langt det lar seg gjøre, og dokumentasjoner fra leger i huet og ræva.

Jeg vil også gjerne tilføye at jeg snakker om de som ikke vil ta livsnødvendige medisiner fordi de har mistro til at de ikke virker m.m Det er mye man kan slippe unna om man er redd nok eller har spesielle meninger etc. Ingen kan bli tvinget til noe som helst, det stilles ikke noe krav eller betingelser. Mange folk tåler ikke noe som helst, de blir fornærmet for den minste ting. Og de vet å klage og ikke minst utnytte andres samvittighet og å manipulere.

Det er nok ytterst få som ikke vil ta livsnødvendige medisiner (hvis de hjelper).

Husk at det er LEGEspesialister og NAV som vurderer om en kvalifiserer til å få innvilget stønad, og det skjer så og si aldri at man går rett fra 1 års sykemelding over til uføretrygd.

Det er ikke bare å komme til legen "nei nå er jeg sliten, jeg vil uføretrygdes". Jeg tror ikke du forstår hvor strengt regelverket er.

Hvis en pasient kan bli frisk og arbeidsfør ved å ta medisiner, men nekter å ta disse, så plikter faktisk lege å informere NAV, og tror du virkelig NAV utbetaler trygd til en person som nekter å ta medisinsk behandling? Think again.

[Gjest Gjest]

Hvis en pasient kan bli frisk og arbeidsfør ved å ta medisiner, men nekter å ta disse, så plikter faktisk lege å informere NAV, og tror du virkelig NAV utbetaler trygd til en person som nekter å ta medisinsk behandling? Think again.

Å ja da. Har man nok "tungtveiende" personlige grunner så kan man slippe unna med det meste.

[Snop]

Å ja da. Har man nok "tungtveiende" personlige grunner så kan man slippe unna med det meste.

Nevn et par da.

[Pjukset]

Å ja da. Har man nok "tungtveiende" personlige grunner så kan man slippe unna med det meste.

Hehe, javel

[Gjest Gjest]

Nevn et par da.

At man er redd birvirkninger. At man er redd utfallet, selv om sjansene for dårlig utfall er småe(ved f.eks operasjoner). Likeledes at det er små muligheter for bedring, men likevel en liten mulighet. At man har mistro og mistillit til behandling. Jo lenger man går til behandling som ikke fungerer jo lettere er det jo (burde kanskje ha prøvd noe annet)...At man er redd og engstelig. Finnes sikkert flere...

[Snop]

At man er redd birvirkninger. At man er redd utfallet, selv om sjansene for dårlig utfall er småe(ved f.eks operasjoner). Likeledes at det er små muligheter for bedring, men likevel en liten mulighet. At man har mistro og mistillit til behandling. Jo lenger man går til behandling som ikke fungerer jo lettere er det jo (burde kanskje ha prøvd noe annet)...At man er redd og engstelig. Finnes sikkert flere...

Jeg har i hvert fall ikke opplevd at det har funket for meg. Jeg har kronisk streptokokkinfeksjon og er like fortvilet hver gang jeg må ta flere antibiotikakurer (nettopp ferdig med nr. 10 siden mai) fordi jeg blir dårlig av dem og de ikke fjerner problemet permanent, men at sjansene er større for permanente problemer.

Men både fastlegen og leger hos legevakten hiver det etter meg uansett hvor masse jeg gråter til dem etter andre løsninger (vet jo heller ikke selv hva det skulle vært, da...) og sier at det er enten antibiotikaen eller bakteriene så jeg har ikke noe valg.

Så kombinasjonen pasient som ikke ønsker behandling som jeg hverken forstår eller kjenner til, og leger som synes det er helt greit som jeg i hvert fall ikke kjenner til er for meg helt fremmed, selv om jeg ikke kan benekte at det oppstår her og der iblant. Men igjen er det noe som tilhører unntaket og ikke regelen.

Forøvrig var argumentene dine ca 2 argumenter formulert på mange forskjellige måter

[Gjest Ikke-liberalist]

Og etter min mening bør enhver sten bli løftet og snudd for å ivareta den uføres restarbeidsevne.

Hvorfor det? Det du foreslår er i praksis en totalt unødvendig plaging av folk. Er det virkelig så fælt at noen ikke jobber?

Link til artikkel "på verdenstoppen i uføretrygd"

Det er forskere utenfor Norge som har kommet til disse resultatene, ikke noen hysteriske høyrepolitikere.

Det er heller ikke jeg som bare har funnet på at yrkesdeltagelsen i Norge har en av de aller høyeste i hele verden. Det er et faktum. Dermed er det fortsatt så langt unna krise som det omtrent er mulig å komme, og derfor er et fortsatt det reneste hysteri å blåse opp uføretrygdstatistikken til et stort problem. Det at vi har høy uføretrygdstatistikk viser sånn sett bare at vi har et sikkerhetsnett som fungerer. En fungerende velferdsstat vil nødvendigvis ha en mye høyere uføretrygdstatistikk enn resten av verden hvor uføretrygd knapt nok er tilgjengelig.

Og hvorfor noe må gjøres sier du? Vel, som du ser så startet denne tråden med en uføretrygdet person som gjerne vil jobbe. Skal vi overse de dette gjelder og si "nei, vi gidder ikke tilrettelegge, du kan bare være hjemme i stedet". Har ikke noe med panikk på høyresiden å gjøre, det har med å gjøre at folk ØNSKER å jobbe. Det å ha en jobb å gå til og å føle at man får brukt evnene sine bedrer livskvaliteten til folk skjønner du.

Å tvinge folk ut på arbeidsmarkedet er ikke det samme som å tilrettelegge for dem som ønsker å jobbe. Å bruke folk som ønsker å jobbe som argument for å ramme velferdsstaten, er et vikarierende argument for noe som de aller fleste nordmenn finner kvalmt dersom man sier det rett ut.

Dessuten vil det å redusere tilbudet av arbeidskraft på arbeidsmarkedet, for eksempel gjennom en sjenerøs tilgang på uføretrygd, i seg selv være en meget god tilrettelegging for dem som ønsker å jobbe. Ganske enkelt fordi det ikke finnes noe bedre incitament for arbeidsgivere å ansette uattraktiv arbeidskraft enn mangel på nettopp arbeidskraft.

[Pjukset]

At man er redd birvirkninger. At man er redd utfallet, selv om sjansene for dårlig utfall er småe(ved f.eks operasjoner). Likeledes at det er små muligheter for bedring, men likevel en liten mulighet. At man har mistro og mistillit til behandling. Jo lenger man går til behandling som ikke fungerer jo lettere er det jo (burde kanskje ha prøvd noe annet)...At man er redd og engstelig. Finnes sikkert flere...

Det er faktisk ikke så rart. Mange medisiner gir faktisk voldsomme bivirkninger, selv etter kort tids bruk. Kanskje ble ryggsmertene borte av medisinen legen kastet etter deg, men så ble du liggende med ettervirkninger som gjør deg syk på en helt annen måte.

Leger er veldig flinke til å kaste i oss medisiner (som er regelrett gift), og hvis disse medisinene ikke en gang gjør oss friske, hvorfor skal man da ta dem mener du?

Jo lenger man går til medisinsk behandling hos leger som ikke fungerer, og man blir dårligere og dårligere, jo mer mister man selvsagt motet. Og all ære til de da som klarer å ta seg selv i nakken og undersøker alternative metoder. Det burde vel heller roses enn kritiseres slik du gjør her.

Hva slags personlig grunnlag har du for å komme med uttalelsene dine?

[Snop]

Enig med Pjukset.

I de tilfellene det faktisk fungerer at man nekter behandling fordi man er redd det gjør ting verre handler det i hvert fall ikke om en dårlig holdning dersom det er det du/dere har ment, men en holdning om at man ikke ønsker å ha det verre, og kanskje sterk redsel da det skal svært sterke følelser til for å la være å ta imot behandling mot noe som plager en så sterkt at man blir helt ufør.

[Gjest Gjest]

Det er faktisk ikke så rart. Mange medisiner gir faktisk voldsomme bivirkninger, selv etter kort tids bruk. Kanskje ble ryggsmertene borte av medisinen legen kastet etter deg, men så ble du liggende med ettervirkninger som gjør deg syk på en helt annen måte.

Leger er veldig flinke til å kaste i oss medisiner (som er regelrett gift), og hvis disse medisinene ikke en gang gjør oss friske, hvorfor skal man da ta dem mener du?

Jo lenger man går til medisinsk behandling hos leger som ikke fungerer, og man blir dårligere og dårligere, jo mer mister man selvsagt motet. Og all ære til de da som klarer å ta seg selv i nakken og undersøker alternative metoder. Det burde vel heller roses enn kritiseres slik du gjør her.

Hva slags personlig grunnlag har du for å komme med uttalelsene dine?

Jeg har vanskelig for å tro at leger ikke skulle vite om bivirkninger og igangsette tiltak som ikke virker. Jeg snakker om de som er litt småkritiske til alt og som ikke engang gidder forsøke.

Jeg har da aldri sagt at det ikke er bra å forsøke ulike ting. Også alternative. Men da ikke på bekostning av skolemedisin.

[Gjest Gjest]

Enig med Pjukset.

I de tilfellene det faktisk fungerer at man nekter behandling fordi man er redd det gjør ting verre handler det i hvert fall ikke om en dårlig holdning dersom det er det du/dere har ment, men en holdning om at man ikke ønsker å ha det verre, og kanskje sterk redsel da det skal svært sterke følelser til for å la være å ta imot behandling mot noe som plager en så sterkt at man blir helt ufør.

Snakk for deg selv.

[Pjukset]

Jeg har vanskelig for å tro at leger ikke skulle vite om bivirkninger og igangsette tiltak som ikke virker. Jeg snakker om de som er litt småkritiske til alt og som ikke engang gidder forsøke.

Jeg har da aldri sagt at det ikke er bra å forsøke ulike ting. Også alternative. Men da ikke på bekostning av skolemedisin.

Selvsagt vet leger om bivirkningene, det står da svart på hvitt på pakningsvedlegget. Jeg prøver bare å forklare for deg at årsak til sykdom og bivirkninger av medisiner kan bli en eneste lang ond sirkel med plager, og det er med god grunn at fler og fler begynner å bli skeptiske til å putte i seg store doser med medisiner.

Men som Tutta har sagt før, det er et ytterst fåtall som nekter seg behandling for å bli friske, de aller aller fleste har da et ønske om å bli frisk så de kan jobbe (og ikke minst ha livskvalitet). Som jeg har sagt flere ganger før: det skal svært mye til for å få innvilget uførestønad,det er ikke pasienten som bestemmer! og ikke minst: de aller fleste takler ikke den økonomiske uføren det vil bety å miste halve inntekten sin, så det forundrer meg stort at du har den oppfatningen du har.

Du er heldig som har sluppet å bli ufør som følge av sykdom, vis litt respekt for de som ikke har vært like heldige.

[Gjest Gjest]

Dette er typisk og nettopp det som skjer om man kritiserer uføretrygdede. Ett typisk eksempel er at man blir stemplet for å tro det verste om ALLE uføretrygdede. Så blir de jo selv skånet...

Det vil aldri skje noen endringer når man har sånne frontere av uføretrygden.

[Snop]

Dette er typisk og nettopp det som skjer om man kritiserer uføretrygdede. Ett typisk eksempel er at man blir stemplet for å tro det verste om ALLE uføretrygdede. Så blir de jo selv skånet...

Det vil aldri skje noen endringer når man har sånne frontere av uføretrygden.

Så klart du må tåle motsnakk og reaksjoner når man kommer med generelle negative uttalelser med tynne argumenter mot en gruppe mennesker som sliter.

Det blir som å si til en afroamerikaner som sliter økonomisk og kun har familie og venner som kjemper hardt for å komme seg utav det at "jeg tror det har noe med den dårlige holdningen til afroamerikanere å gjøre" og når du får en negativ reaksjon sier du "typisk afroamerikanere å reagere, jeg mente jo ikke DEG".