Til dere som er trygdede

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg følger med på diskusjonene rundt tiltak som vurderes i forhold til å få ned sykefraværet...

Jeg skal ikke gå inn på hva jeg mener om denne debatten her i denne tråden, men jeg må si at jeg finner det veldig ironisk at da jeg ble syk og trygdet, ga jeg tydelig beskjed om hva jeg mente måtte til for at jeg skulle kunne fortsette å være yrkesaktiv, og at jeg behøvde deres hjelp for å få det realisert.

Den løsningen jeg foreslo var, og er fremdeles, den eneste løsningen som kan få meg tilbake til arbeidslivet, noe både fastlege og diverse spesialister støtter meg på.

Men uansett kunne ikke NAV (den gang a-etat og trygdekontor) hjelpe meg med dette, og jeg hadde ikke annet valg en å bli 100% trygdet.

Den gangen ville jeg under optimale forhold ha klart en 50-60% stilling, i dag vil jeg nok ikke klare 100%, men 80% er realistisk under optimale forhold.

La meg med en gang si at dette er en veldig liten tilpasning, den er praktisk gjennomførbar, og krever ikke annet enn litt fleksibilitet fra en arbeidsgiver i tillegg til en litt utradisjonell tankegang fra NAV.

Derfor blir jeg litt støtt når jeg leser alt som har blitt sagt om uføretrygdete og langtidssykemeldte den siste tiden. Spesielt Kristin Clemets uttalelser tidligere i høst om at syke nordmenn mangler url="http://www.dagbladet.no/2009/08/27/nyheter/valg_2009/arbeidsliv/innenriks/politikk/7835735/"]arbeidsmoral.

Mangler arbeidsmoral? Jeg ønsker ikke å leve på 9000 kr mnd, jeg ønsker å jobbe, men for å få det til er jeg avhengig av hjelp fra NAV, hjelp som de ikke kan (eller vil) gi meg.

Så spørsmålet mitt til dere andre som er trygdede:

Hvor mange av dere mener dere kunne jobbet hel-, eller del-tid hvis dere hadde fått litt mer hjelp fra NAV?

(Og jeg snakker ikke om økonomisk hjelp, jeg snakker om hjelp til praktisk tilrettelegging!)

[Max Magnus]

Jeg vil tro Clemet mente at det finnes en del trygdemisbrukere der ute - ikke at alle er det. Uansett ønsker jeg deg lykke til med veien tilbake til arbeidet!

[Gjest Gjest_Trine_*]

Jeg er ikke trygdet, heldigvis. Men jeg følte meg ei stund nære på. Jeg hadde en fysisk plage som gjorde det nesten umulig å være på jobb. Hverdagen var et sant mareritt, der jeg slet meg gjennom arbeidsdagen for så å gå hjem for å hvile ut til neste arbeidsdag. Sosiale aktiviteter kunne jeg bare glemme. Etter å ha holdt på sånn med tiltagende problemer over flere år ble jeg bekymret for at jeg skulle ende opp som ufør. Men endelig, etter å ha møtt hoderistende leger som ikke forsto noe av problemet i årevis, så fant jeg selv (via intensiv "forskning" på problemet mitt på nett og blant kjente) ut hva som måtte til for å bedre situasjonen. Nå er jeg nesten helt frisk, og jeg takler en fulltidsjobb uten problemer.

Men jeg kjenner ennå frykten gripe tak i meg når jeg tenker på hvor nær jeg var ved å ramle ut av arbeidslivet. I prosessen var jeg langtidssykemeldt og i mange samtaler med NAV. Jeg så helt klart hvordan jeg skulle klart å holde meg i arbeid selv med de problemene jeg hadde. Det ville vært relativt enkelt å tilrettelegge en arbeidsplass for meg, men litt ville det selvsagt kostet. Jeg ville ikke kunne gitt 100%, men jeg kunne vært på jobb 7,5 timer de fleste dager og gjort nytte for meg om jeg bare hadde fått brukt den tida jeg trengte hver dag for å få kroppen til å fungere, og samtidig fått lov til å bli hjemme de dagene kroppen var fullstendig i ulage.

Men å finne en arbeidsplass som hadde akseptert mine begrensninger ville vært en utfordring av de sjeldne. Min saksbehandler på NAV forsto og aksepterte mine behov, men hun kunne ikke hjelpe meg å finne en jobb som passet for meg. Hadde jeg ikke blitt bedre så hadde jeg med stor sannsynlighet vært på vei inn i de uføres rekker i dag, svært motvillig.

Jeg tror det er mange som er i samme situasjon: Mennesker som både kan og vil jobbe, men som blir hindret fordi samfunnet er tilpasset supermennesker som ikke trenger hjelp. I tillegg har man jo selvsagt også de som snylter, de som KAN jobbe men ikke har lyst. Det er de som ødelegger for alle andre. Jeg tror nok det er ganske få som ikke kan jobbe i det hele tatt.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Til Max Magnus. Takk for det.

Jeg skjønte hva CK mente, men det hun sa da, sett i sammenheng med den debatten som pågår nå, får meg til å føle meg, om ikke stemplet som en snylter, så i alle fall "sviktet".

Jeg tror ikke at det er så mange trygdemisbrukere som hun skal ha det til, selv om det finnes noen, men jeg tror det er mange som har opplevd det samme som meg... at vi ber om hjelp, og forteller konkret hva vi trenger for å fortsatt være yrkesaktive, men blir ikke hørt... og så i etterkant blir "vi" kritisert for å "mangle arbeidsmoral", at vi "er en belastning for samfunnet", at vi "er en stor utgiftspost" osv.

Hadde vi fått den hjelpen vi ønsket og behøvde før vi ble trygdede, hadde vi ikke vært en del av statistikken i dag.

[Gjest Gjest_Dråpe_*]

Jeg er varig uføretrygdet pga psykiske lidelser, og tror ikke det finnes tilrettelegging som kunne fått meg ut i jobb.

[Gjest CookieMonster]

Jeg er varig uføretrygdet pga psykiske lidelser, og tror ikke det finnes tilrettelegging som kunne fått meg ut i jobb.

Er det ikke mulig å få noen slags behandling mot lidelsene dine da? Nå er ikke jeg noen ekspert på psykiske lidelser, men det er vel mange som får behandling og som blir relativt friske?

[Gjest Trygdet]

Jeg er trygdet. Jeg ba NAV om hjelp til praktisk tilrettelegging og utprøving på en arbeidsplass. De hadde ingen ting å tilby. Jeg ba NAV om litt praktisk behandling i forhold til min sykdom/skade, en helt vanlig behandling som bare krevde litt ekstra tilrettelegging i den perioden jeg var veldig dårlig. Det lå ikke innenfor det de kunne tilby innenfor regelverket. Jeg hadde ikke penger eller krefter til å få det til selv, og tilstanden har blitt kronisk etter for lang tid uten riktig behandling.

Nå vil jeg aldri klare å komme 100% ut i arbeid igjen. Ganske ironisk at det koster samfunnet mer å ha meg på trygd i mange år enn hva det ville ha gjort å hjelpe meg med de forholdsvis små og konkrete tingene den gang det var mulighet til forbedring. I tillegg ville jeg følt meg mye bedre om jeg hadde fått vært i jobb.

Jeg har slitt så godt jeg kunne for å bli bedre på egen hånd, men jeg tror at jeg ikke klarer mer enn mellom 25-50% stilling. Jeg er ganske fortvilet over dette, men det er grenser for hvor mye et menneske klarer helt alene.

Jeg håper dette var relevant i forhold til hva TS spurte om.

[Gjest Gjest]

Jeg er trygdet. Jeg ba NAV om hjelp til praktisk tilrettelegging og utprøving på en arbeidsplass. De hadde ingen ting å tilby. Jeg ba NAV om litt praktisk behandling i forhold til min sykdom/skade, en helt vanlig behandling som bare krevde litt ekstra tilrettelegging i den perioden jeg var veldig dårlig. Det lå ikke innenfor det de kunne tilby innenfor regelverket. Jeg hadde ikke penger eller krefter til å få det til selv, og tilstanden har blitt kronisk etter for lang tid uten riktig behandling.

Nå vil jeg aldri klare å komme 100% ut i arbeid igjen. Ganske ironisk at det koster samfunnet mer å ha meg på trygd i mange år enn hva det ville ha gjort å hjelpe meg med de forholdsvis små og konkrete tingene den gang det var mulighet til forbedring. I tillegg ville jeg følt meg mye bedre om jeg hadde fått vært i jobb.

Jeg har slitt så godt jeg kunne for å bli bedre på egen hånd, men jeg tror at jeg ikke klarer mer enn mellom 25-50% stilling. Jeg er ganske fortvilet over dette, men det er grenser for hvor mye et menneske klarer helt alene.

Jeg håper dette var relevant i forhold til hva TS spurte om.

føler at du svarte godt for meg også.

[Gjest Gjest_nusse_*]

Jeg har gradert uførepensjon pga psykiske lidelser. Jobber ca 20%. Heldigvis hadde jeg denne bi-jobben før jeg ble uføretrygdet. Før jeg ble trygdet, hadde jeg en annen jobb i tilegg til denne.

Men så ble jeg syk, og måtte slutte i den andre jobben, men jeg beholdt altså denne bi-jobben. For meg betyr denne jobben uttrolig mye, fordi det gir meg en opplevelse av mestring. Dette er en jobb jeg makter.

Det var meningen at jeg skulle ut i arbeidslivet igjen før jeg ble trygdet, og ble satt på forskjellige tiltak. Jeg ble satt ut i en 80% stilling. Dette ble for mye, og jeg klarte det ikke. Det resulterte bare i at jeg opplevde å mislykkes, noe som ikke akkurat gjorde psyken noe bedre. Etterhvert innså legen at min 20% stilling var mer enn nok for meg. Dermed ble jeg uføretrygdet.

Idag jobber jeg altså 20%, og har trygd resten av tiden. Jeg skulle ønske at mange flere kunne hatt denne muligheten, fordi du vokser som menneske ved det å kunne mestre en jobb.

Og det gjør det noe med deg å mislykkes når man ikke strekker til. Men desverre er det svært få arbeidsplasser som kan tilby 20, 30 eller 40% stillinger. Synes det er merkelig hvordan samfunnet er lagt opp. Du skal yte 120%, eller så faller du utenfor arbeidsmarkedet. Da er du plutselig ikke noe verdt. Det kan ikke fortsette slik.

[Gjest Gjest]

Er det ikke mulig å få noen slags behandling mot lidelsene dine da? Nå er ikke jeg noen ekspert på psykiske lidelser, men det er vel mange som får behandling og som blir relativt friske?

Det er dessverre ikke alle psykiske lidelser som lar seg behandle slik at man blir frisk nok til å fungere i samfunnet og i arbeidslivet.

Hilsen psykiatrisk helsepersonell

[Gjest Vettel]

NOE må da alle kunne gjøre? Man har jo arbeidsplasser for folk med psykiskt utviklingshemninger av ulik grad, som et eksempel. Men kan jo forstå at mennesker med sterk grad av schizofreni og slikt kanskje vil slite... Eller med så dyp depresjon at man bare ligger i et mørkt rom og all stimuli er for mye.

Men de færreste er jo slik! De flest ville med litt mer fleksibel tilrettelegging, kunne utføre NOE jobb. Om det er stillingsprosent som må ned, eller andre typer tilrettelegginger.

Som en sa, det å ha en jobb, føle seg nyttig, gjør noe med selvfølelsen til mennesker!

[Sugerøret]

jeg har pr.i dag 9 forskjellige sykdommer. Nav har ikke vært det minste interessert i å prøve å legge noe til rette.Mest fordi mine sykdommer har en tendens til å "slå en annen ut eller inn" vanskelig forklart.

Men vet av erfaring fra arbeidslivet at det er veldig vanskelig å få tilrettelagt for bl.a ryggen,har hatt flere prolapser ,nerveskade i beinet pga dette,nedslitte skiver uten "støtdempere som har gjort at jeg ikke kan sitte i perioder,

Krafig og vanskelig Astma (utløses av pollen,sterke lukter, parfyme,lim hvitløk osv osv) Bruker forstøverapparat 6ganger pr.dag og har fortsatt anfall.

Migrene (utløst av bl.a. sterkt lys,vær skifte,søvn,hvitløk,lukter som er sterke,flimrendes lys/lamper osv) Clusterhodepine /hortons hodepine-anfall som bare dukker opp av seg selv forferdelig smertefullt.

Nakkeslengsskade, kan ikke sitte i samme stilling lenge,stress øker smertene i nakken. Da har jeg nevnt noen sykdommer som et eksempel.

Ikke ting du dør av, men til tider veldig hemmende og ødeleggendes for min hverdag

Har selv foreslått tiltak ovenfor nav men blitt avvist-Fått meg jobb selv ved å ringe rundt,men har ikke klart å fullføre eller være på jobb slik en burde.Gikk ned til 50% stilling men som jeg forklarte NAV : jeg vet aldri hva slags dag jeg får når jeg våkner,det kan være en ok dag med litt smerter,eller et reint helvette der jeg ikke kommer ut av senga.

Da hjelper det lite om det er 50% stilling eller 100 ettersom fravær blir fortsatt fravær .Men nav mente 50% ville ikke arb.giver merke mye,men desverre hadde de feil igjen.

Har også foreslått å arbeide hjemmefra,når jeg er i form til dette.Ble blankt avvist av Nav.Skal ikke komme her og komme her med forslag til nav.Mulig jeg har møtt kun sure og folk med liten empati for andre.Mitt inntrykk av nav er elendig.Veldig lite fleksible

Mitt ønske er selvfølgelig å komme meg ut i jobb.Det er fryktelig kjedlig å "gå" hjemme. Jeg liker å ha folk rundt meg,trives med det sosiale og må si jeg savner den delen masse og kunne tjene egne penger (ikke minst få mer utbetalt enn i dag)

Har nå vært på TU (tidsbegrenset ufør) siden 2005. Fortsatt er jeg for frisk for varig ufør og for syk for varig jobb- MEN jeg har håp om at en dag vil jeg også kunne stable meg ut og være slike sosial som før.

[Snop]

Orker ikke fortelle hele historien akkurat nå, men jeg rekker opp hånda som en av de som går og tusler hjemme på trygd mens jeg kunne gjort nytte for meg fordi jeg ikke passer inn i noen bokser.

Kjempet i nærmere et år for å få gjennom saken min før jeg bestemte meg for at NAV ikke skulle få slite meg ut lenger. Jeg søker nå jobber her og der som jeg håper jeg kan klare, men aner ikke hva utfallet vil bli.

[Chiyo]

JEg vil bare si at det er utrolig mye trygdemisbruk i dette landet. Jeg pratet med en jente som sa at broren hennes var arbeidsledig etter å ha vært i militæret og at han fikk masse penger osv. Dette er helt galt. Selv er jeg arbeidsledig og sliter skikkelig med å få arbeid og folk sier hele tiden at ja men du har krav til penger fra NAV. Det har jeg ikke jeg har ikke hatt noe jobb før og så jeg får ikke noe. JEg bor med freldrene mine og de forsørger meg selv om de ikke må. Jeg vil ikke ha noe penger dersom det ikke er helt nødvendig. Om mine foreldre hadde sagt at de ikke ville hjelpe meg og at jeg ikke fikk bo der mer, da hadde jeg trengt penger fra NAV. Jeg har hørt så mange historier om "bekjente" av vennene mine som misbruker systemet. De får penger mot at de må på jobb interview og så saboterer de jobb interviewene sine slik at de aldri får jobb og så lever de på pengene NAV gir dem.

Når dette er sagt sier jeg ikke at alle som får penger av NAV er sånn. Langt i fra. Vi bor i en velferdsstat og de som trenger hjelp skal få det, men det er altfor mange som får hjelp som ikke burde fått det.

Endret 24. november 2009 av Chiyo

[Inger88]

Sisykt dårig av nav. Føler meg heldig, jeg får god hjelp. Jeg er me i et prosjekt som heter jobbrespt som går ut på at en de hjelper en med å finne en praksis plass. Der jobber en ofte gratis, og målet er at en med tiden skal komme seg i lønnet arbeid. Der er det takrom for prøving og feiling og en får ta ting i sitt tempo. I tilleg går jeg på en skole der de er spesialister på å tillrettelegge. Målgruppen til jobbresept er unge voksne med psykiske lidelser. Og skolen jeg går på er en skole for de få som de sier. Der er det små klasser og de fleste tar bare noen fag og et er folk i mange aldersgrupper. Dette gir meg mulighet til å en gang klare å komme meg ut i arbeidslivet.

Vil til slutt bare si at jeg håper nav tar til vettet og begynner å tilrettelegge.

[Gjest Gjest]

JEg vil bare si at det er utrolig mye trygdemisbruk i dette landet. Jeg pratet med en jente som sa at broren hennes var arbeidsledig etter å ha vært i militæret og at han fikk masse penger osv. Dette er helt galt. Selv er jeg arbeidsledig og sliter skikkelig med å få arbeid og folk sier hele tiden at ja men du har krav til penger fra NAV. Det har jeg ikke jeg har ikke hatt noe jobb før og så jeg får ikke noe. JEg bor med freldrene mine og de forsørger meg selv om de ikke må. Jeg vil ikke ha noe penger dersom det ikke er helt nødvendig. Om mine foreldre hadde sagt at de ikke ville hjelpe meg og at jeg ikke fikk bo der mer, da hadde jeg trengt penger fra NAV. Jeg har hørt så mange historier om "bekjente" av vennene mine som misbruker systemet. De får penger mot at de må på jobb interview og så saboterer de jobb interviewene sine slik at de aldri får jobb og så lever de på pengene NAV gir dem.

Når dette er sagt sier jeg ikke at alle som får penger av NAV er sånn. Langt i fra. Vi bor i en velferdsstat og de som trenger hjelp skal få det, men det er altfor mange som får hjelp som ikke burde fått det.

Nå er det ikke alle som kan bo hjemme hos foreldrene sine da. Det er ikke helt naturlig når du har kommet litt opp i årene. Regner med at du ikke er så veldig gammel, siden du bor hjemme hos dem.

Noe skal en jo leve av, og da skal NAV være der med ulike støtteordninger. Er man forhindret fra å jobbe av ulike grunner, må det være et system der ute som sørger for at du skal kunne overleve. Man er ikke trygdemisbruker av den grunn. For de fleste voksne er ikke foreldre aktuelle forsørgere. Ikke er det riktig heller.

Det er noe galt med systemet, hvis det er slik at unge friske mennesker blir gående hjemme uten arbeid. Disse menneskene må man fange opp, og forsøke å forhindre at de blir gående år ut og år inn på stønader fra NAV. Det kan fort bli en vane som er vanskelig å komme ut av.

Ellers ser jeg ofte virkelig syke mennesker som sliter veldig med å få hjelp fra NAV, mens andre som kunne ha jobbet, går år ut og år inn uten å ha noe å gjøre. Forstå det den som kan....

[Gjest Gjest]

Nei, jeg blir uvel og får vondt i magen bare jeg hører ord som jobbing eller arbeid. Verste jeg veit...

[Gjest Gjest]

Til de som sier at NAV ikke vil høre på de; hvilke konkrete arbeidsoppgaver snakker vi om her da? Er de realistiske? Noen som vil si noe om det, eller er det bare å slenge ut påstander.

[Tabris]

Jeg kan tro det er ekstra vanskelig for de som har det slik, som noen skrev tidligere i tråden, at de må ta det dag for dag for de vet aldri hvordan dagsformen er når de står opp. Det er lettere for en bedrift å tilrettelegge en fast prosentvis stilling for de som klarer å jobbe et bestemt antall prosent, enn det er for dem å legge tilrette for noen som man ikke vet når kommer på jobb.

Det beste for de som er i den situasjonen kan jo være å jobbe hjemmefra, men det er ikke alle jobber det lar seg gjøre.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Til de som sier at NAV ikke vil høre på de; hvilke konkrete arbeidsoppgaver snakker vi om her da? Er de realistiske? Noen som vil si noe om det, eller er det bare å slenge ut påstander.

Jeg kunne vært i 80% jobb i dag om jeg hadde hatt muligheten til å jobbe hjemmefra, og med fleksibel "kontortid". (Oppdelt i 3 økter på 2 timer)

Det er mange arbeidstakere som har en slik løsning med hjemmekontor, og da regner jeg med at det er relativt realistisk å kunne fått det til for min del også...?

Det er mange jobber som kan utføres hjemmefra, men siden jeg allerede har utdannelse innen regnskap, hadde det vært naturlig at jeg kunne jobbet hjemmefra for et regnskapskontor.

Men NAV sa, da jeg foreslo hjemmekontor, at "dette kunne jeg bare glemme", og nektet å utdype mer rundt det.

Jeg kunne selvsagt skaffet meg en egen jobb, noe jeg også har prøvd, men utfordringen ligger i at de fleste arbeidsgivere ønsker at arbeidstakeren skal ha en viss ansinnitet på jobben før de får hjemmekontor, og det er forståelig sett fra en arbeidsgivers ståsted. De fleste jeg har snakket med har ønsket at jeg hadde jobbet 1-2 år før jeg kunne jobbet deltid hjemmefra.

Og det er her jeg behøver hjelp fra NAV, siden det er umulig for meg slik min helse er i dag.