Gutter/menn: Jente uten venninner, kan dere være sammen med henne?

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Hei.

Jeg er ei jente på 22 som begynte å studere i høst. På barne/ungdomsskole ble jeg mobbet, og har av den grunn ikke hatt mange venninner. Jeg har to/tre jenter som jeg vil si står meg nær, og her jeg bor nå har jeg også funnet to jenter som jeg føler at jeg er på bølgelengde med.

Jeg er overhodet ikke stygg eller sær, men jeg liker å gjøre ting som gir meg mening. Å gå på byen og drikke seg full er derfor ikke noe alternativ. De siste månedene har jeg møtt en del gutter som jeg ser er interessert i meg. På grunn av mobbinga har jeg ikke verdens høyeste selvtillit og jeg tror også at det har gjort meg mer empatisk. Har flere ganger fått høre "det er sjelden at en finner ei jente som er så pen og som har så god personlighet".

Men vil de fremdeles synes at jeg er attraktiv når de skjønner at jeg liker meg best hjemme foran TVen med en film eller gode venninner i helga?

Må legge til at jeg aldri vil nekte en kjæreste å gå på byen med gutta hvis han vil det. Jeg er også veldig villig til å bli kjent med hans venner/omgangskrets. Da kan jeg heller ta en rolig kveld med noen av venninnene mine, eller kose meg foran TVen i stedet. Som dere skjønner, så er jeg ikke spesielt spennende sånn sett. Jeg er så redd for at guttene skal miste interesse for meg når de ser at jeg er stille og rolig og trives med det.

[Steinar40]

Hei.

Jeg er ei jente på 22 som begynte å studere i høst. På barne/ungdomsskole ble jeg mobbet, og har av den grunn ikke hatt mange venninner. Jeg har to/tre jenter som jeg vil si står meg nær, og her jeg bor nå har jeg også funnet to jenter som jeg føler at jeg er på bølgelengde med.

Jeg er overhodet ikke stygg eller sær, men jeg liker å gjøre ting som gir meg mening. Å gå på byen og drikke seg full er derfor ikke noe alternativ. De siste månedene har jeg møtt en del gutter som jeg ser er interessert i meg. På grunn av mobbinga har jeg ikke verdens høyeste selvtillit og jeg tror også at det har gjort meg mer empatisk. Har flere ganger fått høre "det er sjelden at en finner ei jente som er så pen og som har så god personlighet".

Men vil de fremdeles synes at jeg er attraktiv når de skjønner at jeg liker meg best hjemme foran TVen med en film eller gode venninner i helga?

Må legge til at jeg aldri vil nekte en kjæreste å gå på byen med gutta hvis han vil det. Jeg er også veldig villig til å bli kjent med hans venner/omgangskrets. Da kan jeg heller ta en rolig kveld med noen av venninnene mine, eller kose meg foran TVen i stedet. Som dere skjønner, så er jeg ikke spesielt spennende sånn sett. Jeg er så redd for at guttene skal miste interesse for meg når de ser at jeg er stille og rolig og trives med det.

Finn deg en gutt som ikke er interessert i å gå ut på byen.

Da passer dere bra i sammen. Lykke til

[Lapetos]

Det finnes mange gutter som ikke liker å gå ut, bare så du vet det

[Gjest 2]

Jeg liker heller ikke å gå på byen hver helg. Var sist ute for 4 mnd. siden med jobben. Men hender jo at jeg går ut. Da ville jeg gjerne at en evt. dame skulle blitt med. Jeg går sjelden ut for å drikke meg full. Trives akuratt som deg best hjemme.

Men å hatt en dame som ALDRI ville gått ut med meg tror jeg ikke ville vært så aktuelt

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Men vil de fremdeles synes at jeg er attraktiv når de skjønner at jeg liker meg best hjemme foran TVen med en film eller gode venninner i helga?

Mange av oss vil tom. finne deg mer attraktiv

[shaggy]

Hei.

Jeg er ei jente på 22 som begynte å studere i høst. På barne/ungdomsskole ble jeg mobbet, og har av den grunn ikke hatt mange venninner. Jeg har to/tre jenter som jeg vil si står meg nær, og her jeg bor nå har jeg også funnet to jenter som jeg føler at jeg er på bølgelengde med.

Jeg er overhodet ikke stygg eller sær, men jeg liker å gjøre ting som gir meg mening. Å gå på byen og drikke seg full er derfor ikke noe alternativ. De siste månedene har jeg møtt en del gutter som jeg ser er interessert i meg. På grunn av mobbinga har jeg ikke verdens høyeste selvtillit og jeg tror også at det har gjort meg mer empatisk. Har flere ganger fått høre "det er sjelden at en finner ei jente som er så pen og som har så god personlighet".

Men vil de fremdeles synes at jeg er attraktiv når de skjønner at jeg liker meg best hjemme foran TVen med en film eller gode venninner i helga?

Må legge til at jeg aldri vil nekte en kjæreste å gå på byen med gutta hvis han vil det. Jeg er også veldig villig til å bli kjent med hans venner/omgangskrets. Da kan jeg heller ta en rolig kveld med noen av venninnene mine, eller kose meg foran TVen i stedet. Som dere skjønner, så er jeg ikke spesielt spennende sånn sett. Jeg er så redd for at guttene skal miste interesse for meg når de ser at jeg er stille og rolig og trives med det.

Jeg er en gutt, 22 år gammel og i nesten nøyaktig samme situasjon som deg. Jeg ble mobbet en del i barndommen og ungdomsskolen, har noen få gode venner som jeg vil si står meg nær, men jeg forstår de betyr litt mer for meg en meg for dem.

Jeg er overhodet ikke stygg, litt sær men på en positiv måte. Liker best å gjøre ting som gir mening og føler meg litt ukomfortabel med alkohol og situasjonene rundt det. Derfor fokuserer jeg veldig på det å utvikle meg som en person, jeg vil reise til utlandet, surfe (sinnsykt glad i å surfe), sykle, slappe av og nyte livet. Men jeg skjønner og det at jeg er avhengig av å utvikle meg sosialt og bli en person som lettere blir kjent med folk og som folk gjerne vil bli kjent med bare ved og se meg på avstand, det er fordi jeg nett nå har en scarcity mentality (finner ikke noen god oversettelse for det men skal forklare. Det vil si at jeg ikke helt klarer å se hvor mye bra det er ute i verden og rundt meg, og derfor risikerer jeg å klinge meg til det jeg kan få. Jeg er veldig bevist på dette og prøver å unngå det, fordi at når du har en scarcity mentalitet så gjør du ting basert på frykt i stedet for det du virkelig vil.

Om jeg hadde møtt deg, og du hadde vist interesse for meg samtidig som jeg hadde forstått at du hadde en veldig lik historie som meg så hadde jeg blitt forelska, men på feil grunnlag! Jeg hadde elsket deg og ha deg nær meg fordi det var så mye bedre enn det å være alene i stedet for å elske deg som person, jeg hadde satt deg på en pidestall som den perfekte jenta og behandlet deg som en prinsesse og vært helt blind ovenfor dine eventuelle feil! Og dette er ikke noe jeg er alene om, i allefall 50-60% av alle menn går igjennom dette før eller siden i livet sitt, de forelsker seg av feil grunn og er redde for å være alene, men i varierende "styrke"

Dette er en post i fra ei jente som er i sammen med en sånn en og har postet på vgblogg.

Jeg har nettopp gjort det slutt med min samboer etter 1 år.

Han truer nå med selvmord hvis jeg ikke tar han tilbake.

Jeg har ingen ønske om dette da jeg ikke har følelser for han mer. Dette skjønner han ikke for han mener at siden jeg en gang var forelsket i han, så kan de følelsene komme tilbake.

Jeg har sakt at jeg skal si det til familien hans, da sier han at han vertfal skal gjøre det.

Kan ikke snakke med mine venner om dette da han klikker hvis han finner det ut.

Jeg synes det er vanskelig å ha dette hengene over meg. Hvis det skjer noe med han er det jo mitt ansvar, eller?

Er det noen andre som har noe erfaring med dette?

Nå, jeg ser disse tendensene veldig godt hos meg selv (ikke til selvmord eller noe men forguding av "den jenta"). Og har måtte gjort det slutt med jenter på grunn av det fordi jeg behandler dem som prinsesser i stedet for venner, noe som ikke er bra i det lange løp fordi jeg er redd for å si ting som for eksempel kan skape krangel og biter det i meg i stedet for å ta det opp. Det er verken godt for meg eller henne i det lange løp så da må jeg bare gjøre noe med det og finne noen andre.

Samtidig så ligger det rester igjen fra mobbedagene mine, for eksempel som du sier at du blir "mer empatisk", for min del har jeg måtte seg meg selv i øynene og skjønne at den empatien og frykten for å såre andre ikke gjør meg noe godt i det hele tatt. Det gjør heller ikke noen andre noe godt fordi de ikke i stor nok grad respekterer deg om du ikke har det som trengs for å ta tak i eventuelle konflikter. Det å gjøre noe for andre som de ikke har gjort seg fortjent til er ikke en god ting i det hele tatt.

Grunnen til at jeg sier alt dette er at du som jente godt kan få deg en kjempebra mann basert på utseendet ditt og den empatiske personligheten din, men risikoen for folk "som oss" er at når vi finner noen vi blir veldig glade i så knytter vi oss for mye oppimot den personen og blir livredde for å miste den, som igjen gjør at vi ikke klarer å være oss selv i nærheten av dem fordi vi er redde for hvordan de vil reagere. Men for guds skyld, om du finner supermann med kjempemasse venner så kan det være verdens beste ting for deg Noe som kan gjøre at du utvikler deg fort til å bli en mye tryggere person med flere venner enn du noensinne har hatt

En annen ting er at du som jente kan finne en "som meg", som fint kan sjarmere deg i senk og dere finner hverandre i bakgrunnshistorien der begge har blitt mobbet tidligere og kjenner dere igjen med hverandre. Men jeg vet for min del, at det å leve med noen som meg selv umulig kan være sunt.

Men uff, nå begynner jeg å surre litt her. Ganske mye faktisk ;p Alt jeg vil si er at du MÅ være forsiktig. For det er titusenvis av gutter der ute som kan forelske seg i deg og "elske" deg av feil grunner! Og mange av dem vil tro i sitt eget hode at du er drømmedama uten og noensinne innse at dere kan være skadelige for hverandre og at de egentlig ikke elsker deg men faktisk bare er livredde for å miste deg!

Hvis du registrerer deg så kan du gjerne sende meg en melding om du vil slå av en prat, mye lettere å forklare måten jeg ser ting på i en samtale.

[Hamster]

Går aldri ut på byen selv, så en sånn jente hadde jo vært drømmen.

[Gjest Gjest]

Går aldri ut på byen selv, så en sånn jente hadde jo vært drømmen.

“What makes loneliness an anguish is not that I have no one to share my burden, but this: I have only my own burden to bear.”

Når jeg ser på signaturen din tviler jeg på om det å være i lag med deg er sunt i det lange løp da.

[Gjest TS]

Takk for alle svarene.

Må presisere at jeg ikke ser på meg selv som noe mobbeoffer. Ja, jeg ble utestengt noen år på barne-og ungdomsskolen, men jeg skjønner nå at det ikke er meg det er noe galt med. Foruten lav selvtillit føler jeg ikke at jeg har "lidd" noe særlig i etterkant, heldigvis. Jeg har hatt en fantastisk familie som jeg alltid har hatt, og fremdeles har, god kontakt med.

Nå er det ikke noe problem for meg å komme i kontakt med gutter, mange viser interesse, mitt problem er vel å innse at jeg kan være en god kjæreste selv om jeg ikke har verdens største og mest spennende vennekrets å tilby.

Jeg har ingen problemer med å ta kontakt med folk, men det må som regel føles naturlig. Fagområdet jeg studerer legger opp til at man kommer i kontakt med nye mennesker (jeg har også en relevant deltidsjobb), så jeg vil ikke påstå at jeg er utpreget sjenert. Derav tror jeg også at det ikke vil være noe problem for meg å bli kjent med kjærestens venner. Problemet i forhold til venner, er vel at jeg føler at jeg får lite utbytte av å shoppe tre ganger i uka og å drikke x antall kaffe latte. (Dette er satt på spissen, men dere skjønner sikkert hva jeg mener).

Jeg har en del hobbyer (studerer filmvitenskap) og er kunstnerisk av natur, så det er ikke noe problem å få tiden til å gå. Jeg tegner, maler og fotograferer, trener og er sammen med de venninnene jeg har, og bruker en del tid foran TVen (jeg studerer film, heh). Det jeg er redd for er vel at han føler at jeg ikke har noe liv på egenhånd, men det føler jeg at jeg har. Det er bare det at det inkluderer færre mennesker og større grad av hobbyer/interesser. Det er uansett positivt å høre at så mange ikke anser dette som noe problem. Jeg fyller snart 23, så de fleste av vennene mine er over den verste "fjortisfylla" også.

[Hamster]

Når jeg ser på signaturen din tviler jeg på om det å være i lag med deg er sunt i det lange løp da.

Ja, er litt usikker på det selv, men er ikke depressiv sammen med andre eller depressiv generelt, bare liker sitatet. :gjeiper:

[Gjest brutal_mann]

Hei.

Jeg er ei jente på 22 som begynte å studere i høst. På barne/ungdomsskole ble jeg mobbet, og har av den grunn ikke hatt mange venninner. Jeg har to/tre jenter som jeg vil si står meg nær, og her jeg bor nå har jeg også funnet to jenter som jeg føler at jeg er på bølgelengde med.

Jeg er overhodet ikke stygg eller sær, men jeg liker å gjøre ting som gir meg mening. Å gå på byen og drikke seg full er derfor ikke noe alternativ. De siste månedene har jeg møtt en del gutter som jeg ser er interessert i meg. På grunn av mobbinga har jeg ikke verdens høyeste selvtillit og jeg tror også at det har gjort meg mer empatisk. Har flere ganger fått høre "det er sjelden at en finner ei jente som er så pen og som har så god personlighet".

Men vil de fremdeles synes at jeg er attraktiv når de skjønner at jeg liker meg best hjemme foran TVen med en film eller gode venninner i helga?

Må legge til at jeg aldri vil nekte en kjæreste å gå på byen med gutta hvis han vil det. Jeg er også veldig villig til å bli kjent med hans venner/omgangskrets. Da kan jeg heller ta en rolig kveld med noen av venninnene mine, eller kose meg foran TVen i stedet. Som dere skjønner, så er jeg ikke spesielt spennende sånn sett. Jeg er så redd for at guttene skal miste interesse for meg når de ser at jeg er stille og rolig og trives med det.

Slik du beskriver deg selv så virker du, ut fra mitt verdigrunnlag, som en drømmejente. Min 100% drømmejente er hun som er en rolig person til vanlig, men vill i senga

Uansett, du skal aldri gå på kompromiss med dine egne grenser og behov for å tilfredstille en mann. Med andre ord, om du er for rolig for en fyr så er han ikke den du trenger. Så det du må huske i alt dette er at den type mann du trenger ofte er minst like beskjeden og rolig som deg. Det vil si at det er IKKE han som renner deg ned og maser om mobilnummer, MSN og FB som er den rette. Jeg tror du skal være tolmodig og bevisst på å bli kjent med roligere hankjønn. Typisk de som du treffer over tid i forbindelse med forskjellige studieaktiviteter.

Husk også at alle menn vil pule deg, både de som bare vil ha kroppen din, og de som vil ha deg. Sånn sett må du være forberedt på at det kan ta noen runder i en seng før en fyr blir værende over tid. Ikke ta det personlig eller la det gå inn på eg om flørting ender opp i ett engangsknull.

Nuvel. Det var dagens kjappe råd

Regner med at moderator Yvonne kan fortelle om rolige jenter som alt ordner seg for

[Gjest brutal_mann]

Takk for alle svarene.

Må presisere at jeg ikke ser på meg selv som noe mobbeoffer. Ja, jeg ble utestengt noen år på barne-og ungdomsskolen, men jeg skjønner nå at det ikke er meg det er noe galt med. Foruten lav selvtillit føler jeg ikke at jeg har "lidd" noe særlig i etterkant, heldigvis. Jeg har hatt en fantastisk familie som jeg alltid har hatt, og fremdeles har, god kontakt med.

Nå er det ikke noe problem for meg å komme i kontakt med gutter, mange viser interesse, mitt problem er vel å innse at jeg kan være en god kjæreste selv om jeg ikke har verdens største og mest spennende vennekrets å tilby.

Jeg har ingen problemer med å ta kontakt med folk, men det må som regel føles naturlig. Fagområdet jeg studerer legger opp til at man kommer i kontakt med nye mennesker (jeg har også en relevant deltidsjobb), så jeg vil ikke påstå at jeg er utpreget sjenert. Derav tror jeg også at det ikke vil være noe problem for meg å bli kjent med kjærestens venner. Problemet i forhold til venner, er vel at jeg føler at jeg får lite utbytte av å shoppe tre ganger i uka og å drikke x antall kaffe latte. (Dette er satt på spissen, men dere skjønner sikkert hva jeg mener).

Jeg har en del hobbyer (studerer filmvitenskap) og er kunstnerisk av natur, så det er ikke noe problem å få tiden til å gå. Jeg tegner, maler og fotograferer, trener og er sammen med de venninnene jeg har, og bruker en del tid foran TVen (jeg studerer film, heh). Det jeg er redd for er vel at han føler at jeg ikke har noe liv på egenhånd, men det føler jeg at jeg har. Det er bare det at det inkluderer færre mennesker og større grad av hobbyer/interesser. Det er uansett positivt å høre at så mange ikke anser dette som noe problem. Jeg fyller snart 23, så de fleste av vennene mine er over den verste "fjortisfylla" også.

Dæmn! Hvor var du da jeg var 25? :klø:

Ergo, vi finnes, du er god nok, og vi er den litt rolige stille typen...

Forøvrig, det er jo litt skrudd tanke at en må ha mange venner og feste vilt for å være ett attraktivt menneske :klø: Regner egentlig med at du ser den selv

[Gjest TS]

Sitter og skriver på oppgave som skal leveres 12.00 i dag, så døgnrytmen er litt snudd...

Jeg ser selvfølgelig at attraktivtet ikke dømmes utfra hvor mange venner man har. Men jeg føler stadig at jeg overhører folk som snakker om hvor viktig det er at kjæresten har et sosialt liv.

Jeg tror forresten ikke at menn som bare vil ha en ting vil bli noe problem for meg. Jeg er ikke jenta som går til sengs med noen på de første datene (jupp, er "kjedelig" også der)...

Det kan være at noen lurer meg, det vet man jo aldri, men da skal han gjøre en god innsats først. Jeg liker å kjenne noen før jeg har sex med vedkommende. For meg handler sex om nærhet ikke bare fysisk, men også psykisk.

Problemet er vel at jeg ikke har funnet den mannen som interesserer meg nok til at jeg vil satse ennå. Gutter som er interesserte (eller gir uttrykk for det iallfall) finnes det flere av, men det er alltid noe som virker feil.

Bør vel kanskje presisere at jeg gikk ut av et 1,5 år langt forhold for litt over ett år siden, og etter det har det bare ikke vært noen som virker "rett".

Han finnes vel der ute, et sted, får vi håpe.

[Gjest gjestdeluxe]

Han finnes vel der ute, et sted, får vi håpe.

Det gjør han nok!

Om en du treffer oppfører seg negtivt og stadig kritiserer din livsstil med at du ikke går så ofte ut, så er han definitivt ikke konstruktiv å være sammen med.

Det er bare flott at du er rolig og har dine egne aktiviteter. Menn du treffer må verdsette deg slik du er, ellers blir det slitsomt og stressende for deg.

[Gjest R]

Vet du hva? Denne tråden var faktisk veldig hyggelig for meg å lese. Er en gutt i lignende situasjon. Trakk meg ganske langt unna i ungdomstiden. Mobbing var en av grunnene. Er det ikke underlig hvordan et skolebytte kan gjøre at du går fra 'kulest i klassen' til en som blir mobbet? Nå er jeg 21 og så godt som uten venner. Vil ikke kontakte de 'gode gamle' heller fordi jeg vet at der går det bare i fyll og fest. Bruker mesteparten av tiden min på studier, trening, lesing og film nå. Det er ganske ensomt. Har kanskje ikke den beste selvtilliten og kunne aldri tenke meg å fly rundt på fylla heller. Det er jo ikke der folk jeg vil trives med holder til uansett. Forhåpentligvis vil jeg bli kjent med noen flere nå da jeg skal inn på Blindern.

Å møte en som deg ville vært fantastisk, og det å se at det finnes jenter som deg gir meg håp. Hvordan en som meg skulle møte en som deg blir et annet spørsmål. Er jo ingen tydelig sosial arena for slikt(som jeg vet om).

Ønsker både deg og meg lykke til!

[Gjest Diane]

Vet du hva? Denne tråden var faktisk veldig hyggelig for meg å lese. Er en gutt i lignende situasjon. Trakk meg ganske langt unna i ungdomstiden. Mobbing var en av grunnene. Er det ikke underlig hvordan et skolebytte kan gjøre at du går fra 'kulest i klassen' til en som blir mobbet? Nå er jeg 21 og så godt som uten venner. Vil ikke kontakte de 'gode gamle' heller fordi jeg vet at der går det bare i fyll og fest. Bruker mesteparten av tiden min på studier, trening, lesing og film nå. Det er ganske ensomt. Har kanskje ikke den beste selvtilliten og kunne aldri tenke meg å fly rundt på fylla heller. Det er jo ikke der folk jeg vil trives med holder til uansett. Forhåpentligvis vil jeg bli kjent med noen flere nå da jeg skal inn på Blindern.

Å møte en som deg ville vært fantastisk, og det å se at det finnes jenter som deg gir meg håp. Hvordan en som meg skulle møte en som deg blir et annet spørsmål. Er jo ingen tydelig sosial arena for slikt(som jeg vet om).

Ønsker både deg og meg lykke til!

Takk for alle svar! Nå har jeg endelig registrert meg som bruker, da får jeg vel være modig nok til å svare med nick. Godt å høre at det finnes andre der ute i samme situasjon, og som er komfortabel med tilværelsen.

Trist å høre at du har blitt utsatt for mobbing. Det setter spor i sjelen uansett kjønn og alder, tror jeg. Jeg ble utelukkende rakket ned på av jenter, det var en veldig intern greie som foregikk i det skjulte. Har i ettertid snakket med noen som var i gjengen rundt, og forstått en del ting. Blant annet at det ikke var meg det var noe galt med. Greit å ha med seg det videre iallfall. He he.

Så bra at du skal inn på Blidern! Jeg håper det blir et lyspunkt for deg. Selv flytter jeg tilbake til Østlandet snart, og håper på det beste.

Trening og film er noe av det jeg driver mest med også. Inspirerende at andre har samme interesser. Hvordan kan det ha seg at man aldri støter på disse "irl"? Jeg er egentlig ikke spesielt sjenert av meg, som nevnt jobber jeg i et yrke som krever at jeg er utadvendt ved siden av. Men - et sted hvor man kan møte mennesker med like interesser, jatakk. Jeg trodde jeg kom til å finne slike da jeg begynte å studere en av hobbyene mine (nemlig filmvitenskap), men det ser dårlig ut. Et typisk "fyllfag" som folk tar enten fordi de mangler poeng, eller fordi de ikke vet hva de vil, ser det ut til.

Lykke til, til deg også.

Håper at det fikser seg for deg. :-)

[Gjest Diane]

Forøvrig, det er jo litt skrudd tanke at en må ha mange venner og feste vilt for å være ett attraktivt menneske :klø: Regner egentlig med at du ser den selv

Det skjønner jeg selvfølgelig. ;-)

[Gjest Gjest]

Takk for alle svar! Nå har jeg endelig registrert meg som bruker, da får jeg vel være modig nok til å svare med nick. Godt å høre at det finnes andre der ute i samme situasjon, og som er komfortabel med tilværelsen.

Trist å høre at du har blitt utsatt for mobbing. Det setter spor i sjelen uansett kjønn og alder, tror jeg. Jeg ble utelukkende rakket ned på av jenter, det var en veldig intern greie som foregikk i det skjulte. Har i ettertid snakket med noen som var i gjengen rundt, og forstått en del ting. Blant annet at det ikke var meg det var noe galt med. Greit å ha med seg det videre iallfall. He he.

Så bra at du skal inn på Blidern! Jeg håper det blir et lyspunkt for deg. Selv flytter jeg tilbake til Østlandet snart, og håper på det beste.

Trening og film er noe av det jeg driver mest med også. Inspirerende at andre har samme interesser. Hvordan kan det ha seg at man aldri støter på disse "irl"? Jeg er egentlig ikke spesielt sjenert av meg, som nevnt jobber jeg i et yrke som krever at jeg er utadvendt ved siden av. Men - et sted hvor man kan møte mennesker med like interesser, jatakk. Jeg trodde jeg kom til å finne slike da jeg begynte å studere en av hobbyene mine (nemlig filmvitenskap), men det ser dårlig ut. Et typisk "fyllfag" som folk tar enten fordi de mangler poeng, eller fordi de ikke vet hva de vil, ser det ut til.

Lykke til, til deg også.

Håper at det fikser seg for deg. :-)

For meg var det mer åpent. Jeg hadde problemer med at jeg kunne bli sint litt fort på den tiden, og kunne virke truende på andre rundt meg selv om jeg aldri har vært voldelig. Dette fant folk ut, så når noen av de kuleste gutta på skolen begynte å plage meg(f.eks ved å kaste sand, eller å få mindre barn til å kaste sand og så beskyttet dem) ble jeg sint. Når andre så dette var det lett å legge skylden på meg, og det endte gjerne med at halve skolen samlet seg rundt og ropte at jeg var gal eller at jeg måtte roe meg ned, selv lenge etter at jeg stod stille og ikke gjorde noe. Selv om jeg aldri egentlig var fysisk. Da gikk det over fra å være sint på dem til å bare være frustrert og sint på situasjonen og alle rundt meg. Det er kanskje vanskelig å se hvordan sånt kan skje hvis jeg ikke tar igjen, men det skjer mye når det store hundre elever rundt deg. Alltid noen som blander seg direkte inn, prøver å holde deg fast tilsynelatende uten annen grunn enn at du ser sint ut, og mye mer. Det endte stort sett med at jeg fikk hele skylden for å ha "klikka" på andre elever. Dette skjedde ganske ofte.

Men det er mange år siden, og kanskje nettopp på grunn av disse episodene er det så godt som umulig å gjøre meg sint lenger. Blir det rett og slett aldri, selv når jeg merker at jeg blir irritert. Er overhodet ikke noe som preger hverdagen min lenger, men innimellom blir jeg litt trist og tenker på hvordan ting kunne vært dersom jeg aldri hadde begynt på den skolen. Sannheten er at jeg sannsynligvis ville vært veldig sosial, hatt en haug med venner og kjærester over årene, aldri sluttet å spille fotball sånn at jeg ville ha vært godt trent i ungdomstiden, men vært mye mindre reflektert og aldri klart å få karakterene til å komme inn på et så vanskelig studium som jeg nå skal inn på(et bredt studium som handler om internasjonal politikk, historie, økonomi samt lov & rett - jeg vil inn der utelukkende for å forstå verden jeg lever i bedre). Slik er skjebnens ironi!

[Gjest Diane]

For meg var det mer åpent. Jeg hadde problemer med at jeg kunne bli sint litt fort på den tiden, og kunne virke truende på andre rundt meg selv om jeg aldri har vært voldelig. Dette fant folk ut, så når noen av de kuleste gutta på skolen begynte å plage meg(f.eks ved å kaste sand, eller å få mindre barn til å kaste sand og så beskyttet dem) ble jeg sint. Når andre så dette var det lett å legge skylden på meg, og det endte gjerne med at halve skolen samlet seg rundt og ropte at jeg var gal eller at jeg måtte roe meg ned, selv lenge etter at jeg stod stille og ikke gjorde noe. Selv om jeg aldri egentlig var fysisk. Da gikk det over fra å være sint på dem til å bare være frustrert og sint på situasjonen og alle rundt meg. Det er kanskje vanskelig å se hvordan sånt kan skje hvis jeg ikke tar igjen, men det skjer mye når det store hundre elever rundt deg. Alltid noen som blander seg direkte inn, prøver å holde deg fast tilsynelatende uten annen grunn enn at du ser sint ut, og mye mer. Det endte stort sett med at jeg fikk hele skylden for å ha "klikka" på andre elever. Dette skjedde ganske ofte.

Men det er mange år siden, og kanskje nettopp på grunn av disse episodene er det så godt som umulig å gjøre meg sint lenger. Blir det rett og slett aldri, selv når jeg merker at jeg blir irritert. Er overhodet ikke noe som preger hverdagen min lenger, men innimellom blir jeg litt trist og tenker på hvordan ting kunne vært dersom jeg aldri hadde begynt på den skolen. Sannheten er at jeg sannsynligvis ville vært veldig sosial, hatt en haug med venner og kjærester over årene, aldri sluttet å spille fotball sånn at jeg ville ha vært godt trent i ungdomstiden, men vært mye mindre reflektert og aldri klart å få karakterene til å komme inn på et så vanskelig studium som jeg nå skal inn på(et bredt studium som handler om internasjonal politikk, historie, økonomi samt lov & rett - jeg vil inn der utelukkende for å forstå verden jeg lever i bedre). Slik er skjebnens ironi!

Falt ut en n i forrige innlegg, skal selvfølgelig stå Blindern.

Over til posten din:

Uff, dette var trist lesing! Skjønner at år med så grusom mobbing virker inn på både selvbilde og tillit til andre. Det jeg har opplevd er ikke en brøkdel i forhold til det du forteller.

Er det samfunnsøkonomi du søker deg inn på? (Minnet veldig om den fagkombinasjonen).

Men, ja, godt å høre at du har klart å få de karakterene du trenger for å komme deg videre.

Masse lykke til iallfall!

[Gjest Gjest]

Falt ut en n i forrige innlegg, skal selvfølgelig stå Blindern.

Over til posten din:

Uff, dette var trist lesing! Skjønner at år med så grusom mobbing virker inn på både selvbilde og tillit til andre. Det jeg har opplevd er ikke en brøkdel i forhold til det du forteller.

Er det samfunnsøkonomi du søker deg inn på? (Minnet veldig om den fagkombinasjonen).

Men, ja, godt å høre at du har klart å få de karakterene du trenger for å komme deg videre.

Masse lykke til iallfall!

Det er Internasjonale Studier. Det er underlagt statsvitenskapelig fakultet og samfunnsøkonomi er en del(og mulig spesialisering) av studiet. Det er klart mobbingen preget meg, men jeg tror nok ikke jeg ville ønsket at den aldri hadde hendt. Det har gitt meg et annet perspektiv, og har gjort meg til den jeg er i dag. Etter at jeg sluttet å lukke meg inne, føler jeg at jeg står på toppen av et fjell og ser ned på verden. Jeg tenker på hvor liten den virker og vet at ingenting kan stanse meg fra å gjøre det jeg vil her i livet. Hvor lett det var å forstå videregående når jeg tok det som privatist uten fullført ungdomskole engang. Hvor lett det var å skrive et kåseri som fikk alle som hørte det til å le - for meg, som aldri har skrevet en stil. Hvor lett det egentlig er å trene, selv for meg som knapt løftet en finger i årevis. Noen ganger når jeg går nedover gaten får jeg bare lyst til å le høyt. Nå som det ikke lenger er tusen små bekymringer som sniker seg inn i tankene mine hver gang jeg vil gjøre noe jeg ikke har gjort før, er det ingenting som virker vanskelig lenger!

Noen ganger er det godt å bare få tankene sine ned på 'papiret' og ut i verden