Gruer meg til jul

[Gjest Gjest_Marita_*]

Nå er det snart jul og jeg kjenner et slag i mellomgulvet bare ved tanken. Jeg skal feire jul med min mor og jeg gruer meg.

Mamma ordner og fikser så det skal bli fint til jul, men gavene lemper hun over på meg. Vi diskuterer hva vi har tenkt å kjøpe til de forskjellige og så lar hun det være opp til meg å kjøpe alle, også de som skal være fra henne. (Jeg har nok gaver å kjøpe, med min familie, venner og kjæresten min sin familie) Hun spurte hva kjæresten min ønsket seg, og jeg kom med lista hans. Så plukket hun ut en ting og sa "Det er jo fint, du ordner det du? Jeg sender med penger".

Saken er at den gaven hadde jeg faktisk tenkt å kjøpe selv, og hvorfor i all verden skal JEG fikse gave fra henne til min kjæreste? Hun er da frisk nok til å ordne det selv det selv. Det irriterer meg så til de grader! Men samtidig får jeg meg ikke til å si i fra. Så jeg sier bare "Jada, det går bra."

Har prøvd å si i fra før om andre ting, med det blir bare et helvete. Jeg er 26 år og har mitt eget liv, men hun har ingen respekt for meg overhodet. Hun får meg til å føle meg så ufattelig usikker på meg selv. Og tanken på å være der i flere dager gjør at det knyter seg i magen min. Jeg greier ikke å slappe av og være meg selv når jeg er sammen med henne, for hun er der med en gang og hakker på meg, kommenterer spydig til alt jeg har og si, med mindre jeg er enig med henne. Hvis det er andre tilstede så begynner hun å hm-e og vise at hun blir ille berørt når jeg sier noe. Sånn har hun alltid vært, vist meg at hun blir flau når jeg sier noe, og det har gjort meg så utrolig usikker, og jeg har liten tro på meg selv.

Selvtilliten min var så langt nede da jeg var i slutten av tenårene at jeg begynte å gå til psykolog. Overfor henne sa jeg at det skyldtes sosial angst, men sannheten var at det var hun som gjorde meg usikker og at jeg ikke turte å gå ut og være meg selv blant andre. Det hjalp noe hos psykologen, jeg fikk meg jobb og jeg flyttet til min far.

Etter en stund tok min mor og jeg opp kontakten, men for min del var det bare halvhjertet. Jeg klarte ikke, og klarer fremdeles ikke å gi av meg selv når jeg snakker med henne. Jeg snakker, men meningene mine, hva jeg synes om ulike ting, det tør jeg ikke si, for jeg orker ikke at hun begynner å hakke. Jeg bare nikker og spiller enig. Hun tror sikkert at jeg er en kald dumskalle uten føleleser, for jeg viser jo ingen.

Det er også grunnen til at jeg ikke vil at hun og mine svigerforeldre skal treffes. Jeg preges fremdeles av usikkerhet, og tenker nøye over hva jeg sier så ikke kjæresten min skal bli flau. Det er så innprenta i meg, så jeg tror ikke jeg blir kvitt det. Men jeg klarer likevel å slippe meg mer løs nå enn tidligere, så tanken på at de skal møtes gjør meg helt svett. Jeg vil ikke at de skal se hva slags makt hun har over meg, og jeg vil ikke gi henne noe av meg selv sånn at hun skal få tak i noe hun kan hakke på. Hun kjnner meg jo ikke. Så når hun ser hvor godt jeg kan snakke med de andre og hvor mye mer trygg jeg er nå så er jeg redd hun kommer til å kommentere det, eller bli sint på meg for at jeg oppfører meg annerledes. Jeg vet ikke hvordan jeg skal foholde meg til henne etterpå på tomannshånd.

Skulle ønske hun kunne gi seg med å være flau over meg. Hun har ingenting å føle seg ille berørt over. Og jeg skulle ønske hun kunne slutte å prøve å oppdra meg. Hvis hun ikke har fått meg som hun ville etter 26 år så må hun snart innse at hun aldri vil få det. Jeg ser på familien til min kjæreste, og jeg blir nesten misunnelig. Foreldrene støtte barna og snakker med dem som likestilte, og voksne. Skulle så inderlig ønske mamma gjorde det med meg også..

Utrolig godt å få luftet ut litt! Noe råd?

[Gjest Gjest]

Huff...nå kjente jeg at jeg ble veldig lei meg på dine vegne.

Trist å ha et sånt forhold til den personen som skulle vært en av de viktigste i livet ditt.

Det vil kanskje ikke føles bedre med en gang, men jeg tror det eneste som virker er å sette foten ned uten for mye oppstyr.

Siden hun alltid har vært slik, vil hun ikke endre seg og med "uten oppstyr", mener jeg rett og slett at du bør ha minst mulig kontakt med henne. Det er sikkert leit og sikkert ikke lett heller, men alternativet ser verre ut i følge det du har beskrevet her, så "av to onder"!

Trist at det fører til at jula blir ødelagt. Du sier ikke noe om du har barn. Jeg tror at den dagen du får det, vil du velge å lage dine egne juletradisjoner. Da kan du ha et mer distasert forhold til henne fordi det er "lov" å lage egne tradisjoner når man får familie.

I allefall var et sånn jeg ville løst problemet.

Avstand kan løse mange konflikter.

[Gjest Mann 34]

Jeg har et utrolig anstrengt forhold til min mor, hun kan være en utrolig kontrollerende dame med lite eller få empatiske evner, søstern min har blitt gjort grundig arbeid på og er hinsides reparasjon. Piller og psykologer er det hun sitter igjen med.

Jeg selv tok et tidlig valg, brøt all kontakt og så meg aldri tilbake. Hun tok det utrolig ille opp, og har i de senere årene prøvd å få kontakt igjen. Jeg bestemmer akkurat hvor mye kontakt hun får ha med meg og min familie, og jeg slipper henne aldri innpå meg. Hun framstiller meg nå som kald og likegyldig, men det er hun som har gjort meg slik.

Få avstand, det er det eneste som hjelper!

[Gjest Supermimz]

Hei,

Jeg vet så godt hvordan du har det. Jeg har også et lignende forhold med min mor, og guess what, i jul skal jeg ikke hjem. Jeg deler minst mulig av meg med min mor, og jeg opptrer veldig nøytral ovenfor henne. Jeg klarer ikke være meg selv ovenfor henne lengre, og det er hennes feil. Man høster hva man sår.

Du er 26. Hva med å feire jul med din samboer? Lag det hyggelig og koselig hjemme hos dere, lag god mat og kos dere..Dere kan jo være med hans familie på nyttårsaften. Husk at du ikke skylder din mor en julefeiring hos henne. Du er verdt dine valg, og du må ta valg som gagner din egen lykke..Man skal ikke gå å gru seg til julen pga sin mor.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Tusen takk for svar. Saken er bare den at at hun har ikke så mye kontakt med andre, så hvis jeg ikke reiser dit på julaften så blir hun sittende alene. Og det har jeg ikke hjerte til. Det er jo tross alt jul. Skulle bare ønske flere i familien kunne stille opp..

[Gjest Supermimz]

Jeg forstår. Da tror jeg at jeg hadde sagt klart ifra når hun kommer med ufine kommentarer. ala "Om du skal være så ekkel med meg så drar jeg i morgen, jeg orker ikke sitte her å få dritt slengt til meg. Skal man ikke være hyggelig mot sin familie?"

Se så på hvordan hun reagerer..om hun blir værre så bare drar du neste dag. Stå på ditt,oppfør deg som en selvstendig voksen, så skal du se at hun skjerper seg.

Det kan også være at hun har dårlig selvbilde, og føler at hun trekker seg selv opp når hun trekker deg ned. Du kan jo spørre henne hvorfor hun snakker så stygt til deg, om hun forstår at det har en effekt på deg som er negativ, om det gjør at hun føler seg "stor" og om hun synest det kan sammenlignes med mobbing.

Jeg ville ha gjort det klart at datterfølelsen er IKKE en følelse som ikke kan ødeleggest...Om hun fortsetter på denne måten så tviler jeg ikke på at du kan ende opp som meg og miste følelsen av å være noens datter.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Jeg forstår. Da tror jeg at jeg hadde sagt klart ifra når hun kommer med ufine kommentarer. ala "Om du skal være så ekkel med meg så drar jeg i morgen, jeg orker ikke sitte her å få dritt slengt til meg. Skal man ikke være hyggelig mot sin familie?"

Se så på hvordan hun reagerer..om hun blir værre så bare drar du neste dag. Stå på ditt,oppfør deg som en selvstendig voksen, så skal du se at hun skjerper seg.

Det kan også være at hun har dårlig selvbilde, og føler at hun trekker seg selv opp når hun trekker deg ned. Du kan jo spørre henne hvorfor hun snakker så stygt til deg, om hun forstår at det har en effekt på deg som er negativ, om det gjør at hun føler seg "stor" og om hun synest det kan sammenlignes med mobbing.

Jeg ville ha gjort det klart at datterfølelsen er IKKE en følelse som ikke kan ødeleggest...Om hun fortsetter på denne måten så tviler jeg ikke på at du kan ende opp som meg og miste følelsen av å være noens datter.

Ja.. Jeg har gjort det en gang før, men det endte opp med at hun kasta meg ut. Jeg har forsøkt å si i fra på en saklig måte uten å anklage og kjefte. Men hun tenner momentant, det nytter ikke.

Hun har null respekt for meg når jeg forteller hva jeg føler. Hun ler det bort, og sier at "det er da ingen her som nekter deg å snakke når det er andre tilstede. Du må jo bare gjøre som du selv vil." Men når hun har flåst fra seg så blir hun ildsint. Og jeg blir bare helt stille og redd.

Hver gang vi er uenige eller jeg viser at jeg har litt andre meninger enn henne så får jeg høre spydig "Er det far din som har trekt deg opp nå?" Jeg er så lei det der. Ja, jeg vet de to hadde problemer seg i mellom. Men jeg er ikke han. Jeg er meg. Noen ganger er jeg enig med henne, andre ganger han. Andre ganger igjen kanskje ingen av dem. Hvorfor kan hun ikke snakke til meg som en voksen, og ha respekt for meg. Jeg er ikke et lite barn som lar meg trekke opp av noen. Jeg klarer å tenke seg.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Jeg ville ha gjort det klart at datterfølelsen er IKKE en følelse som ikke kan ødeleggest...Om hun fortsetter på denne måten så tviler jeg ikke på at du kan ende opp som meg og miste følelsen av å være noens datter.

Jeg vet det. Sulle bare ønske det ikke var sånn..

[Gjest Badabing]

Jeg hadde ikke funnet meg i det. Jeg har selv brutt med min mor fordi hun ikke gadd å strekke ut hånda, men kun så mine feil. Om moren din ikke kan ta seg sammen og ber deg stikke - ufattelig trist, men "her loss"..

[Gjest Supermimz]

Ja.. Jeg har gjort det en gang før, men det endte opp med at hun kasta meg ut. Jeg har forsøkt å si i fra på en saklig måte uten å anklage og kjefte. Men hun tenner momentant, det nytter ikke.

Hun har null respekt for meg når jeg forteller hva jeg føler. Hun ler det bort, og sier at "det er da ingen her som nekter deg å snakke når det er andre tilstede. Du må jo bare gjøre som du selv vil." Men når hun har flåst fra seg så blir hun ildsint. Og jeg blir bare helt stille og redd.

Hver gang vi er uenige eller jeg viser at jeg har litt andre meninger enn henne så får jeg høre spydig "Er det far din som har trekt deg opp nå?" Jeg er så lei det der. Ja, jeg vet de to hadde problemer seg i mellom. Men jeg er ikke han. Jeg er meg. Noen ganger er jeg enig med henne, andre ganger han. Andre ganger igjen kanskje ingen av dem. Hvorfor kan hun ikke snakke til meg som en voksen, og ha respekt for meg. Jeg er ikke et lite barn som lar meg trekke opp av noen. Jeg klarer å tenke seg.

Fy fasan for en mor du har. Jeg forstår godt at du ønsker at hun var annerledes og en bedre mor, men det er hun ikke. Hun er seg selv med alle feil, og påvirker deg på en negativ måte med vonde ord som stikker. Neste gang hun sier noe så fortell at det sårer deg, og at du ønsker at hun ikke sa slike vonde ting. Stå opp for deg selv, og dra til din samboer om du føler at det blir for vondt. Du trenger ikke ha det slik vet du. Vær rundt de menneskene som gjør deg lykkelig..du skylder ikke moren din noe selv om hun har født deg.

[Shenanigan]

Barn elsker sine foreldre til det absurde.

Her i gården er det far som har vært problemet. Mor også til dels med hakking og nedrakking men hun bedret seg etter at jeg tok igjen og sa ifra, så det har rettet seg opp. Særlig den "nå er du som faren din" fikk jeg høre når hun virkelig skulle "ta meg". Hun misliker jo faren min sterkt, og med grunn, og med den så såret hun voldsomt.

Hun tok til vettet min mor da og jeg aksepterte at det var grenser for hvor likt vi kunne forstå ting, vi møttes på midten og er i dag gode venner.

Far har jeg kuttet all kontakt med. Jeg har etter mange års kamp med den mannen mistet all farsfølelse for ham. Han er meg en ukjent fyr som jeg ikke bryr meg døtten om.

Fortsetter din mor på dette viset så aner jeg konturene av det samme for deg.

Jeg unnskyldte ham til det latterligste. Han fikk lov til å gjøre de mest absurde ting og seilte på min datter-kjærlighet til ham.

Jeg kunne angret på alle år og tårer jeg har kastet bort på den mannen, men jeg reagerte jo bare som de fleste barn gjør med sine foreldre. Kunne jeg gjort det om igjen hadde jeg dog satt ned foten lenge før.

Og dette med julen. Guuuu hvor mange julaftner har ikke den mannen ødelagt for meg. Da tok han frem sine værste egenskaper og lagde helsike.

Hvorfor skal din mor få ture frem og ødelegge selvtilliten din, for så selv å få din medlidenhet?

Hun er voksen og rer sin egen seng.

La henne ha en dårlig jul, det har hun lagt opp til selv, også koser du deg ett annet sted.

Det er en slags selvfølge i at vi skal finne oss i voksne foreldres ufine oppførsel fordi de har født oss. Hvor står dette skrevet?

Hadde du latt andre gjøre sånn mot deg og så stilt opp?

La henne se konsekvens for en gangs skyld. Kast henne ut av julen din. Kan hun sitte der og grunne på hvorfor hun er helt alene i familie-høytiden.

Ser ut til at andre i din familie har gir henne konsekvenser av sin oppførsel, men deg har hun klart å kjøre så langt ned at du ikke setter grenser for henne.

Slik var det med meg og. Som datteren holdt jeg på med denne mannen og hans antikviteter i minst 10 år etter at min bror sa stopp for ham.

Huff, dette ble litt langt og kansje rotete men jeg blir så provosert av voksne mennesker som tror de kan tråkke på sine barn, bruke dem som hoggestabber og forvente at de ikke skal få en konsekvens av dritt-oppførselsen sin

Ønsker deg en kjempegod jul uten å bli herset med av en mor som ikke investerer positivt i familie og ergo ikke fortjener en!

[Gjest Supermimz]

Å feire julen alene er heller ikke så utrolig ille. Det kan være koselig også.

Personlig så er jeg ferdig med å feire hjemme med mamma og pappa. Det var vondt å komme frem til avgjørelsen, med det følest lettere nå..Det er godt å vite at det venter en hyggelig jul.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Takk for svar!

Jeg har ikke hjerte til å la henne sitte alene på julaften, hun ordner og fikser så det skal bli koselig og gleder seg. Så det får jeg meg bare ikke til. Dessuten så vil jeg jo feire jul med mamma. Jeg skulle bare ønske at ting var annerledes mellom oss.. Noen ganger kan det gå fint, andre ganger må jeg gå på tå hev. Så det er et sjansespill.

Føler meg stygg og slem som sier så mye stygt om henne også, men det er jo bare sånn det er.. Det kan jo være at hun har litt dårlig selvfølelse og selvtillit selv, så hun ubevisst ødelegger for andres.

Hun er utrolig fin å prate med hvis jeg trenger råd, mange ganger føler jeg hun er den eneste som forstår meg og ser akkurat hva det er jeg mener. Men det er de andre samtalene det er verre med, når vi snakker om ting som ikke er så dype, eller hvis jeg er uenig.

Det at jeg nærmest er oppvokst med å tilpasse meg min mor og andre, og ikke ha særlig troa på meg selv følger meg i alt jeg gjør. Jeg føler jeg må gjøre meg god nok så andre kan akseptere meg, og jeg tør ikke si i fra hvis jeg er uenig, for jeg er redd noen skal ta igjen ved å å hakke på personen min. Med samboeren min er jeg 100% meg selv, men jeg skulle ønske jeg klarte det med andre også. Iallefall å gi litt mer enn det jeg gjør i dag. Føler meg aldri bra nok. Går stadig og tenker hva andre tror om meg, om jeg er bra nok, og jeg har sagt noe som kan tolkes frekt eller stygt.

Skulle ønske jeg fant styrke til å si i fra til henne.

[Gjest Supermimz]

Min mors oppdragelse har resultert med at jeg har akkurat de samme problemene som du har. At jeg ikke er god nok, tørr ikke si ifra.

Hun var en martyrmor, og slavet hjemme av eget valg. Hun opparbeidet en bitterhet mot oss barna som lekte og rotet og levde livet uten å ha noe økonomisk ansvar. Om jeg som barn, spurte henne hva hun gjorde på kjøkkenet fordi jeg hørte masse bråk så fikk jeg "Noen må vel holde det rent her!!!" slengt i trynet. I jula var det veldig stressede, og jeg gledde meg ikke, fordi jeg visste at min mor slavet og kjeftet, og at det ville toppe seg på julaften.

Faren min hjalp ikke til, han rømte heller huset. Om jeg prøvde å hjelpe til, så fikk jeg kjeft om jeg gjorde noe galt, og om jeg gjorde noe riktig, så var det ikek godt nok. Om jeg gjorde noe perfekt, så fikk jeg aldri positive ord.

Det er mye mere underliggende som plager meg rundt mine foreldre, jeg har mellomannet et veldig anstrengt forhold til min eldre bror. Han tok alltid rollen som reservefar men manipulerte og var ubehagelig, og kom ofte med flørtende kommentarer rundt min kropp. Min mor er også veldig kroppsfiksert, og vil at jeg skal komme hjem så hun kan få se hvordan jeg ser ut nå som jeg har gått ned en del kilo, men det kommer ikke til å skje.

Jeg kommer til å ta avstand fra dem. Heldigvis har jeg en hyggelig svigerfamilie, og et bra liv her jeg bor!

Min mors manipulerende og kalde oppførsel har ødelagt min datterfølelse, og jeg tror ikke den kommer tilbake.

[Gjest Gjest]

Jeg føyer meg inn i rekken av de som har et MEGET anstrengt forhold til min mor. Hun er manipulerende, og bruker alle midler for å bli "den lidende" part.

Etter et kraftig oppgjør med henne, så har jeg lagt premisser for hvordan vårt forhold skal være heretter. Dette innebærer at jeg ikke besøker henne lenger, og alle samtaler dreier seg fra min side om overflatisk prat og ingenting av personlig karakter.

Hun er velkommen når som helst, også i jula pga barnebarna.

Dette er en løsning som fungerer for meg, men det er klart at uansett hvordan vårt forhold er eller blir, så ligger det en viss stressfaktor under.

[Gjest salma]

Avstand er vel det eneste som hjelper? Jeg ser ikke hvorfor det er verre for henne at du holder avstand, enn det er for deg å få dette trøkket i trynet med jevne mellomrom. Jeg ser heller ikke hvorfor det er verre for henne å sitte alene i jula, enn det er for deg å få jula di ødelagt av henne. Det er HUN som er problemet her, ikke du, og jeg syns ikke du skal ofre deg og ta ansvaret for at hun skal slippe konsekvensene av oppførselen sin.

Jeg syns du er alt for snill. Å være snill er en god egenskap, men alt har sin grense.

Jeg syns du skal begynne å ta hensyn til deg selv.

[Gjest megvel]

Jeg er i samme båten jeg også ja... Det er utrolig sårende når mor ikke kan være hyggelig mot deg. Det er enda verre når kjæresten til lillebror blir tatt i mot som datteren hun alltid har ønsket seg. Og bare så det er sagt, mamma har 5 døtre... Ingen av oss er gode nok for henne.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Godt å høre at jeg ikke er alene, selv om det er litt trist også..

Ser det er flere som mener deres mor er manipulerende, slik er ikke min mor. Hun er veldig impulsiv og har ikke evnen til å være manipulerende tror jeg. Hun greier liksom ikke å holde noe for seg selv, har ikke noe pokerfjes heller. Så om det var sånn at jeg gjorde noe da jeg var liten så hun faktisk ble flau, så klarte hun ikke å ikke vise det. Alle barn gjør jo rare ting. Men det er akkurat som om hun tror at jeg fremdeles er et barn som trenger oppdragelse.

De gangene hun er direkte er de gangene vi er uenige, eller krangler. Ellers så kommenterer hun gjerne på en sånn måte at det blir hengende i lufta. Og jeg tør jo ikke å spørre hva det var hun mente. For da vet jeg at da er det i gang! Og jeg får høre at det er jeg som har trekt opp!

Jeg har aldri hatt noe tenåringsopprør. Broren min derimot, som er et par år eldre, var opprørsk så til de grader. Noe jeg forstår godt. Men da han flyttet ut og det var min tur så turte jeg ikke. Jeg syntes så synd på min mor som hadde fått så mye dritt av broren min, og jeg ville ikke bli sammenlignet. Jeg ville bare ha fred. I stedet så gikk det på psyken løs. Jeg mistet venner, jeg var flink på skolen, men skulket ofte fordi jeg var redd for å ta kontakt med andre og vise meg frem.

Hvorfor måtte hun alltid vise at hun ble flau hver gang jeg sa noe! Kanskje jeg er litt sårbar i utgangspunktet.. Men det sier seg jo selv at hvis du viser ungen din at du blir flau over henne, så skjønner hun det. Hun burde jo være stolt og vist meg frem og støttet meg.

Familien min er kjempestor, med søsken, søskenbarn, tanter, onkler, nevøer og nieser. Og jeg grudde meg til hver gang vi skulle møtes alle sammen. Alle snakka, og alle barna var liksom midtpunktet. Broren min stakk gjerne av med noen av de andre, mens jeg satt der helt stille. Sa ikke et pip. Jeg turte ikke. Det hendte jeg fikk det for meg at jeg skulle prøve, og da jeg hadde sagt det jeg skulle så jeg bort på min mor og hvordan hun satt og så ned og hm-et. Gjett om jeg fikk troa på meg selv da!

Akkurat det der følger meg den dag i dag. Hvis vi skal ha noen store tilstelninger med familien til min samboer så kan jeg gå i flere uker og grue meg, fordi jeg vet det kommer mange dit og jeg vet hvilken rolle jeg får (som jeg faktisk setter meg i selv), og jeg vet hvilken knekk det gjør på selvtilliten min, og jeg har ikke lyst til å utsette meg for det.

Jeg har ikke lyst å miste kontakten med min mor, for hun er fin (til et visst punkt). Det er bare det at, som en annen sa her, at når hun stresser og ordner så lar hun alt gå ut over andre. Og hvis andre hjelper til så er det ikke bra nok,- uansett. Faren min sluttet å bry seg om jul da jeg var liten, broren min ga blaffen og da var det bare meg igjen. Jeg gikk glipp av å være med de få vennene jeg hadde igjen og innbydelser om fester og slike ting takket jeg nei til, fordi jeg visste min mor var alene om alle juleforbredelsene. Jeg tror ikke hun vet hvor mye jeg ga opp for å hjelpe henne. Juleball var jeg aldri på for eksempel. Husker det ble et helvete en gang jeg hadde pynta hele stua og fant en muggen appelsin på fatet. Jeg var vel kanskje 14, og skrek og syntes den var ekkel. Da klikka det momentant for henne. Hun ble så sint for jeg hadde reagert sånn og sa at nå fikk pappa se og komme og hente meg. Da hadde jeg sagt til vennene mine at jeg ikke kunne være med på julefesten fordi jeg skulle hjelpe mamma...

Jeg har et helt hus å ordne til jul her, og jeg pleier å reise til pappa og hjelpe han med vask og pynt, og så drar jeg til mamma på lille julaften. Sliten og glad for nå kan jeg slappe av, men når jeg kommer dit, har hun ikke pynta noe! Hun spør meg aldri på forhånd, jeg bare ser det når jeg kommer inn døra at eksene står der, og så spør hun som om jeg var tilbakestående om ikke jeg kan gjøre det, eller så kan hun få seg til å si "Dette tenkte jeg du kunne gjøre." Så da er det midnatt før jeg komme i seng... Jeg mener, hun er frisk og rask og ferdig med alt annet, hun kan i det minste hjelpe meg å pynte da, i stedet for å lempe alt på meg.

Føler meg stygg som legger ut om henne her. Men så utrolig deilig å få det ut

[Gjest Gjest_Marita_*]

Min mors oppdragelse har resultert med at jeg har akkurat de samme problemene som du har. At jeg ikke er god nok, tørr ikke si ifra.

Hun var en martyrmor, og slavet hjemme av eget valg. Hun opparbeidet en bitterhet mot oss barna som lekte og rotet og levde livet uten å ha noe økonomisk ansvar. Om jeg som barn, spurte henne hva hun gjorde på kjøkkenet fordi jeg hørte masse bråk så fikk jeg "Noen må vel holde det rent her!!!" slengt i trynet. I jula var det veldig stressede, og jeg gledde meg ikke, fordi jeg visste at min mor slavet og kjeftet, og at det ville toppe seg på julaften.

Faren min hjalp ikke til, han rømte heller huset. Om jeg prøvde å hjelpe til, så fikk jeg kjeft om jeg gjorde noe galt, og om jeg gjorde noe riktig, så var det ikek godt nok. Om jeg gjorde noe perfekt, så fikk jeg aldri positive ord.

Dette er akkurat som å lese om min mor!

[Gjest Supermimz]

Godt å høre at jeg ikke er alene, selv om det er litt trist også..

Ser det er flere som mener deres mor er manipulerende, slik er ikke min mor. Hun er veldig impulsiv og har ikke evnen til å være manipulerende tror jeg. Hun greier liksom ikke å holde noe for seg selv, har ikke noe pokerfjes heller. Så om det var sånn at jeg gjorde noe da jeg var liten så hun faktisk ble flau, så klarte hun ikke å ikke vise det. Alle barn gjør jo rare ting. Men det er akkurat som om hun tror at jeg fremdeles er et barn som trenger oppdragelse.

De gangene hun er direkte er de gangene vi er uenige, eller krangler. Ellers så kommenterer hun gjerne på en sånn måte at det blir hengende i lufta. Og jeg tør jo ikke å spørre hva det var hun mente. For da vet jeg at da er det i gang! Og jeg får høre at det er jeg som har trekt opp!

Jeg har aldri hatt noe tenåringsopprør. Broren min derimot, som er et par år eldre, var opprørsk så til de grader. Noe jeg forstår godt. Men da han flyttet ut og det var min tur så turte jeg ikke. Jeg syntes så synd på min mor som hadde fått så mye dritt av broren min, og jeg ville ikke bli sammenlignet. Jeg ville bare ha fred. I stedet så gikk det på psyken løs. Jeg mistet venner, jeg var flink på skolen, men skulket ofte fordi jeg var redd for å ta kontakt med andre og vise meg frem.

Hvorfor måtte hun alltid vise at hun ble flau hver gang jeg sa noe! Kanskje jeg er litt sårbar i utgangspunktet.. Men det sier seg jo selv at hvis du viser ungen din at du blir flau over henne, så skjønner hun det. Hun burde jo være stolt og vist meg frem og støttet meg.

Familien min er kjempestor, med søsken, søskenbarn, tanter, onkler, nevøer og nieser. Og jeg grudde meg til hver gang vi skulle møtes alle sammen. Alle snakka, og alle barna var liksom midtpunktet. Broren min stakk gjerne av med noen av de andre, mens jeg satt der helt stille. Sa ikke et pip. Jeg turte ikke. Det hendte jeg fikk det for meg at jeg skulle prøve, og da jeg hadde sagt det jeg skulle så jeg bort på min mor og hvordan hun satt og så ned og hm-et. Gjett om jeg fikk troa på meg selv da!

Akkurat det der følger meg den dag i dag. Hvis vi skal ha noen store tilstelninger med familien til min samboer så kan jeg gå i flere uker og grue meg, fordi jeg vet det kommer mange dit og jeg vet hvilken rolle jeg får (som jeg faktisk setter meg i selv), og jeg vet hvilken knekk det gjør på selvtilliten min, og jeg har ikke lyst til å utsette meg for det.

Jeg har ikke lyst å miste kontakten med min mor, for hun er fin (til et visst punkt). Det er bare det at, som en annen sa her, at når hun stresser og ordner så lar hun alt gå ut over andre. Og hvis andre hjelper til så er det ikke bra nok,- uansett. Faren min sluttet å bry seg om jul da jeg var liten, broren min ga blaffen og da var det bare meg igjen. Jeg gikk glipp av å være med de få vennene jeg hadde igjen og innbydelser om fester og slike ting takket jeg nei til, fordi jeg visste min mor var alene om alle juleforbredelsene. Jeg tror ikke hun vet hvor mye jeg ga opp for å hjelpe henne. Juleball var jeg aldri på for eksempel. Husker det ble et helvete en gang jeg hadde pynta hele stua og fant en muggen appelsin på fatet. Jeg var vel kanskje 14, og skrek og syntes den var ekkel. Da klikka det momentant for henne. Hun ble så sint for jeg hadde reagert sånn og sa at nå fikk pappa se og komme og hente meg. Da hadde jeg sagt til vennene mine at jeg ikke kunne være med på julefesten fordi jeg skulle hjelpe mamma...

Jeg har et helt hus å ordne til jul her, og jeg pleier å reise til pappa og hjelpe han med vask og pynt, og så drar jeg til mamma på lille julaften. Sliten og glad for nå kan jeg slappe av, men når jeg kommer dit, har hun ikke pynta noe! Hun spør meg aldri på forhånd, jeg bare ser det når jeg kommer inn døra at eksene står der, og så spør hun som om jeg var tilbakestående om ikke jeg kan gjøre det, eller så kan hun få seg til å si "Dette tenkte jeg du kunne gjøre." Så da er det midnatt før jeg komme i seng... Jeg mener, hun er frisk og rask og ferdig med alt annet, hun kan i det minste hjelpe meg å pynte da, i stedet for å lempe alt på meg.

Føler meg stygg som legger ut om henne her. Men så utrolig deilig å få det ut

Klikket som bare det på grunn av en overmoden appelsin..Hun er da ikke helt god. Jeg kan ikke forstå at noen skulle ønske å være så destruktiv mot sitt eget barn, og gi så mye negative tilbakemeldinger når du,lille jenta, prøvde å være sosial.

Jeg synest veldig lite fint om din mor.

Vet du hva? Jeg synest du skal kjefte tilbake. Svar like frekt som hun svarer og dra om hun behandler deg dårlig. Vis henne at du er et selvstendig individ som fortjener respekt.

Du kan klare det!