Mannen jobber i nordsjøen

[Gjest forvirret frue]

Prøvd å søke litt rundt her men finner ikke helt det jeg tenker på. Har en samboer som jobber i nordsjøen og er borte 4 uker av gangen. Jeg savner han masse i starten når han akkurat har dratt, men når han har vært borte mer enn 2 uker kjenner jeg at jeg ikke savner han mer. Jeg synes det er deilig å være alene og ha alene tid. Jeg kjenner heller ingen følelser for han på dette tidspunktet og det skremmer meg. Når han kommer hjem er jeg veldig glad og er uendelig glad for at han er hjemme:) Men så drar han igjen og jeg tenker at dette er ikke mannen for meg. Blir så frustrert for han ER virkelig mannen for meg! Når han er hjemme så blir jeg forelsket på nytt og gruer meg til at han skal dra ut igjen. Vi har vært sammen nesten 4 år og han har jobbet slik nesten i 2 år. Kjenner jeg blir sint på meg selv når jeg skriver det her, for jeg vil virkelig savne ham ordentlig når han er bortreist, jeg vil elske han da og, men det har virkelig begynt å dabbe av Er det noe jeg kan gjøre for å opprettholde kjærligheten til han? Jeg aner ikke hvordan han ser på avstanden, men han har sagt at han synes det er deilig å komme seg vekk for å jobbe ordentlig også rekker han da å savne meg har han sagt. Jeg føler meg så indelig slem når jeg føler slik å blir så frustrert!

[Gjest stearinpikken]

.

Endret 27. desember 2009 av stearinpikken

[Gjest TS]

Åh det var godt å høre det Takk for svar

[Gjest Vettel]

Har også en mann som pendler i jobb. Har det ikke alltid som deg, men noen ganger så føles det slik for meg også. Meget forvirrende!

Prøv å ta vare på ensomheten som noe positivt. Jeg lager middag som han ikke liker, men vi andre gjør, hører på musikk, lese i senga til langt på natt etc.

Og når dere er sammen, så la forelskelsen blomstre! Gjøre alle kjæresteting du ikke kan/gjør når han er borte.

[Gjest Gjest]

Og her er en til.. Jeg har tenkt at det er en slags "overlevelsestaktikk" som gjør det. Skulle jeg savnet så sterkt og følt så sterkt hele tida, så ville jeg blitt veldig utafor. Jeg pleier å fokusere på tingene jeg må gjøre alene når han er ute. All rutine faller på meg og opptar mye tid. Mot slutten av perioden begynner jeg virkelig å kjenne hvor sliten jeg er, og hvor godt det er når han er hjemme og kan hjelpe til. Det pleier å gi perspektiv på de følelsene som sier "borte, so what?"

[Gjest Nordsjøenke på 15.året]

Jeg limer inn et svar jeg skrev for et par måneder siden i en annen tråd.

Som du vil se av det jeg skrev den gangen, kjenner jeg meg igjen i det du skriver... pluss at jeg det har kommet til en del andre erfaringer etter som årene har gått.

Utfordringer som ikke var så store i utgangspunktet, men som blir irritasjonsmomenter etter hvert som årene går.

Etter å ha vært "off-shore-enke" i 14 år, kan jeg dele med noen av mine erfaringer, men husk at erfaringene er MINE, det betyr ikke at de må bli dine.

Og mannen min har heller ikke faste rotasjoner. Hvor lenge han blir ute, og hvor lenge han blir hjemme har alltid vært usikkert.

Og den manglende forutsigbarheten er vanskelig.

Aldri å kunne planlegge noe... det er ikke få ganger at vi har bestilt ferie for oss selv og barna, og jeg har reist alene med barna fordi han ble kalt ut på jobb.

Dere vil leve separate liv... han vil alltid ha et helt liv du ikke er en del av, og motsatt! Mange takler det greit, andre igjen synes dette er vanskelig.

Det er ikke bare jobben, men et helt liv han har når han er ute.

Han behøver tid til å gå fra "jobbe-modus" til "hjemme-modus", og da ble det vanskeligere for meg.

For eksempel tonen de har seg i mellom ute på plattformen tok han med seg hjem!

(det er ikke alltid eksemplarisk med tanke på små barn...)

Og også at han var vant til at alt ble ordnet for ham der ute... maten ble servert til faste tider, lugaren vasket, sengen redd, klærne vasket...

Det er ikke et så stort problem nå lenger... det tok litt tid å bli vant til det for oss begge, men nå går det greit nok.

Det jeg synes er verst, er at når han er borte har jeg måttet "skru av" følelsene for ham for ikke å savne ham for mye.

Og jeg merker etter som årene går at det tar lenger og lenger tid å skru dem på igjen når han kommer hjem igjen.

Jeg blir så klart glad for å se ham, og det er godt å ha ham hjemme igjen, men jeg er så vant til å være alene at jeg regner ikke lenger med ham.

De første dagene/uken er det som om han er på besøk... så klarer jeg å åpne gradvis mer og mer opp, før jeg er "nyforelsket" igjen, før han plutselig drar avgårde igjen...

Jeg synes det er vanskelig nå, og jeg trives ikke med situasjonen som den er lenger.

Men jeg vet at jeg har bare to valg:

1. Være "alenemor" med mannen min i livet mitt når det passer seg slik

2. Være alenemor, men ikke å ha mannen min i livet mitt

For meg er det ikke noe valg: jeg vil ha ham i livet mitt, og da må jeg bare akseptere situasjonen som den er.

Han liker jobben sin, og det er det viktigste av alt- har han det bra, kan jeg klare å holde ut til han ikke lenger har lyst til å dra.

[Gjest Gjest]

I avstandsforhold selv. Savner kjæresten kjempemye første partre dagene, så går det over her også. Tenker jo seff på ham iblant. Veldig forelsket når vi er sammen her også

[-Galadriel-]

Jeg er x-nordsjøenke, og jeg tenker det at det er sunt at du fokuserer på deg selv når han er borte.

Du vet dere har et godt forhold når du merker dere har det flott når dere er sammen.

Når han er borte så er han på jobb, det ville vært mye verre om du satt hjemme og murte deg inne av savn og lengsel.