Hudproblemer

[Gjest Gjest_Hedda_*]

Jeg er nå blitt 37 år gammel, og sitter her og gråter. Huden i ansiktet mitt- det ene på kroppen som man ikke kan skjule og gjemme bort har gjennom hele livet vært et forferdelig kompleks. Det finnes ikke en eneste situasjon i livet der jeg ikke har huden min i bakhodet. Når jeg prater med folk tenker jeg alltid på hvordan lyset faller på ansiktet mitt, hvor gunstige eller ugunstige lysforhold det er. Jeg har grov hud med synlige porer, og i tillegg pigentflekker, røde flekker og behåring. En hormonell hud, altså. Som jeg har brukt titusenvis av kroner på i forbedre, med null resultat. Jeg HATER ansiktet mitt!!!!!

Jeg er i full jobb, og tvinger meg selv til å gå ut hver dag og kompensere for mitt ufyselige fjes med å være blid, hyggelig og god i jobben min. Hvis jeg smiler og sprudler legger kanskje folk mindre merke til huden min, tenker jeg. Folk er hyggelige mot meg, og jeg er overrasket over at de orker å se på meg uten å vemmes.

Og nå- i tillegg til at huden aldri blir bedre til tross for alt jeg har forsøkt, begynner alderstegnene å komme for fullt. Og jeg blir så trist fordi jeg forstår at livet har gått fra meg og jeg aldri får oppleve hvordan det er å gå ut av døren fordi jeg har lyst til å møte verden, men fordi jeg må.

Ok, når jeg leser dette ser jeg at jeg muligens overdriver hvor stygg huden min er. Den er ikke full av byller eller noe sånt. Den er bare grov og ujevn. Jeg kan ikke gå ut uten en god del dekkrem og foundation, og selv da ser jeg bare ut som en som forsøker å skjule noe. Jeg har ellers et bra utseende, men altså med denne store skavanken som ikke kan skjules. Jeg unngår mange situasjoner der jeg må være ute i dagslys pga dette. Min nye kjæreste får ikke se meg uten sminke, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan unngå å tilbringe tid med han i dagslys, men det har jeg altså hittil klart å unngå. Ikke noe godt utgansgspunkt for et forhold...

Og hva vil jeg med dette innlegget? Vet ikke helt- blåse ut litt, kanskje? Men jeg hadde også satt stor pris på råd om hva jeg kan gjøre. Antageligvis har jeg prøvd det meste fra før;-) men jeg setter stor pris på alle råd! Jeg har nå begynt på Aberela med tretinol, noe som gjør huden verre før den kanskje blir bedre. Jeg er optimistisk, men vet av erfaring at jeg kan bli skuffet igjen. Hver gang føler jeg at jeg kommer nærmere veggen, og for to uker siden åtte jeg sykemelde meg i en uke fordi jeg rett og slett ikke orket å møte verden. Og jeg som aldri er borte fra jobben! Føler jeg balanserer på kanten av stupet nå, og jeg vet rett og slett ikke hvor lenge jeg orker å holde oppe den kunstige fasaden..:-(

[Gjest Gjest]

Unnskyld meg...Men har du hatt dette problemet hele livet ditt? Hvorfor i all verden kommer du ikke over det og aksepterer at ting er bare sånn? Hadde ikke orket å kaste bort 37 år på å gråte over noe sånt. Vær glad for det du har.

Jeg er nå blitt 37 år gammel, og sitter her og gråter. Huden i ansiktet mitt- det ene på kroppen som man ikke kan skjule og gjemme bort har gjennom hele livet vært et forferdelig kompleks.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg er nå blitt 37 år gammel, og sitter her og gråter. Huden i ansiktet mitt- det ene på kroppen som man ikke kan skjule og gjemme bort har gjennom hele livet vært et forferdelig kompleks. Det finnes ikke en eneste situasjon i livet der jeg ikke har huden min i bakhodet. Når jeg prater med folk tenker jeg alltid på hvordan lyset faller på ansiktet mitt, hvor gunstige eller ugunstige lysforhold det er. Jeg har grov hud med synlige porer, og i tillegg pigentflekker, røde flekker og behåring. En hormonell hud, altså. Som jeg har brukt titusenvis av kroner på i forbedre, med null resultat. Jeg HATER ansiktet mitt!!!!!

Jeg er i full jobb, og tvinger meg selv til å gå ut hver dag og kompensere for mitt ufyselige fjes med å være blid, hyggelig og god i jobben min. Hvis jeg smiler og sprudler legger kanskje folk mindre merke til huden min, tenker jeg. Folk er hyggelige mot meg, og jeg er overrasket over at de orker å se på meg uten å vemmes.

Og nå- i tillegg til at huden aldri blir bedre til tross for alt jeg har forsøkt, begynner alderstegnene å komme for fullt. Og jeg blir så trist fordi jeg forstår at livet har gått fra meg og jeg aldri får oppleve hvordan det er å gå ut av døren fordi jeg har lyst til å møte verden, men fordi jeg må.

Ok, når jeg leser dette ser jeg at jeg muligens overdriver hvor stygg huden min er. Den er ikke full av byller eller noe sånt. Den er bare grov og ujevn. Jeg kan ikke gå ut uten en god del dekkrem og foundation, og selv da ser jeg bare ut som en som forsøker å skjule noe. Jeg har ellers et bra utseende, men altså med denne store skavanken som ikke kan skjules. Jeg unngår mange situasjoner der jeg må være ute i dagslys pga dette. Min nye kjæreste får ikke se meg uten sminke, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan unngå å tilbringe tid med han i dagslys, men det har jeg altså hittil klart å unngå. Ikke noe godt utgansgspunkt for et forhold...

Og hva vil jeg med dette innlegget? Vet ikke helt- blåse ut litt, kanskje? Men jeg hadde også satt stor pris på råd om hva jeg kan gjøre. Antageligvis har jeg prøvd det meste fra før;-) men jeg setter stor pris på alle råd! Jeg har nå begynt på Aberela med tretinol, noe som gjør huden verre før den kanskje blir bedre. Jeg er optimistisk, men vet av erfaring at jeg kan bli skuffet igjen. Hver gang føler jeg at jeg kommer nærmere veggen, og for to uker siden åtte jeg sykemelde meg i en uke fordi jeg rett og slett ikke orket å møte verden. Og jeg som aldri er borte fra jobben! Føler jeg balanserer på kanten av stupet nå, og jeg vet rett og slett ikke hvor lenge jeg orker å holde oppe den kunstige fasaden..:-(

Hei

Det med er mye som kan gjøres med laser i dag, kanskje du kan få hjelp og råd hos en hudlege ?

[Gjest Gjest]

Har du et godt, sunt og balansert kosthold?

[Gjest Christabelle]

Jeg tror ikke kosthold vil fikse huden din, TS. Her nytter det dessverre ikke med kremer heller; det må tyngre skyts til. Laser, kjemisk peeling, syrebehandling, etc.

Hva har du prøvd før siden du sier at du har brukt titusenvis av kroner? Har du vært mye i solen? Røyker du? Er dette arvelig?

Gå til en hudlege og invester litt penger i noe som vil forbedre livskvaliteten din betraktelig. Å sykemelde seg over noe som går an å forbedre, er ikke noe poeng. Dette ødelegger livet ditt, og da kan man ikke sette en pris på forbedring, ikke sant?

[Gjest Gjest_mille_*]

Hei trådstarter!

Tusen takk for innlegget ditt. Jeg har det på akkurat samme måte. Jeg er 28 år og de siste 6 årene har huden min blitt kjempestygg. Det jeg sliter mest med er at jeg har fått store porer og grov hud. Spesiellt i kinnene og pannen. I starten av 20 årene begynnte jeg å få kviser og klarte ikke å slutte å klemme på de. Jeg fikk masse komedoner og brukte alt fra a-å for å få bot med det. Jeg har brukt så mye penger på hudprodukter at det har gitt konsekvenser. Blir helt desperat til tider.

Jeg forstår deg veldig godt at du er sykemeldt. For meg er det så plagsomt at jeg tenker på det nesten hele tiden og det går ut over selvtilliten. Jeg føler at innsiden min ikke matcher utsiden. Har flere ganger hørt at jeg er en søt jente selv om jeg ikke ser det selv. Men jeg føler at min dårlige hud overskygger mine "fine" ansiktstrekk. Har også fått "sprekker" eller grove sinnarynker mellom øyenbrynene, og synes det er litt tidlig å få det allerede nå.. Har mest lyst til å trekke en hette over hodet. Skjønner ikke at samboeren min vil være sammen med meg. Og det går ut over forholdet.

For å skrive kitt om hva som faktsik har hjulpet meg. For et år siden kom jeg borti md produkter og md pensling. Det hjalp meg med å bli kvitt de værste utbruddene. Jeg tåler nesten ingen produkter, men md tåler jeg. Å gå til hudpleier for md pensling hadde jeg ikke råd til lengre så jeg gikk inn på ebay og kjøpe det jeg trengte selv. Jeg vet at noen sier at dette ikke skal gjøres uten hudpleier men det har gått veldig bra for meg.

Når jeg skal pensle bruker jeg først å rense med md sin rensemelk for sensitive hud. Deretter bruker jeg md "skin cleansing & prepping solution" for å forberede huden på penslingen. Jeg varierer mellom to penslinger. Den ene er "salicylic peel" fra skinlabratory og den andre er "glycolic acid peel" fra skinlabratory. Etterpå bruker jeg md sine fuktighetskremer.

Dette er noe som hjelper å holde sjakk på utbruddene mine.

I forhold til mine porer så har jeg vært hos hudpleier for å sjekke ut laserbehandling og diverse hudsliping, men hun ene var heldigvis så ærlig å si at det bare ville være bortkastede penger for meg. Det eneste de mente var å gjøre med porer var å sminke de bort.

Huff. Så jeg gikk til en makeup artist for hjelp. Jeg bruker nå kun mineralsminke. Det som hjelper meg med å skjule porene under sminken er clinique pore minimizer. Den hjelper ikke på porene, men den jevner de mer ut og matter det ned noe.

Regner med du har prøvd ut det meste du også. Er glad om du gir noen tips om hva som funker for deg. Men har vel nesten gitt opp håpet jeg også.

[Lisama]

Unnskyld meg...Men har du hatt dette problemet hele livet ditt? Hvorfor i all verden kommer du ikke over det og aksepterer at ting er bare sånn? Hadde ikke orket å kaste bort 37 år på å gråte over noe sånt. Vær glad for det du har.

Du vet tydeligvis ikke hvordan det er å ha komplekser for utseende sitt. Hold tankene dine for deg selv, TS er interessert i mennesker som kan gi henne tips om huden hennes og ikke kalde kommentarer fra en som ikke klarer å se ting fra et annet perspektiv.

Det måtte bare ut.

[Gjest freak]

Jeg er nå blitt 37 år gammel, og sitter her og gråter. Huden i ansiktet mitt- det ene på kroppen som man ikke kan skjule og gjemme bort har gjennom hele livet vært et forferdelig kompleks. Det finnes ikke en eneste situasjon i livet der jeg ikke har huden min i bakhodet. Når jeg prater med folk tenker jeg alltid på hvordan lyset faller på ansiktet mitt, hvor gunstige eller ugunstige lysforhold det er. Jeg har grov hud med synlige porer, og i tillegg pigentflekker, røde flekker og behåring. En hormonell hud, altså. Som jeg har brukt titusenvis av kroner på i forbedre, med null resultat. Jeg HATER ansiktet mitt!!!!!

Jeg er i full jobb, og tvinger meg selv til å gå ut hver dag og kompensere for mitt ufyselige fjes med å være blid, hyggelig og god i jobben min. Hvis jeg smiler og sprudler legger kanskje folk mindre merke til huden min, tenker jeg. Folk er hyggelige mot meg, og jeg er overrasket over at de orker å se på meg uten å vemmes.

Og nå- i tillegg til at huden aldri blir bedre til tross for alt jeg har forsøkt, begynner alderstegnene å komme for fullt. Og jeg blir så trist fordi jeg forstår at livet har gått fra meg og jeg aldri får oppleve hvordan det er å gå ut av døren fordi jeg har lyst til å møte verden, men fordi jeg må.

Ok, når jeg leser dette ser jeg at jeg muligens overdriver hvor stygg huden min er. Den er ikke full av byller eller noe sånt. Den er bare grov og ujevn. Jeg kan ikke gå ut uten en god del dekkrem og foundation, og selv da ser jeg bare ut som en som forsøker å skjule noe. Jeg har ellers et bra utseende, men altså med denne store skavanken som ikke kan skjules. Jeg unngår mange situasjoner der jeg må være ute i dagslys pga dette. Min nye kjæreste får ikke se meg uten sminke, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan unngå å tilbringe tid med han i dagslys, men det har jeg altså hittil klart å unngå. Ikke noe godt utgansgspunkt for et forhold...

Og hva vil jeg med dette innlegget? Vet ikke helt- blåse ut litt, kanskje? Men jeg hadde også satt stor pris på råd om hva jeg kan gjøre. Antageligvis har jeg prøvd det meste fra før;-) men jeg setter stor pris på alle råd! Jeg har nå begynt på Aberela med tretinol, noe som gjør huden verre før den kanskje blir bedre. Jeg er optimistisk, men vet av erfaring at jeg kan bli skuffet igjen. Hver gang føler jeg at jeg kommer nærmere veggen, og for to uker siden åtte jeg sykemelde meg i en uke fordi jeg rett og slett ikke orket å møte verden. Og jeg som aldri er borte fra jobben! Føler jeg balanserer på kanten av stupet nå, og jeg vet rett og slett ikke hvor lenge jeg orker å holde oppe den kunstige fasaden..

Hei

Jeg har desverre ingen gode råd å komme med (overlater det til hudpleierene her) men sender deg en varm klem og håper det løser seg på best mulig måte for deg.

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg lurer først og fremst på om du har oppsøkt hudlege?

jeg kan lite om dette, men etter hva jeg kan lese så tror jeg man må foreta ganske omfattende behandlinger(ikke kremer og mirakelkosthold) for å få bedret hud som er problematisk over tid.

men jeg tenker også en annen ting, og det er at du nok har kastet mange år unødig bort på dette.

jeg har full forståelse for at du får komplekser - og at dette er alvorlig for deg, men vil du virkelig bruke ditt dyrebare liv på å tenke på hud?

du går glipp av mye i livet pga dette - og det er faktisk ikke fordi du har ufin hud. men det er fordi du selv velger å definere deg som menneske utfra en ytre målestandard.

dersom dette var meg, og jeg hadde brukt så mye av livet mitt og tiden min på en enkelt ting - så ville jeg i tillegg til fysiske behandlinger også gått til samtale for å lære å snu det tankemønsteret du har bygd deg opp over mange år.

hva skal du gjøre om ikke huden din blir nevneverdig bedre, eller om du aldri blir helt fornøyd? du ser at det er en mulighet? du må lære deg å leve med deg som du er NÅ og så får enhver forbedring være en bonus.

jeg har aldri hatt spesielt dårlig hud, men jeg må leve med fysiske deler av meg selv helsemessig som jeg ikke takler særlig bra. jeg har iallefall kommet til et punkt hvor det har påvirket så mye til tider at jeg må selv gjøre en snuoperasjon, selv om denne tilstanden alltid vil være der.

det handler mest om hvordan du vil definere deg som menneske, og hva som er de viktigste verdiene i livet ditt.

så forresten et tv-program om en lidelse hvor man overdriver sine egne "skavanker" til det ekstreme. problemet med dette var at selv om man forbedret utseendet, så forsvant ikke følelsene og selvhatet.

du bør virkelig ta et oppgjør med dette.