Kjæreste hinter om barn

[Gjest Gjest_Jente22_*]

Jeg er da 22 år gammel, og har vært sammen med kjæresten min i 9mnd.

Vi har kjent hverandre i mange år (venner siden barneskolen), men jeg føler likevel ikke at det skal ha noe å si. Vi er fremdeles i startfasen hvor alt bare er flott og romantisk, og selvom jeg egentlig har lyst på barn selv, så er ikke den tenkende delen av meg klar for det. Jeg prøver å la fornuften styre et såpass stort valg. Hvordan si dette på en fin måte som ikke vil såre? For jeg vil jo gjerne ha barn med han når tiden er inne. Mens han mener at en aldri vil være helt klar for det.

Det som er mine argumenter er rett og slett at vi er altfor nyforelsket enda, og jeg mener det er viktig å se hvordan forholdet utvikler seg når hverdagen dukker opp. Selvom vi er med hverandre konstant, og sover hos hverandre, så er vi ikke samboere før om en mnd, og vet da heller ikke hvordan vi vil fungerer sammen på den fronten. Jeg elsker han utrolig mye, og jeg vet han føler det samme for meg. Det er derfor det er så viktig for meg å fortelle dette på en slik måte at han forstår at jeg vil ha barn med han, bare ikke helt enda. Noen tips?

Dere som har tenkt å si at jeg er for ung til å få barn, kan spare dere for det. Vi er begge ferdig med bachelorgradene våre, og har ganske greit betalte jobber. I tillegg vil vi få dekket mastergradene våre (vi har uvanlige yrker, så firmaene vi jobber for er veldig opptatte av at vi skal utdanne oss videre og fortsette hos dem etter det også) av arbeidsgiver.

[Gjest Gjest]

Og med alle bachelorene og masterne dine, så greier du fortsatt ikke bare fortelle fyren at du ikke er klar for barn?

[Gjest TS]

Og med alle bachelorene og masterne dine, så greier du fortsatt ikke bare fortelle fyren at du ikke er klar for barn?

Det er så flott med folk som MÅ være spydige.

Ja tenk, jeg synes det er vanskelig å fortelle dette på en slik måte at han ikke tar det personlig. Slik jeg kjenner han, så er det mulig han tolker det som at jeg ikke vil ha barn med han.

Nevnte bare utdannelsen for å påpeke at vi faktisk har noe utdannelse, og at vi hadde klart oss økonomisk. Slik at de som svarer ikke trenger å ta dette opp som argumenter.

[Gjest Smaragd]

Det er så flott med folk som MÅ være spydige.

Ja tenk, jeg synes det er vanskelig å fortelle dette på en slik måte at han ikke tar det personlig. Slik jeg kjenner han, så er det mulig han tolker det som at jeg ikke vil ha barn med han.

Nevnte bare utdannelsen for å påpeke at vi faktisk har noe utdannelse, og at vi hadde klart oss økonomisk. Slik at de som svarer ikke trenger å ta dette opp som argumenter.

Heisann

Så flott at du velger å vere praktisk, og venter til den verste forelskelsen har lagt seg, og dere vet at det skal vere dere resten av livet

(Og til alle dere der ute som nå føler trangen til å si at "det vet man jo aldri", og at "livet er ikke så rosenrødt" - Så spar dere... De fleste andre skjønner hva jeg mener... )

Jeg synes du rett og slett skal fortelle kjæresten din at du vil dere skal vere ordentlige samboere en stund først, og så kan dere ta diskusjonen da.

Du vil at dine barn skal ha stabile foreldre, og selv om du er sikker på dere to som et par, så synes du fortsatt det er litt tidlig.

Er han voksen nok til å bli pappa - er han også så voksen at han skjønner det

Min samboer ville at vi skulle finne oss hus før vi i det hele tatt tok diskusjonen.

Han ville ikke at våre barn skulle måttte flytte fra hjem til hjem - men ha vårt eget hus som de alltid skule bo i :rødme:

Kanskje dette passer for dere også? Altså, siden du sier dere har god økonomi og sånn, så er det kanskje naturlig for dere å kjøpe noe eget?

Da har du iallfall en god grunn for å vente en stund til

Lykke til!

[Gjest _Leela_]

Jeg ville brukt som argument eller hva jeg skal kalle det at dere bør bo litt sammen først. Det kan jo være en liten overgang selv om dere nå også er sammen mye av tiden.

Er det ellers ting dere drømmer om å gjøre sammen, f.eks. reise og oppleve ting? Noen ting kan jo være greit å ha gjort før man får barn.

Og hvis dere begge driver med mastergrader så kan det jo være greit å gjøre ferdig disse også, selv om dere får betalt underveis så er det jo allikevel mye jobb med en mastergrad.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvorfor skal han ta det personlig?

Du er jo ung ? Du vil være fri uten barn?

Selv om JEG kan tenke meg barn nå og samboer ikke så blir jeg da ikke lei meg av den grunn. FOlk er forskjellige, og jeg tar det absolutt ikke personlig fordi HAN ikke er klar for det enda.

Jeez.

[Gjest megvel]

Dere har jo så god tid! Dere er begge i starten av 20-årene, under utdannelse og nyforelsket. De fleste forhold har godt av litt kjærestetid før man får barn. Så lenge man har tiden på sin side ville jeg hvertfall ventet i 3-4 år før man fikk barn sammen, og hvertfall til begge var klare. Smaragd sier mye bra i sitt innlegg :)Det gjør Leela også. Mange ting er enklere å gjøre uten barn.

Jeg tror jeg hadde gjort et poeng av at jeg ville ha kjæresten som far til mine barn. Det kan jo være det er det han egentlig er ute etter å vite?

[Gjest brutal_mann]

Du gjør som alle andre. Du sier du har sluttet på pillen og virker helt med. Mens du i hemmelighet fremdeles spiser pillen over en lav sko. Det er helt vanlig og helt akseptert. På samme vis slutter du på pillen når det å få barn passer DEG.

[Gjest Ylva Virvla]

Si at du veldig gjerne vil ha barn med ham, men at du vil vente til dere har blitt litt eldre.

Du kan jo kanskje gi ham et tidsperspektiv på når du ønsker deg barn, dersom han er interessert i det.

[lunalynx]

Det er derfor det er så viktig for meg å fortelle dette på en slik måte at han forstår at jeg vil ha barn med han, bare ikke helt enda.

Si det som det er - du vil ha barn med ham, men ikke nå.

Det enkle er ofte det beste og det bør verken være sårende eller vanskelig å forstå.

[Gjest Gjest]

Kanskje han skjønner bedre at det er han du vil ha barn med om du diskuterer detaljer ved barna med ham? Om du sier at du veldig gjerne vil ha barn med ham - om tre år ellerno - også kan dere diskutere hvor mange, hva som er passende navn, hva som er passende aldersforskjell, om dere skal ha samsoving osv. Hvis dere planlegger barna sammen, er det jo klart at dere skal ha dem sammen, selv om det blir et stykke inn i framtiden.

[Gjest TS]

Takk for gode svar! Jeg har nå snakket med kjæresten, og det gikk bedre enn forventet:) Jeg dro frem huskjøp, som en av dere foreslo, da dette også er noe jeg synes vi kan gjøre i fremtiden en gang, som jeg ikke er klar for helt enda. Dette var han enig i, og skjønte fort at hvis vi ikke er klar for å kjøpe hus sammen, så er vi hvertfall ikke klar for en livslang forpliktelse som å få barn sammen. Mannfolk altså.. Hus, som man kan selge hvis det skjærer seg, er skremmende, men barn - ja,kjør på!

Så planen er nå som følger: samboere ett år (leie),deretter kjøpe hus sammen, og et halvt år etter det skal vi begynne å prøve:) Det kan jo ta litt tid før en blir gravid, og så skal en vente 9mnd på et sjarmtroll, og vips er det gått 3år. Tror vi begge syns det er fint å ha en plan hvertfall.

brutal_mann: stakkars deg, hvis det er det inntrykket du har av damer.

[Gjest XXena]

Jeg synes at du skal forklare enkelt og greit det du skriver i åpningsinnlegget. Bare det at du ønsker å vente, burde være grunn nok, spør du meg.