prøve å redde forholdet eller gi opp?

[Gjest Gjest_usikker_*]

Er kommet i en lei situasjon.. Jeg er 28, vært samboer i 7 år - gift i 5. Vi har to flotte gutter på 3 og 5 år sammen.

De siste årene, etter den minste gutten ble født føler jeg at forholdet har seilt sin egen sjø... Vi prater ikke mye sammen, gjør aldri noe sammen. Om kveldene sitter vi i hver vår sofa!! og ser på tv, er på nettet med laptopen.. Sexlivet er omtrent ikke eksisterende.

Forrige helg var barna på overnatting hos min søster fra fredag til søndag! Vi hadde en hel helg bare for oss selv...

Jeg håpet på at vi kunne kose oss litt denne helgen, men alt blir så rart og "stivt" når barna ikke er til stede.. Vi har ikke noe å snakke om bortsett fra barna og jobbting. Og vi sa nesten ingenting til hverandre heller denne helgen. Han starter aldri en samtale, med mindre det noe praktisk alla - når skal vi spise osv...

Jeg føler at vi ikke fungerer sammen lenger, vi er ikke der hvor vi en gang var - og veien tilbake er så fryktelig lang at jeg ikke vet om jeg orker å begynne å gå i den retningen en gang.

Noen flere som har det slik, eller har hatt det slik.. Hva må til for at ting skal bli bra igjen?

Jeg orker ikke ha det slik lengre, samtidig som skilsmisse er skremmende og fryktelig trist.

[Gjest Gjest]

Foreslår at du skal si akk hva du føler til mannen din.

Spørre om hva han vil, skal dere kjempe sammen eller bare gi opp.

lykke til

[Gjest ts]

Foreslår at du skal si akk hva du føler til mannen din.

Spørre om hva han vil, skal dere kjempe sammen eller bare gi opp.

lykke til

Vi snakket litt om det i går kveld. Han ser ikke at vi har et så stort problem. Han sier han elsker meg minst like mye nå som da vi ble sammen. (Vi har også hatt denne samtalen tidligere, da problemene har vært her i 3 år i større eller mindre grad..)

Men det hjelper ikke meg å bli elsket, når det ikke vises

Jeg er ikke spesielt kravstor, jeg vil ikke at han skal kjøpe blomster, konfekt og smykker til meg annenhver uke for å være romantisk.. Det holder at han sitter sammen med meg og holder rundt meg, og faktisk har så lyst til å være sammen med meg at alt annet bare må vente.... Jeg er av den oppfatningen at man ikke må svare selv om mobilen ringer, eller sjekke meldingene man får med engang... Noen ganger kan man være opptatt...

Men slik er det ikke hos oss. Da vi skulle ha sex for noen uker siden ringte mobilen - og han svarte!!!!!!!! Jeg bare gikk i dusjen jeg og kledde på meg (dette var en morgen). Reiste ut før han var ferdig i mobilen. Dette var en helg barna var borte...

Jeg er bare så frustrert og lei om dagen.....

[Gjest Heidie]

Jeg er bare 22 år, og er ikke gift enda (gifter meg om en månede), så er kanskje ikke så veldig "kvalifisert" til å svare deg, men når jeg leser det du skriver så tenker jeg med en gang at vi har det faktisk litt sånn vi også, selv om vi ikke bor sammen eller har barn sammen. Han sier at han elsker meg, men jeg syns ikke det er godt nok, fordi han viser det jo ikke! Og jeg sier at jeg elsker han, men han synes ikke det er godt nok, for jeg viser det ikke!

Men jeg syns at jeg viser det hele tiden, og han synes han viser det hele tiden. Jeg kjøper små gaver til han og skriver søte post-its og lager muffins til han for å vise at jeg elsker han, fordi det er det jeg vil at HAN SKAL GJØRE.

Han koser og klemmer og masserer meg og vil kose, nesten sånn at jeg syns det blir litt masete, fordi det er det han vil at JEG SKAL GJØRE for han..

Det som hjalp oss veldig var å lese boken "Kjærlighetens 5 språk". Den handler om nettopp dette. At vi har forskjellige måter å føle at vi blir elsket på. Anbefaler egentlig alle i parforhold å lese den

[Gjest Purple Haze]

Vi snakket litt om det i går kveld. Han ser ikke at vi har et så stort problem. Han sier han elsker meg minst like mye nå som da vi ble sammen. (Vi har også hatt denne samtalen tidligere, da problemene har vært her i 3 år i større eller mindre grad..)

Men det hjelper ikke meg å bli elsket, når det ikke vises

Jeg er ikke spesielt kravstor, jeg vil ikke at han skal kjøpe blomster, konfekt og smykker til meg annenhver uke for å være romantisk.. Det holder at han sitter sammen med meg og holder rundt meg, og faktisk har så lyst til å være sammen med meg at alt annet bare må vente.... Jeg er av den oppfatningen at man ikke må svare selv om mobilen ringer, eller sjekke meldingene man får med engang... Noen ganger kan man være opptatt...

Men slik er det ikke hos oss. Da vi skulle ha sex for noen uker siden ringte mobilen - og han svarte!!!!!!!! Jeg bare gikk i dusjen jeg og kledde på meg (dette var en morgen). Reiste ut før han var ferdig i mobilen. Dette var en helg barna var borte...

Jeg er bare så frustrert og lei om dagen.....

Mange menn er fornøyd med forholdet og tilværelsen når alt er greit og ting bare flyter avgårde. Så lenge det ikke er de store konfliktene og mye drama, er de fornøyd med lite.

Jeg skjønner deg veldig godt, for jeg har selv levd med en slik mann, og det tok omtrent knekken på meg. Vi prøvde absolutt alt for å få det til å fungere, men det nyttet bare ikke.

Han hadde ikke mer i seg, og jeg klarte ikke leve med så lite.

Har dere prøvd parterapi? Det kan muligens hjelpe.

[Gjest ts]

Mange menn er fornøyd med forholdet og tilværelsen når alt er greit og ting bare flyter avgårde. Så lenge det ikke er de store konfliktene og mye drama, er de fornøyd med lite.

Jeg skjønner deg veldig godt, for jeg har selv levd med en slik mann, og det tok omtrent knekken på meg. Vi prøvde absolutt alt for å få det til å fungere, men det nyttet bare ikke.

Han hadde ikke mer i seg, og jeg klarte ikke leve med så lite.

Har dere prøvd parterapi? Det kan muligens hjelpe.

Vi har ikke prøvd parterapi, men ser på det som noe vi snart må gjøre før det går for langt....

Har jo lyst til å redde forholdet, bare tanken på å ikke se barna mine hver dag er igrunn ganske trist...

Det er vel gjennom familievern kontoret man får parterapi? Har de åpent på kveldstid også, eller er det bare samtaler på dagen?

Har man i såfall rett på fri fra jobb? Vi har begge vanlige 9-16 jobber...

[Gjest Purple Haze]

Vi har ikke prøvd parterapi, men ser på det som noe vi snart må gjøre før det går for langt....

Har jo lyst til å redde forholdet, bare tanken på å ikke se barna mine hver dag er igrunn ganske trist...

Det er vel gjennom familievern kontoret man får parterapi? Har de åpent på kveldstid også, eller er det bare samtaler på dagen?

Har man i såfall rett på fri fra jobb? Vi har begge vanlige 9-16 jobber...

En bør snu alle steiner før man gir opp. Og parterapi kan hjelpe. Familievernkontorene gir slike tjenester. Om de har åpent kun på dagtid, vet jeg ikke. Rett på fri fra jobb kan jeg ikke svare på. Man kan jo prøve å få samtalen lagt til slutten av arbeidsdagen, og avspasere litt da.

[Gjest brutal_mann]

Tja... Du kan jo alltids sra avgårde til samlivsrådgivning. Informer fyren, i motsetning til hva kvinner pleier å gjøre, om at du sliter og ikke minst HVORFOR du sliter. Klarer du ikke det så flytt ut.

[Gjest MikeWaters]

Tja... Du kan jo alltids sra avgårde til samlivsrådgivning. Informer fyren, i motsetning til hva kvinner pleier å gjøre, om at du sliter og ikke minst HVORFOR du sliter. Klarer du ikke det så flytt ut.

Enig med Brutal mann, si det med spade. Hjelper ikke det, finn deg noen andre å leve med, for dette blir bare værre med tid.

[Gjest Gjest]

Skilsmisse er en veldig stor risiko for at barn får emosjoenlle problemer og atferdsproblemer. Skilsmisse er altså en stor belastning for barn og man har sett at mange av disse barna ender opp med å få store senvirkninger av dette.

Dette betyr at man som forelder har ansvar for å forsøke absoludt alt før man ender med skilsmisse. Jeg mener at forholdet skal være ganske uutholdelig før man velger å gå, fordi det er veldig egoistisk å sette seg selv over barnas beste. Barnas beste er at foreldrene er sammen så sannt det ikke er mye utroskap, vold, alkoholmissbruk eller ekstreme grader av krangling inne i bildet.

Referaser for dette finner man mye om hvis man søker på nett. Det er nylig kommet ut en doktorgradsavhanglign som dokumenterer dette.

Kan du utsette barna dine for denne risikoen for skjevutvikling uten at du vet at du har forsøkt ALT og at det ikke finnes en annen utvei? Du har valgt å få barn, og da må du også ta ansvaret som følger med dette nemlig å gi barna en god familie og oppvekst. Mannen din elsker deg, men skjønner ikke prolemet. Det er et godt utgangspunkt for at dere kan få hjelp.

Jeg vet at mange er uenige i det jeg nå sier. La oss ikke ende opp med å bruke tråden til å diskutere akkurat det. Det finnes masse dokumentasjon om dette på nett, og de som jobber innen familierådgiving og andre instanser hvor barns problemer blir adressert så erfarer man at i rundt 80% av tilfellene hvor barna har vansker så er foreldrene skillt.

Jeg sier ikke at du ikke skal gå, men jeg sier at du skal være villig til å svelge en del kameler og kjempe til det ytterste for å få forholdet til å fungere. Er ditt behov for et lykkelig ekteskap (og ikke et ok fungerende ekteskap som dere mye sannsynlig er i stand til å få til med hjelp) mer verdt en dine barns rett itl å ha en familie og en lykkelig barndom?

[Gjest brutal_mann]

Dette betyr at man som forelder har ansvar for å forsøke absoludt alt før man ender med skilsmisse. Jeg mener at forholdet skal være ganske uutholdelig før man velger å gå, fordi det er veldig egoistisk å sette seg selv over barnas beste.

Barnas beste! Det er riktig. Men ikke tror at vold, alkohol og krangling er det eneste som utløser "barnas beste". 28 år som varierende grad av barn i en familie der alle barna lurte i mer eller mindre alle år på hvorfor foreldrene i det hele tatt var gift. Et ekteskap uten lidenskap, kommunikasjon og kjærlighet er ikke verdt noen ting som helst. Ei heller om det er barn der. Barn trenger foreldre som lever i en verden der de, som foreldre, fremdeles får puste.

[Gjest ts]

Vi brukte store deler av natten til å prate...

Han vil ikke at vi skal flyte fra hverandre og er villig til å prøve å forandre seg slik at forholdet vil fungere bedre..

Vi har bestemt oss for å avtale tid med familievern kontoret og høre om muligheter for samtale....

Jeg er klar over at det beste for barna er at mor og far bor sammen når det er mulig.. Men jeg synes ikke det er riktig å fortsette å bo sammen slik som ting er nå - hvis det ikke bedrer seg...

Det er ingen vold, alkoholmisbruk, krangling eller utroskap i bildet.. Men jeg har det ikke bra! Ja man skal sette barna foran seg selv osv, men jeg føler ting har gått så langt at jeg snart ikke orker å leve mer hvis ting skal fortsette i samme retning... Og blir ting ikke bedre så tror jeg faktisk at barna har det bedre av at vi flytter fra hverandre og at de får igjen en mor som har det bra og har overskudd til å ta seg av dem på en helt annen måte...

Men først samtale terapi, så får vi se hvordan tingene utvikler seg...

[Gjest Purple Haze]

Tror det er viktig å huske på at barna har det bra når foreldrene har det bra, selv om det betyr å ikke bo sammen.

Lykke til med samtaleterapi

[Gjest ts]

Tror det er viktig å huske på at barna har det bra når foreldrene har det bra, selv om det betyr å ikke bo sammen.

Lykke til med samtaleterapi

Jeg skal prøve å huske på det hvis det skulle gå den veien...

Skal ta kontakt med familievernkontoret i morgen, er spent på om det er lang ventetid for sånne samtaler...

Vi burde vel egentlig ha ringt for lenge siden... Føler at vi virkelig trenger hjelp NÅ..

[Sissan]

Dere har jo allerede åpnet litt kommunikasjon, og blitt enige om at dere ønsker å redde forholdet. Frem til dere får terapitime, bør dere fortsette å snakke om det som er viktig for dere. Vi går altfor fort i fella med at det eneste vi snakker om er planlegging tror jeg - hvem skal kjøre hvilket barn hvor og når. Og så er vi så slitne at utover det vil vi bare slappe av.

Vi har i perioder hatt glede av å gå tur sammen. Det er lettere å snakke når man går tur syns jeg - man har ingen TV/radio/andre medier som tar oppmerksomheten, og man kan si ting som er vanskelige uten å måtte se samtalepartneren dypt inn i øynene hele tiden. Det er kanskje ikke så enkelt for dere å få til slike turer når dere har barn, men det er verdt et forsøk.

Syns dere tar viktige skritt raskt nå - masse lykke til.

[Gjest ts]

Nå er ting bare blitt "værre".. Vi har snakket en del sammen, og at jeg føler at forholdet vårt er blitt borte oppi alt familielivet..

Det er blitt bestilt time til samtale hos familievernkontoret, men det var nesten 1,5 mnd vente tid!!!

Nå føler jeg at jeg ikke har lyst til å være hjemme når samboer er hjemme, har ikke lyst til å ligge ved siden av han om nettene..

Mine følelser bare de siste dagene har endret seg drastisk... Jeg vil egentlig være alene.... ¨

Hvis dette er blitt så vanskelig alt nå, lurer jeg på hvordan det står til når vi kommer oss på familievernkontoret......

Gruer meg...

[peanut_juice]

Dette er hvorfor jeg mener man ikke burde gifte seg så tidlig, og hvertfall ikke få barn med en før man er hvertfall over 26.

[Gjest MikeWaters]

Nå er ting bare blitt "værre".. Vi har snakket en del sammen, og at jeg føler at forholdet vårt er blitt borte oppi alt familielivet..

Det er blitt bestilt time til samtale hos familievernkontoret, men det var nesten 1,5 mnd vente tid!!!

Nå føler jeg at jeg ikke har lyst til å være hjemme når samboer er hjemme, har ikke lyst til å ligge ved siden av han om nettene..

Mine følelser bare de siste dagene har endret seg drastisk... Jeg vil egentlig være alene.... ¨

Hvis dette er blitt så vanskelig alt nå, lurer jeg på hvordan det står til når vi kommer oss på familievernkontoret......

Gruer meg...

Det kommer ikke til å ordne seg av seg selv, og det komer til å kreve litt jobbing av dere begge. Er du innstillt på å få dette på beina igjen så holder du avtalen med familiekontoret. Hvis nei, så lar du det ri over jula for barnas skyld og så tar det er en prat om hvordan dere best kan løse det å gå fra hverandre.

[I Grosny]

Min feilsøking utifra debatten.

1. Skjermene (TV, Data) er dine største rivaler.

2. Mannen din har ikke gode nok rutiner på å bruke lydløsknappen på mobilen.

3. Dere har for få felles interesser, for lite å snakke om.

Problem nr 1 kan løses hvis dere blir enige om at det er et problem og går med på å begrense skjermtiden.

Problem nr 2 kan løses, hvis din mann går med på det. Det kan også være en god regel å ha telefonen på lydløs etter klokka 20.30. Det er jo bare å sjekke den for å se om noen har ringt, og ringe tilbake.

Problem nr. 3. Har mannen din noen interesser i det hele tatt? Kan du bli med han på noen av de?

Dere kan gå på kino, teater, utstillinger, strippeklubb, håndballkamp, bytur museum- hva som helst - bare oppleve ting sammen - ting som gir dere noe å snakke om. Dere trenger faktisk å trene på å snakke litt. Gjør det gjerne i senga, med mobilen på lydløs. Begynn med lite prat, og øk på etter hvert som dere blir bedre trent.

Endret 24. november 2009 av I Grosny

[I Grosny]

Slettet - lagt in dobbelt

Endret 24. november 2009 av I Grosny