Mobbing

[Gjest Gjest_jente20_*]

Jeg vet ikke om dette er riktig plass å skrive dette da, men jeg har tenkt litt, og føler at jeg må få ut dette.

jeg ble mobbet hver dag i 8 år, fra ca. 5 klasse til 2. klasse på videregående, fra guttene var det stygge kommentarer, og bemerkninger til meg, og fra jentene var det utfrysning, overseeing og stygge blikk. Det var ikke noe slåing og sånn da, så det var kansje ikke så ille som mange andre har hatt det, men det var hver dag... Men jeg fortalte dette aldrig til noen, alle venninnene mine gikk i andre klasser, og de så bare en liten del av mobbingen (mesteparten av mobbingen foregikk i timene på skolen). Og jeg har aldrig sagt det til venner eller til familien min. Og jeg har nå skikkelig problemer med å åpne meg... om alt, klarer ikke fortelle noe om meg selv, og klarer ikke å utrykke følelsene mine, klarer ikke å si til noen at jeg er glad i de, har tenkt litt på om dette er på grunn av mobbingen?...

I tillegg så fikk jeg veldig dårlig selvtilitt på slutten av barneskolen fordi læreren min der kritiserte meg veldig mye, feks, sa han at jeg hadde alt for få venner (syns ikke det selv, og det var ikke kjekt å høre), at jeg aldrig kom til å klare ungdomskolen, og hvertfall ikke videregående osv. Det har jeg heller aldrig sagt til noen.

beklager at jeg skriver det her, trengte bare å få det ut, vet at det kansje ikke høres så ille ut, og det er nok mange som har opplevd mye værre ting... men kansje denne tråden blir slettet, jeg hadde jo ikke akkurat noe konkret spørsmål, måtte bare lufte tankene litt...

Hilsen jente 20

[Gjest Gjest]

Og jeg har nå skikkelig problemer med å åpne meg... om alt, klarer ikke fortelle noe om meg selv, og klarer ikke å utrykke følelsene mine, klarer ikke å si til noen at jeg er glad i de, har tenkt litt på om dette er på grunn av mobbingen?...

Såklart dette kan komme av mobbingen!

Men det er en ting jeg har lært meg opp gjennom mange år.

Ting starter ofte av en grunn, men fortsetter av en annen.

Slik jeg tror det kan være, er at du lot være å fortelle om følelsene dine da du var yngre (på grunn av mobbingen) fordi du var redd for å bli avvist, redd for at problemet skulle bli bagatellisert (slik du selv bagatelliserte det du har opplevd i innlegget ditt) og kanskje også redd for å få bekreftet dine tanker om deg selv ("når så mange sier at jeg er dum, så må det jo være noe i det...?")

Men at du har fortsatt med det samme i årene etterpå, selv når du ikke blir mobbet lenger, kan nok være fordi det blir på en måte bekvemt å slippe å "rote i fortiden".

Slik det er nå, har mobberne fremdeles makt over deg og livet ditt.

De kontrollerer deg på den måten at du fremdeles er redd for å være sårbar overfor de du er glad i.

Det kan være smertefullt å gjenoppleve fortiden, men det er ofte nødvendig for å gjøre endringer.

Slik det er nå, slipper du å gi av deg selv, du slipper risikoen du alltid møter ved å vise deg sårbar, det kan være bekvemt og trygt, men for å komme deg videre kan det være nødvendig å ta et oppgjør med fortiden.