les om livet mitt, har jeg grunn til å sørge

[Gjest Anonymous]

Jeg vokste opp med en far som drakk mye, alkoholiker vil jeg kalle han,,Jeg var alltid pappas lille jente. Helt til min mor fortalte meg om hvordan han egentlig var. Jeg var da 7 og hadde gått ijennom en operasjon...helt siden da planla jeg stadig hvordan jeg skulle følge etter pappa, så jeg kunne se hva han drev med.....

pappa var alltid voldelig, og det å slå som straff så jeg på som vanlig.Vi fikke bare lov å lege ved hagen, og en gang fant han oss langt borte og låste oss i boden....han slo oss hele livet...Andre så alltid på pappa som den snilleste i hele verden, hans stilte alltid opp for andre....

Fra jeg var syv drømte jeg alltid om å rømme...mamma tok oss bort fra han med vi kom tilbake, flere ganger slo han mamma blå, og jeg prøvde å hjelpe til, da ble jeg slått også...nå er jge tenåring og pappa slår fortsatt, kankjse jeg ber om det fordi jeg altid starter en krangel når han kommer hjem full, noen ganger kommer han ikke hjem før nete dag, han bruker mye penger på seg selv også....

jeg har ikke et sosialt liv utenom skolen, der er jeg den glade komikeren som får alle ti å le, hjemme derimot gråter jeg for meg selv....Er kanskje heldig i og med at jeg har klart å fokusere på skole, er en av de"beste" i klassen...Ingen vet hvordan jeg har det....

Mine søsken lider av sykdom så de er ikke helt klare til å forstå hvordan vi har det....

Samtidig som jeg er så lei meg,,, tenker jeg ofte på hvordan de fattige barna har det, jenter som må slege seg for å ha nok mat for å leve, de som blir voldtatt, handikapede i u-land, dermed har jeg det ikke det så værst allikevel...Det kommer dager hvor jeg bare vil dø, har planlagt det flere ganger, bedt pappa drepe meg i tillegg,

Jeg kan ikke bryte med familien, noen dager har vi det fint, og vi drar på ferier som alle andre.....

Har flere historier som ikke er så gode , men kan ikke ramse opp all elendigheeten..

kan dere skrive til meg, har ge grun til å være lei meg??

[Usikker]

Ja - du har grunn til å være lei deg!

Dere trenger hjelp - hele familien. Det du og dine søsken utsettes for er jo overgrep jo!

Finnes det en helsesøster/skolelege på skolen der du går. Jeg synes du skal ta en prat med vedkommende. Du kan også søke hjelp hos din lege......... Disse profesjonelle folka har også en kunnskap om hvor dere kan få hjelp - hva som bør gjøres først osv.

Her har du også noen nettsider du kan besøke:

http://www.unghelse.no/linker/06_linker/re...resultat_ht.tpl

Du bør søke hjelp - ikke bare for din egen skyld, men for hele familiens skyld.

Ønsker deg lykke til. Synes det er fint du snakker om det som skjer - du viser tiltak/initiativ for å kunne gjøre noe. Flott - stå på!

Varm klem fra Usikker 8)

[snuppedilla]

Kjære deg:) Jeg er imponert over hvordan du har taklet dette til nå.

Og du har grunn god nok til å gråte og sørge over ditt liv... Du har det helt jævlig ilag med familien din. og dere alle trenger hjelp av den riktige sorten.. Legg vekk tanken om at det finnes andre som har det enda verre... det gjør nok det, men hva hjelper det deg i ditt liv? Du har dt verre enn mange endre også faktisk.. jeg kjenner meg så godt i tankene dine.. en del av opplevelsene dine er lik mine.. og jeg har lært endelig, nå er jeg voksen, at jeg må slutte å tenke at andre har det verre og derfor må jeg bare holde hodet oppe... men det nytter ikke å stenge alt sinnet alle tårene og alt vondt inni seg på den måten.. kroppen kommer etterhvert som du blir eldre til gi deg signaler om at nå er begeret fullt... Derfor kjære deg: ta et stort og vankelig og modig skritt... gå til noen du vet kan hjelpe og åpne ditt hjerte...la ikke kjærligheten eller den dårlig samvittigheten til din far, hindre deg.. det er ikke din plikt å hjelpe han... han er voksen og må selv ta ansvar.. om du er så modig som jeg har inntrykk av i ditt brev så ta skrittet.. du vil oppleve mye smerte og vondt pga det som skjer.. men det vonde og et sammenbrudd vil komme før eller siden..

du skulle bare vist du hvor mye din kropp og din sjel bærer av smerte som må snart få komme ut før du kan få det godt og slappe av...

så værsåsnill og snakk med noen som kan gripe inn og hjelpe, de finnes der rundt deg... Det gjør vondt å lese ditt brev og jeg får lyst til å være der for deg og stille opp for dere...

Lykketil!!! Og husk du er sterk:)

[Gjest Vanessa]

SELVFØLGELIG har du grunn til å være lei deg - dette du forteller er rett og slett grusomt.

Jeg har selv opplevd veldig mye vondt, og prøvde bare å stenge det inne. Jeg var for flau til å be om hjelp, og nå innser jeg at det hadde jeg ingen verdens grunn til å være! Jeg hadde aldri gjort noe galt, det kan jeg ikke tenke meg at du heller har. Jeg vet hva det er å bli slått til man mister all trygghet og glede i hverdagen, jeg vet hva det er å være konstant på vakt, og jeg vet hvor mye krefter det tar å skjule mishandling, det være seg fysisk eller psykisk. Begge deler er like ille.

Jeg håper virkelig du greier å søke hjelp og fortelle ærlig om hvordan du har det. Det er tøft i starten, ofte vil man bare fortrenge slike ting og aldri mer snakke om det. Du sier du ikke kan ramse opp all elendigheten. Jeg tror faktisk det er akkurat det du bør gjøre. Og tenk aldri at du har gjort noe galt, du er fullstendig uskyldig og kan gå med hevet hode.

Angående det med at andre sikkert har det verre: Det hjelper ikke deg, det bedrer ikke din situasjon! Vær så snill, søk hjelp. Det kommer til å hjelpe...

[Gjest gjest1]

Som de andre her sier: Ja, du har grunn til å være lei deg, sint, ha det vondt, skrike og hyle! Alle har det, når det kommer til grunnene til at man vil det.

Du har opplevd mye vondt, men det nytter ikke å bagatellisere problemene dine ved å tenke over andre som har det "verre"! Om du har det vondt, har du det - det er dine tanker, dine følelser og dine opplevelser. Ingen skal fortelle deg hvordan du skal være.

Har opplevd en del ting selv, men ingen far som var alkoholiker. Der var jeg heldig. Men uansett hva slags bakgrunn man har eller hva man har vært igjennom, er det mulig å få hjelp til å snakke om det. Det hjelper å ha noen å betro seg til, blir hørt og forstått.

Du skriver at ingen vet hvordan du har det, men kanskje noen vet likevel? De bare tør ikke å si noe. Finn en du stoler på først og fremst. Snakk med en på skolen, moren din - skaff deg hjelp. Som en av de andre her sa, det blir ikke bare hjelp for deg, men også for resten av familien.

Ta vare på deg selv, og husk at det alltid fines noen som vil lytte til deg og høre på de tankene du har. Bruk det!

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svar. Setter stor pris på det.

Det er nk vanskelig for dere å forstå, men jeg kan ikke gjøre no med saken. Pappa har i hvertfall sluttet å drikke, forløpig.

Dette er ikke lett å leve slik, men nå har jeg funnet ut at gutten jeg er forelsket i, også ble misshandlet av sin far. Denne er personen femstår som tøff og frastøtende, men noe inni meg sa at han ikke hadde en god oppvekst. Kanskje man lettere ser tristhet i øyne til andre når enn går igjennom det selv. Vedkommende har ikke sagt det til meg, selv noe inni meg sa at det var no mer til han. Fikk bekreftet det av en annen. Før jeg visste det var det noe inni meg som sa at jeg ville fortelle denne personen alt, prate om all elendigheten. Så viser det seg at han også har gått i gjennom noe av det samme.

Men jeg kan jo ikke si at jeg vet, og jeg kan ikke bare storme ut med min livshistorie, vi har ikke så god kontakt. Tror han har kommet over sin barndom, for det skjer ikke lenger, men her gjør det det....

FInnes det en hjemmeside for barn med vold i familien?

Hilsen meg

[Gjest Hope -ikke pålogget]

Jeg har funnet en link du kan se på - om du vil se på mer spesifik vold i hjemmet, søker du på det.

Lykke til!

http://www.redcross.no/article.asp?Style=s...er_stopp_volden

Klem fra ikke innlogget Hope

[Gjest Hope - ikke pålogget]

Fant en annen side som virker mer relevant for deg:

http://www.noabuse.no/avis/vo/arkiv19.html

Håper noe kan hjelpe deg i hvert fall!

Hope

[Gjest Anonymous]

Slettet.

Har ikke noe med denne tråden å gjøre!

Usikker

(moderator)