Mor/mormor som syter om dårlig råd

[Gjest Gjest]

Jeg legger denne på familie, da det dreier seg om familie mer en økonomi. Sansynligvis blir innlegget litt lang, men håper jeg får lov å blåse ut litt og motta innspill med takk.

Moren min er godt voksen, førtidspensjonist og har de siste par årene begynte å klage, syte og dramatisere voldsomt over økonomien sin. Far sier ingenting. Han klarer seg fint syns han og er en rolig og sindig kar jeg respekterer veldig høyt. Mamma derimot... En hver samtale blir dreid mot hennes "fattigdom" og hvor vanskelig de har det. Dette påpeker hun også stadig til barnebarna - "nei du vet, mormor er fattig hun..." osv osv. Storøyde barnebarn (også mine nieser og nevøer) kommer hjem og forteller om at mormor er så fattig, ikke kan være med på ting, kansje må selge huset osv. De minste skjønner lite, de større klarer å sile litt, men den store gruppen fra 5-12 år er forundret og bekymret på hennes vegne. Selv kjenner jeg at jeg blir forbanna. Hun/de har riktignok ikke flust med penger, men har nok til det de vil. Hun drar f.eks. til fødebyen sin minst en gang pr. mnd og besøker venner og familie. Da bor hun der gjerne en uke, spiser en del ute, shopper (hun elsker å gå i butikker). Jeg kan ikke fortelle for mye her inne, men som sagt, hun har penger mer enn nok til det hun vil. (Bl.a. pynt. Spesielt engeler og julepynt. Hun har kasse på kasse med julepynt og kan f.eks. glatt bestille en spesiallaget nisse til 1200 kr). Hun kan sitte å klage over at det er så dyrt med ved og strøm, men er så fattig at hun ikke kan oppgradere huset eller gjøre noe for å modernisere det, når vi barna vet at hun nettopp mottok en etterutbetaling på 25.000 kr og både min mann og en kompis tilbød seg å kjøpe og innstsallere en varmepumpe til dem for å gjøre innetempen mer komfortabel og redusere strømutgiftene. Men nei da...

Jeg har prøvd med positive innspill hele tiden. Si til henne at vi har det så godt alle. Vi har mat på bordet, greie hus å leve i, anledning til å spandere kino på ungene og invitere venner på middag. At vi må tenke på dem som faktisk virkelig sliter og hvordan de må føle det når de vet at de har barn å forsørge men ikke kan kjøpe en eneste julegave eller bursdagsgave, de som faktisk må gå å hente julematen på frelsesarmeen eller må sende barnet sitt på skolen uten sykkel på sykkeldagen... Men det ser ikke ut til å gå inn. Til slutt viste jeg henne at hun og far har 10.000 kr mer netto enn min mann og meg med ganske mange barn og forsørge, og at de også har tilsvarende mindre gjeld enn oss som er forholdsvis nyetablerte. Men sytet fortsetter. Jeg/vi har virkelig trang økonomi, men jeg vil ikke gjøre dette til en sak om oss. Jeg vil at HUN skal se at hun har det ok, og ikke minst SLUTTE Å INVOLVERE BARNEBARNA I HENNES FORSKRUDDE FATTIGLEMIDÈ!!! De har ingenting med å involveres i voksenting uansett. Nå skal vi tilbringe en (delvis tvungen) weekend sammen og jeg er redd jeg kommer til å eksplodere i.l.a. den tiden om hun begynner igjen. Vi har ikke vært så tett sammen på lenge og dette snakket hennes blir bare verre og verre. Kjenner jeg får adrenalin i 100 av å skrive dette så tenk dere om det blir en konfrontasjon... Noen som har noen gode råd?

[Gjest WildRider]

Ikke annet enn at du setter deg ned og snakker skikkelig med henne.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Kan du ikke bare si det til henne? At hun har mye bedre råd enn dere, så dere er ikke interessert i å høre om hvor "fattig" hun er. At hun har ingenting med å fortelle barnebarna om dette, da dette er et voksentema og de blir ubegrunnet bekymret. At hun får finne seg noen andre å klage til.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke bare si det til henne? At hun har mye bedre råd enn dere, så dere er ikke interessert i å høre om hvor "fattig" hun er. At hun har ingenting med å fortelle barnebarna om dette, da dette er et voksentema og de blir ubegrunnet bekymret. At hun får finne seg noen andre å klage til.

Det er det jeg har lyst til. Har prøvd noe lignende før, men det falt ikke i særlig god jord. Det ble gråt og tenners gnissel, hjerteklapp og dårlig helse (hun ble "psyk") og svært vanskelige familieforhold i mange uker etterpå Derfor trår jeg litt mer varsomt og prøver med positive innspill hele tiden og forteller henne klart hvor mange det er som har det myyyyye vanskeligere enn oss. Noen ganger er jeg litt mer skarp og sier at vi har ingenting å klage over, men går det inn... Kansje resten av den dagen, men så er det på`n igjen...

[Harlekin]

Det høres ut som om hun trives i "offerrollen", så det skal vel litt til for å endre det. Du har jo allerede sagt din mening til henne i klartekst, så jeg vet ikke helt hva mer du kan gjøre. Kan din far snakke med henne kanskje?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er det jeg har lyst til. Har prøvd noe lignende før, men det falt ikke i særlig god jord. Det ble gråt og tenners gnissel, hjerteklapp og dårlig helse (hun ble "psyk") og svært vanskelige familieforhold i mange uker etterpå Derfor trår jeg litt mer varsomt og prøver med positive innspill hele tiden og forteller henne klart hvor mange det er som har det myyyyye vanskeligere enn oss. Noen ganger er jeg litt mer skarp og sier at vi har ingenting å klage over, men går det inn... Kansje resten av den dagen, men så er det på`n igjen...

Sånne folk (ja, jeg vet det moren din, men likevel) nytter det ikke å diskutere med. "Gråt og tenners gnissel, hjerteklapp og dårlig helse": Hun vet tydeligvis å spille for galleri. Det er bare en ting å gjøre: Gi noe som varer evig, gi faen.

Hold deg unna all kontakt med henne over en periode, og sørg for å holde barna dine borte også: De skal ikke bli tutet ørene fulle om "stakkars fattige mormor".

[Gjest Gjest]

Kan du ikke få faren din med på laget da? Få han til å støtte deg i at de faktisk har det helt greit. Eller en han såpass tøffel at han ikke tør for husefredens skyld siden hun spiller offer?

[Gjest Wolfmoon]

Nå har ikke jeg erfaring med noen som gir seg selv offerrolle pga økonomi, men jeg har ei i familien som gjør omtrent det samme som din mor med all sykdommen sin (som hun ikke har). Alle er lei, men ingen klarer å få henne til å forandre seg.

Min teknikk for å løse det er å ikke gi henne noe svar så lenge hun snakker om sykdommene sine (som hun altså ikke har). Jeg gir ingen respons på akkurat det temaet. Når hun har snakket ferdig, så begynner jeg istedet å snakke om noe helt annet. Det kan høres brutalt ut ja, men situasjonen har etterhvert blitt bedre.

[Jade]

Storøyde barnebarn (også mine nieser og nevøer) kommer hjem og forteller om at mormor er så fattig, ikke kan være med på ting, kansje må selge huset osv. De minste skjønner lite, de større klarer å sile litt, men den store gruppen fra 5-12 år er forundret og bekymret på hennes vegne.

Si til barna at "Nå tuller bestemor godt. Hun har jo masse penger hun!". Litt bedre enn å kalle henne for løgner, og også bedre enn at ungene går rundt og er bekymret på bestemorens vegne uten grunn.

Jeg ville forresten sagt til henne at hun måtte slutte med å lyge til barnebarna, og hvis hun har problemer med å få pengene til å strekke til, så er det bare å prioritere dem annerledes.

[Gjest Supermimz]

Det er ikke lett for gammeltfolk å forandre seg. De er gjerne litt surrete i tillegg, og går så lett i gamle baner, selv etter en prat.

Kansje det vil hjelpe å stadig være i nærheten når barna er rundt henne, og forandre samtaleemnet så snart hun kommer inn på fattigtemaet, eller kommentere noe ledig og spøkende slik at barna ikke tar det hele så alvorlig. ("Men den fine nye nissen var flott da, er den spesial-lagd?" ol)

Kansje du også kan fortelle barna at bestemor egentlig ikke er fattig, men at gammeltfolk sier litt tullete ting til tider fordi de glemmer så lett. Kansje peke ut fine nye nisser og andre ting slik at barna kan se at hun har råd til å kjøpe dyre saker. Lykke til;)

[Gjest Gjest]

Du må tåle litt tårer og skuespill om du vil det skal slutte. Si rett ut til henne hva du mener. Ikke dropp hint om sultne barn i afrika o.l. Si det som det er: Nei, du er ikke fattig. Du har masse penger til shopping, reiser og utespising. Du har mer penger enn oss. Så slutt å syte.

Fortell henne hvordan barnebarna reagerer, og at det er uakseptabelt at hun holder på slik. Hun gjør barnebarna opprørte, og det er ikke greit.

Og ikke vær redd for å påpeke dette for barnebarna i hennes nærvær, som en annen også har sagt. "Nei, det er da ikke sant, du har jo mye mer penger enn hva vi har. Og vi har råd til masse gøyt vi. Så nå tøyser du voldsomt".

Jeg har vokst opp med en slik mormor og en slik tante. Drama, drama, drama. De elsker å syte og være offeret. Å jatte med hjelper ikke på noe. Ikke gi noen som helst respons utover å si kaldt ifra at nå tuller de. Det er bare vås fra deres side, og ikke vær redd for å vise at du synes nettopp dette.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er ikke lett for gammeltfolk å forandre seg. De er gjerne litt surrete i tillegg, og går så lett i gamle baner, selv etter en prat.

Kansje det vil hjelpe å stadig være i nærheten når barna er rundt henne, og forandre samtaleemnet så snart hun kommer inn på fattigtemaet, eller kommentere noe ledig og spøkende slik at barna ikke tar det hele så alvorlig. ("Men den fine nye nissen var flott da, er den spesial-lagd?" ol)

Kansje du også kan fortelle barna at bestemor egentlig ikke er fattig, men at gammeltfolk sier litt tullete ting til tider fordi de glemmer så lett. Kansje peke ut fine nye nisser og andre ting slik at barna kan se at hun har råd til å kjøpe dyre saker. Lykke til;)

...men at gammeltfolk sier litt tullete ting til tider fordi de glemmer så lett.

Men nå er jo ikke dette kvinnemennesket så gammelt da. TS skriver at hun er en godt voksen kvinne som er førtidspensjonist. Er du førtidspensjonist er du under 67 år.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner jeg blir kvalm av sånn prat som moren din her bedriver. Det er ikke hyggelig med folk som gjør seg selv til ofre uten grunn. Trist at hun skal belemre barnebarne med sytinga si. Har en svigermor som bare prater om sykdom og elendighet og som elsker å ha det verst.

Begynner å se tendenser til gjerrighet hos faren min som nå er over 70 og det er ikke hyggelig i det hele tatt. Biter seg i barten for hver gang mamma gir noen kroner til barnebarna og vil helst ha pengene selv. Slik var han ikke før. Men han sier heldigvis ingenting høyt. De har god økonomi, lån er nedbetalt, god pensjon og penger i banken.

Men samtidig ligger det i bakhodet mitt at bestemoren min begynte å tulle med penger da hun kom over 80. Klarte ikke å henge med på hva hun hadde råd til og ikke råd til, og mistet oversikten over hva slags verdi pengene hadde. Og det hadde ikke med gjerrighet og gjøre, men med alderdom.

[Norbertine]

...men at gammeltfolk sier litt tullete ting til tider fordi de glemmer så lett.

Men nå er jo ikke dette kvinnemennesket så gammelt da. TS skriver at hun er en godt voksen kvinne som er førtidspensjonist. Er du førtidspensjonist er du under 67 år.

Dette kan faktisk være et tegn på at hun begynner å bli senil likevel, alzheimer kan begynne mye tidligere enn 67 år. (Men det kan selvfølgelig bare hende at hun er at den sytete typen også.)

Jeg er enig med de som mener at du får bare si til henne at hun tuller, og at hun har mye bedre råd enn dere, og gjøre det foran barna.

[Gjest Gjest]

Jeg ville i hvert fall prøvd å si klart til henne at hun får holde temaet unna barnebarna. Unger har ofte en annen tolkning av hva som ligger i det som blir sagt om å være fattig etc enn det vi har, og kan bli veldig bekymret (jeg kjenner f eks en liten gutt som ble VELDIG engstelig og nedtrykt over morens store jobbprosjekt som innebar endel økonomisk risiko - selv om moren der ikke klager og overdramatiserer og prosjektet forøvrig endte godt) uten å vite hvordan de kan ta opp emnet med de voksne. Og de mangler kanskje oversikten over hvordan økonomien faktisk er.

Det er rett og slett dårlig gjort om man belemrer barn med sånne tulledramatiseringer av ens egen helse eller økonomi (ok, hun er unnskyldt hvis hun har alzheimer, men vi tar vel utgangspunkt i at hun er frisk). Så får vi som voksne heller lukke ørene når hun klager til oss.

[Gjest samme situasjon]

Det er det jeg har lyst til. Har prøvd noe lignende før, men det falt ikke i særlig god jord. Det ble gråt og tenners gnissel, hjerteklapp og dårlig helse (hun ble "psyk") og svært vanskelige familieforhold i mange uker etterpå Derfor trår jeg litt mer varsomt og prøver med positive innspill hele tiden og forteller henne klart hvor mange det er som har det myyyyye vanskeligere enn oss. Noen ganger er jeg litt mer skarp og sier at vi har ingenting å klage over, men går det inn... Kansje resten av den dagen, men så er det på`n igjen...

Å, jeg kjenner meg så godt igjen fra egne familieforhold. Hele livet har jeg blitt tutet ørene fulle med "dårlig råd, dårlig råd". Og mine foreldre hadde nok dårlig råd i en periode av livet men de har latt det henge med etter det også. Nå er min mor fattig hvis hun ikke har minst 100 tusen stående på konto.

Det er ikke noe moro å motta julegaver, eller bursdagsgaver til ungene når de blir ledsaget av "dårlig råd"-kommentarer, man føler at man tar maten ut av munnen på dem når de gir gaver. Har prøvd å snakke med dem, min mor især om problemet men får samme reaksjon som deg. Nå har jeg gitt opp, lar henne bare ture på, hun blir bare fornærmet og tar ikke kontakt på lang tid hvis vi sier noe. Vi ber ikke om noe, vi klarer oss selv. Utrolig trist å fortelle at man venter barn og får til svar at nå blir det enda flere gaver å kjøpe.

Min mor liker å være "offer" og "martyr", huff det er så fælt for henne som har vært så mye syk osv. Hun mangler evne til å sette seg inn i andres følelser og hvordan andre kan ha det, noe som gjør at det ikke er henne jeg går til hvis jeg trenger hjelp/støtte/noen å prate med. Min far er et kapittel for seg selv, og en person som vi søsknene ikke orker å forholde oss til.

Alderen her har ingenting å si, ikke er de senil demente og ikke er det alzheimer, min mor har vært sånn de siste 30 årene og hun er ikke pensjonist ennå. Mine barn blir ikke preget heldigvis for de treffes kun en gang i året, men de barnebarna som bor i nærheten får nok sine doser.

[Gjest Gjest]

Å, jeg kjenner meg så godt igjen fra egne familieforhold. Hele livet har jeg blitt tutet ørene fulle med "dårlig råd, dårlig råd". Og mine foreldre hadde nok dårlig råd i en periode av livet men de har latt det henge med etter det også. Nå er min mor fattig hvis hun ikke har minst 100 tusen stående på konto.

Det er ikke noe moro å motta julegaver, eller bursdagsgaver til ungene når de blir ledsaget av "dårlig råd"-kommentarer, man føler at man tar maten ut av munnen på dem når de gir gaver. Har prøvd å snakke med dem, min mor især om problemet men får samme reaksjon som deg. Nå har jeg gitt opp, lar henne bare ture på, hun blir bare fornærmet og tar ikke kontakt på lang tid hvis vi sier noe. Vi ber ikke om noe, vi klarer oss selv. Utrolig trist å fortelle at man venter barn og får til svar at nå blir det enda flere gaver å kjøpe.

Min mor liker å være "offer" og "martyr", huff det er så fælt for henne som har vært så mye syk osv. Hun mangler evne til å sette seg inn i andres følelser og hvordan andre kan ha det, noe som gjør at det ikke er henne jeg går til hvis jeg trenger hjelp/støtte/noen å prate med. Min far er et kapittel for seg selv, og en person som vi søsknene ikke orker å forholde oss til.

Alderen her har ingenting å si, ikke er de senil demente og ikke er det alzheimer, min mor har vært sånn de siste 30 årene og hun er ikke pensjonist ennå. Mine barn blir ikke preget heldigvis for de treffes kun en gang i året, men de barnebarna som bor i nærheten får nok sine doser.

Godt å vite at vi er flere. Høres ut som mødrene våre er tvillingsjeler... Kansje vi burde føre dem sammen så kan de syte i munnen på hverandre - de hadde sikkert trives med det.

Moren min har også fått mangelfulle empatievner de siste årene, mens småligheten og selvsentreringen bare har økt tilsvarende. Spesielt er hun utilslørt sjalu på f.eks. naboer eller bekjente som sitter godt i det. En ting er at jeg blir irritert, men jeg må faktisk innrømme at jeg blir litt flau også. Går det an å være så grunn liksom... Det som redder oss til tider (bortsett fra dette med at hun syter til barnebarna da- det er alvorlig), er galgenhumor. Når det står på som verst må min mann og jeg bare blåse ut litt og da tuller vi og fleipe, flåser og dummer oss og henner ut litt. Men selvfølgelig bare oss i mellom og IKKE så barna hører det!! (F.eks. "Har du kjøpt godteri. Nei slikt kan ikke du gjøre, vi har da absolutt ikke penger til at du kan sitter her å kose deg..." Eller "var babyen mye våken i natt. Å ja, men sånn er det å være mamma. Du sov nok ikke om natten før du ble konfirmert du, tenk på hvor moren din slet..." ) Sikkert en fullstendig tøysete måte å angripe ting på, men det gjør i alle fall at vi får ut frustrasjonen og takler situasjonen bittelitt bedre...

[Gjest Supermimz]

Jeg legger egentlig merke til lignende i mine foreldre som er rundt 60. De syter ikke så mye om det økonomiske, men hos dem er det sykdom det går i. Hver gang jeg ringer dem så får jeg høre om turen til legen og at hun kansje har ditt og datt. Vondt der sår her osv..Jeg legger klart merke til at de holder på å bli gamle.

De klarer ikke å tenke pedagogisk, og sier mye teit forran barna i familien.

Sier jeg noe forsiktig, så blir mor trassete og barnslig ala "Jeg vet jeg er DUM, jeg er vel bare så teit jeg, jeg gjør vel alt feil da"

Jeg tror det er viktigst at barna forstår at de 'eldre' er litt rare, og at man ikke skal ta de så alvorlig. Ja som gjest sier det litt lengre opp i tråden, så kan man jo redde stemningen med humor..Når de voksne ler så er temaet ikke så skummelt alikevel.

Endret 20. november 2009 av Supermimz

[Jade]

Ikke så gale som dette, men jeg får fnatt over folk som klager over dårlig råd, som røyker 20 om dagen og som stadig vekk viser frem de flotte dyre klærne de har kjøpt! *huff jeg har ikke råd til ny sofa, jeg bare slite med denne i 10 år til* (også koster klærne/skoene hun har kjøpt siste 2-3 månedene like mye som en sofa).

[Gjest Gjest]

Ikke så gale som dette, men jeg får fnatt over folk som klager over dårlig råd, som røyker 20 om dagen og som stadig vekk viser frem de flotte dyre klærne de har kjøpt! *huff jeg har ikke råd til ny sofa, jeg bare slite med denne i 10 år til* (også koster klærne/skoene hun har kjøpt siste 2-3 månedene like mye som en sofa).

Ja, dette er noe som irritere meg ganske mye også. Det dreier seg om prioriteringer. Vil du heller ha dyre klær enn ny sofa de neste par årene, så er det ditt valg - greit det, men ikke klag!! Jeg hadde en eks-venninne som var slik. Hadde aldri råd og var veldig forsiktig med å spandere på andre, men drar på København-weekender osv. Jeg ble så provosert da en virkelig god, nær venninne av oss skulle gifte seg og jeg som forlover planla en opplevelsesdag som utdrikking til henne (bl.a. helikoptertur, aromaterapi, champagnefrokost osv) Vi var mange som skulle spleise så jeg indikerte 300 kr pr pers for å dekke "alt og alle" (alle opplevelser, alt til bruden og gjestene inkludert - kun alkohol til eget forbruk kom utenom dette) da hun presterte å si at hun virkelig ikke håpet det ble mer enn 300 kr og hun måtte tross alt kjøpe en gave til bryllupet også... (Da hadde hun brukt 5000 kr på svipptur til Danmark og satt og fortalte hvor vanskelig hun og samboeren hadde det for tiden.) Er det mulig...