Jeg tror venninnen min har en spiseforstyrrelse

[Gjest Venninne]

Jeg har en klassevenninne i begynnelsen av tjueårene. Utrolig pen og smart jente, men hun sliter med forholdet til seg selv. Da vi begynte å studere sammen trodde jeg at hun var en av disse "perfekte" jentene helt til hun fortalte om en barndom fylt av mobbing og dårlig selvtillit. Dette har visstnok ført til problemer som alvorlige depresjoner og spiseforstyrrelser som har plaget henne gjennom hele tenårene. Hun har gått på medisiner for depresjonen, vært innlagt ved to anledninger og gått i samtaleterapi hos psykolog. Hun sluttet med alt dette da hun begynte å studere. På skolen er hun oppegående, smilende og hyggelig, de få gangene hun møter opp. Hun tar dobbelt opp med fag på en annen skole og har flere deltidsjobber. Nå er det snart 2 måneder siden hun viste seg på skolen. Jeg vet at det ble slutt mellom henne og samboeren hennes sent i sommer og at dette har preget henne på en dårlig måte. Jeg har sendt henne noen meldinger hvor jeg har sagt at jeg savner henne. Da svarer hun hyggelig og sier at hun kommer tilbake, men vi ser henne aldri. For to uker siden var det vel, kom hun på skolen igjen. Enda tynnere enn vanlig. Enda mer sliten. Jeg spurte om vi kunne snakke sammen etter timen. Der kom det frem at hun spiser maks noen kjeks eller en sjokolade daglig for å holde kaloriinntaket nede. Hun trener mye i tillegg, så jeg kan ikke se for meg at hun legger på seg noe som helst. Jeg blir dødsbekymret for henne, hun bor alene! Hun er veldig liten av vekst, foreldrene maser visst, men hun kler seg i tykke klær rundt dem og sier at hun spiser. Hun gjør det så bra akademisk at de har ikke noen grunn til å tro noe annet heller.

Jeg er redd for henne. Hva kan jeg gjøre for at hun skal få hjelp? Hvem kan jeg henvende meg til? Hva bør jeg gjøre? Da jeg snakket med henne gjorde hun det tydelig at hun ikke trengte hjelp.

[Gjest Venninnef]

Jeg har en klassevenninne i begynnelsen av tjueårene. Utrolig pen og smart jente, men hun sliter med forholdet til seg selv. Da vi begynte å studere sammen trodde jeg at hun var en av disse "perfekte" jentene helt til hun fortalte om en barndom fylt av mobbing og dårlig selvtillit. Dette har visstnok ført til problemer som alvorlige depresjoner og spiseforstyrrelser som har plaget henne gjennom hele tenårene. Hun har gått på medisiner for depresjonen, vært innlagt ved to anledninger og gått i samtaleterapi hos psykolog. Hun sluttet med alt dette da hun begynte å studere. På skolen er hun oppegående, smilende og hyggelig, de få gangene hun møter opp. Hun tar dobbelt opp med fag på en annen skole og har flere deltidsjobber. Nå er det snart 2 måneder siden hun viste seg på skolen. Jeg vet at det ble slutt mellom henne og samboeren hennes sent i sommer og at dette har preget henne på en dårlig måte. Jeg har sendt henne noen meldinger hvor jeg har sagt at jeg savner henne. Da svarer hun hyggelig og sier at hun kommer tilbake, men vi ser henne aldri. For to uker siden var det vel, kom hun på skolen igjen. Enda tynnere enn vanlig. Enda mer sliten. Jeg spurte om vi kunne snakke sammen etter timen. Der kom det frem at hun spiser maks noen kjeks eller en sjokolade daglig for å holde kaloriinntaket nede. Hun trener mye i tillegg, så jeg kan ikke se for meg at hun legger på seg noe som helst. Jeg blir dødsbekymret for henne, hun bor alene! Hun er veldig liten av vekst, foreldrene maser visst, men hun kler seg i tykke klær rundt dem og sier at hun spiser. Hun gjør det så bra akademisk at de har ikke noen grunn til å tro noe annet heller.

Jeg er redd for henne. Hva kan jeg gjøre for at hun skal få hjelp? Hvem kan jeg henvende meg til? Hva bør jeg gjøre? Da jeg snakket med henne gjorde hun det tydelig at hun ikke trengte hjelp.

Unnskyld, det skulle stå to uker, ikke måneder.

[Gjest Sobril]

Kinking den der. Jeg tror nødvendigvis ikke spiseforstyrrelsene er det man trenger å bekymre seg mest for. Disse er bare en bivirkning av andre, mer alvorlige ting - og det er disse som må tas tak i først.

Jeg har litt ambivalente følelser med spiseforstyrrelser, for jeg har hatt dem selv i 22 år. Noen kommer ut av dem, noen bruker laaang tid, og noen har dem for resten av livet.

Det viktigste er å ta tak i de andre problemene. Hvis du klarer å komme innpå henne slik at hun åpner seg så kan mye være gjort allerede der.

Vet egentlig ikke hva annet jeg skal si, bortsett fra å ønske deg lykke til!

[Gjest XXena]

Kinking den der. Jeg tror nødvendigvis ikke spiseforstyrrelsene er det man trenger å bekymre seg mest for. Disse er bare en bivirkning av andre, mer alvorlige ting - og det er disse som må tas tak i først.

Nettopp derfor er det vel viktig at hun får hjelp? Synes det blir snålt å konkludere med at ei jente som spiser et måltid, som på toppen av alt, består av noe så lite næringsrikt som kjeks, ikke behøver hjelp.

[Gjest Supermimz]

Jeg har en klassevenninne i begynnelsen av tjueårene. Utrolig pen og smart jente, men hun sliter med forholdet til seg selv. Da vi begynte å studere sammen trodde jeg at hun var en av disse "perfekte" jentene helt til hun fortalte om en barndom fylt av mobbing og dårlig selvtillit. Dette har visstnok ført til problemer som alvorlige depresjoner og spiseforstyrrelser som har plaget henne gjennom hele tenårene. Hun har gått på medisiner for depresjonen, vært innlagt ved to anledninger og gått i samtaleterapi hos psykolog. Hun sluttet med alt dette da hun begynte å studere. På skolen er hun oppegående, smilende og hyggelig, de få gangene hun møter opp. Hun tar dobbelt opp med fag på en annen skole og har flere deltidsjobber. Nå er det snart 2 måneder siden hun viste seg på skolen. Jeg vet at det ble slutt mellom henne og samboeren hennes sent i sommer og at dette har preget henne på en dårlig måte. Jeg har sendt henne noen meldinger hvor jeg har sagt at jeg savner henne. Da svarer hun hyggelig og sier at hun kommer tilbake, men vi ser henne aldri. For to uker siden var det vel, kom hun på skolen igjen. Enda tynnere enn vanlig. Enda mer sliten. Jeg spurte om vi kunne snakke sammen etter timen. Der kom det frem at hun spiser maks noen kjeks eller en sjokolade daglig for å holde kaloriinntaket nede. Hun trener mye i tillegg, så jeg kan ikke se for meg at hun legger på seg noe som helst. Jeg blir dødsbekymret for henne, hun bor alene! Hun er veldig liten av vekst, foreldrene maser visst, men hun kler seg i tykke klær rundt dem og sier at hun spiser. Hun gjør det så bra akademisk at de har ikke noen grunn til å tro noe annet heller.

Jeg er redd for henne. Hva kan jeg gjøre for at hun skal få hjelp? Hvem kan jeg henvende meg til? Hva bør jeg gjøre? Da jeg snakket med henne gjorde hun det tydelig at hun ikke trengte hjelp.

Kan du ikke invitere jenta til middag hos deg hvor du lager sunn mat men med mye næring? biff grov ris og grønsaker feks..Og så prater du med henne om løst og fast, og bare er der for henne og vis at du bryr deg om henne.

Det er viktig at hun kommer seg til legen til undersøkelse, fordi hun kan skade kroppen sin på lang sikt.

http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdom...rsikt-1029.html

[Gjest XXena]

Jeg vil også anbefale IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser). På hjemmesidene deres står det mye relevant informasjon, og man kan også ringe dit for å få råd.

Lenken dit er: www.iks.no