Hvordan komme seg ut av knipen?

[Gjest Gjest_Stine_*]

Jeg er i den situasjonen at jeg har rotet det skikkelig til for meg selv.

Jeg er gift med verdens desidert snilleste mann. Det finnes ikke noe vondt i ham. For å gjøre en lang historie kort så var jeg nok ikke stormforelsket i ham den gang vi ble sammen. Jeg var lei av singellivet og han var tryggheten selv. Han var rolig og kjempe forelsket i meg. Jeg hadde føleser for ham, men ikke sånn typisk kriblende følelse av å ikek vite hva man skal gjøre.

Jeg er yngre enn ham, vi fikk to barn realtivt tett og jeg ble veldig fort voksen. Jeg kuttet ut mine venner. Fra å være veldig sosial, ble jeg sittende veldig mye inne. Mange av de vi omgås er veldig mye eldre enn meg, og jeg har hele tiden følt at det forventes av meg at jeg også skal være det.

Det siste året har jeg følt at noe har manglet. Jeg har vært rastløs. Har hatt ønske om å gjøre ting, uten mannen. Har kjent behovet for å være sosial. I tillegg til at barna har begynt å bli såpass store at de ikke krever like mye energi fra meg. Dette har da resultert i at jeg har sittet inne og kjedet meg- på hverdager og i helger.

Jeg har vært usiker på hva jeg har følt, om jeg føler bare vennskap eller om det er kjærlighet.

Så skjer det som ikke skal skje...

Jeg treffer en annen mann. Først er det bare tankene som er der. Så tar jeg initiativ til flørting og på ufattelig kort så resulterer flørtingen i at jeg er utro. Jeg legger bort alt av samvittighet- der og da er det kun det som teller. jeg blir helt fraværende både for min mann og mine barn. Fra å ha stålkontroll på familielivet blir jeg helt borte, er ikke tilstede selvom jeg er der.

(må nevnes her at jeg fortalte til min mann at jeg ikke visste hva jeg ville videre, og at jeg var usikker på følelsene mine midt i da dette skjedde)

Alt hadde vært så mye enklere om jeg bare kunne glemme denne andre, men det klarer jeg ikke. Og vi havner sammen engang til. Jeg får følelser for denne mannen, men har ikke kontroll på han i det hele tatt. Noe som trigger meg enda mer....

Plutselig sluttet denne mannen å svare på meldinger, helt uten videre og jeg blir enda mer forvirra.. dette resulterer i at jeg blir et følelsesmessig vrak. Humøret går opp og ned som en jojo. Og hele familien påvirkes av dette. Situasjonen hjemme er helt grusom. Min mann vil jo ha et svar på hva jeg vil, men jeg vil ikke gi det.

Jeg vil gjerne ha dem begge, en som er den trygge og en som kan gi med det pirrende forbudte.

det går to uker og jeg treffer den andre mannen igjen, og får en liten klarhet i hvorfor han faktisk ikke svarte på meldinger lengre. Han virket nesten litt snurt og sur på meg og jeg skjønte ikke helt forklaringen hans. En uke til går og før helgen så sendte jeg ham en melding for jeg visste han var i dårlig form. Etter det har vi omtrent tekstet daglig og meldingene er temmelig seksuelle.

Jeg er klar for å ha sex igjen med ham, det har jeg vært hele tiden. men det har forandret seg litt, nå er jeg ikke sååå følelsmessig involvert- er mer at han er vanskelig å få tak på så da trigger det meg. Dessuten så liker jeg å ha kontrollen på når ting avsluttes. Kan tenkes at jeg om jeg får han en gang til så er jeg ferdig med ham.

Men jeg merker at jeg har så sinnsykt lyst på ham. Det kjipe er at han har full kontroll på situasjonen, og det vet han... han leker med meg og jeg klarer ikke å ha is i magen... Jeg hadde dratt til ham på flekken om ha sa jeg kunne komme...

jeg vet at det aller beste er å kutte ut denne mannen, men jeg klarer ikke...vet ikke om jeg vil før jeg evt har hatt han en gang til..

Men jeg kommer meg ikke noe videre heller.. finner ikke ut av hva jeg føler for ham jeg er gift med heller.

Jeg tviler på at jeg kommer til å få de rette følelsene for ham igjen heller, jeg er ikke sånn.. når jeg har hatt sex med en annen så forsvinner følelsene for den andre. Sånn var jeg før jeg traff ham også.

Men jeg er redd for å være alene... redd for å sitte med barna alene, klare hverdagen alene, ikke ha min beste venn å snakke med.

Men det er jo ikke rettferdig for hverken han eller meg, eller unga for den saken skyld å sitte i et forhold der følelsene mangler.

Jeg har rett og slett tråkekt skikeklig i baret..

har to muligheter.. bli i forholdet og kue meg selv videre, leve med dårlig samvittighet. Ikke si noe om utroskapen, det er uaktuelt

eller gå ut av forholdet og satse på at det blir bedre.

er det noen som har vært i lignende situasjon som kan gi noen råd?

Jeg trenger ikke kjeft for jeg vet at det jeg har gjort er utilgivelig. Og ja, jeg har kjempe dårlig samvittighet for dette!

[Gjest MikeWaters]

Du forventer ikke kjeft, men det er det du kommer til å få, og ufortjent er det ikke.

Hadde du vært mann hadde du fått beskjed om å slutte å tenke med underlivet og gjøre det du innerst inne forhåpentligvis vet er riktig!

[Suzy]

Hadde du vært mann hadde du fått beskjed om å slutte å tenke med underlivet og gjøre det du innerst inne forhåpentligvis vet er riktig!

*applaus*

[Gjest Gjest_Gjestemann_*]

Dette var trist å lese synes jeg.

Veldig egoistisk, og jeg synes du skal gjøre det eneste riktige.

Forlate mannen din som du allerede har bedratt ved flere anledninger, og la han få muligheten til å treffe ei som virkelig elsker ham.

Ikke vær et hinder for han bare fordi du ikke vil være alene.

Trist, veldig trist...

[Gjest Gjest]

Gjør mannen din og ungene dine den tjenesten å flytte ut. Du er ikke verdt dem.

[Gjest Gjest]

Lite konstruktive råd her synes jeg. Jeg skjønner at dette er en svært vanskelig situasjon. Det blir ikke lettere av at dere har to barn sammen som du/dere må ta hensyn til.

Mitt råd er at du må gå inn i deg selv; er du interessert i å redde forholdet til samboeren din (og holde deg unna andre menn) eller prøve deg på livet alene? Jo mer følelsene for livet "der ute" tar grep, jo vanskeligere er det tror jeg - for deg som aldri har opplevd noe annet. Jeg synes ikke forholdet til denne andre mannen skal være avgjørende for valget ditt. Hva gjør du hvis opplegget du har gående med den andre mannen går i vasken etter at du har forlatt mann og barn, ute at du har tenkt godt nok igjennom hvilket avgjørende livsvalg du står overfor? Mitt råd er at du avslutter forholdet til den andre og snakker med samboeren din om tankene dine. Deretter kan du ta et valg om veien videre.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Sett deg selv i din manns sko, eller dine barns sko.

Hvordan er det å ha en kone eller mamma som velger å løpe etter en annen mann? Du påvirker ungene dine, former dem og påvirker hvem de blir med de valgene du tar.

Jeg ville forsøkt alt i det forholdet du er i, prøv parterapi. Sett en dato i framtida, 1 år for eksempel. Ta en endelig avgjørelse da.

Jobb med deg selv i denne perioden også. Du vet sikkert selv hvor skoen trykker. Tenk på "Hva er det jeg får av denne mannen som jeg ikke klarer gi meg selv?" Finn ut hvordan du kan gi deg selv det.

Finn sunnere måter å få ut rastløsheta på, lær deg noe nytt eller jobb mot et mål/en drøm.

Kutt alle tråder til den du har møtt i skjul. Det er inget godt fundament å bygge noe på -det er jo litt det samme som du sier er problemet med han du er sammen med nå, måten dere ble sammen på.

Hvis du om et år lander på at du vil videre, kan du gjøre det på e solid fundament. Dette vil være bedre for mannen din, ungene og ikke minst DEG.

Et problem vi har fortsetter å være det fram til vi løser det. Hvis vi viker unna kommer det samme problemet tilbake.

Lykke til.

[Gjest brutal_mann]

Du trenger ingen råd, for du vet veldig godt hva du holder på med. Men strengt tatt burde du dumpet mannen din, da kan han få seg en kvinne han fortjener.

[Gjest Gjest]

Hei Stine,

hva tenker du nå?

Lykke til.

[Gjest Gjest]

jeg ville fortalt han hva jeg hadde gjort, og latt han velge

[Gjest Gjest_Lillelise_*]

Hvor lenge har du vært gift og hvor lang historie har du sammen med ham?

Hvor små er barna?

Har du noen rundt deg som du kan snakke med?

Ofte er det greit å snakke med noen som ser forholdet fra utsiden.

Ikke alltid man ser langt nok frem når man står midt oppi det.

Jeg kjenner en lignende historie der de solgte hus og gikk hver til sitt. Så gikk de i parterapi. Nå har de fått barn, kjøpt hus igjen og lever bedre enn aldri. Dette er 4 år siden.

Ingen lett avgjørelse for deg og kansje det ikke bare er din avgjørelse heller når din mann skjønner hva som skjer.

[Gjest Gjest]

Akkurat hva du tenker, vil, føler og har lyst til er absolutt hundre prosent uvesentlig.

Din mann fortjener å få vite hvordan ståa er. Det er opp til han hva som kommer til å skje videre. Om han vil gå fra deg har han full rett til det. Om han vil prøve videre fortjener han at du gir det et ærlig forsøk.

Og dette burde vel være en advarsel til alle i det hele, lange land: Ikke stift familie med noen på feil grunnlag.