Bør varsellampen min blinke?

[Gjest Knust]

Har hatt et forhold til en mann i et halvt år, vi er begge 37 år.

Alt er supert, vi krangler aldri og nytar av hverandres selskap,

både alene og sammen med andre, familie eller venner.

Vi har tullet litt under hele forholdet og smakt på tanken å flytte sammen eller kanskje prøve å få barn. Han har virket veldig vrig til begge deler. Men to ganger har han blitt konfrontert med et konkret spørsmål fra meg om først det ene, så en mnd senere det andre, og begge gangene var svaret bastant: NEI, dette er da alt for tidlig.

Vi ar prøvd å snakke om dette, jeg forklarer ham at dette er veldig sårende for meg, men vi kommer ingen vei.

Jeg tolker hans nei som at det er en risiko for at han aldri vil bli klar. Jeg har aldri hatt dette problemet i tidligere forhold, da var det mennene som var pådriverne i denne saken.

Overreagerer jeg når jeg nå føler meg usikker på om han er så seriøs som han gir seg ut for å være?

[Raven Emerald]

Dere har vært sammen i et halvt år? Selv om han gir uttrykk for at han kunne tenke seg barn, og å flytte sammen med deg, betyr ikke det at han mener at et halvt år inn i et forhold, er det rette tidspunktet. Selv om han gjerne kjenner at han har lyst NÅ også. Å ha lyst på barn og et felles hjem her og nå, betyr ikke at her og nå er det rette tidspunktet.

Jeg er selv i et relativt nytt forhold (ca. 8 mnd), og jeg har lyst på barn med min kjæreste. Helst i går. Samtidig er jeg veldig bevisst på at "helst i går" aldeles ikke er riktig tidspunkt. Så vi har en uformell avtale om å begynne prøving om et par år, fordi dèt føles mer riktig for oss. Det forandrer ikke det faktum at jeg har lyst på et barn sammen med ham NÅ. Og jeg (og min kjære) snakker ofte nok om det, og leker med tanken. Blant annet ved å løselig snakke om navn på vårt eventuelle avkom.

Kjæresten din har gjerne lyst å bare være kjærester litt, før dere blir samboere, og så samboere litt, før dere får barn. Det betyr ikke at han aldri vil bli klar, eller at han ikke er seriøs. Om du er redd for at han ikke skal bli klar, kan du jo spørre om dere kan ha et tidsoverslag? For eksempel, at om et år fra nå, skal dere ha et felles hjem, og at så og så lang tid etter det, skal dere starte prøving? Dermed gir du ham rom til å venne seg til tanken om at "dette skjer faktisk", samtidig som at du selv har noe mer konkret å forholde deg til.

[Gjest Frid]

.

Endret 18. november 2009 av Frid

[Gjest Knust]

Dere har vært sammen i et halvt år? Selv om han gir uttrykk for at han kunne tenke seg barn, og å flytte sammen med deg, betyr ikke det at han mener at et halvt år inn i et forhold, er det rette tidspunktet. Selv om han gjerne kjenner at han har lyst NÅ også. Å ha lyst på barn og et felles hjem her og nå, betyr ikke at her og nå er det rette tidspunktet.

Jeg er selv i et relativt nytt forhold (ca. 8 mnd), og jeg har lyst på barn med min kjæreste. Helst i går. Samtidig er jeg veldig bevisst på at "helst i går" aldeles ikke er riktig tidspunkt. Så vi har en uformell avtale om å begynne prøving om et par år, fordi dèt føles mer riktig for oss. Det forandrer ikke det faktum at jeg har lyst på et barn sammen med ham NÅ. Og jeg (og min kjære) snakker ofte nok om det, og leker med tanken. Blant annet ved å løselig snakke om navn på vårt eventuelle avkom.

Kjæresten din har gjerne lyst å bare være kjærester litt, før dere blir samboere, og så samboere litt, før dere får barn. Det betyr ikke at han aldri vil bli klar, eller at han ikke er seriøs. Om du er redd for at han ikke skal bli klar, kan du jo spørre om dere kan ha et tidsoverslag? For eksempel, at om et år fra nå, skal dere ha et felles hjem, og at så og så lang tid etter det, skal dere starte prøving? Dermed gir du ham rom til å venne seg til tanken om at "dette skjer faktisk", samtidig som at du selv har noe mer konkret å forholde deg til.

Tusen takk for svar! Er jo enig i det du skriver. Men vi er ikke unge akkurat, og det er problemet. Hvor gamle er dere? Jeg har kanskje ikke så mye tid igjen til å kunnne få barn. Så hvis alt er tilsynelatende bra, hvorfor vente? Komisk nok er det jeg som har holdt tilbake på akkurat dette i tidligere forhold, og da begynte disse spørsmålene nettopp etter ca et halvt år, fra mannen! Vi har begge mye erfaring fra lange forhold før, så vi vet hva vi vil ha og hva vi ikke vil ha.

[Gjest Knust]

Dere har vært sammen i et halvt år? Selv om han gir uttrykk for at han kunne tenke seg barn, og å flytte sammen med deg, betyr ikke det at han mener at et halvt år inn i et forhold, er det rette tidspunktet. Selv om han gjerne kjenner at han har lyst NÅ også. Å ha lyst på barn og et felles hjem her og nå, betyr ikke at her og nå er det rette tidspunktet.

Jeg er selv i et relativt nytt forhold (ca. 8 mnd), og jeg har lyst på barn med min kjæreste. Helst i går. Samtidig er jeg veldig bevisst på at "helst i går" aldeles ikke er riktig tidspunkt. Så vi har en uformell avtale om å begynne prøving om et par år, fordi dèt føles mer riktig for oss. Det forandrer ikke det faktum at jeg har lyst på et barn sammen med ham NÅ. Og jeg (og min kjære) snakker ofte nok om det, og leker med tanken. Blant annet ved å løselig snakke om navn på vårt eventuelle avkom.

Kjæresten din har gjerne lyst å bare være kjærester litt, før dere blir samboere, og så samboere litt, før dere får barn. Det betyr ikke at han aldri vil bli klar, eller at han ikke er seriøs. Om du er redd for at han ikke skal bli klar, kan du jo spørre om dere kan ha et tidsoverslag? For eksempel, at om et år fra nå, skal dere ha et felles hjem, og at så og så lang tid etter det, skal dere starte prøving? Dermed gir du ham rom til å venne seg til tanken om at "dette skjer faktisk", samtidig som at du selv har noe mer konkret å forholde deg til.

Det eneste han kunne love meg var at om et halv år så kunne vi ta denne diskusjonen igjen. Men han kunne ikke love hva svaret skulle bli.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg har, som deg, holdt igjen når ekser har villet gå videre.

Ikke fordi jeg syntes det var for tidlig, men fordi jeg innerst inne følte at det ikke var det rette, selv om jeg var forelsket.

Da mannen min fridde etter 4 måneder, sa jeg ja uten å blunke.

Fordi jeg visste han var den rette, og et halvt år etterpå var vi gift.

Hadde dere vært i slutten av 20-årene, hadde jeg skjønt kjæresten din.

Men du har en biologisk klokke, og dersom du ønsker barn har du ikke tid til å vente i årevis på en som kanskje aldri blir klar.

[Gjest Iah]

Jeg synes det er veldig spesielt å planlegge barn med en man har vært sammen med i 6 måneder. Hvor godt kjenner man egentlig hverandre etter så kort tid?

[Raven Emerald]

Vi er 27 (han) og 31. Så vi har riktignok bedre tid på oss. Men jeg satte tidsbegrensning; om tre år vil jeg starte prøving. For jeg ønsker i utgangspunktet ikke mer enn ett barn til, og jeg ønsker ikke at aldersforskjellen mellom min yngste, og en eventuell baby, skal bli "for stor". Så i den forstand har jeg ikke så altfor lang tid på meg, jeg heller. Dessuten blir ikke jeg heller yngre, og kan risikere at det blir noen måneders prøving. Og skjer det ingenting innen 5 år, gir jeg opp, dersom han ikke plutselig er innstilt på å få en til etter der igjen (noe jeg tviler litt på). Så jeg forstår absolutt dilemmaet ditt.

Men alderen din er også grunnen til at jeg synes du bør be om et mer konkret tidsoverslag. Du har jo ikke all verdens tid på deg, og om han føler det er for tidlig til å gi deg noe mer enn "vi kan ta samtalen igjen om et halvt år", så bør du jo vurdere om det er nok for deg, i første omgang. Det kan jo hende han føler at tiden er mer moden før den tid, også. Men jeg hadde nok reagert om min ikke var villig til å i det hele tatt snakke om hvilket tidsperspektiv han så for seg, PR DAGS DATO, om ikke annet.

Dessuten vil jo DITT tidsperspektiv ha noe å si, også. Og så må dere nesten finne en mellomting begge kan leve med.

Jeg har nok vært heldig sånn sett. Jeg ga beskjed at om han var villig til å få barn med meg, skal prøvingen begynne innen tre år. Han kan få drøye det så lenge, men that's it. Hvis det var uakseptabelt for ham, fikk han si fra. I mitt tilfelle hadde jeg bare slått fra meg tanken om et barn til, så for meg hadde det ikke gjort SÅ mye om han sa nei.

Syns du bør kunne presse ham mer, for å få et mer konkret svar. At han ikke vil begynne NÅ, er selvsagt akseptabelt, og det er viktig at du får det fram. Men det er også viktig at du krever at det skal tas hensyn til deg, og dine ønsker oppi dette, og du har rett og slett ikke tid til å gi ham all den tid han måtte ønske... Og som du gjerne skulle ønske du kunne gi ham, for alt jeg vet. Vil han ikke ta det med i betraktningen, får du vurdere om han er verdt risikoen det er at du forblir barnløs.

Endret 18. november 2009 av Raven Emerald

[Bernardette]

Jeg hadde ikke likt å bli presset til å bestemme noe konkret om barn etter 6 mnd.

Edit:

Likevel skjønner keg at du stresser litt med tanke på alderen.

Endret 18. november 2009 av Bernardette

[Raven Emerald]

Jeg hadde ikke likt å bli presset til å bestemme noe konkret om barn etter 6 mnd.

Det er det vel de færreste som hadde likt.

På den annen side, bør han ta et standpunkt til en viss grad, fordi hun ikke har all verdens tid å gi ham til å bestemme seg på... Han skal bruke tid på å bestemme seg for om han i det hele tatt VIL, og så skal han bestemme seg for når det passer for ham å begynne å prøve, og så skal de endelig begynne prøvingen... Når hun er 37, sier det seg selv, at det er begrenset tid det er snakk om. Og om han har lyst på barn, må det jo være greit å spørre når han (pr. i dag) ser for seg at dette skal skje. Da kan jo hun bestemme seg for om det er akseptabelt for henne også. Men om de skal ha barn sammen, har hun da medbestemmelsesrett. Og dermed bør jo hun iallefall få vite når han ser for seg at dette skal foregå.

[Bernardette]

Ja jeg skjønner den, absolutt.

Jeg mener ikke å være krass, ts har min sympati, men hvis jeg kan dømme ham utifra det jeg leser om ham kan jeg konstatere at han sikkert vil, men ikke nå. Jeg mener, han sier tilogmed at det er for tidlig å flytte sammen..

[Gjest Gjest]

Men vi er ikke unge akkurat, og det er problemet.

Så derfor stresser du ham?! Det at dere ikke er unge er IKKE grunn nok for å sette barn til verden etter å ha vært sammen i kun et halvt år.

[Raven Emerald]

Ja jeg skjønner den, absolutt.

Jeg mener ikke å være krass, ts har min sympati, men hvis jeg kan dømme ham utifra det jeg leser om ham kan jeg konstatere at han sikkert vil, men ikke nå. Jeg mener, han sier tilogmed at det er for tidlig å flytte sammen..

Ja, var det jeg også påpekte i mitt første innlegg. Så sier hun at hun har prøvd å få ham i tale om det, og at han mener de kan snakke mer om det om et halvt år. Men jeg vil jo tro at han gjerne har et røft overslag i hodet sitt, for eksempel at de bor sammen, og har startet prøving om 5 år (bare for å ta et tall). Isåfall får hun en viss idè om hva han ser for seg, i forhold til DAGENS situasjon, og DAGENS følelser. Og det syns jeg at hun må få kunne svar på, uten at hun avkrever noen løfter av ham av den grunn. Tross alt kan ting endre seg før den tid, men da har hun iallefall et utgangspunkt hun kan ta standpunkt til.

Så jeg mener ikke at hun burde kreve noe konkret, i form av datoer, men at hun bør kunne kreve noe mer konkret enn "la oss snakke om det igjen om et halvt år". For det kan jo være at han har gjort seg noen tanker om når han ser for seg at dette vil være aktuelt. Og så kan de jo heller da ta den samtalen om et halvt år, og se om det er de samme tankene som er gjeldende, eller om det er noe som har endret seg ene eller andre veien.

Siden det nå er en naturlig tidsbegrensning å ta hensyn til, syns jeg ikke det er å legge unødvendig press, å be om litt mer konkrete tanker om temaet. Hadde hun vært yngre, hadde jo situasjonen vært annerledes, og denne problemstillingen hadde kanskje ikke eksistert for henne.

[Raven Emerald]

Så derfor stresser du ham?! Det at dere ikke er unge er IKKE grunn nok for å sette barn til verden etter å ha vært sammen i kun et halvt år.

Nei, men det er kanskje en grunn til å begynne å diskutere et eventuelt tidsrom for når man faktisk skal begynne å prøve, FORUTSATT at forholdet er stabilt når den tid kommer. Om han sier at "dersom forholdet vårt er like godt om to år, kan vi begynne å prøve", så er ikke det det samme som å sette et barn til verden etter et halvt år. Da har de isåfall vært sammen i over tre år.

Men det at de ikke er unge, betyr at de må være litt mer bevisste på at de ikke har all verdens tid på seg, og at å planlegge familie ikke kan gjøres på samme måte som når man er 20.

[Envy]

Jeg synes det er veldig spesielt å planlegge barn med en man har vært sammen med i 6 måneder. Hvor godt kjenner man egentlig hverandre etter så kort tid?

Jeg liker virkelig ikke sånne uttalelser. Det høres så dumt ut at samfunnet skal dømme folk nord og ned fordi de føler seg klare for baby og bryllup tidligere enn andre, i andre forhold. Sånn er verden.

Jeg og kjære har bare vært sammen litt over 6 mnd, men vi har da snakket om både barn og bryllup forde, og som noen sa lenger opp her skulle jeg gjerne hatt denne ungen "i går" men jeg er fornuftig nok til å vite at både i går og i morgen er altfor tidlig. både fordi vi er unge og studerer, fordi vi vil gjøre litt mer bare oss to, og fordi vi vil ha et litt mer fast bosted med eget rom til den lille. Ikke fordi jeg ikke vet at han er den rette for meg, eller fordi han ikke tror jeg er den rette for han - men fordi tidspunktet ellers i livet kanskje ikke er helt ideelt.

Jeg skjønner deg godt TS, du har tross alt en indre klokke som tikker, og jeg skjønner godt at du blir stressa når han ikke engang kan gi et overslag over hvor lang tid han trenger. Syns forsåvidt det er merkelig at en så voksen man ikke kan klare å ta standpunkt til det spørsmålet når min kjæreste på 19 for lengst har bekreftet at han ønsker barn om 2-års tid. Det skal ikke mere til enn som så, da har man iallefall et svar å forholde seg til.

Jeg syns du bør ta det opp med han en gang til og legge alle kortene på bordet, fortelle at du føler at klokken tikker og at du i det minste vil ha en ca når. en mann på 37 år burde kunne være i stand til å svare på det. men igjen, for hans del er det ingen hast.. menn kan jo i teorien få barn til dem er 90..

[Gjest Ingeniøren]

Jeg ser ikke noe problem i at man krever litt fortgang i sakene. Klokka tikker og når man er 37 år har man rett og slett ikke tid til å kaste bort tida på en som kanskje aldri blir klar.

Selvsagt er det ikke optimalt å begynne barneplanleggingen etter 6 måneder, men livet er ikke alltid optimalt. Det er jo strengt tatt ikke optimalt å få barn når man nærmer seg 40 heller, sånn rent statistisk.

Når man er 37 år har man levd mer enn lenge nok til å finne ut hvorvidt man ønsker barn eller ikke. Det er ikke som når du spør en 20 åring som kanskje aldri har reflektert over temaet.

Og trådstarter har selvsagt også tenkt tanken at hun kan ende opp som alenemor og er villig til det dersom så skulle skje. Det er ikke noe verre enn om hun som singel går til storkenklinikken.

Om man tror man har funnet en man vil leve sammen med, så er 6 måneder nok. Det er også stor forskjell på ett 6 måneder gammelt forhold mellom to unge mennesker og to voksne.

[Gjest Knust]

Nei, men det er kanskje en grunn til å begynne å diskutere et eventuelt tidsrom for når man faktisk skal begynne å prøve, FORUTSATT at forholdet er stabilt når den tid kommer. Om han sier at "dersom forholdet vårt er like godt om to år, kan vi begynne å prøve", så er ikke det det samme som å sette et barn til verden etter et halvt år. Da har de isåfall vært sammen i over tre år.

Men det at de ikke er unge, betyr at de må være litt mer bevisste på at de ikke har all verdens tid på seg, og at å planlegge familie ikke kan gjøres på samme måte som når man er 20.

Takk for gode agumenter Raven Emerald!

Du har forstått meg helt og fullt!

Har snakket litt frem og tilbake med ham i dag per mail,

og han står å sitt, grunnet all verdens unnskyldninger, som ikke har med meg å gjøre, og som jeg selvsagt forstår, men jeg mener de ikke er gode nok dersom han virkelig vil ha MEG! Det eneste jeg fikk meg til å svare da (leste ikke ditt innlegg før nå der du sier jeg bør kreve noe mer konkret, det skal jeg dersom tilfellet byr seg), var at da kan jeg ikke love at jeg orker og klarer å investere like mye i forholdet vårt fremover som jeg hittil har gjort, for å beskytte meg selv. Han sa da at det må han akseptere, men han er like glad i meg som før. Sukk...

[Bernardette]

Jeg tenker likevel at om han blir nødt til å si noe nå, f.eks "Ja, jeg kan se for meg at vi kan prøve om to år" blir det mere ord enn mening. Jeg hadde aldri kunne sagt noe så viktig etter så kort tid. Jeg kunne sagt det for typens skyld hvis han ville vite, men det hadde ikke betydd like mye som hvis det hadde kommet fra mitt hjerte et år senere, etter å ha tenkt meg godt om.

[Gjest Knust]

Jeg ser ikke noe problem i at man krever litt fortgang i sakene. Klokka tikker og når man er 37 år har man rett og slett ikke tid til å kaste bort tida på en som kanskje aldri blir klar.

Selvsagt er det ikke optimalt å begynne barneplanleggingen etter 6 måneder, men livet er ikke alltid optimalt. Det er jo strengt tatt ikke optimalt å få barn når man nærmer seg 40 heller, sånn rent statistisk.

Når man er 37 år har man levd mer enn lenge nok til å finne ut hvorvidt man ønsker barn eller ikke. Det er ikke som når du spør en 20 åring som kanskje aldri har reflektert over temaet.

Og trådstarter har selvsagt også tenkt tanken at hun kan ende opp som alenemor og er villig til det dersom så skulle skje. Det er ikke noe verre enn om hun som singel går til storkenklinikken.

Om man tror man har funnet en man vil leve sammen med, så er 6 måneder nok. Det er også stor forskjell på ett 6 måneder gammelt forhold mellom to unge mennesker og to voksne.

Kloke ord! Takk!

TS

[Gjest knust]

Jeg liker virkelig ikke sånne uttalelser. Det høres så dumt ut at samfunnet skal dømme folk nord og ned fordi de føler seg klare for baby og bryllup tidligere enn andre, i andre forhold. Sånn er verden.

Jeg og kjære har bare vært sammen litt over 6 mnd, men vi har da snakket om både barn og bryllup forde, og som noen sa lenger opp her skulle jeg gjerne hatt denne ungen "i går" men jeg er fornuftig nok til å vite at både i går og i morgen er altfor tidlig. både fordi vi er unge og studerer, fordi vi vil gjøre litt mer bare oss to, og fordi vi vil ha et litt mer fast bosted med eget rom til den lille. Ikke fordi jeg ikke vet at han er den rette for meg, eller fordi han ikke tror jeg er den rette for han - men fordi tidspunktet ellers i livet kanskje ikke er helt ideelt.

Jeg skjønner deg godt TS, du har tross alt en indre klokke som tikker, og jeg skjønner godt at du blir stressa når han ikke engang kan gi et overslag over hvor lang tid han trenger. Syns forsåvidt det er merkelig at en så voksen man ikke kan klare å ta standpunkt til det spørsmålet når min kjæreste på 19 for lengst har bekreftet at han ønsker barn om 2-års tid. Det skal ikke mere til enn som så, da har man iallefall et svar å forholde seg til.

Jeg syns du bør ta det opp med han en gang til og legge alle kortene på bordet, fortelle at du føler at klokken tikker og at du i det minste vil ha en ca når. en mann på 37 år burde kunne være i stand til å svare på det. men igjen, for hans del er det ingen hast.. menn kan jo i teorien få barn til dem er 90..

Nettopp, er det rett så kan man faktisk føle det etter 6 mnd, i hvert fall har man da fått avdekket de verste dårlige sidene hos hverandre tror jeg. Jeg er jo redd han sier nei nå, fordi han kanskje aldri vil si ja.... og da vil jeg heller bruke tid på å finne en som vil ha meg 100%.