Når kan jeg begynne å slappe av igjen?

[Gjest Gjest_Mia_*]

Noen som har ett godt råd eller vært igjennom det samme? Vil så gjerne høre fra dere!!!

Tidlig i sommer kom min samboer gjennom de siste 14 år til meg og sa at han ikke lenger trives med livet vårt sammen. Han følte at det ble for mye alvor og for lite morro. Vi har to jenter sammen som vi fikk tidlig i vårt samliv. Han følte at han har gått "glipp av noe".Han hadde mistet følelsene for meg... Glad i meg, men elsket meg ikke lenger. Han hadde en lang liste men ting han ikke var fornøyd med som jeg måtte endre meg på... En liten del av det var nok riktig og jeg her tatt grep og fått hjelp i forhold til ting jeg sliter med. Samtidig oppdaget jeg at han hadde et svært nært forhold på sms og noen besøk bak min rygg med en felles venninde av oss. Hun har nå fått samboer så denne kontakten har avtatt betraktelig. Alt dette førte til en veldig turbulent periode der han nesten var på vei til å gå. Jeg elsker ham så utrolig høyt og har vært og er fortsatt villig til å gjøre alt for å få samlivet vårt til å fungere igjen.

Nå har alt roet seg ned, vi har et tilnermet normalt samliv, gir hverandre mye kos og fysisk nærhet. Vi har også ofte sex så den delen fungerer også bra. Men jeg går konstant med en klump i magen av redsel for at han når som helst skal ombestemme seg igjen.. Han sier at hen er veldig glad i meg, men aldri at han elsker meg. Jeg vokter hva jeg sier og gjør, redd for å få ham til å bli irritert på meg... Er ofte lei meg, men tør ikke vise ham det. Gråter ofte om natten, mens jeg ligger og hører ham puste ved siden av meg...

Hva tror dere? Kommer jeg noen gang til å klare å slappe av og er jeg naiv som satser allt på at livet skal bli som det var eller ennå bedre???

[stjernekyss]

Jeg håper for din del at dere får det til å fungere, for det virker som du elsker ham svært høyt.

Snakker dere sammen om dette? Har dere prøvd parterapi? Det er gratis på familievernkontorene.

Håper du snart får fred, høres ikke godt ut å ha det sånn som du har det nå!

[Gjest MikeWaters]

Dere må tørre å være ærlige med hverandre, hvis du ikke klarer å fortelle ham hva du føler og hvordan du har det, hvordan kan du da forvente at han gjør det samme.

[Gjest Gjest]

Dette høres ikke bra ut. Jeg ville ikke utsatt meg selv, jeg ville bedt han gå. Du får det bedre med deg selv, slipper å bruker krefter på å passe på hva du sier og gjør. Og mener du at du etter 14 års forhold kan begynne å endre deg? det skal utrolig mye til for å klare det. Og tro ikke det kommer andre ting opp som han ønsker du skal forandre på. Din personlighet var det han en gang falt for, du kan ikke bli en annen.

Å gå rundt med klump i magen, nei det er ikke slik det skal være.

[Gjest haren]

åh så utrolig vondt og ekkelt....

jeg ville faktisk vurdert å ta det grundig opp med ham. tørre å spørre han direkte ut om hva han egentlig har lagt til grunn for sin avgjørelse om å bli, og kanskje ta skrittet med å flytte fra hverandre for en periode.

jeg hadde ikke funnet meg i å få "glad i deg" og fortsatt skulle holde sammen.

noen ganger må man gjøre drastiske ting for å finne sammen igjen, og gjør dere ikke det - så hjelper det ikke at du holder alt for deg selv.

det som skjer, det vil skje uansett.

[Gjest Gjest]

Dette er veldig likt den situasjonen jeg er i nå. Vi har vært sammen i 4 år, og plutselig sa han at han ikke visste om han hadde de rette følelsene for meg lengre, men at han heller ikke vil slå opp. Han har hatt kontakt med jenter (ikke fysisk da) bak min rygg og jeg er kjemperedd han skal gjøre det igjen, selv om han har sagt han ikke skal det. Jeg er for svak til å bare dra og er kjempelei meg og har det veldig vondt på grunn av dette. Håper hele tiden at ting skal forandre seg, og siden han ikke drar fra meg antar jeg at han også håper det..

Har ikke så mye råd, men jeg syns du skal se det an. Jeg tenker som så: shame on you if you fool me once, shame on me if you fool me twice!! Hvis han svikter deg igjen med andre damekontakter syns jeg du skal dra. Alle fortjener en ny sjanse, men han må skjønne at det han gjorde var galt og ikke gjøre det igjen! Vi kan ikke finne oss i å bli tråkka på, skjer det igjen MÅ vi dra. Hvis ikke følelsene hans forandrer seg må vi også dra. Men jeg vil ikke gi opp så lett, ting går opp og ned i et forhold. Gi han litt tid..

Sender en stor klem og håper det ordner seg for deg. Jeg vet hvordan du har det.

[Gjest Gjest]

Noen som har ett godt råd eller vært igjennom det samme? Vil så gjerne høre fra dere!!!

Tidlig i sommer kom min samboer gjennom de siste 14 år til meg og sa at han ikke lenger trives med livet vårt sammen. Han følte at det ble for mye alvor og for lite morro. Vi har to jenter sammen som vi fikk tidlig i vårt samliv. Han følte at han har gått "glipp av noe".Han hadde mistet følelsene for meg... Glad i meg, men elsket meg ikke lenger. Han hadde en lang liste men ting han ikke var fornøyd med som jeg måtte endre meg på... En liten del av det var nok riktig og jeg her tatt grep og fått hjelp i forhold til ting jeg sliter med. Samtidig oppdaget jeg at han hadde et svært nært forhold på sms og noen besøk bak min rygg med en felles venninde av oss. Hun har nå fått samboer så denne kontakten har avtatt betraktelig. Alt dette førte til en veldig turbulent periode der han nesten var på vei til å gå. Jeg elsker ham så utrolig høyt og har vært og er fortsatt villig til å gjøre alt for å få samlivet vårt til å fungere igjen.

Nå har alt roet seg ned, vi har et tilnermet normalt samliv, gir hverandre mye kos og fysisk nærhet. Vi har også ofte sex så den delen fungerer også bra. Men jeg går konstant med en klump i magen av redsel for at han når som helst skal ombestemme seg igjen.. Han sier at hen er veldig glad i meg, men aldri at han elsker meg. Jeg vokter hva jeg sier og gjør, redd for å få ham til å bli irritert på meg... Er ofte lei meg, men tør ikke vise ham det. Gråter ofte om natten, mens jeg ligger og hører ham puste ved siden av meg...

Hva tror dere? Kommer jeg noen gang til å klare å slappe av og er jeg naiv som satser allt på at livet skal bli som det var eller ennå bedre???

Tror du at dette går i lengden for deg? at du skal forandre deg etter 14 år er vel litt å ta i? du sier han har hatt et sms forhold! og at denne dama har fått seg samboer... da sier det seg selv! han blir jo til deg fordi han venter til neste dukker opp! og da forsvinner han.... for godt!!! Har man kommet så langt at man har fortalt den man er sammen med at man ønsker at dette skal opphøre og at man ikke elsker hverandre mere har det kommet for langt at det nesten ikke går å få det til å fungere igjen.... men det kan jo også hva at han vil ha "makt" men mest sansynelig vil han dra fra deg når den rette dukker opp i gjen...

Gi oss litt info om hva han vil at du skal forandre deg på....

[Gjest Gjest]

Han kriser selv og legger skylda på deg. Det er ikke noe galt med deg. Det er han som plutselig fikk for seg at livet skulle gitt ham mer, antakelig godt hjulpet på vei av hu kjerringa.

Du er der alltid. Han tar deg for gitt. Er ikke redd for å miste deg. Ser deg ikke.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre, men jeg vet at hadde det vært meg så ville jeg slitt alvorlig med å føle meg som nest best. Jeg hadde muligens satt forholdet over på vent og bedt ham jobbe for å få meg og tilliten tilbake. Hadde han ikke gjort det, så hadde jeg forlatt og følt at jeg hadde selvrespekten i behold. I det minste.

Men vi er alle forskjellige.. i alle fall synes jeg ikke du skal bite tankene i deg og fortsette å leve i redsel. Det fortjener du ikke!

[Gjest Gjest]

Noen som har ett godt råd eller vært igjennom det samme? Vil så gjerne høre fra dere!!!

Tidlig i sommer kom min samboer gjennom de siste 14 år til meg og sa at han ikke lenger trives med livet vårt sammen. Han følte at det ble for mye alvor og for lite morro. Vi har to jenter sammen som vi fikk tidlig i vårt samliv. Han følte at han har gått "glipp av noe".Han hadde mistet følelsene for meg... Glad i meg, men elsket meg ikke lenger. Han hadde en lang liste men ting han ikke var fornøyd med som jeg måtte endre meg på... En liten del av det var nok riktig og jeg her tatt grep og fått hjelp i forhold til ting jeg sliter med. Samtidig oppdaget jeg at han hadde et svært nært forhold på sms og noen besøk bak min rygg med en felles venninde av oss. Hun har nå fått samboer så denne kontakten har avtatt betraktelig. Alt dette førte til en veldig turbulent periode der han nesten var på vei til å gå. Jeg elsker ham så utrolig høyt og har vært og er fortsatt villig til å gjøre alt for å få samlivet vårt til å fungere igjen.

Nå har alt roet seg ned, vi har et tilnermet normalt samliv, gir hverandre mye kos og fysisk nærhet. Vi har også ofte sex så den delen fungerer også bra. Men jeg går konstant med en klump i magen av redsel for at han når som helst skal ombestemme seg igjen.. Han sier at hen er veldig glad i meg, men aldri at han elsker meg. Jeg vokter hva jeg sier og gjør, redd for å få ham til å bli irritert på meg... Er ofte lei meg, men tør ikke vise ham det. Gråter ofte om natten, mens jeg ligger og hører ham puste ved siden av meg...

Hva tror dere? Kommer jeg noen gang til å klare å slappe av og er jeg naiv som satser allt på at livet skal bli som det var eller ennå bedre???

Stakkars deg, du har det ikke bra og en ting er sikkert, du kan ikke fortsette å ha det sånn til evig tid

Men hva skjedde egentlig med den felles venninden deres, var han utro med henne? Har han fortsatt kontakt med henne? Hvilke ting var det du måtte forandre på for at han ikke skulle forlate deg? Hvilke ting har HAN forandret på? Eller var det bare du som måtte gjøre noe for at samlivet skulle reddes?

Syns du det er verdt å leve i et forhold der du hele tiden går på nåler for at han ikke skal bli irritert på deg og der du hele tiden skal "fortjene" ham?

Har du spurt han hvorfor han ikke forlot deg allikevel? Var det fordi at venninden deres ikke var tilgjengelig likevel eller var det fordi han innså at det er deg han er glad i eller var det fordi han ikke orket å ødelegge familien?

[Gjest brutal_mann]

Om du ikke kan kommunisere til han de følelsene du har nå ser ikke dette forholdet liv laga.

[Gjest Gjest_Mia_*]

Takk for svarene deres!

For å si litt om hva han mente jeg skulle endre på gikk det mye på det å ta tak i ting jeg har strevd med i flere år, har nå begynnt å gå til samtaler og føler at det er lettere å bære. Har vært mye trist de siste årene og han savna å ha ei blid og morsom dame og komme hjem til, han vil at jeg skal være mer sosial, ikke stresse med å ha hus og hjem strøkent hele tiden (han hater alt husarbeide..)

Jeg har alltid oppmuntret ham til å drive med egne hobbier, men ikke vært flink til å sette av tid til meg selv, gitt mye på jobb og til jentene våre, han mente også at det var feil av meg og at det var min "skyld" at det ikke har blitt så mye alenetid for oss... Burde sikkert vært flinkere til å skaffe barnevakt og gjort kjæresteting, men har alltid trodd at jeg har tatt de riktige valgene for familien vår...

Det som skjedde med han og den andre jenta var ikke utroskap fysisk, men det var MANGE sms er mellom dem. Mye flørting og han "klaget" over hvor kjedelig jeg var.. De møttes også et par ganger og han besøkte henne. Tror på dem når de sier det ikke var mer! Han inrømmer at han var betatt av henne en stund, men at det ikke var mer enn det. Har god kontakt med henne ennå og stoler på at hun forteller meg sannheten. Hun er faktisk en jeg har kunnet snakke med i ettertid fordi hun på en måte var midt oppi det.

Vi gikk til ett par samtaler/ parterapi tidlig i høst, men følte begge at det bare ble fokus på det negative, det var frustrerende og tungt.

Som sagt føler jeg nå at mye går bra, men jeg er så redd for å presse ham eller tvinge ham til å ta noen forhastede beslutninger. Er ærlig med ham så langt jeg kan, men vil ikke presse han til å si noe om følelsene sine hvis han ikke er klar for det.. (noe han tydligvis ikke er ennå) Jeg håper jo at hans følelser for meg vil bli som de var før!

Det er når jeg er alene og om natten usikkerheten kommer krypende....

Blir sliten av dette!

[NoAngel]

er han hjernedød han eller???

kanskje han burde skaffet barnevakt og lagt opp til noe hyggelig for dere ?

kanskje han burde oppmuntret deg og "jaget" deg ut av huset for å hygge deg med en hobby eller gode venninner??

kanskje han ikke burde skylde på deg for dette?

kanskje han burde snakket med deg, eller holdt kjeft! ikke gått til ei annen dame...!!

denne ,mannen din får det til å koke hos meg!

jeg kjenner følelsen av å være livredd for å miste noen.

takk gud for at jeg tok til vettet en dag og kastet faenskapet ut!!!

jeg ønsker deg masse lykke til. og jeg håper du våkner og ser at du er ikke den som skal jobbe for dette alene.

Endret 18. november 2009 av NoAngel

[Gjest Illiya]

Noen som har ett godt råd eller vært igjennom det samme? Vil så gjerne høre fra dere!!!

Tidlig i sommer kom min samboer gjennom de siste 14 år til meg og sa at han ikke lenger trives med livet vårt sammen. Han følte at det ble for mye alvor og for lite morro. Vi har to jenter sammen som vi fikk tidlig i vårt samliv. Han følte at han har gått "glipp av noe".Han hadde mistet følelsene for meg... Glad i meg, men elsket meg ikke lenger. Han hadde en lang liste men ting han ikke var fornøyd med som jeg måtte endre meg på... En liten del av det var nok riktig og jeg her tatt grep og fått hjelp i forhold til ting jeg sliter med. Samtidig oppdaget jeg at han hadde et svært nært forhold på sms og noen besøk bak min rygg med en felles venninde av oss. Hun har nå fått samboer så denne kontakten har avtatt betraktelig. Alt dette førte til en veldig turbulent periode der han nesten var på vei til å gå. Jeg elsker ham så utrolig høyt og har vært og er fortsatt villig til å gjøre alt for å få samlivet vårt til å fungere igjen.

Nå har alt roet seg ned, vi har et tilnermet normalt samliv, gir hverandre mye kos og fysisk nærhet. Vi har også ofte sex så den delen fungerer også bra. Men jeg går konstant med en klump i magen av redsel for at han når som helst skal ombestemme seg igjen.. Han sier at hen er veldig glad i meg, men aldri at han elsker meg. Jeg vokter hva jeg sier og gjør, redd for å få ham til å bli irritert på meg... Er ofte lei meg, men tør ikke vise ham det. Gråter ofte om natten, mens jeg ligger og hører ham puste ved siden av meg...

Hva tror dere? Kommer jeg noen gang til å klare å slappe av og er jeg naiv som satser allt på at livet skal bli som det var eller ennå bedre???

Jeg har vært i deres situasjon 2 ganger. Men i din manns sko. Etter 14 år hadde jeg sluttet å elske mannen min. Etter en tid tok jeg opp problemene våre med han, vi ble enige om å jobbe med dem, men jeg sa ikke at jeg ikke hadde noen følelser for ham igjen. Ingen av oss tok tak i problemene, ja for de var like mye mine som hans. Den gangen var jeg yngre og dummere, og mente det var han som burde endre på ting for å få dette til å gå. Han gjorde ingenting. Og da tok jeg det som at han ikke brydde seg han heller. Jeg gjorde ingenting, så da trodde vel han det samme. Og vi gikk fra hverandre etter 14 år. Han ville ha meg tilbake etterpå, men da var løpet kjørt

Den andre gangen var med han som er min mann nå. Etter lengre tids problemer (etterfulgt av en betatthet i en annen fra min side), sa jeg at jeg ikke elsket han mer. Jeg var helt død innvendig. Vi ville ulike ting i livet, og de passet ikke godt sammen. Vi hadde kjørt oss fast i et mønster, oppførte oss ikke bra mot hverandre osv.

Men da jeg sa jeg ville gå, nektet han å gi opp. Vi hadde så mye som var bra sammen, og vi burde ikke bare kaste det i søpla for en dårlig periode. Og det hadde han rett i! Det kostet oss begge mye, og jeg tenker han hadde det som det du føler nå. Vi startet prosessen da jeg sa jeg ville skilles, vi snakket oss igjennom alt i tre uker, deretter reiste vi på "kjærlighetsferie". Den ferien var vel første steg til berging av forholdet, for vi fant ut at vi faktisk likte de samme tingene på ferie, og vi hadde det morsomt også. Det hadde jeg aldri trodd!

Men så kom hverdagen igjen, og den varte lenge. Det er vel der du er nå. Sammen kom vi oss videre, for vi hadde lovt hverandre (jeg motvillig, for jeg hadde ingen tro på det) å gi forholdet en stor siste sjans. Det skyldte vi hverandre, og det skyldte vi all tid og krefter vi hadde lagt ned i dette forholdet.

Han endret seg virkelig på sine punkt, og jeg endret mine. Jeg måtte også endre innstilling til både han og forholdet vårt, og prøve å få tilbake elske-følelsen igjen. Det var IKKE lett, for jeg trodde det var umulig, jeg hadde ikke tro på det. Men etterhvert som vi begge la godviljen til, fokuserte på hverandre, gjorde gode ting for hverandre, så løsnet det. Det tok nesten et år før jeg kunne si at jeg elsket han igjen, men nå kan jeg ikke tenke meg livet uten han. Eller jeg kan vel det, men ikke uten at noe drastisk skjer, og jeg kommer ikke til å ville det.

Men dette med å være den som ikke vet om den andre blir eller går, det er slitsomt. Og trist. Jeg vet i dag hvor mye det tok på ham, for det tok flere mnd før jeg kunne si at jeg ble hos han. Og enda lenger tid før han fikk høre at jeg elsket han.

Han sier han mistet en bit av seg under den kampen, og han gjør den ikke en gang til. For den kostet ham mye.

Litt av poenget med dette lange innlegget, er at det ikke er bare du som skal endre deg. Det skal han også. Han må endre sin innstilling til deg og forholdet, han må endre seg til å ville at dette skal fortsette og at dere skal være sammen (tankens kraft er stor). Og han må forstå hvor mye det koster deg å ha denne "ventetilstanden". På samme måte må du gi han tid, for han kan ikke si at han vil være hos deg og elsker deg før han er klar, om han blir det da.

Råd fra meg:

-ut og samle gode opplevelser. Gjør ting sammen, ha det morsomt sammen, kom dere ut av stua!

-gjør hyggelige ting for hverandre

-støtt hverandre i hverdagen, ikke hakk på hverandre eller krangle om småtterier.

-sett hverandre i fokus, prøv å se det gode i hverandre, og særlig han må gjøre det. Kjappeste vei for å få tilbake følelser.

-snakk med hverandre, oppdag hverandre på nytt. Både min mann og jeg hadde en god del feiloppfatninger om hverandre, som viste seg ikke å stemme. Dermed fant vi også fellespunkt som vi ikke ante eksisterte. Han trodde f.eks at jeg bare ville ligge på stranda om vi skulle på ferie utenfor norge, mens jeg trodde ikke at han hadde interesse av å reise i det hele tatt. Dette hadde vi trodd om hverandre i 5 år. Vi fant fellespunktet i at vi likte å oppleve ting på ferie, og reiser reiser derfor mye til utlandet nå, men ikke for strandlivet.

Nå har vel dere så store barn at dere kan begynne å kose dere med å gjøre ting dere har drømt om lenge? Uten barn? Finn ut hva det egentlig er han savner. Få han til å svare presis, så kanskje dere kan finne løsninger sammen.