13 åring som "syter" om menssmerter

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har en datter på 13 år som jeg har aleneansvar for.

Hun fikk mensen for 2 år siden, og har alltid hatt litt kraftige blødninger og endel menssmerter. Jeg har alltid sagt at hun får ta Paracet om hun ønsker det, men at en spasertur eller varmepose er mer å anbefale. Hun har alltid taklet dette i stillhet, og valgt bevegelse eller varme framfor smertestillende, men en sjelden gang har hun tatt Paracet. Men nå nylig har hun begynt å gjøre et veldig stort nummer av mensmertene, og gjerne ved middagsbordet.. Hun stønner og skjærer grimaser og gjør et stort nummer av å be om smertestillende.

Selv lurer jeg på om dette har med at jeg har fått en samboer det siste året, (tidliger har jeg bodd alene med henne siden hun var 5) og vi venter vårt første barn sammen når som helst nå. Er hun bare ute etter oppmerksomhet?

For et par uker siden var hun deprimert, men det var visst ikke så kult å gå til psykolog og helsesøster, og plutselig erklærte hun at hun følte seg bedre og ikke trengte noen av delene.

Er dette med mensmertene bare en ny måte å få medlidenhet/oppmerksomhet på?

Etter at hun var deprimert har jeg og sambo vært veldig oppmerksomme mot henne, og prøver stadig å finne på ting sammen med henne. Vi har pratet masse med henne om babyen som kommer, og forsikret henne mange ganger om at hun ikke trenger å være redd for å bli tilsidesatt. Hun har et svært godt forhold til samboeren min.

Hva ville dere sagt til en slik oppførsel, jeg synes ikke akkurat mensmerter bør være temaet ved middagsbordet, selv om jeg aldri har gitt henne noe inntrykk av at det er tabu på noen måte.

Men jeg tviler faktisk på at hun plutselig har fått så vondt at det er umulig å spise middag uten å klynke og bære seg..

Håper noen andre med tenåringsdøtre har noen tanker om dette!

[Gjest Gjest]

Det kan være, men mange har menssmerter som går i faser. Jeg kan være helt grei et par år, etter fulgt av 3-4 sykluser hvor jeg besvimer, kaster opp, og vurderer hoppe fra nærmeste hustak. Spising gjør det gjerne verre, og spesielt varm og/eller krydret mat. Så for meg å sitte oppreist for å spise middag er ren tortur. Stress ser og ut til å forverre det hos meg. Så det at hun er under mye stress kan faktisk være en medvirkende årsak, selv om det ikke nødvendigvis er at hun manipulerer dere.

Ha og i bakhodet (selv om hun er fryktelig ung...) at det kan være at hun legger opp til å ha en "unnskyldning" til å begynne på hormonprevensjon.

Men for å roe det ned, ta henne på alvor. Tilby at hun kan ta middagen med seg til sofaen de dagene det står på? Lettere mat, som ris, pasta ol, kan og begrense smertene. Mindre sukker og salt er også utslagsgivende for mange. Hun kan og ha større hjelp av ibux eller naxpopren enn paracet.

Det er uansett mer eller mindre umulig å motbevise at hun har det vondt, så å legge fokuset der kan fort føre til mye kniving.

[Gjest Gjest_rosa på ball_*]

Jeg vil bare fortelle min egen historie om hvordan jeg opplevde mensen, så kanskje du ser litt annerledes på det. Det er nemlig ikke sikkert dette har noe med andre ting å gjøre.

Jeg fikk mensen den sommeren jeg var 9,5 år. De første 2-3 årene var det relativt greit nok, store blødninger og en del smerter. Men varme, paracet og bevege seg hjalp nok.

Så kom jeg i 13-årsalderen og ting forværret seg. Jeg fikk enda kraftigere bløsninger (blødde gjennom doble bind) og smertene ble for meg da uutholdelige innimellom. Omtrent annenhver syklus i snitt var så ille at jeg var borte fra skolen 3 dager. Klarte ikke gå, ikke sitte og ikke ligge. Faktisk så var sitte rolig det værste jeg gjorde, og det er jo det som forventes ved middagsbord og på skolen Legen min prøvde ut forskjellige smertelindrene, og jeg endte opp med ganske så sterke tabletter etter noen måneder. Og de hjalp, og jeg kunne karre meg litt opp av senga.

Et par år senere var det så ille at legen ga meg p-piller for at det skulle døyve litt. Blødningene ble mindre, men smertene like høye. Og sånn fortsatte det, opp gjennom tenårene og som voksen. Jeg kan etter to barnefødsler si at jeg heller foretrekker det enn menssmerter.

Det du skal ta i betraktning er om hun kan ha endomentriose, for om hun har det så kan smertene være helt j*****. Og det kommer gjerne ikke første årene, men litt etter litt. Ta henne med til legen, han/hun kan gi dere gode råd.

En trettenåring har ikke opplevd særlig smerter i livet (de fleste) og smerter er relativt. Det må vi ikke glemme som foreldre. Men som min historie viser så er det ikke bestandig de "bløffer" om smerten.

Jeg valgte å fjerne livmor da jeg hadde fått mine barn, da siden jeg ikke orket smertene mer. Men likevel opplever jeg "menssmerter" en gang i måneden, men ikke like mye. Endomentriosen er jo i kroppen fortsatt.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Jeg ville nok bestilt legetime til henne, slik at hun fikk beskrevet smertene til en profesjonell.

Da jeg var 12-13 (er i dag 28) hadde jeg såpass sterke menssmerter at jeg fikk smertestillende på resept. I tillegg ble jeg satt på p-piller for å hjelpe på problemet, noe som hjalp en god del. En paracett tar ikke disse smertene i det hele tatt for min del, heller ikke en varmepose. (Naproxen er forresten mye bedre enn paracett for å ta menssmerter.)

Men er enig i at timingen og måten å uttrykke seg på høres noe merkelig ut. Det kom "i bølger" for min del også, ofte når jeg satt oppreist, slik som på skolen eller ved middagsbordet.

Men som sagt - det sikreste er å ta henne med til fastlegen, og ha en åpen kommunikasjon med henne om hvor vondt det faktsk er. Det værtste er jo om hun går rundt med mye større smerter, og blir oversett/overhørt av en forelder.

[Disturbed]

Meget mulig at datteren din er drama-queen og bre vil ha oppmerksomhet. Men selv hadde jeg stooore menssmerter fra første dag (fikk mensen da jeg var 10), og noe av det verste var at mamma ikke tok meg alvorlig... Hun hadde selv nesten ikke vondt, og trodde rett og slett ikke på at det gikk an å ha så vondt som jeg hadde det (hjalp litt å få barn, så det er ikke like ille som da jeg var tenåring).

Når det var som verst, hadde jeg hverken ork eller lyst å sitte ved noe middagsbord, bare det å reise seg i sittende stilling var vondt og ubehagelig. Smertene syntes nok i ansiktet mitt ja, det er vanskelig å skjule, så jeg fikk som regel beskjed om å holde meg for meg selv "så de slapp å sitte å se på et sånt fjes". Jeg hadde faktisk fritak fra skolen en periode pga at jeg ikke fungerte når jeg hadde mensen.

Så var jeg deg, ville jeg ikke mistrodd henne før du er sikker. Det er grusomt å være så (ung)liten og å ha så vondt, og enda verre blir det når man føler seg mistrodd og mistenkeliggjort.

(Mine menssmerter har i vanskelige tider føltes som de var verre enn vanlig også, så kan hende alt mulig annet negativt i livet hennes pr.dato forsterker vondt-følelsen)

Endret 17. november 2009 av Disturbed

[PiriPiri]

Det kan jo være snakk om en psykosomatisk plage, altså at det som skjer med henne psykisk i forhold til nytt søsken osv har slått seg på magen hennes. Ikke så veldig uvanlig.

Men følg rådene her og ta henne med til legen, så finner dere kansje ut av det, og kan i beste fall utelukke at det er noe alvorlig.

[Gjest Gjest]

Veldig fornuftige råd du har fått over her. Jeg har selv fire tenåringsdøtre, og kan bare slutte meg til det meste som er skrevet over her.

Mange har svært plagsomme menssmerter tidlig i tenårene. Naproxen eller Ibux hjelper bedre enn Paracet, og må tas så snart mensen kommer, altså FØR det er blitt veldig vondt, for å få best mulig effekt. Dersom hun har så vondt at hun ikke klarer å sitte ved middagsbordet uten å skjære grimaser, la henne slippe akkurat disse få dagene i måneden. Det er vel ikke noen big deal?

Psykiske ting kan også spille inn. 13-14 års alderen er vanskelig for de fleste, og hun må i tillegg forholde seg til det å få et nytt søsken. Det er en stor omveltning, selv om hun ikke føler seg verken oversett eller tilsidesatt.

Vær voksen, sett klare grenser for hva som er tillatt og ikke, og hold en rolig, saklig og vennlig tone, selv om tenåringen ikke gjør det samme. Det går over! Og når det gjør det, har man gleden av voksne, fornuftige døtre som man kan snakke om ordentlige ting med Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du viser litt liten respekt for hennes smerter. Helt alvorlig, gå en tur og varmepose hjelper ikke en dritt mot mine smerter! Ei heller paracet. Noe av det mest fortvilende med å få mensen var for meg nettopp det at voksne damer snakket om at det "bare var å spise litt" eller "hvile litt", mens jeg besvimte og kastet opp av smerter og ingen tok meg på alvor. Å bli beskyldt for å være dramaqueen når man har så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg er ikke kjekt, skal jeg si deg. Og smerter kan variere. Det kan godt være at hun har sterkere smerter nå enn før, eller at hun rett og slett er lei av å lide i stillhet og ikke få smertene tatt på alvor.

Om hun har vondt, så gi henne smertestillende, med en gang! La henne styre det selv. Å måtte be om smertestillende er ikke en god løsning, ettersom hun da må få tak i deg for å spørre først. Og slike tabletter må tas før det begynner å gjøre skikkelig vondt, så innen hun får lov av deg til å ta tabletter kan det være så vondt at de ikke virker. Og ikke tving henne til å sitte ved middagsbordet om hun har veldig vondt. Å sitte oppreist kan være grusomt.

Å være deperimert er ikke noe man er i to uker, eller noe man kan diagnosere på bare to uker. Det er forskjell på å være lei seg og nedfor et par uker, og å ha en depresjon. Å skulle dra ungen med til psykolog om hun egentlig bare er nedfor og vil ha litt trøst blir for drøyt. Man skal da ha lov til å være nedfor uten at det skal bli en så big deal at man kvier seg for å fortelle om det neste gang man blir lei seg.

[Duracella]

Jeg tenkte allerede da jeg las tittelen på innlegget, at dette er nok en oppmerksomhetssak..

[Gjest Gjest]

Du har tydeligvis ikke engang vurdert muligheten for at hun faktisk har smerter seriøst, selv om hun utrykkelig gir uttrykk for at hun har det. Det sier litt om deg og forholdet du har til henne.

[Nuith]

Jeg fikk mensen for første gang da jeg var 10, og hadde ingen videre smerter da. Det fikk jeg imidlertid da jeg var 15-16 år, og i en periode tilbrakte jeg flere timer om dagen i fosterstilling på badegulvet fordi det var så vondt. Så det kan meget vel utvikle seg selv om hun var "smertefri" i starten.

Tenkte også tanken om at kanskje hun legger opp til / hinter om at hun vil ha p-piller.

Uansett, ta henne med til legen! Skader virkelig ikke å vise barna dine at du stoler på dem og tror på dem når de sier de har det vondt...

[Wildy]

Som flere over her hadde jeg kraftige menssmerter i tenårene, husker jeg lå sammenkrøpet i sengen i timesvis mens tårene trillet. Fikk god hjelp av legen min, og prøvde ut mange forskjellige smertestillende tabletter. Ble også sendt på ultralyd bare for å sjekke at alt var som det skulle.

For meg ble smertene noe bedre da jeg begynte på p-piller. Etter barnefødsler har jeg brukt hormonspiral og har vært lite plaget.

Kanskje er det behov for ekstra oppmerksomhet. Og kanskje har hun et sterkt behov for litt ekstra nå i denne tiden? Ny baby på vei er en omvetltning også i livet hennes. Og kanskje har hun virkelig vondt. Paracet og varmeflaske hjelper minimalt på kraftige menssmerter, sørg for en legetime.

[Gjest Gjest_mam_*]

Søstra mi hadde sterke menssmerter i tenårene. Var hjemme fra skolen enkelte dager (og hun var absolutt ingen skoleskulker).

Isteden for å mistenke og kjefte på henne syns jeg heller du kan gi henne litt omsorg og trøst. La henne feks ligge på sofaen med en varmepute på magen. Er det skikkelig ille syns jeg hun bør få prate med helsesøster eller lege slik at de kan hjelpe henne å finne noe som demper smertene.

[Gjest Gjest]

Jeg beklager at jeg sikker virker ufin nå, men jeg må si meg enig i enkelte av innleggene her om at du viser liten forståelse for at jenta faktisk kan ha svært vondt, eller at andre ting ligger under. Kansje er det en måte å prøve å få deg til prate med henne på? På meg virker du ganske kald. (Basert på en del ting du uttrykker i startinnlegget ditt).

Og at du både får ny samboer OG ny baby i løpet av ett år kan virke ganske overveldende, selv for en 13 åring.

Eller kansje hun har VIRKELIG vondt. Kansje det er flaut for en 13 åring å blø veldig kraftig. Hun har også et skoleliv med svømming, gym + det sosiale. Er ikke noe moro om ting "renner over" og man har lekkasjer, eller må gå med digre bind i gymgarderoben.

Kansje er det litt syt. Men tenk i alle fall lenger enn bare negativ oppmerksomhetstrang (det finnes positiv oppmerksomhetstrang også - dvs at hun ønsker et nærmere forhold til deg f.eks.).

Gi henne litt ekstra omsorg. Ta henne med til lege, da får dere i alle fall svar på om det er noe alvorlig.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er du er en fruktbar kvinne når du har en baby på vei, men det blir nesten så jeg lurer på om du aldri har hatt mensen selv. Dagen du får veer, skal familien din bare avfeie det med at du er hormonell og oppmerksomhetssyk og bare later som, eller?

[Gjest Gjest_Anita_*]

Er helt enig med dem som skriver at varmeposer og turgåing mot menssmerter hjelper lite hvis smertene er av sterk karakter. Da er det kraftige muskelsammentrekninger på gang i underlivet og de går ikke over av seg selv.Ofte kan varme gjøre smertene enda mer intense også.

Paracet er ofte uten effekt mot sterke menssmerter. Når det gjelder de reseptfrie legemidlene, så er Ibux, Naproxen, og andre smertestillende med ibuprofen eller naproxen som virkestoff det beste å bruke. Spør på apoteket.

[stjernekyss]

Ærlig talt! Ta deg skikkelig sammen og la smertestillende flyte når dattern din har mensen!

Personlig blir jeg sykemeldt to dager i måneden, og da ligger jeg i sengen vrir meg i smerter. Reiser jeg meg opp besvimer jeg og kaster opp.

Alt handler ikke om deg, den nye babyen din og den nye kjæresten din.

Noe handler faktisk om den datteren du allerede har.

Endret 17. november 2009 av stjernekyss

[Rosalie]

Jeg hadde selv umenneskelige smerter på det verste i tenårene, i tillegg til at jeg etter noen år med mensen fikk vanvittig kraftige blødninger. Jeg som aldri hadde hatt fravært fra skolen, begynte å være borte 2 til 3 dager hver måned. Luktesansen ble også helt forvrengt av smertene, og jeg husker enda en gang pappa stekte kjøttpølser til middag og jeg tilfeldigvis måtte forbi kjøkkenet for å komme meg på badet. Det kjentes ut som om han kokte blod, og jeg spøy og spøy og spøy...

for meg hjalp ingenting før jeg begynte hos akupunktør for noe helt annet i 16-års alderen. Han satte også nåler for å stabilisere syklusen, og etter det kunne jeg gå fra nattbind til små tamponger om dagen, og menssmerter var en saga blott.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk ganske kraftige menssmerter med en gang jeg fikk mensen (var vel rundt 11, er nå 26).Var flere ganger opp gjennom tennårene at jeg ikke var på skolen/reiste hjem fra skolen fordi jeg var så dårlig. Jeg fikk resept på ett eller annet som jeg ikke husker hva heter lenger som jeg tok hele mensperioden, dette hjalp noe. Ellers så var det ofte en eller to dager jeg holdt sengen eller lå på badegulvet. Det som hjalp for meg var ofte å kaste opp (ikke det at jeg prøvde på det) for så å sove noen timer.

Har hørt at menssmerter kan samenlignes med rier, og med tanke på hvor mye smertestillende man kan få under en fødsel, er ikke menssmerter noe å skyve under teppet.

[Anglofil]

Jeg er også en av dem som har opplevd, og til dels opplever fremdeles, sterke menssmerter. Jeg tror faktisk ikke datteren din overdriver, dette kan gå i perioder.

Selv har jeg hatt så sterke smerter at jeg har svimt av, begynt å kaste opp, vært nødt til å legge meg sammenkrøpet i senga og grått fordi det har vært så vondt.

Ikke bagatelliser dette, det kan faktisk være så vondt som hun beskriver.

Mvh Yvonne