Min venninne...

[lilla91]

Er du enig i påstanden om at vennskap skal gi positiv energi, og være bra for selvfølelsen? Hør på dette...

Litt bakgrunn: I 1. klasse ble jeg kjent med en jente, som fra dag 1 har vært åpen om alt, og sa tidlig at hun regnet meg som en av hennes nærmeste venner. Hun ble ganske raskt integrert i min vennegjeng, og er i dag en del av den. Hun tok "nær venn" rollen med en gang, skjelte meg ut når jeg gjorde noe hun mente ikke var for mitt eget beste (slik f. eks. foreldre gjør med barn, når de vil barnets beste), og forventet veldig mye av meg.

Jeg føler at det er noe rart med forholdet vårt. Av en eller annen grunn oppfatter hun alt jeg sier eller gjør, som frekt. Det er helt greit at noen andre forteller henne om sine meninger som angår ting hun gjør, men når jeg sier akkurat det samme til henne, er jeg frekk. Hun har også sagt at hun ikke tar det jeg sier så alvorlig, hun hører ikke på meg, for jeg er ikke en "sterk" person med klare egne meninger, sier hun.

Jeg kan kanskje beskrive hennes personlighetstrekk, så dere får litt mer innblikk i situasjonen. Det som beskriver henne best er; opp og ned. Hun knytter sterke bånd til mennesker, og det virker som om hun er villig til å gjøre mye for dem, men forventer dobbelt så mye tilbake. Hun er veldig åpen og direkte, også når det gjelder reaksjoner på ting - hun har veldig lett for å overreagere, og har veldig stort temperament. Hun er den typen som ikke trenger å ta så mye kontakt før hun selv blir sur for at den andre parten ikke tar kontakt. Hun har oppfatningen av at hun er en VELDIG god venn som alltid setter andre foran seg selv så langt det lar seg gjøre, og forventer dette av mennesker (jeg er "spesiell i dette tilfellet også, det er bare meg hun oppfatter som frekk, og det er bare meg hun blir sur på når jeg ikke oppfyller de urealistiske forventningene). Men hun er ikke slik som hun selv oppfatter at hun er. Men nettopp på grunn av innstillingen hennes og oppfatningen hennes, er det veldig vanskelig å få henne til å skjønne at det ikke alltid er hun som er helt perfekt. I tillegg til dette er hun flink til å legge på veldig mye. I noen tilfeller går det så langt at man kan hevde at hun rett og slett lyver. (Det har vært situasjoner hvor hun har tatt opp ”problemer” mellom meg og henne, med bestevenninna mi, og da har hun pyntet såpass mye på situasjonen at bestevenninna mi får skikkelig medfølelse for henne. 50 % av det hun sier er løgn/kraftig pynting av sannheten)

"Du er sikkert heller ikke perfekt i forholdet deres du heller, og hva får deg til å tro at det ikke er deg det faktisk er noe galt med?", tenker kanskje dere nå. Men det skal jeg fortelle dere.

Jeg føler nemlig at hun utnytter meg.

Jeg er den i vennegjengen som får best resultater på skolen. Hun spør meg konstant om hjelp til alt, jeg skal alltid forklare ting for henne, sende henne leksene, la henne skrive av og så videre, fordi det liksom er så lett for meg å gjøre det, mens hun har mye å takle på fritiden (som om ikke jeg har det, jeg har ikke en eneste ukedag uten planer). Når jeg viser tegn til motvillighet, er jeg ifølge henne indirekte frekk, og har en holdning som sier ”jeg er best, jeg får 6 i alle fag, de som har 5 er dårlige så de gidder jeg ikke å hjelpe”. Jeg ser det på henne, og jeg vet også at hun mener dette. (Hun har gjentatte ganger sagt dette til meg, og til bestevenninna mi). Hun mener at det er rart at jeg ikke vil sende henne lekser, ”det krever jo ingenting av deg!”. Sant nok, men jeg føler det er urettferdig når jeg har jobbet og slitt for en ting som hun bare får av meg. Selv om hun ikke skriver rett av, gjør det jo oppgaven hennes mye lettere. I tillegg til at hun aldri virker takknemlig, hun tar det bare for gitt. Hun godtar heller ikke at man noen ganger rett og slett ikke orker å hjelpe andre. Noen ganger (i det siste ganske ofte) har man mer enn nok med egne problemer.

I frykt for å høres overfladisk ut; det er ikke min feil at hun ikke gjør det like bra på skolen, og det er heller ikke mitt ansvar å sørge for at hun skal gjøre det bra. Jeg får faktisk ikke karakterene mine gratis, jeg legger utrolig mye tid og krefter i skolen, det har jeg alltid gjort. Derfor føler jeg det er urimelig av henne å forvente at man kan sette likhetstegn mellom det å være en god venn, og det å være hjelpelæreren hennes.

Det gjør meg veldig lei meg når hun stadig beskylder meg for å være en dårlig venn på grunn av slike ting, for jeg er en person som har veldig lett for å få dårlig samvittighet. For meg spiller det ingen rolle hvordan situasjonen er i virkeligheten, hvem som har rett eller galt. Dersom den andre parten mener at jeg er skyldig, er det for meg en veldig god grunn til å føle dårlig samvittighet. Men det som gjør meg aller mest lei meg, er at hun til stadighet tar opp slike ting med bestevenninna mi, og ikke med meg, noe som gjør at bestevenninna mi får ”feil” oppfatning av situasjonen (ettersom hun andre smører veldig tykt på), og ser på meg som skyldig. Bestevenninna mi betyr utrolig mye for meg, og det sliter på meg når jeg merker at hun ikke støtter meg i en sak (uansett om det ikke har noe å si direkte for vennskapet vårt). For øvrig er det ikke bare bestevenninna mi hun snakker om meg med, virker som om alle andre får høre om hva jeg gjør ”galt”, bortsett fra meg.

Det er vanskelig å ta opp ting med henne, nettopp på grunn av det jeg nevnte tidligere: hun er overbevist om at hun har rett, å argumentere mot henne er som å prøve å fange luft med henne. Hun pynter så mye på sannheten at hun til slutt tror på det. Hun kommer bare med beskyldninger på beskyldninger om at jeg har vært en dårlig venn, og jeg klarer ikke å forsvare meg fordi jeg blir så lei meg og får så dårlig samvittighet.

Vennskapet vårt svekker meg heller enn å få meg til å føle meg bedre.

Hva synes dere om saken?

[Gjest Supermimz]

Heisann,

Det hørest ut som denne jenta er veldig umoden og destruktiv mot de hun er glad i (sine venner) ..hun kansje er litt sjalu på dine gode karakterer.

Det er slik at vi kan velge våre venner, og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. Om du har venner som gjør mye godt for din selvfølelse, venner som er positive og ærlige så bevar vennskapet så godt du kan med desse. Om noen mennesker er destruktive mot deg, så kan du trekke deg litt bort fra dem, ikke la dem få informasjonen de trenger for å manipulere. Med andre ord, ikke fortell denne jenta så veldig mye om deg og ditt. Vær heller nærmere de menneskene rundt deg som er gode og ærlige av seg.

Endret 16. november 2009 av Supermimz

[-Megan-]

Venninner skal få deg til å føle deg bra!

Om du får dårlig selvtillit av henne og hun tar all din energi foreslår jeg, av erfaring, at du kutter kontakten med henne..

Dette er ikke godt for deg, eller for noen!

Begynn med å sifra og få den respekten du skal ha fra ei venninne!

Det der vil du ikke oppleve 1 gang, dette kommer du nok opp i flere ganger;) Jeg har kuttet ut 2 dårlige venninner, og fra bunnen i hjertet må jeg bare si at jeg kunne ikke gjort en bedre avgjørelse! Disse jentene svekket selvtilliten min og skuffet meg gang på gang. Jeg har færre venninner nå men har det også mye bedre!

Pass på de venninne som du kan fortelle alt til uten å bli sett rart på! Vær direkte å fortell henne at du ikke gidder å høre på dritten hennes.. hun vil nok skjønne at du begynner å bli drittlei attituden:)La noen andre bli slitt ut av hun:)