dere som føler dere ensomme avogtil

[Gjest fjæra]

en jeg ikke er i familie med - men har en viss tilknytning sa at h*n ville ha mer kontakt delvis pga ensomhet.

h*n snakket da endel om h*n var mye alene, hadde ikke mye familie osv.

det jeg merket meg var at det var mye snakk om at "andre har barnebarn, familie, du har søsken/tantebarn/familie etc. , busy livsstil" osv - i betydning at at denne personen er mye mer ensom i sitt liv enn andre rundt er.

jeg har jo full forståelse for at man kan føle det slik, for jeg føler det jo slik selv ofte.

men hele poenget her er jo at selv om jeg har større familie, så treffer jeg sjeldent dem. jeg treffer også nokså sjeldent venner(relativt begrep, men det er ikke hver helg) , og jeg kjenner ikke veldig mange andre heller som har ultrasosiale liv i hverdagene.

denne personen møter andre gjennom aktiviteter, så jeg stusset derfor over denne følelsen av å være så unik i sin ensomhet.

er det ikke bare slik at man tror alle andre "har alt" mens man selv har mindre - og at dette ikke faktisk er virkelighet?

jeg synes bare det ble så rart at jeg skulle få delansvar for å gjøre denne personen mindre ensom - mens det ble tatt for gitt at jeg ikke trengte det samme?

og dersom dette blir et samtaleemne over tid(h*n har sagt det før) - er det en fin måte man kan forklare at følelse av ensomhet ikke er uvanlig, og at man avogtil må ta aktive grep selv for å komme ut av det?

det er jo ikke slik at alle andre har det perfekt, og at man selv har ingenting.......

[Gjest Raptuza]

Jo meir synd ein syns på seg sjølv, jo betre trur/innbillar ein seg at andre har det....Så ja, det er nok riktig observert. Men alle har sitt, mukje eller litt...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg tenker at vi er forskjellige. Noen liker å være alene og føler seg ikke ensom i eget selskap. Andre gjør det ikke.

Kan du ikke forklare at du trives med å være alene og at du føler du har behov for det?

[Gjest Gjest]

for min del så er jeg veldig ensom og sliter med å komme meg ut av det på grunn av at jeg ikke vil bli sett som jeg er nå.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

for min del så er jeg veldig ensom og sliter med å komme meg ut av det på grunn av at jeg ikke vil bli sett som jeg er nå.

Da begrenser du det selv. Enten så må du fokusere annerledes enn at du ikke vil bli sett slik du er nå; du kan f.eks fokusere på hvem du skal møte og hva dere skal gjøre.

Eller så kan du skaffe hjelp til å komme ut av den tankegangen du har nå.

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Det er forskjell på å føle seg ensom og å trives i sitt eget selskap og nyte alene-tiden.

Selv om denne personen treffer andre gjennom aktiviteter, behøver ikke det bety at personen føler seg inkludert i et fellesskap.

Det kan ha vært tøft for denne personen å si at h*n ønsker selskap noen ganger. Kanskje dette er første skritt ut av noe som griper dypere enn det ser ut til på overflaten.

[Gjest ts]

det er nomk tilfelle at h*n setter ord på noe som har ligget der lenge.

en begrunnelse var blandt annet at humøret gikk mye opp og ned, og at man dermed kunne ha behov for å ha litt ekstra sosial omgang.

dette vet jeg godt - fordi både h*n og jeg har en "tilstand" som kan gi blandt annet depresjon som effekt.

så jeg vet jo godt hva personen snakker om, men jeg følte kanskje at ansvaret for dette falt over på meg delvis, og det ble litt for rart for meg siden jeg(og alle andre) har sine ting å håndtere.

merker iallefall at jeg føler meg litt ukomfortabel med å måtte ta ansvar for andres ensomhet.

det er bedre hvis man sier "jeg har lyst å treffes oftere, hva med å gjøre blabla, delta på...." istedetfor å trekke inn sykdom/ensomhet/andre argumenter slik at man liksom har mer rett på å bli hensyntatt...

da føles det jo mer som et press vil jeg si enn lystbetont samvær sånn satt på spissen.

[Gjest Gjest]

Jeg er en person som har stor familie, relativt mange venner og stor sosial omgang. For meg blir det for mye rett og slett, og jeg merker at jeg gjerne trekker meg tilbake. Jeg trenger min alenetid for å hente meg inn. Er aldri ensom alene.

Men jeg har hatt en venninne som var skikkelig ensom. Jeg pleide å tilbringe en del tid med henne, for jeg skjønte jo hvordan hun hadde det. Etter flere år hvor jeg stilte opp døgnet rundt klarte jeg ikke mer. Jeg møtte aldri forståelse for at jeg trengte tid til meg og min familie. For henne var det kun hun. Hun ble sur når jeg brukte tid på barna og da måtte jeg rett og slett bare kutte all kontakt.

Ensomhetsbegrepet er relativt. Selv hadde jeg vært ensom om jeg var alene julaften, mens nyttårsaften tilbringer jeg mer enn gjerne alene.

[Gjest Gjest]

en jeg ikke er i familie med - men har en viss tilknytning sa at h*n ville ha mer kontakt delvis pga ensomhet.

h*n snakket da endel om h*n var mye alene, hadde ikke mye familie osv.

det jeg merket meg var at det var mye snakk om at "andre har barnebarn, familie, du har søsken/tantebarn/familie etc. , busy livsstil" osv - i betydning at at denne personen er mye mer ensom i sitt liv enn andre rundt er.

jeg har jo full forståelse for at man kan føle det slik, for jeg føler det jo slik selv ofte.

men hele poenget her er jo at selv om jeg har større familie, så treffer jeg sjeldent dem. jeg treffer også nokså sjeldent venner(relativt begrep, men det er ikke hver helg) , og jeg kjenner ikke veldig mange andre heller som har ultrasosiale liv i hverdagene.

denne personen møter andre gjennom aktiviteter, så jeg stusset derfor over denne følelsen av å være så unik i sin ensomhet.

er det ikke bare slik at man tror alle andre "har alt" mens man selv har mindre - og at dette ikke faktisk er virkelighet?

jeg synes bare det ble så rart at jeg skulle få delansvar for å gjøre denne personen mindre ensom - mens det ble tatt for gitt at jeg ikke trengte det samme?

og dersom dette blir et samtaleemne over tid(h*n har sagt det før) - er det en fin måte man kan forklare at følelse av ensomhet ikke er uvanlig, og at man avogtil må ta aktive grep selv for å komme ut av det?

det er jo ikke slik at alle andre har det perfekt, og at man selv har ingenting.......

Det er jo nettopp det denne gutten gjorde da. Det å ta initiativ og si at han vil finne på noe med deg oftere er jo nettopp en måte å ta aktive grep på. Når han i tillegg er med på ulike aktiviteter gjør han masse for å komme seg ut av det.

Jeg er også veldig ofte ensom, og jeg synes det er kjempevanskelig å be om hjelp. Folk er jo veldig ofte opptatt, og selv om jeg ikke vil plage andre skulle jeg gjerne ønsker jeg kunne fortelle andre at jeg var så ensom og deprimert visse dager at jeg vil at folk skal droppe planene sine fordi jeg ikke klarer å være alene. Det er lett for andre å si at man må ta ansvar selv, men når man sitter der alene og selvmordstankene holder på å ta overhånd så skulle jeg heller ønske at jeg turte å be andre ofre noen timer for meg.