Moralsk dilema

[Gjest Gjest_Henriette_*]

Sitter nå i en situasjon hvor jeg må ta et valg. Enten godta forholdet og livet med mannen eller å gå ifra han.

Vi har barn på 2år. Problemene startet når vi fikk ungen (som var ekstra krevende)Mannen melde seg helt ut prioriterte kompiser og å løpe ærend for mammaen sin(som gjør seg stakkarslig fordi hun er ensom og krever mye av mannen noe han før så nei til).Han stilte ikke opp for babyen eller meg, han var ikke snill heller. Jeg prøvde hele tiden å fikse oss og opprette harmoni. Ga han mye frihet og håpet dette ville gi meg en mer positiv mann når han kom hjem det skjedde ikke.

Nå er barnet blitt 2 år han har blitt mye flinkere til å være der for barnet. Men mellom oss er det en enorm avstand. Jeg gjør masse for å dekke han sine behov og er veldig snill mot han. Men får svært lite igjen, det jeg får er alltid på hans premisser. Type han får 4 dager fri med sosialt liv, jeg får en middag ute med han. Han er veldig opptatt av at alt skal være til hans fordel, noe det blir mye krangler av. Mens jeg leter etter kompromisser fronter han alt til han null til meg. Jeg blir veldig sliten av dette.

Jeg vet at det er jeg som må bryte ut for han kommer aldri til å dumpe meg. Men han gir meg ikke grunner for å bli heller. Føler at han gir meg ansvar for alt i livet vårt alt fra praktiske ting til å fikse forholdet og nå også bruddet.

Kan ikke forstå at han ikke tar litt ansvar og ser hva han har. Vet at kompisene hans prøver å få han til å se hva han har i meg, men han bare finner ting å klage på.

Tar jeg opp ting med han får jeg bare til svar at hvis du er missfornøyd så klarer du vel å ta et valg.. jeg er meg jeg...

Så nå må jeg altså ta valget føler det er så vanskelig siden jeg egentlig mener man ikke skal gi opp når man har barn sammen. Det verste er vel at jeg sikkert kunne å meldt meg ut og bare latt alt surre videre.... Men har så mye følelse som jeg biter i meg og behov som jeg ikke får dekket. Uff føler det nesten som en lettelse om det blir slutt, men føler jeg plikter til å fortsette....

[Gjest Gjest]

Synes du bør gå. Han behandler deg ikke med respekt, og alle fortjener det. Etterhvert kommer du bare til å sitte der alene med null selvtillitt, mens han lever sitt liv.

En annen konsekvens av at du vil gå fra ham, kan jo være at han våkner, og skjerper seg. Da kan det kanskje være verdt et lite forsøk. Hvis ikke får du det nok helt sikkert bedre uten ham. Og etterhvert finner du nok en som virkelig er glad i deg, og viser det!

[Nuith]

Tror du skal flytte ut, jeg.

Ikke nødvendigvis bryte med ham, men bare si at du orker ikke leve sånn, og at du godt kan være "helgekjæreste" med ham men da vil du også bo alene og slippe å ta vare på ham.

Mulig han ikke vil like det, MEGET mulig at han kommer til å innse hva han går glipp av uten deg. Og mye deiligere for deg å bare ha deg selv å tenke på, og å bli vartet opp på en skikkelig date de dagene han faktisk har tid til deg.

[Shenanigan]

Ikke sin egen hverdags tilfredshet ihvertfall...

Du er forresten ikke ansvarlig for en voksen manns liv men for to barn, bare så du slipper å tenke på det lzm.

[Gjest Gjest]

Uff føler det nesten som en lettelse om det blir slutt, men føler jeg plikter til å fortsette....

Et par er ikke en familie når det er en som gjør noe, og en som bare kjører et egoløp.

Et par fungerer som familie når begge gjør sitt beste for fellesskapet. Dere har ikke et fellesskap.

[Gjest MikeWaters]

Et par er ikke en familie når det er en som gjør noe, og en som bare kjører et egoløp.

Et par fungerer som familie når begge gjør sitt beste for fellesskapet. Dere har ikke et fellesskap.

Enig!

[Gjest Gjest_Henriette_*]

Takk for mange gode råd. Føler det vel slik som dere beskriver at vi ikke er en familie. Føler vel egentlig at jeg ofrer alt for ingenting. . Har bestemt meg for å flytte fra han, føler det er det eneste rette.Det rare er at jeg er fortsatt utrolig glad i han, påtross av alt han har såret meg med, ønsker jeg han bare alt godt. Jeg bare klarer ikke å leve med han lenger. Får helt angst av tanken på å leve sånn jeg gjør nå resten av livet. Tror jeg aldri vil være klar til å dra ifra han, men må koble ut følelsene mine være litt gal og bare gjøre det... Uff som jeg gruer meg... Må psyke meg opp nå... har heldigvis et sted å dra.

Bryter også mye med familie tradisjoner nå. Alle i min familie har møttes unge og levd sammen resten av livet. Det var jo egentlig det jeg ønsket meg også.

[Ella_Grey]

Syns du gjør det rette i å forlate han.

Og familietradisjoner skal du iallefall ikke bry deg med. Det er bedre å ha det bra enn å skulle opprettholde tradisjonene. Livet går ikke alltid etter planen.

[Gjest Supermimz]

Sitter nå i en situasjon hvor jeg må ta et valg. Enten godta forholdet og livet med mannen eller å gå ifra han.

Vi har barn på 2år. Problemene startet når vi fikk ungen (som var ekstra krevende)Mannen melde seg helt ut prioriterte kompiser og å løpe ærend for mammaen sin(som gjør seg stakkarslig fordi hun er ensom og krever mye av mannen noe han før så nei til).Han stilte ikke opp for babyen eller meg, han var ikke snill heller. Jeg prøvde hele tiden å fikse oss og opprette harmoni. Ga han mye frihet og håpet dette ville gi meg en mer positiv mann når han kom hjem det skjedde ikke.

Nå er barnet blitt 2 år han har blitt mye flinkere til å være der for barnet. Men mellom oss er det en enorm avstand. Jeg gjør masse for å dekke han sine behov og er veldig snill mot han. Men får svært lite igjen, det jeg får er alltid på hans premisser. Type han får 4 dager fri med sosialt liv, jeg får en middag ute med han. Han er veldig opptatt av at alt skal være til hans fordel, noe det blir mye krangler av. Mens jeg leter etter kompromisser fronter han alt til han null til meg. Jeg blir veldig sliten av dette.

Jeg vet at det er jeg som må bryte ut for han kommer aldri til å dumpe meg. Men han gir meg ikke grunner for å bli heller. Føler at han gir meg ansvar for alt i livet vårt alt fra praktiske ting til å fikse forholdet og nå også bruddet.

Kan ikke forstå at han ikke tar litt ansvar og ser hva han har. Vet at kompisene hans prøver å få han til å se hva han har i meg, men han bare finner ting å klage på.

Tar jeg opp ting med han får jeg bare til svar at hvis du er missfornøyd så klarer du vel å ta et valg.. jeg er meg jeg...

Så nå må jeg altså ta valget føler det er så vanskelig siden jeg egentlig mener man ikke skal gi opp når man har barn sammen. Det verste er vel at jeg sikkert kunne å meldt meg ut og bare latt alt surre videre.... Men har så mye følelse som jeg biter i meg og behov som jeg ikke får dekket. Uff føler det nesten som en lettelse om det blir slutt, men føler jeg plikter til å fortsette....

Først og fremst, du har ingen plikt til å leve med denne mannen.

Har du forresten tenkt over hva slags beskjed barnet plukker opp fra sin far, når barnet ser at far driter så mye i mor?

Det er ikke noe som heter 'slik er jeg bare' Din mann kan forandre seg om han gidder, og han kan tilbringe tid sammen med deg om han ønsker. Ikke la ham rettferdiggjøre sin egen drittskaphet med slike flåseuttrykk.

Snakk med ham. Fortell at du føler du gir mere enn han gir deg tilbake. Skriv gjerne ned eksempel slik at du har de for hånd, menn skal gjerne ha eksempel. Fortell at det er ikke noe som bare heter 'slik er jeg bare' man HAR ALLTID ROM for forbedring.

Om han driter i det du sier, så vil det si at han har lik null respekt for deg som person, og han elsker deg mest sannsynligvis ikke. Vi vil da at de vil elsker skal være lykkelige.

Når du er i et dårlig forhold, så mister du ikke noe om du velger å bryte ut. Du vinner derimot en sjangse til å finne et godt og lykkelig liv med noen andre. Barnet fortjener en god rollefigur som far, og du fortjener noen å elske.

[Gjest Gjest]

Nei her var det ikke mye lys i tunellen. Jeg hadde flyttet.