Går du til psykolog/psykiater?

[Gjest Lunis]

Bare litt interessert i å se hvor mange her som faktisk søker hjelp hos en psykolog/psykiater. Jeg syns ikke dette skal være en ting å skamme seg for lengre, fordi det er veldig mange som gjør det og det er ingenting å skyve under et teppe. Det er et tegn på man ønsker seg selv vel og at man er handlingsorientert. Et tegn på sunnhet og progresjon.

Hvis man ønsker kan man si litt om hvorfor man oppsøkte hjelp kanskje, helt frivillig såklart. De aller fleste mennesker sliter psykisk flere ganger i løpet av livet, og alle mennesker har defintivt noe psykisk grums om man bare leter dypt nok. Jeg syns det er dumt hvis noen føler seg som outsidere, loners eller tapere fordi de lærer å hjelpe seg selv bedre. Det bør roses, ikke fnyses av.

Håper på litt respons

[Nuith]

Ser ikke noe galt med å gå til psykolog/psykiater, men samtidig synes jeg ikke man skal overbelaste systemet med å løpe til dem ved det minste problem (så vidt jeg vet er det lang ventetid, iallefall i det offentlige).

Aldri vært hos en selv, mulig jeg kunne ha hatt nytte av det men synes jeg fungerer fint uten, så da holder jeg meg unna.

[Shenanigan]

Hvis man ønsker kan man si litt om hvorfor man oppsøkte hjelp kanskje, helt frivillig såklart.

Håper på litt respons

Kjempeinteressant!

Jeg har gått til DPS hos spes. sykepleier for angst og depresjon men syntes dette var helt meningsløst. Hun brukte mesteparten av tiden på å "huske meg" fra forrige møte ved å stille spørsmål som var helt skivebom, kom med forslag som er helt umulige for meg i min situasjon og mitt kontaktnett og familiesituasjon å gjennomføre for så å skravle om å bruke meg i hennes viderutdanningsprosjekt så jeg sluttet.

Har tenkt på dette med psykolog og det hadde vært veldig interessant å lese hvorfor andre tok dette skrittet og hva de får ut av det.

Det koster penger og tid å ta seg til psykolog og hvis det er noe i likhet med å troppe opp hos DPS og spes. sykepleier så ringer jeg heller tanta mi som jeg ikke har snakka med på 10 år

[Anglofil]

Nei. Har gått i terapi før, men gjør ikke det nå lenger.

Mvh Yvonne

[Gjest Zona]

Ville gå til psykolog for ett år siden, men fikk tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier i stedet. Gikk et halvt år (en gang i uken), og det var helt håpløst.

Psyk.spl: "hva tenker du om at du tenker at du tenker det?"

Jeg: "eh .. vet ikke"

Psyk.spl: "hva tenker du om det da?"

Heldigvis var det gratis.. det første hun gjorde var også å anbefale antidepressive medikamenter. Jeg prøvde det, og det funket litt i starten, men fikk bivirkninger jeg ikke kunne leve med..

Har generelt et dårlig inntrykk av psykiatrien her i landet, men skulle gjerne prøvd en god psykolog. Vanskelig å finne noen som forstår.. Heldigvis er jeg bedre i dag, kun på grunn av egen innsats (Hun får ikke noen av æren der!)

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Jeg gikk til psykolog på BUP (barne-og ungdomspsykiatrisk) når jeg gikk på ungdomsskolen, men fikk veldig lite ut av det. Dette skyldtes nok mer at jeg ikke var motivert for det, og at det var min mor som synes jeg burde ha en psykolog, enn psykologens dyktighet. Jeg sluttet etter en liten stund. Nå er det flere ganger jeg godt kunne tenke meg å hatt en psykolog, ikke fordi jeg sliter noe særlig i hverdagen, men mer som en passiv (og dyr) venn som jeg kan snakke med om alle "ups and downs", og be om råd...

Jeg har flere venninder som går til psykolog, uten at det er noe spesielt de sliter med, men som en hjelp i en hektisk og slitsom hverdag.

[Gjest Syrin_Ulven]

Eg burde nok det, men ser for meg at det ikkje vil hjelpe. Ser for meg det vil bli ein situasjon alà den gjest oppe her sa.

Psyk.spl: "hva tenker du om at du tenker at du tenker det?"

Jeg: "eh .. vet ikke"

Psyk.spl: "hva tenker du om det da?"

[Lapetos]

Går til psykolog ja - kraftige angstlidelser og bipolar depressiv lidelse, + en diagnose til som jeg ikke har lyst å skrive her, ettersom jeg ikke vet nok om hva det egentlig er ennå.

Etter min erfaring er det langt mellom de skikkelig gode terapeutene, har gått i terapi siden jeg var 15 (er nå 23), og har hatt 1 skikkelig god psykolog Han jeg har nå er ikke videre dyktig, og mest interessert i å skaffe meg medisiner fremfor å snakke med meg, som jeg helst vil.

Det blir ofte til at alle møtene blir en oppsummering av forrige møte, uten at man kommer frem til noen løsning på noe som helst Men jeg har stor tro på psykologien. Problemet er bare at noen ikke tar jobben sin alvorlig, føler jeg. Eller har gått lei av den...

[Gjest Lunis]

Jeg har gått til alle mulige typer hjelp siden jeg var ca 14 år. Begynte å slite kraftig med frynsenerver i 9. klasse uten at jeg kunne gi en logisk forklaring på det. Begynte å hyperventilere og dette ble bare verre og verre. Etterhvert fikk jeg diagnose på angst og også sosial angst som har forsuret livet mitt ganske kraftig i forohld til dette med jobb og utdanning.

Jeg kjenner meg veldig igjen med de som skriver at de føler psykiateren bare prater og spør hva man tenker om ditt og datt. Det er desverre en del slikt ute å går, og derfor var jeg også utrolig skeptisk en lang stund. Man må ta styring over sin egen tid i disse timene og prate om det man VIL prate om - det er tross alt du som trenger hjelp og ikke psykiateren. Om man føler det er helt på trynet bør man bryte eller bytte. Dette er noe som psykiater skal ta på strak arm og opptre profesjonelt rundt. Ikke vær redd for å si ifra! Spesielt ikke hvis du betaler for det!

Hun jeg har gått til i det siste er helt fantastisk og jeg veldig fornøyd med henne, en ting som har gitt meg troen tilbake på psykologien. Hun er mye dyktigere enn mange av de såkalte psykologene som tar tusen kroner timen jeg har vært borti, så jeg gruer meg litt til jeg ikke får lov til å gå dit lengre.

Det er et par ting som er veldig viktig når man går til psykiater/psykolog. For det første må man forstå at alle fagpersoner og "profesjonelle" folk, til syvende og sist er mennesker de og. De har også feil og du har ingen garanti for at de skal kurere deg eller noe slikt.

For det andre er det ikke meningen at de skal kurere deg. Du skal kurere deg selv, de hjelper deg til selvhjelp. Derfor er det viktig å gå inn med en slik holdning, ellers vil du sansynligvis føle at du kaster bort tiden din relativt fort. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det er noe galt med deg i utgangspunktet, da jeg innbitt mener at alle mennesker har psykiske problemer i større eller mindre grad. Forskjellen er når de går over grensa så de begynner å påvirke deg merkverdig i hverdagen.

For det tredje er det viktig at man ikke identifiserer seg selv med sine egne lidelser. Du ER ikke angsten din. Den var ikke med deg da du ble født. Det er ikke del av personligheten din og du klarer deg helt fint uten. Hvis man har hatt angst eller en annen form for lidelse veldig lenge, er det enkelte som begynner å tenke at "Dette er meg" og faktisk blir litt avhengig av den for å ha noe å skylde på. Det er veldig viktig at man tar dette ved roten så fort som mulig så du skal ha noen mulighet for å bli "frisk" og klare å nå de målene du har satt deg for livet. Man må VILLE bli frisk for at en psykiater skal kunne hjelpe deg...for mange tar dette veldig lang tid og for andre tar det kort tid. Jeg har som sagt holdt på en stund og føler først at jeg får kontroll over livet mitt nå, ti år seinere.

Psykiatere/psykologer kan ikke trylle deg frisk men de skal ikke bare prate hull i hodet på deg heller. Hvis de ikke gjør jobben sin må man si ifra, for det er faktisk en del rusk i denne bransjen.

En annen ting jeg kunne være interessert i å høre om er hvordan enkelte føler det på kroppen når de får skikkelig kraftig angst. For å sammenligne symptomer og litt sånn... hvis noen ønsker å gi noen eksempler kan jeg kommentere det seinere.

Endret 16. november 2009 av Lunis

[Lapetos]

Jeg har gått til alle mulige typer hjelp siden jeg var ca 14 år. Begynte å slite kraftig med frynsenerver i 9. klasse uten at jeg kunne gi en logisk forklaring på det. Begynte å hyperventilere og dette ble bare verre og verre. Etterhvert fikk jeg diagnose på angst og også sosial angst som har forsuret livet mitt ganske kraftig i forohld til dette med jobb og utdanning.

Jeg kjenner meg veldig igjen med de som skriver at de føler psykiateren bare prater og spør hva man tenker om ditt og datt. Det er desverre en del slikt ute å går, og derfor var jeg også utrolig skeptisk en lang stund. Man må ta styring over sin egen tid i disse timene og prate om det man VIL prate om - det er tross alt du som trenger hjelp og ikke psykiateren. Om man føler det er helt på trynet bør man bryte eller bytte. Dette er noe som psykiater skal ta på strak arm og opptre profesjonelt rundt. Ikke vær redd for å si ifra! Spesielt ikke hvis du betaler for det!

Hun jeg har gått til i det siste er helt fantastisk og jeg veldig fornøyd med henne, en ting som har gitt meg troen tilbake på psykologien. Hun er mye dyktigere enn mange av de såkalte psykologene som tar tusen kroner timen jeg har vært borti, så jeg gruer meg litt til jeg ikke får lov til å gå dit lengre.

Det er et par ting som er veldig viktig når man går til psykiater/psykolog. For det første må man forstå at alle fagpersoner og "profesjonelle" folk, til syvende og sist er mennesker de og. De har også feil og du har ingen garanti for at de skal kurere deg eller noe slikt.

For det andre er det ikke meningen at de skal kurere deg. Du skal kurere deg selv, de hjelper deg til selvhjelp. Derfor er det viktig å gå inn med en slik holdning, ellers vil du sansynligvis føle at du kaster bort tiden din relativt fort. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det er noe galt med deg i utgangspunktet, da jeg innbitt mener at alle mennesker har psykiske problemer i større eller mindre grad. Forskjellen er når de går over grensa så de begynner å påvirke deg merkverdig i hverdagen.

For det tredje er det viktig at man ikke identifiserer seg selv med sine egne lidelser. Du ER ikke angsten din. Den var ikke med deg da du ble født. Det er ikke del av personligheten din og du klarer deg helt fint uten. Hvis man har hatt angst eller en annen form for lidelse veldig lenge, er det enkelte som begynner å tenke at "Dette er meg" og faktisk blir litt avhengig av den for å ha noe å skylde på. Det er veldig viktig at man tar dette ved roten så fort som mulig så du skal ha noen mulighet for å bli "frisk" og klare å nå de målene du har satt deg for livet. Man må VILLE bli frisk for at en psykiater skal kunne hjelpe deg...for mange tar dette veldig lang tid og for andre tar det kort tid. Jeg har som sagt holdt på en stund og føler først at jeg får kontroll over livet mitt nå, ti år seinere.

Psykiatere/psykologer kan ikke trylle deg frisk men de skal ikke bare prate hull i hodet på deg heller. Hvis de ikke gjør jobben sin må man si ifra, for det er faktisk en del rusk i denne bransjen.

En annen ting jeg kunne være interessert i å høre om er hvordan enkelte føler det på kroppen når de får skikkelig kraftig angst. For å sammenligne symptomer og litt sånn... hvis noen ønsker å gi noen eksempler kan jeg kommentere det seinere.

Skikkelig kraftig angst:

1: Panikkangst - trykk på brystet, prikking i ansikt, bryst og mage, fingrene føles numne og ufølsomme, tungen føles tjukk, nummen, halsen snører seg sammen, svimmeleht, svette, redd for å dø, følelse av å miste kontroll, redd for å bli gal, miste kontroll over blære o.l.

2: uvirkelighetsfølelse: føles som om jeg betrakter meg selv utenfra, som om jeg ser på meg selv som i en film eller et skuespill. Føles ofte også som om verden går i sirkler rundt meg, at jeg ikke er tilstede, ut av kroppen opplevelse nærmest.

3: "Vanlig" angstanfall: Skjelving, kraftig svetting, stamming, problemer med å finne ord, formulere setninger, følelse av at alle stirrer på meg, merker at jeg er redd/engstelig.

[Gjest Gjest_Marris_*]

Jeg gikk til psykolog i ca 4 år. Slet med depresjoner og alkoholmisbruk. Fikk hjelp, og er i dag frisk. Har også hatt behandling med psykiatrisk sykepleier.

Merket i utgangspunktet ikke store forskjeller på behandlingen mellom dem, da begge fokuserte på kognitiv behandling.

[Shenanigan]

En annen ting jeg kunne være interessert i å høre om er hvordan enkelte føler det på kroppen når de får skikkelig kraftig angst. For å sammenligne symptomer og litt sånn... hvis noen ønsker å gi noen eksempler kan jeg kommentere det seinere.

Muskelsmerter i nakken som fører til hodepine, smerter i brystmuskel på venstre side, press i brystet som om jeg er gigastresset.

Den ekleste er vel når jeg har lagt meg og ikke kan avlede hodet på noen måte og blir liggende og tenke. Hjertet slår så hardt at hele meg pumper med. Klarer sjelden å sove på venstre side for hjertet kjennes best da. På det mest ekstreme, som i natt føles hele meg ut om ett dunkende hjerte....

[Gjest milong]

Skulle så gjerne fått litt oppfølging av en psykolog. Har vært sykmeldt/på rehabilitering i snart 2 år pga av depresjon/utbrenthet....kommer meg og går på antidepressiva og har derfor kravlet meg tilbake til å jobbe 40 %. En av tingene jeg sliter med er å ringe til folk og for å få plass hos psykolog her i Oslo må du ringe og ringe og ringe og ringe. Jeg har også problemer med å skrive og sende brev, men det kreves også for at jeg skal kunne komme i nærheten av å få en årøvetime hos en behandler. Har hatt 3 runder det siste året hvor jeg har prøvd å få time, men alle har mislyktes......

Lurer på om noen med alvorlig hofteskade hadde behøvd å stå på så mye for å få lov å stå på venteliste og rykke framover i køen. Det koster samfunnet ganske mye om jeg ikke greier å bli så stabilt frisk at jeg kan jobbe fullt igjen.

Det ender vel med at jeg mister rehabiliteringspengene (60%) fordi jeg ikke går til behandling..........temmelig oppgitt over mangel på tilgang til psykologer med refusjonsavtale altså.

Har vært hos DPS med vurdert som for frisk til å være der, men så psyk at jeg bør ha langtidsbehandling.....så da så

[Gjest Huffsa]

Gått til psykolog i 5 år, og kommer ikke til å slutte med det første

[Gjest Gjest]

Går til psykolog ja - kraftige angstlidelser og bipolar depressiv lidelse, + en diagnose til som jeg ikke har lyst å skrive her, ettersom jeg ikke vet nok om hva det egentlig er ennå.

Etter min erfaring er det langt mellom de skikkelig gode terapeutene, har gått i terapi siden jeg var 15 (er nå 23), og har hatt 1 skikkelig god psykolog Han jeg har nå er ikke videre dyktig, og mest interessert i å skaffe meg medisiner fremfor å snakke med meg, som jeg helst vil.

Det blir ofte til at alle møtene blir en oppsummering av forrige møte, uten at man kommer frem til noen løsning på noe som helst Men jeg har stor tro på psykologien. Problemet er bare at noen ikke tar jobben sin alvorlig, føler jeg. Eller har gått lei av den...

Jeg ville heller kommet meg til en som driver med skikkelig kogntiv psykologi. De er meget løsningsorienterte og handlingsrettede og du får hjemmelekser etc. Problemet er at nesten alle psykologer sier de driver med det, men forsatt bare sitter og prater løst og fast. Kognitiv terapi skal være fokusert og systematisk for å virke. Derfor tror jeg ofte det er bedre å gå til en som er utdannet kognitiv terapeut og ikke bare en psykolog som sier de driver med det da du da er sikkrere på å få det som er poenget nemlig systematikk og fokus.

[Gjest Gjest]

Skulle så gjerne fått litt oppfølging av en psykolog. Har vært sykmeldt/på rehabilitering i snart 2 år pga av depresjon/utbrenthet....kommer meg og går på antidepressiva og har derfor kravlet meg tilbake til å jobbe 40 %. En av tingene jeg sliter med er å ringe til folk og for å få plass hos psykolog her i Oslo må du ringe og ringe og ringe og ringe. Jeg har også problemer med å skrive og sende brev, men det kreves også for at jeg skal kunne komme i nærheten av å få en årøvetime hos en behandler. Har hatt 3 runder det siste året hvor jeg har prøvd å få time, men alle har mislyktes......

Lurer på om noen med alvorlig hofteskade hadde behøvd å stå på så mye for å få lov å stå på venteliste og rykke framover i køen. Det koster samfunnet ganske mye om jeg ikke greier å bli så stabilt frisk at jeg kan jobbe fullt igjen.

Det ender vel med at jeg mister rehabiliteringspengene (60%) fordi jeg ikke går til behandling..........temmelig oppgitt over mangel på tilgang til psykologer med refusjonsavtale altså.

Har vært hos DPS med vurdert som for frisk til å være der, men så psyk at jeg bør ha langtidsbehandling.....så da så

Noe av det mest utvilende og restituerende og energigivende jeg vet om er intu-flow. Det er et sett med helt enkle leddøvelser som man ikke skulle tro gjorde så mye, men det virkelig gir mye energi i tillegg til avspenning og en følelse av "restitusjon". Jeg har gjort MYE yoga, qigong, meditasjon og lignende så jeg kjenner til det meste av slikt og hvis jeg skulle annbefalt en utbrent person å bruke 15 min på noe som helst så ville det vært intu-flow.

[Cata]

Nei. Prøvde noen timer den gang jeg var deprimert, men det fungerte overhodet ikke for meg og jeg fant ikke snev av "kjemi" med psykologen. Vi ble dermed skjønt enige om å avslutte.

Har ikke noen prinsipielle motforestillinger mot behandling hos psykolog/psykiater, men tror et er uhyre viktig at man finner en behandler som man fungerer sammen med.

[Gjest Diane]

Ja, jeg har verdens fineste psykolog, som valgte å beholde meg som pasient, etter at hun stengte praksisen sin.

Hun har veldig sjeldne evner i mine øyne, siden hun klarer å være objektiv, samtidig som hun tydelig er et medmenneske. For noen år siden sa hun blant annet "Vet du hva, Diane, du er en sånn jente som det er umulig å ikke bli glad i". Og da jeg fortalte om noen hendelser som har preget meg sterkt, reiste hun seg instinktivt og ga meg en klem.

Mange psykologer ville vært redde for å gjøre sånt i frykt for å virke uprofesjonelle, men i mine øyne er hun det stikk motsatte. Hun er dyktig på mange måter, derfor føler jeg at hun er så trygg på seg selv som terapeut at hun klarer å gi av seg selv som menneske. Det kombinert med objektivitet gjør at jeg har stor tiltro til henne.

Hun er for øvrig den eneste psykologen jeg har møtt som har forstått meg. Jeg har snakket med min andel av dem opp gjennom årene, men hun er den første som virkelig "nådde inn til meg".

[Gjest imli]

Har prøvd å gå til psykolog, pga depresjon, tvangstankar o.l, men fekk ikkje noko ut av det...

[*Nessa*]

Har gått til psykolog siden jeg var 13, er nå 22. Har flytta litt rundt så har fått prøvd en del diverse psykologer å 2 psykriatere. Huff jeg må si: For en gjeng med dvsaskinger. Det hele endte med at jeg fikk en masse diagnoser som ikke stemte og ble puttet i medisiner som heller aldrig hadde noe effekt.

Da jeg ble 19 fikk jeg en veldig dyktig psykolog spesialist som jeg fikk veldig god kjemi med. Hun hjalp meg masse å fikk fjernet en del diagnoser å gikk mer inn på problemet. gikk hos henne i 2 år, så måtte jeg deverre bytte fordi hun ble gravid å ble permitert. Å nå er jeg tilbake til en tullete psykriater som tror hun er gud og at alt kan kureres med SSRI Preparater. Første timen min ville hun foreslå medisiner. Sinnsvakt.

Det eneste jeg har funnet ut langs denne Psykriati veien er at Kjemi er nr 1 å hvis kjemien ikke er tilstedeværende så be om en ny ( ikke gi opp). Vær skeptisk til medikamenter. Ikke heng deg for mye opp i diagnoser ( det gjør deg bare sykere ) Tenk heller at man drar ditt for å slippe ut all frustrasjon å muligens lære seg å leve med problemene.

Jeg har borderline ( emosjonell ustabil p. forstyrrelse & panikk angst. Klarer meg uten medisiner.