Mister meg selv i familien

[Gjest FamilieLiv]

Jeg er gift på 10. året og har en datter på 7 år. Skulle tro jeg var vant til hverdagen med jobb, skole, fritid, ferier og annen familie, men nei. Jeg føler konstant en stor skyld, og et savn etter å være alene. Når jeg så har et par timer for meg selv, har jeg ikke ork til å gjøre det jeg skulle (ta et bad, en time trening, gjøre noe bestemt i huset osv). Tiden flyr fra meg, alt er stress, selv om det ikke trenger å være slik. Har jo en supergrei mann og en snill datter. Føler meg utilstrekkelig og utakknemlig som ikke greier å være tilstede i nuet og nyte øyeblikket, men er distansert i forhold til alle.

Hva trives jeg med? Jeg vet ikke lenger. Jeg greier ikke høre tankene mine i alt hverdagslivet. Jeg savner både et enklere liv, og et mer komplisert liv. Jeg har alltid hatt behov for å tenke mye og får ikke helt gått gjennom ting skikkelig noengang. Jeg gråter nesten når jeg tenker på at fødselen og svangerskapet mitt ble så traumatisk p.g.a komplikasjoner, og ingen er jo interessert i å høre om dette nå, så mange år etterpå. Sier derfor heller ingenting om dette eller andre ting jeg tenker på. Jeg har også mye sinne for ting som skjedde i oppveksten min, og for ting moren min sa og gjorde for 5 år siden som var dypt sårende. Jeg er ikke noe flink til å legge ting bak meg, men klistrer på et smil og går på.

Jada, psykolog er en mulighet. Men akkurat nå er jeg mer interessert i å høre om hvordan hverdagen er for dere andre mammaer i full jobb, hvordan har dere det inni dere med dere selv. Problematiserer dere mye rundt livet deres, er dere mye stresset, fikser dere alt og savner ingenting? Hvordan takler dere savnet etter noe annet enn a4-livet? Er dere alltid voksne og har voksne følelser? Føler dere at dere har et like mangfoldig liv som før familielivet, eller mister dere dere selv i familien til tider?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er gift på 10. året og har en datter på 7 år. Skulle tro jeg var vant til hverdagen med jobb, skole, fritid, ferier og annen familie, men nei. Jeg føler konstant en stor skyld, og et savn etter å være alene. Når jeg så har et par timer for meg selv, har jeg ikke ork til å gjøre det jeg skulle (ta et bad, en time trening, gjøre noe bestemt i huset osv). Tiden flyr fra meg, alt er stress, selv om det ikke trenger å være slik. Har jo en supergrei mann og en snill datter. Føler meg utilstrekkelig og utakknemlig som ikke greier å være tilstede i nuet og nyte øyeblikket, men er distansert i forhold til alle.

Hva trives jeg med? Jeg vet ikke lenger. Jeg greier ikke høre tankene mine i alt hverdagslivet. Jeg savner både et enklere liv, og et mer komplisert liv. Jeg har alltid hatt behov for å tenke mye og får ikke helt gått gjennom ting skikkelig noengang. Jeg gråter nesten når jeg tenker på at fødselen og svangerskapet mitt ble så traumatisk p.g.a komplikasjoner, og ingen er jo interessert i å høre om dette nå, så mange år etterpå. Sier derfor heller ingenting om dette eller andre ting jeg tenker på. Jeg har også mye sinne for ting som skjedde i oppveksten min, og for ting moren min sa og gjorde for 5 år siden som var dypt sårende. Jeg er ikke noe flink til å legge ting bak meg, men klistrer på et smil og går på.

Jada, psykolog er en mulighet. Men akkurat nå er jeg mer interessert i å høre om hvordan hverdagen er for dere andre mammaer i full jobb, hvordan har dere det inni dere med dere selv. Problematiserer dere mye rundt livet deres, er dere mye stresset, fikser dere alt og savner ingenting? Hvordan takler dere savnet etter noe annet enn a4-livet? Er dere alltid voksne og har voksne følelser? Føler dere at dere har et like mangfoldig liv som før familielivet, eller mister dere dere selv i familien til tider?

Hvorfor skaffet du deg et A4 liv - om det ikke var det du ønsket deg ?

Familieidyll er oppskrytt i tidsklemmen vi faktisk alle lever i . Ditt innlegg er godt å lese for oss som har valgt annerledes - bekrefter bare hvor RIKTIG vår avgjørelse var . Uansett - håper du finner ut av dine problemer . Lykke til !

[Gjest FamilieLiv]

Hvorfor skaffet du deg et A4 liv - om det ikke var det du ønsket deg ?

Familieidyll er oppskrytt i tidsklemmen vi faktisk alle lever i . Ditt innlegg er godt å lese for oss som har valgt annerledes - bekrefter bare hvor RIKTIG vår avgjørelse var . Uansett - håper du finner ut av dine problemer . Lykke til !

Ønsker og behov kan endre seg gjennom livet. Er man heldig om disse ønskene er konstante gjennom livet, slik at man aldri behøver å savne på noe, lure på noe eller undre over noe? Ikke for meg. Dessuten er det ikke slik at jeg angrer på mann+barn. De har vært en stor gave i livet mitt.

Hvordan har du innrettet livet ditt, det hørtes fint ut for deg.

[Gjest Gjest]

Uff, det var et stygt innlegg av gjest over her. Det er vel ikke en slik kommentar du trenger.

Nå har ikke jeg familie enn så lenge.

Har ei lita ei i magen da...

MEN! Jeg har vært der du er allikevel. Har hatt mye som har ligget og gnagd over mange år som har med vanskelige følelser rundt barndom og min mor å gjøre, så jeg kan relatere veldig til det du sier om å legge ting bak seg.

Jeg har også vært utbrendt i samme periode, og tror at det hadde sammenheng. Det ble rett og slett for mye tankevirksomhet rundt ting som var utenfor min kontroll.

Når du ikke føler du har overskudd til å gjøre de tingene som gor deg glede lenger, men bare klarer å gjøre det du har nødt til for å holde hodet over vannet. Ja da er det på tide å gjøre noe.

Selv tok jeg noen timer hos en privat psykolog. Det kostet litt, men jeg orket ikke å vente i et halvt år på å få henvisning til en, da ville jeg jo hatt det enda værre og trengt enda flere timer.

Hos psykologen pratet vi mye om måten jeg tneker på, og vi pratet mye om hva som hadde formet meg som menneske.

Barndommen ble pratet om, og mitt fohold til min mor som alltid har vært vanskelig.

Det er enda vanskelig å forholde seg til henne, men det er mye letter enn før fordi jeg nå klarer å se hvilke psoblemer som ligger til henne, og hvilke som ligger til meg. Før tok jeg ting hun sa ille opp og hadde mye skyldfølelse. Både ovenfor henne og andre i livet mitt.

Nå har jeg lært å prioritere meg selv også. Og det er godt.

Etter de timene føler jeg meg mye sterkere, og jeg vil bare anbefale deg å gjøre det samme.

Ta også en prat med mannen din om hvordan du har det. Kanskje er det noe han kan avlaste deg med som tar mye krefter fra deg?

Kanskje en ferie hadde vært tingen?

Håper det ordner seg for deg. Det som er positivt er at du tar tak i dette før det er for sent syns jeg.

[tøydokka]

Jeg er gift på 10. året og har en datter på 7 år. Skulle tro jeg var vant til hverdagen med jobb, skole, fritid, ferier og annen familie, men nei. Jeg føler konstant en stor skyld, og et savn etter å være alene. Når jeg så har et par timer for meg selv, har jeg ikke ork til å gjøre det jeg skulle (ta et bad, en time trening, gjøre noe bestemt i huset osv). Tiden flyr fra meg, alt er stress, selv om det ikke trenger å være slik. Har jo en supergrei mann og en snill datter. Føler meg utilstrekkelig og utakknemlig som ikke greier å være tilstede i nuet og nyte øyeblikket, men er distansert i forhold til alle.

Jeg er redd for at jeg også ville ende opp med å føle det slik dersom jeg satser på å få mann og barn og A4 liv.. Derfor er jeg gruelig usikker på om jeg vil nettopp det. Har det veldig fint i egen leilighet, kjekk jobb, kjæreste, fri til å nyte dagene uten dårlig samvittighet..

[Gjest Gjest]

Kan du ta en uke ferie helt alene? Reise bort og få ladet batteriene? Gjøre akkurat det du har lyst til i en uke? Sove, lese, slappe av, se et nytt sted?

[Gjest salma]

Livet behøver ikke være A4 selv om man har barn. Det er fortsatt mye man kan gjøre. Ungene dør ikke av å bli med ut på lengre reiser, for eksempel. Tvert imot, det er sunt for dem å oppleve noe nytt.

Mitt råd er at du setter deg ned og riktig tenker gjennom hva du savner i livet ditt, og hva som skal til for å oppnå det.

[Gjest haren]

jeg tror ike det er helt uvanlig å føle som deg i perioder.

men jeg tror nok du har latt det som er vanlig ta litt overhånd, slik at det kanksje har blitt en del av et repetetivt tankemønster som kanksje begynner å bli en "naturlig" del av deg.

vi har det alle slik med noe. noen har det slik med selvtillit, andre tenker slik ifht jobb - økonomi, det kan være hva som helst.

det kan virke for meg som om du lar deg prege av bitterhet og "hvis bare ting hadde vært slik eller slik før, nå eller i fremtiden" tanker - og at du knytter mye følelser og realitet opp til dette.

jeg tror du stiller feil spørsmål ved å spørre hvordan andre har det, for jeg tror faktisk at løsningen for deg en en aktiv endring i hvordan du velger å håndtere fortiden din og nåtiden din.

jeg vil tippe at du i likhet med de fleste av oss, er lite eller intenting tilstede i nået - og veldig mye tilstede i fortiden eller fremtiden.

du må jo selv velge hva du vil gjøre med det, men min oppfattelse er at å fortsette slik er å konstruere en virkelighet som faktisk ikke er der.

jeg har gjort dette mye selv, og fikk endel aha opplevelser av å lese "the power of now".

jeg har gått i terapi for andre ting(fortid) - og min erfaring var at jeg får mer hjelp av ting som gir konkrete verktøy man kan benytte i hverdagen for å endre handlings- og/eller tankemøsnter istedetfor å snakke om fortiden og følelser i det uendelige.

for all del, det må man helt i begynnelsen, men planen for terapien bør gå ut på mer enn det - og det må du eventuelt gjøre klart for terapeuten.

du må ret og slett brette opp ermene, og ta en dyp kikk i deg selv over lengre tid.

jeg gjorde dette først når jeg kom i en skikkelig vond sirkel - som bgynte å gå utover hverdagslivet, men jeg har aldri lært så mye som dette året hvor jeg har tatt skikkelig tak i det.

det har kostet noe, men gitt mye, mye mer.

[Gjest Gjest]

Men akkurat nå er jeg mer interessert i å høre om hvordan hverdagen er for dere andre mammaer i full jobb, hvordan har dere det inni dere med dere selv. Problematiserer dere mye rundt livet deres, er dere mye stresset, fikser dere alt og savner ingenting? Hvordan takler dere savnet etter noe annet enn a4-livet? Er dere alltid voksne og har voksne følelser? Føler dere at dere har et like mangfoldig liv som før familielivet, eller mister dere dere selv i familien til tider?

Full jobb, flere barn, jeg er i midten av 30-årene. Slik har jeg det:

- alltid stresset, sover likevel godt om natten og har stunder på dagen hvor stresset er helt borte, f.eks hvis jeg får tid til å trene, så forsvinner stressklumpen.

- jeg fikser alt - sett utenfra, fordi jeg er flink og rask med alt. Tankene mine raser avgårde i samme tempo som hendene mine, og hele hjernen kjennes ofte som en sammenpakket floke. Jeg lengter intenst etter fred og ro, etter et rom for meg selv. Jeg har funet ut at dette rommet må jeg skape selv, i tiden. Noen dager er det en halvtime for meg selv om kvelden, andre dager er det timeslange turer ut. Når jeg da skal tenke,er det det motsatte som skjer, jeg tenker bort tankene og går og kjenner på en stor og deilig tanketomhet.

- Jeg har også begynt å tenke tilbake på barndommen, og framover, på døden, samtidig som jeg går inn for å "leve i nuet." Jeg tror nok man kan oppleve å være i nuet selv om man tankemessig alltid ligger et par skritt foran, tror det er foreldreinstinktet som tvinger oss til å være litt i forkant. Jeg grubler mye på om jeg er den jeg er, eller om jeg egentlig lever et falskt og forstillet liv, om jeg burde bryte opp. Jeg drømmer ofte det, at familien min kjører bil eller båt eller fly videre, mens jeg hopper av og finner et helt nytt liv.

- jobben: jeg vet jeg er flink, ihvertfall ok, men er stadig redd for å bli avslørt for min uvitenhet, drasser med meg jobb hjem, tenker jobb om kvelden.

- Følelser: jeg har mange umodne, barnslige følelser, som jeg skammer meg over (f.eks lengsel etter å bli tatt vare på, eller etter å bli elsket uforbeholdent).

- jeg tenker også at jeg ikke lever eller føler slik jeg burde, og at jeg kan bli straffet for det, at noe kan skje barna mine, og jeg ser for meg at barna mine da ikke lever lenger og lurer på hvordan jeg selv skal orke å leve videre da, uten dem.

Så jeg går også og sliter med tankene, selv om alt utad sett er helt perfekt, jeg har ingen jeg kan prate med, mannen min har hverken tid eller forståelse for dette, familien min er for fremmed for meg, venninneforhold har jeg ikke pleiet på mange år,jobben og familien har tatt all tid.

[Gjest Gjest]

Jeg er gift på 10. året og har en datter på 7 år. Skulle tro jeg var vant til hverdagen med jobb, skole, fritid, ferier og annen familie, men nei. Jeg føler konstant en stor skyld, og et savn etter å være alene. Når jeg så har et par timer for meg selv, har jeg ikke ork til å gjøre det jeg skulle (ta et bad, en time trening, gjøre noe bestemt i huset osv). Tiden flyr fra meg, alt er stress, selv om det ikke trenger å være slik. Har jo en supergrei mann og en snill datter. Føler meg utilstrekkelig og utakknemlig som ikke greier å være tilstede i nuet og nyte øyeblikket, men er distansert i forhold til alle.

Hva trives jeg med? Jeg vet ikke lenger. Jeg greier ikke høre tankene mine i alt hverdagslivet. Jeg savner både et enklere liv, og et mer komplisert liv. Jeg har alltid hatt behov for å tenke mye og får ikke helt gått gjennom ting skikkelig noengang. Jeg gråter nesten når jeg tenker på at fødselen og svangerskapet mitt ble så traumatisk p.g.a komplikasjoner, og ingen er jo interessert i å høre om dette nå, så mange år etterpå. Sier derfor heller ingenting om dette eller andre ting jeg tenker på. Jeg har også mye sinne for ting som skjedde i oppveksten min, og for ting moren min sa og gjorde for 5 år siden som var dypt sårende. Jeg er ikke noe flink til å legge ting bak meg, men klistrer på et smil og går på.

Jada, psykolog er en mulighet. Men akkurat nå er jeg mer interessert i å høre om hvordan hverdagen er for dere andre mammaer i full jobb, hvordan har dere det inni dere med dere selv. Problematiserer dere mye rundt livet deres, er dere mye stresset, fikser dere alt og savner ingenting? Hvordan takler dere savnet etter noe annet enn a4-livet? Er dere alltid voksne og har voksne følelser? Føler dere at dere har et like mangfoldig liv som før familielivet, eller mister dere dere selv i familien til tider?

Årene går og man endrer seg, føler seg utilstrekkelig. Man blir smådeppa i slike perioder,og ting blir enda vanskeligere.

Hvem har vel ikke vert,eller er i en sånn periode.

Slike dager kan være ekstremt vanskelig.

Jeg kanbestemme meg for å shine huset,men opplever at jeg må bruke dager på det. Begynner på morgenen,skal kansje en tur på butikken,så er det middag,da må jeg bare utsette det jeg skulle gjøre til neste dag.

Jeg føler alltid at jeg må noe, skal noe, forventninger til meg,og sliter med sammvittigheten min.

Jeg får ikke tid til egenpleie,besøke de jeg ønsker osv.

Man velger mann og barn,hus og jobb. Det er hverken fam.,huset det r noe gærnt med.

Man må bare slappe av på kravene.

yrnkrt på morgenen ay nå MÅ jeg gjøre......tar på meg klær og går en tur. Man klarner hodet,og ting blir litt lettere etterpå.

jeg kan sette meg ned med en kaffekopp og bare se ut av vinduet....ikke gjøre noe. Jeg MÅ da ikke.......

Som kvinner er vi vel vant til å gape over for mye,skal klare alt selv. Vær flink til å delegere oppgaver i hjemmet. Snakk med din mann om hvordan du har det

Jeg lever veldig godt med at støvsugeren står midt på gulvet,at gulv ikke er vasket osv...Dette er jo ting som bare har irritert meg,folk ser ikke at ikke gulvene er skinnende rene.

[Gjest Gjest]

Voksenlivet slo ned som en bombe hos meg. Jeg ble uplanlagt gravid i midten av 20-årene og hadde ikke tenkt tanken på barn. Følte plutselig at jeg satt der som tobarnsmamma og gift (og deretter skilt).

Sliter voldsomt med ting fra mitt første forhold, og ser ikke ut til å bli kvitt alt. Har gått i terapi, men noen sår er så dype at de ikke gror helt.

Likevel har jeg lært meg å leve med de sårene jeg har, og lar de ikke påvirke hverdagen min

Men hvordan takle livet som voksen og familiemenneske? Jeg er ikke noe A4-menneske og har aldri vært det. Vi lever i et kreativt kaos, gjør ting sammen som familie som kanskje ikke alle andre gjør. Jeg føler meg konstant utenfor på foreldremøter og i andre settinger med foreldre, for vi har så lite til felles. Mange mener nok at jeg ikke lever det livet jeg burde nå som jeg har barn, men det blåser jeg i. Det viktigste for meg er at barna har det godt og trives. De får alt de trenger, kjærlighet og omsorg.

Samtidig trenger jeg tid for meg selv. Tid til å lade opp og finne roen i en ellers hektisk hverdag. Det gjør jeg ved å nyte fristunder der jeg finner dem. Det kan være en 10-minutters tur i butikken, eller en konsert alene. Hva som helst bare jeg får lov til å bare være meg. Har hatt ferie helt alene i 4-5 dager, og da gjode jeg ikke annet enn å tenke, drikke rødvin og nyte stillheten.

[Gjest Gjest]

Den følelsen har jeg også gått med i lengre tid, og kjenner meg særlig igjen i gjest kl. 2118.

Har ofte følelsen av at alt er kaos, jeg har ingen kontroll over min egen tid - det er alltid noe som skal nås, gjøres, fikses etc. Har to aktive barn, og er ofte mer sliten etter ei frihelg enn lange jobbedager.

Blir så utrolig sliten innimellom, at jeg av og til fantaserer om samlivsbrudd slik at jeg kunne fått annenhver uke kun for meg selv. Men når jeg kjenner etter er nok ikke det en løsning jeg kommer til å gå for uansett.

Vet jeg burde vært glad og lykkelig for det jeg har, har opplevd store tap i livet, og derfor burde jeg vel mer enn de fleste vite å sette pris på det jeg har?

Tenker også mye på det å leve her og nå, men jeg får det ikke til!

[Gjest Gjest]

Blir så utrolig sliten innimellom, at jeg av og til fantaserer om samlivsbrudd slik at jeg kunne fått annenhver uke kun for meg selv.

Samme her, min favorittdagdrøm...,kjører den ofte flere ganger daglig.

[Gjest Supermimz]

Hei TS

Det er mange som har vonde minner og saker som vi prøver å løse. Når foreldre sårer, så sitter det godt. Det er heller ikke godt å snakke med foreldrene om dette, da de strever selv med saker og angrer nok på det dumme de har sagt. Når vi stadig tenker på vonde ting, så vil det si at dypt inni oss så ønsker vi å 'løse' saken, eller komme oss videre om du vil. Det er viktig å prate ut om dette, men en god veninne eller noen du kan stole på. Når du er nedfor, så er dette ekte. Det er ikke en løgn, eller noe du ikke har rett på å føle. Du har lov til å være trist,nedfor og behøver ikke føle deg skyldig for dette.

Du sier du klistrer på et smil. Jeg blir da litt bekymret, fordi man kan gå på en vegg om man stadig begraver problemer og ikke arbeider med det.

Som sagt, så tror jeg det vil gagne alle, både deg jenta di og din familie om du snakker med noen..vi legger jo alle merke til det når noen vi er glad i ikke har det godt.

[Gjest FamilieLiv]

Nå ble jeg glad! Og litt trist samtidig, glad for alle de seriøse svarene og trist for alle livene som kun leves i hodene våre. Hva skal til for at vi skal føle oss 100% fornøyd med oss selv og hele tilværelsen vår?

Jeg kjenner meg så igjen i det dere alle skriver. Dette med å være tilstede i øyeblikket, mindfulness, er nok noe av nøkkelen. Og kanskje noe av problemet er grunnleggende lav selvfølelse hos veldig mange av oss jenter. For samme hva vi gjør, samme hvordan vi ser ut, samme hvordan hjemmet vårt ser ut og alt annet i livene våre, alltid streber vi etter noe bedre, annerledes eller mer. Kritikken av oss selv gjaller i ørene våre hele tiden. Jeg snakker mye med mannen min om disse tingene og alt annet, så jeg er heldig, men det er på mitt initativ og det fordøyes ikke helt og drøvtygges ikke på samme måte som når man snakker med en jente. Og det er kanskje bare fint. Det hadde vært fint å være mann. Det er "neivel" eller "javel" også er man ferdig med det. Men man får vel ikke helt den nødvendige motstanden heller, ved å snakke med mannen sin. Dessverre er alt av vennskap nedprioritert over flere år, av mange grunner. Føler meg nok noe ensom. Frykter at ingen kommer i begravelsen når jeg dør.

Jeg kjenner meg også igjen i fantasien om samlivsbrudd, og mulig en 50-50 deling, fordi det virker som det er eneste mulighet til å få ordnet tilværelsen min på nytt. Det er akkurat som ekteskapet suger energien ut av meg, mer enn å være mamma. Selv om jeg må si jeg har et godt ekteskap med et solid vennskap i bunnen. Ikke mye ekteskapelig samliv og sensualitet, men det har jeg lært å leve med. Men savner vel det også litt. Lever ikke helt et A4-liv selv om jeg ga inntrykk av det ser jeg, vi er heldige og reiser mye og jeg jobber fleksibelt (men mye) for meg selv. Så jeg føler meg nokså fri tross alt. I forhold til mange andres situasjon med faste jobbtider og ytre krav fra sjefer og andre har jeg det lett. Jeg er min egen sjef. Vi har vaskehjelp og ingen krangling om husarbeid heller. Så man blir visst ikke fornøyd selv om man har disse tingene. God økonomi har vi også. Lykken sitter i hodet, ikke i alle disse tingene, det er jeg ivhertfall helt sikker på.

Jeg er også livredd for at noe skal skje barnet mitt, overkompenserer og behandler henne kanskje som yngre enn hun trenger noen ganger. Tankene kan gå helt på egen hånd ut i lange utredninger om ulykker og begravelser, men heldigvis har jeg lært å ta styringen på akkurat de tankene når det skjer. Så de blir kuttet tvert av nå.

Du/dere som skriver at dere ikke er a4-mennesker, men har familie, hvordan lever dere? Tenker dere mest på arbeidssituasjon, eller bosituasjon, er dere mer uetablert enn mange andre, eller hva sikter dere til? Er dere kunstnere som arbeider helt fritt, eller betyr det at dere har snudd døgnet, eller bor dere i en hytte, eller hva? Hehe, fantasien min setter grenser for måter å leve på merker jeg. Inntekt må man ha, og bo må man jo. Eller er dere svært rike så dere slipper å jobbe og tenke på det mest trivielle?

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er gift på 10. året og har en datter på 7 år. Skulle tro jeg var vant til hverdagen med jobb, skole, fritid, ferier og annen familie, men nei. Jeg føler konstant en stor skyld, og et savn etter å være alene. Når jeg så har et par timer for meg selv, har jeg ikke ork til å gjøre det jeg skulle (ta et bad, en time trening, gjøre noe bestemt i huset osv). Tiden flyr fra meg, alt er stress, selv om det ikke trenger å være slik. Har jo en supergrei mann og en snill datter. Føler meg utilstrekkelig og utakknemlig som ikke greier å være tilstede i nuet og nyte øyeblikket, men er distansert i forhold til alle.

Hva trives jeg med? Jeg vet ikke lenger. Jeg greier ikke høre tankene mine i alt hverdagslivet. Jeg savner både et enklere liv, og et mer komplisert liv. Jeg har alltid hatt behov for å tenke mye og får ikke helt gått gjennom ting skikkelig noengang. Jeg gråter nesten når jeg tenker på at fødselen og svangerskapet mitt ble så traumatisk p.g.a komplikasjoner, og ingen er jo interessert i å høre om dette nå, så mange år etterpå. Sier derfor heller ingenting om dette eller andre ting jeg tenker på. Jeg har også mye sinne for ting som skjedde i oppveksten min, og for ting moren min sa og gjorde for 5 år siden som var dypt sårende. Jeg er ikke noe flink til å legge ting bak meg, men klistrer på et smil og går på.

Jeg synes det er trist å høre hvordan det kan være i familier. Faren er at den enkelte kan miste seg selv - midt i fellesskapet/familien.

Den enkelte voksne, og også barna, behøver tid for seg selv jevnlig.

Hvis ikke kan familien AS tappes for energi.

Send barnet på ferie med andre enn dere. Språkreise når den tid kommer. Helgeavstikkere med besteforeldre. Mannen bør gjøre sine egne ting - og det bør du også.

Kan dere ikke bli enige og legge en langtidsplan?

[Gjest Gjest]

Jeg kan jo fortelle litt om hvordan livet uten barn og familie er, det trenger slett ikke være så mye bedre. Hverdag er hverdag, og eldre blir man uansett om man stifter familie eller ikke.

Jeg står opp hver dag og går på jobb. Har akkuratt tiden av veien. På vei hjem fra jobb tenker jeg litt på hva jeg skal lage til middag, middag må man ha uansett om man en en person eller en famiie, og det tar omtrent like lang tid å lage litt som å lage mye dersom man skal ha noe som er godt og sundt. Ingen spør hvordan dagen min har vært når jeg kommer hjem. Etter jobb er jeg ofte ganske sliten, noen dager orker jeg ingen ting, men ellers blir det trening eller lesing (studering). Av og til møter jeg venner, men det er langt fra mange dager i uka de har tid, da de fleste er etablert og ha sine ting, og de fleste er slitne etter jobb.

Hverdagene er en ting, da er det ofte deilig å være alene fordi man er så sliten etter jobb, men så kommer helgene. Fredagskveldene har jeg av og til noen å være sammen med, og av og til ikke. Er jeg alene prøver jeg å lage en god middag, men det er lett å miste motivasjonen når man skal spise den alene. Som regel er jeg ute på fest eller byen minst en dag i løpet av helga. Ikke fordi jeg har så ekstremt lyst til å feste bestandig, men når man omtrent ikke har snakket med et menneske hele uka utenom jobb er det deilig å være sosial og møte masse mennesker av og til. Ferie er heller ingen dans på roser, de fleste har kjærester/familie de skal på ferie med, og det er vanskelig å få ferie til å klaffe med venner forøvrig, så det ble f.eks ingen sommerferie på meg i år, og juleferien blir med familien. Jeg skulle gjort mye for å f.eks kunne "ta en rolig helg med familien" av og til. Det er ikke gøy å måtte planlegge og stresse masse, bare for å slippe å sitte hjemme alene og kjede seg. Jeg forteller dette for å vise at "tid for seg selv" ikke alltid er så mye å trakte etter heller, det å være fri og frank som voksen blir noe helt annet enn å være fri og frank som ungdom.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Du har en datter på 7 år - når ungene blir såpass så er det jo mye ute og leker på ettermiddag og helger, ihvertfall gjorde mine det.

Jeg har også opplevd å føle meg utilfreds og utilstrekkelig - noe som etterhvert gjorde meg ganske stressa.

Løsningen min var å selge stort hus med stor hage og kjøpe noe mindre og med en minimal hage. I tillegg har jeg vaskehjelp ukentlig.

Nå er livet mitt deilig, rett og slett kjempedeilig. Jeg kan gå hjem fra jobb, gå og trene eller gå en lang tur og gå hjem og slenge meg på sofaen for å lese eller se TV etterpå ... helt uten dårlig samvittighet.

For meg var det løsningen på mine problemer.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg håper jeg ikke stikker hånden inn i et vepsebol nå, men: Sånn er det å være voksen og ha forpliktelser.

Fantasien om at alt skal bli kontrollert, ordnet og tilfredsstillende bare man får på plass det eller det- det er bare en fantasi. Om den er pådyttet oss fra film og media, eller om det er vår tids samfunnsdrøm vet jeg ikke. Jentefilmene har riktignok en masse forviklinger og vanskeligheter som heltinnen må gjennom, men siste scene viser jo fullkommen harmoni og en heltinne med kontroll. Filmen viser ikke neste dag, når oppvaskmaskinen ryker og spyler femten liter skittent vann utover kjøkkengolvet samtidig som treåringen får omgangssjuke. Selv om vi må regne med at de fleste familiemødre opplever minst en av disse tingene i løpet av livet. Pluss alle de andre, daglige småproblemene som tilsammen hindrer at vi får oppleve vår egen jentefilm-perfeksjon.

Hva om dere prøver å tenke på det fra den andre enden av skalaen? Disse tankene har de aller fleste av oss innimellom. Det er normalt, det er sånn det er å være voksen. Når ungene flytter hjemmefra får dere bedre tid til å tenke og trene, og det blir lettere å holde skittentøyskurven tom. Oppvaskamskinen vil nok ryke likevel, kontroll får du aldri, men det er jo dette som er livet!

[Sissan]

Jeg hadde det på mange måter som du beskriver i startinnlegget ditt. Ingen så det, jeg er også flink til å klistre på smilet.

Jeg møtte veggen så det sang. Det er forskjell på "voksnelivets byrder" som det blir beskrevet at er normalt over her. Og på det du bærer på av fødselstraumer, barndomssinne og sårende kommentarer fra en som står deg nær. Det er klart noen vil høre om det, du må bare finne den som er riktig for deg å dele med. Mannen din - en venninne - en søster - en psykolog. Jeg tror ikke det nødvendigvis spiller så stor rolle. Men jeg er ganske sikker på at du må lete litt for å finne deg selv om du ønsker å bli tilfreds i livet.

Fortsetter du å lukke øynene for det du sliter med og klistrer på deg smilet er jeg redd jeg (og mange med meg) må ønske deg velkommen etter inn i utbrentheten om ikke så mange årene.