Er han kontrollerende?

[Gjest engjest]

Hei Jeg føler jeg er i en litt vanskelig situasjon for tiden. Jeg har vært sammen med en gutt i ca et og et halvt år. På den tiden jeg ble kjent med ham (for ca to år siden) hadde jeg veldig mange venner, men det ble mer og mer til at jeg var sammen med hans venner, samtidig som mine venner flyttet til andre byer og vi mistet kontakten. Vi flytta sammen etter å ha vært ilag i et halvår og det var egentlig da problemene begynte. Jeg begynte å innse at livet mitt egentlig hadde forandra seg utrolig mye. Jeg har hatt mye problemer og slitt litt med depresjoner, men alltid hatt gode venner å snakke med. Men det gikk fra å ha noen å kunne ringe til, bare for å gå en tur på kafe, shoppe eller gjøre jentegreier, så hadde jeg absolutt ingen. Det føltes jævlig rett og slett.

Dette var jo selvfølgelig ikke kjæresten min sin feil, men jeg prøvde ofte å prate med han om hvordan jeg hadde det. Han var ikke spesielt forståelsesfull, jeg hadde jo mange venner, jeg hadde jo han og hans venner! De fleste vennene hans har jeg fått grei kontakt med og det var ikke noe problem, men det er fortsatt han de ringer for å avtale ting med, det er jo DE som er venner. Om jeg hadde en dårlig dag kunne han gjerne kalle meg sur eller ta opp ting rett foran vennene 'våre' og drite meg ut. Hvis jeg forsvarte meg, var jeg nærtagende. Føltes som jeg utvikla nesten litt sosial angst på den tiden. Jeg satt jo bare hjemme. Noen ganger prøvde gamle venner å kontakte meg og jeg spurte ofte typen om han ville være med. Han hadde alltid andre ting å gjøre, eller så likte han ikke vennene mine og da måtte jeg dra alene. Det endte med at jeg ofte lot være, fordi jeg var redd for at hvis jeg dro så ville jeg miste kjæresten min. Jeg var sikkert litt gal som tenkte slik, men jeg følte at han var den eneste jeg hadde og jeg ble sikkert litt for avhengig.

Kjæresten min har nok visst hele tiden 'hvor han har meg'. Når jeg har vært ferdig på jobb så har jeg ingen planer. Derfor ble det ofte sånn at jeg bare satt hjemme og 'venta' på han. Han kunne si til meg at han skulle ut en liten tur, men så skulle han møte noen kompiser, på besøk til noen. Det var alltid greit for meg, men jeg var ensom der jeg satt dag etter dag. Følte meg som en idiot, fordi han hadde mange venner og jeg ingen. Jeg prøvde å få kontakt med andre (venner), men han ble ofte sur på meg for det. Mente at jeg var ute etter mer enn bare venner osv. Han BURDE jo ha forstått at jeg også trenger et sosialt liv? Bortsett fra han og hans kompiser.

Det var mye slit å bo sammen i tillegg.. Jeg tok opp ting gang på gang, at jeg var lei av at han aldri rydda etter seg, aldri greide å stå opp selv om morgenen, røyka for mye hasj, brutte løfter osv. Men det skjedde igjen og igjen.. Mange ganger ble jeg så oppgitt av at han aldri kunne si UNNSKYLD eller bare 'greit jeg skal skjerpe meg' hvis jeg tok opp ting. Det hadde vært så mye enklere. Jeg følte syntes det var vanskelig å ta opp ting med han i det hele tatt, for så å bli beskyldt for å overreagere, være nertagende, sur drittkjerring osv. Det ble så mye krangling at jeg følte jeg bare måtte gjøre det slutt og det gjorde jeg noen ganger (og mente det). Sikkert utrolig dumt av meg (fordi han ble usikker på meg etter dette). Men han skifta alltid oppførsel mot meg når jeg gjorde det slutt. Det var liksom det eneste som fikk han til å si unnskyld, da skulle alt bli såå mye bedre, han la seg helt flat osv. Gang på gang ga jeg det en sjanse til.. fordi jeg var glad i han?

Til slutt bestemte jeg meg for å flytte fra han, men vi skulle fortsatt være sammen. Nå har jeg ikke gjort så mye annet enn jeg pleier siden vi flytta fra hverandre, sitter som oftest hjemme, er på jobb/skole osv. Men jeg får tilbud om å være med på ting et par ganger i uka, som skolefester, kafe osv. Da har han plutselig veldig lyst å være sammen med meg og blir kjempesur om jeg prioriterer venninner framfor han. Jeg prøver å forklare han at det blir for dumt av han å reagere sånn. Det er kun snakk om et par ganger i uka og han burde være glad for at jeg endelig har det bedre og får venner?

Jeg prøver å gi faen i at han blir sur, men det blir alltid en kjempestor krangel etterpå. Jeg har jo alltid tid til han, men jeg synes faktisk det er viktig at jeg prioriterer andre ting før han også.. og jeg føler for å være sammen med venninner, kompiser og ha det litt gøy uten han. Det er jo det han gjør hele tiden mens han ikke er med meg.

På fredag sa jeg til han at jeg skulle overnatte med han og være med han på kvelden, men ei venninne ringte og spurte om jeg ville finne på noe et par timer. Jeg hadde lyst til det og jeg ga beskjed til typen min om at jeg kunne møte han senere. Da ble han drittsur og mente jeg hadde en avtale med han. Jeg forklarte han at jeg ikke så helt problemet, han hadde vel mulighet til å finne på andre ting i to timer. Det er verre når han avlyser avtaler med meg, det er ikke like lett for meg å finne på noe annet. Men han greier jo ikke å sette seg i min situasjon i det hele tatt.. Når jeg møtte han senere var vi sammen med kompisene hans og jeg ble sittende uttafor samtalen i flere timer. I tillegg hadde han planlagt å stikke til en annen by dagen etter for å overnatte resten av helgen, men spurte ikke om jeg ville være med og jeg har alltid brukt å være me dit han skulle. Jeg ble litt lei meg, synes det var dårlig gjort. Han kan vel fortsatt inkludere meg selv om jeg har begynt å være litt sosial med andre mennesker et par ganger i uka? AAAAAARgh..

Jeg begynner å bli lei av det her.. han mener jeg behandler han så jævlig dårlig og han har fått meg til å si unnskyld 102498 ganger for sånne tåpelige ting som han gjør mot meg hele tiden (men da er det helt greit).. Hva mener dere om dette? er jeg ei drittkjerring?

det ble veldig langt.. men jeg følte jeg måtte forklare litt.

[Nytt liv]

Kutt han ut. Du har kun ansvar for eget liv. Jeg får følelsen av at han vil straffe deg, og tråkke på deg. Han har det ikke godt med seg selv.

Han har heller ingen respekt for deg, fordi du lar han gjøre som han vil med deg. Han bestemmer over deg, jente. Vis han hvem som bestemmer over deg. >da får pipa en annen lyd.

Vær saklig og ikke diskuter med han. Si at nå skal jeg besøke/være med vennene mine til f.eks 28, og om du vi treffe meg klokka 21, er det greit.

-Men jeg synes ikke denne fyren høres bra ut som noe kjæresteemne for noen.

[I Grosny]

Du er iallfall ingen drittkjerring, hvis han sier noe sånt så fortjener du iallfall blomster. Men du lar deg dytte, og det går ikke med en slik mann.

Ikke alle mennesker har evnen til å se andres behov slik de ser sine egne. Han mangler litt talent der, men jeg tror det kan læres hvis han vil. Spør han om han er villig til å lære.

Jeg synes dere har ubalanse i maktforholdet. Han presser deg hele tiden. Du trenger egentlig en mann som vil spille på laget dit. Han må trene hardt for å bli god nok. Jeg foreslår at du forteller han hvor dårlig han er, og hva som kreves for at han skal bli god nok.

Jeg foreslår at du skal avtale å møte han fast en gang i uka, og at det ikke finnes noen unnskyldning for skoft , bortsett fra sykemelding. De andre seks dagene skal du møte egne venner. Si at du er glad i han, og at dette er ledd i et opplegg for å trene han opp til å bli god nok til å kunne gi deg ett godt liv.

Egentlig er jeg redd for at han mangler både talent og vilje, og at hans sjalusi er så ille at du egentlig bør avslutte forholdet. Jeg håper jeg tar feil, og at han er villig til å satse på dine premisser.

Endret 15. november 2009 av I Grosny

[Gjest ts]

Takk for svar.

Jeg ser det egentlig selv at jeg kanskje burde gjøre det slutt, komme meg videre og finne noen som respekterer meg. For det har jo vært slik hele tiden mellom oss og det blir ikke noe bedre.

Synes bare det er vanskelig å gjøre det slutt når han alltid trygler om å få en sjanse til og når han faktisk viser følelser. Blir lurt gang på gang. Men jeg tror jeg skal klare det denne gangen, for jeg orker ikke ha det sånn mer.

[I Grosny]

Takk for svar.

Jeg ser det egentlig selv at jeg kanskje burde gjøre det slutt, komme meg videre og finne noen som respekterer meg. For det har jo vært slik hele tiden mellom oss og det blir ikke noe bedre.

Synes bare det er vanskelig å gjøre det slutt når han alltid trygler om å få en sjanse til og når han faktisk viser følelser. Blir lurt gang på gang. Men jeg tror jeg skal klare det denne gangen, for jeg orker ikke ha det sånn mer.

Han lurer deg ikke. Han elsker deg, og han mener det. Men han har bare ikke evnen til å gi deg ett godt liv. Sjalusien er for tøff, og hans karakter og dannelse er for svak. Jeg fikk brudd med min sjalu x i fjor, hun var for sjalu til på gi meg den tilliten jeg trengte. Det var fryktelig vondt et halvt år, men nå har jeg fått ei dame som fullt ut er på laget mitt, og jeg anser meg for å være en av verdens heldigste menn.

Selv om han er grønn av sjalusi, så finnes det faktisk grønnere gress. Kanskje det også er bedre å være alene. Iallfall noen måneder.

[I Grosny]

Jeg foreslår at du skal avtale å møte han fast en gang i uka, og at det ikke finnes noen unnskyldning for skoft , bortsett fra sykemelding. De andre seks dagene skal du møte egne venner. Si at du er glad i han, og at dette er ledd i et opplegg for å trene han opp til å bli god nok til å kunne gi deg ett godt liv.

Dette var kanskje et dårlig forslag. Å møte han sjelden kan kanskje fyre opp forelskelsen enda mer, og det kan forverre sjalusiproblemene.

[Gjest Simbelmynë]

Han hørtes ikke ut som noe å samle på nei. Han tråkker på deg og presser deg hele tiden. Høres vanvittig slitsomt ut å leve sånn.

[Betty77]

Høres ut som han er veldig kontrollerende overfor deg og du har hele tiden latt han være det. Du var heller hjem sammen han i tilfelle han ikke likte at du gikk ut med dine venner som han ikke likte ?! Det er tullete. De er dine venner. Venner som sikkert har støttet deg gjennom tykkt og tynnt. Man skal ta godt vare på vennene sine.

Fint du fikk til å flytte ut, da så han kanskje at du hadde ben i nesa og vil plutselig være med deg mere.

Høres nesten ut som dere 'straffer' hverandre som det skrives over her også. 'Om han/hun gjør det så skal ihvertfall jeg..' dette blir jo helt feil. Man skal ha det hyggelig i hverandres selskap og glede seg til å treffe hverandre, og ikke straffe hverandre slik. Han skulle no vel invitert kjæresten sin med seg på tur !? Det synes jeg.

Høres ikke ut som dette forholdet ikke er helt liv laga, og du har vel kanskje innsett det selv også men må bare vennes til tanken kanskje. Har dere snakket sammen om det, hvordan dere tenker og er med hverandre egentlig.

Han er helt sikkert gla i deg, men altfor sjalu og kontrollerende. Og enda mer kontrollerende når dere bor sammen. Ikke noe bra utvikling. Kan du se for deg ett liv med han da?

Kos deg med vennene dine. Høres ut som du har det bra der. Nyt det, til den rette kommer

[Gjest brutal_mann]

Kutt han ut fullt og helt. Aldri se på han, snakk til han, svar på sms fra han osv. Slett ALL kontaktinformasjon du har på han. Eneste som fungerer.

[Gjest Gjest_emilie_*]

Mitt råd er å komme deg "vekk" fra han.

Når jeg leste denne tråden var det som å lese om meg selv og forholdet jeg gikk igjennom. Vi hadde vært sammen omtrent like lenge som dere, og episodene nedover var som å gå gjennom det samme på nytt.

Jeg var en gang et positivt menneske med mange venner, mange drømmer og hundre jern i ilden. Etter at jeg traff han ble jeg mer og mer isolert - uten at jeg la merke til det før det var for sent.

Det å komme seg ut av forholdet var slitsomt. Jeg var langt nede og måtte fysisk flytte vekk for å komme meg ut av den onde sirkelen. Det var blitt avhengighet pga et kontrollerende forhold, og det er ikke sunt. Nå i ettertid har jeg sett hvor mye skade den tidligere kjæresten min egentlig gjorde, og jeg er glad i dag for at jeg kom meg bort.

Lever i dag med den beste kjæresten, som respekterer meg, lar meg tilbringe tid med vennene mine og deler tingene i hverdagen sin med meg. Det er utrolig deilig!

Lykke til videre, håper du gjør den beste avgjørelsen for deg selv