Hvordan forholde seg til svigermor

[Gjest Gjest_molly_*]

Sliter litt med hvordan jeg skal forholde meg til svigermor.

Har en gutt på 6 mnd og jeg vil jo gjerne at han skal få et godt forhold til sin farmor, jeg har selv hatt gode forhold til mine besteforeldre og hadde mye glede av de når jeg var liten.

Problemet er at min mann så tydelig misliker henne sterkt.

Før jeg møtte henne fortalte han meg at hun var psykopatisk, manipulerende etc.

Jeg tenkte at jeg ville gjøre meg opp min egen mening, men har jo da såklart antennene litt ute.

Vi har ikke vært veldig mye sammen med henne, siden mannen ikke liker henne, men har jo truffet henne en del ganger etter at vi fikk barn (hun bor noen timer unna så det begrenser det også litt)

Jeg synes forløbig hun er helt OK, litt slitsom og masete innimellom, men hun er sikkert helt gjennomsnittlig svigermor som åpenbart er veeeldig stolt av og forelsket i barnebarnet sitt (vår sønn)

Problemet er at siden min mann misliker henne så mye, så inviterer han jo aldri henne hjem til oss, og vi drar aldri på besøk til henne. De gangene hun har vært her, har hun bodd hos søsteren hans, og bare stukket innom hos oss.

Og jeg føler at hun prøver å innsmigre seg hos meg, for å få mer kontakt. Spør meg om når vi skal komme på besøk til henne, og hun maser også på meg om andre ting som egentlig burde være mellom henne og hennes sønn, ikke mellom henne og meg (etter min mening)

På den ene siden, så vil jeg ikke virke avvisende, og vil jo også gjerne ha en OK kontakt med henne for at hun og barnebarnet skal få kontakt.

På den andre siden, så vil jeg ikke ta hennes parti i den konflikten som åpenbart er der mellom min mann og henne. Så kan ikke være for imøtekommende heller, da jeg ser at hun fort vil kunne utnytte dette (ja, han har muligens rett i at hun er noe manipulerende...)

Så, what to do... har prøvd å snakke med mannen om det, at jeg føler vi burde invitert henne mer på besøk osv men at jeg ikke vil gjøre det av hensyn til ham. Han sier bare at jeg ikke skal tenke på det og at hun fint klarer å ta kontakt selv når hun syns det er på tide..

Resultatet er at jeg, når vi treffer henne, føler at jeg er mer avvisende mot henne enn jeg ville vært om jeg ikke var det for min manns skyld, og det er ikke noen god følelse..

[stjernekyss]

Hvorfor hører du ikke på mannen din? Det er han som har vokst opp med henne.

Hvorfor mener du at hun er en helt gjennomsnittlig svigermor, når han gjentatte ganger bedyrer noe helt annet?

Har et vennepar hvor han ikke liker den utvidede familien sin. Likevel maser hun så det suser, fordi hun vil kjenne hele svigerfamilien sin.

Sorry, men jeg synes det er smakløst og respektløst. Her synes jeg du må ta deg selv i nakken.

Det er hans mamma. La ham bestemme.

[Gjest ArneP]

Hvorfor hører du ikke på mannen din? Det er han som har vokst opp med henne.

Hvorfor mener du at hun er en helt gjennomsnittlig svigermor, når han gjentatte ganger bedyrer noe helt annet?

Har et vennepar hvor han ikke liker den utvidede familien sin. Likevel maser hun så det suser, fordi hun vil kjenne hele svigerfamilien sin.

Sorry, men jeg synes det er smakløst og respektløst. Her synes jeg du må ta deg selv i nakken.

Det er hans mamma. La ham bestemme.

Kunne ikke vært mer enig!

[Gjest Gjest_molly_*]

Hehe, takk

Ble litt paff over svaret. Det er ikke det at jeg absolutt VIL ha så god kontakt med svigermor, ikke for min egen del, men føler at vi BURDE, for vår sønns del.

Jeg liker henne strengt tatt ikke så godt heller, men har prøvd å si til meg selv at hun sikkert er helt OK og at jeg burde prøve å ha mer kontakt med henne (og kommer der i konflikt med meg selv følelsesmessig, i forhold til min mann.)

Noe av greia er at min mann har flere søsken og disse har et helt normalt forhold til henne (såvidt jeg kan se). Så har vel bl.a. pga det ikke villet stole helt på det han sier.

Men som dere sier, det er hans mor, og søsken kan jo ha totalt forskjellig forhold til sine foreldre. Og det er min mann, og ham jeg skal tenke på, ikke evt svigermors sårede følelser...

[Gjest Gjest]

Du stoler ikke på din mann når han sier han vet best om sin mor?! Hadde min mann kommet med noe slikt til meg så hadde han faen meg sovet i bikkjehuset!

[Gjest Blondie65]

Du stoler ikke på din mann når han sier han vet best om sin mor?! Hadde min mann kommet med noe slikt til meg så hadde han faen meg sovet i bikkjehuset!

Eller for å si det på en annen måte:

Enten tar du din manns parti her og innser at av en eller annen grunn - god eller dårlig - har de for tiden et dårlig forhold og at han ikke orker et nært forhold til sin mor.

Eller så forteller du din mann rett ut at han er en dust som ikke kan ha et godt forhold til sin mor siden søskenene hans har det.

For å si det slik: Det er flere steder der noen barn har et godt forhold til sitt forhold og en ikke har det. Det kan være gode grunner for det og man bør ikke tvinge den det gjelder uten at man har satt seg godt inn i grunnene. Disse grunnene kan den det gjelder ønske å oppgi eller ikke. Før du vet at disse grunnene er dårlige skal du i alle fall ikke tvinge igjennom noe som helst.

Litt respekt for ens partners følelser rundt et vanskelig forhold bør en kunne forvente vel?

[Gjest Gjest]

Selv om andre søsken har et greit forhold til foreldren behøver ikke det bety at den som sliter med forholdet "tar feil". Jeg har flere eksempler på det, blant annet besteforeldrene mine, pappa og hans søsken (hvor far/sønn-forholdet var mer problematisk enn mor/datter og far/datter og noen av "traumene" blir spilt ut i konflikter mellom søsken og andre relasjoner i stedet for ovenfor foreldrene), og ei venninne (hvor noen av søsknene har levd som foreldrene ønsker og nådd opp til "målene" foreldrene så på som viktige, mens den siste har vært såpass annerledes at hun omtrent bare fikk kritikk... selv om hun blant annet er en av de dyktiske i landet innen sitt felt og en utrolig sympatisk person var det på feil område... forholdet er heldigvis mye bedre i dag).

Jeg tror du er tjent med å ha et litt distansert forhold og prøve å observere relasjonen utenfra, og ikke la deg rive for mye med av smiger fra hennes side eller de verste karakteristikkene fra mannen din sin side. Kan forstå ønsket om kontakt pga barnebarnet, og det bør dere jo prøve å jobbe med å få til, men det høres ut som det kan være lurt å ikke involvere seg altfor mye. Kan bli mye drama rundt endel folk.

[Gjest Gjest]

Sliter litt med hvordan jeg skal forholde meg til svigermor.

Har en gutt på 6 mnd og jeg vil jo gjerne at han skal få et godt forhold til sin farmor, jeg har selv hatt gode forhold til mine besteforeldre og hadde mye glede av de når jeg var liten.

Problemet er at min mann så tydelig misliker henne sterkt.

Før jeg møtte henne fortalte han meg at hun var psykopatisk, manipulerende etc.

Jeg tenkte at jeg ville gjøre meg opp min egen mening, men har jo da såklart antennene litt ute.

Vi har ikke vært veldig mye sammen med henne, siden mannen ikke liker henne, men har jo truffet henne en del ganger etter at vi fikk barn (hun bor noen timer unna så det begrenser det også litt)

Jeg synes forløbig hun er helt OK, litt slitsom og masete innimellom, men hun er sikkert helt gjennomsnittlig svigermor som åpenbart er veeeldig stolt av og forelsket i barnebarnet sitt (vår sønn)

Problemet er at siden min mann misliker henne så mye, så inviterer han jo aldri henne hjem til oss, og vi drar aldri på besøk til henne. De gangene hun har vært her, har hun bodd hos søsteren hans, og bare stukket innom hos oss.

Og jeg føler at hun prøver å innsmigre seg hos meg, for å få mer kontakt. Spør meg om når vi skal komme på besøk til henne, og hun maser også på meg om andre ting som egentlig burde være mellom henne og hennes sønn, ikke mellom henne og meg (etter min mening)

På den ene siden, så vil jeg ikke virke avvisende, og vil jo også gjerne ha en OK kontakt med henne for at hun og barnebarnet skal få kontakt.

På den andre siden, så vil jeg ikke ta hennes parti i den konflikten som åpenbart er der mellom min mann og henne. Så kan ikke være for imøtekommende heller, da jeg ser at hun fort vil kunne utnytte dette (ja, han har muligens rett i at hun er noe manipulerende...)

Så, what to do... har prøvd å snakke med mannen om det, at jeg føler vi burde invitert henne mer på besøk osv men at jeg ikke vil gjøre det av hensyn til ham. Han sier bare at jeg ikke skal tenke på det og at hun fint klarer å ta kontakt selv når hun syns det er på tide..

Resultatet er at jeg, når vi treffer henne, føler at jeg er mer avvisende mot henne enn jeg ville vært om jeg ikke var det for min manns skyld, og det er ikke noen god følelse..

Husk for all del at det er mannen din du skal holde sammen med. Selv har jeg ett elsk, hat forhold til moren min. Hun blir psykopatisk om noen forsøker og krangler med henne men er helt grei til vanlig, så lenge ingen sier henne i mot eller sier at hun gjør noe feil. Problemet er at når jeg har levd med henne og hennes feil i 20 år selv, og er vant til at hun kan sitte og slenge dritt til meg i timesvis uten at jeg kan si noe tilbake (for om jeg gjør det så blir det med en gang en krangel i stedet for drittslenging) så er det klart at jeg ikke har ett helt godt forhold til henne.

Men jeg vet jo at hun er glad i barn og når jeg får barn selv vil jeg at hun skal være i barnas liv som nettopp en besteforelder, men jeg kommer aldri NOENSINNE til og gå med på at hun har noen som helst innflytelse over barna eller hvordan mitt liv skal være.

I det hele tatt kommer det til å bli en sinnssykt vanskelig situasjon for min del og komme igjennom.

Og det eneste STOORE tipsen jeg kan gi deg er dette:

HOLD BESØKENE KORTE, en, to, tre eller kanskje fire timers besøk går helt sikkert fint på regelmessig basis. Bo hos henne i ett døgn og det kommer til og bli utrivelig stemning med en gang

Bare ha det i bakhodet at du kan si til mannen at hun bare er der en liten stund!

Ellers så kan du jo se litt på dette Typisk mor og sønn forhold på den måten mannen din sikkert har det. Så lenge det er korte greie besøk og det ikke er slik at mor bor hos sønn eller sønn hos mor går alt ganske greit

http://www.surfthechannel.com/show/452.html

[Gjest Gjest]

Eller for å si det på en annen måte:

Enten tar du din manns parti her og innser at av en eller annen grunn - god eller dårlig - har de for tiden et dårlig forhold og at han ikke orker et nært forhold til sin mor.

Eller så forteller du din mann rett ut at han er en dust som ikke kan ha et godt forhold til sin mor siden søskenene hans har det.

For å si det slik: Det er flere steder der noen barn har et godt forhold til sitt forhold og en ikke har det. Det kan være gode grunner for det og man bør ikke tvinge den det gjelder uten at man har satt seg godt inn i grunnene. Disse grunnene kan den det gjelder ønske å oppgi eller ikke. Før du vet at disse grunnene er dårlige skal du i alle fall ikke tvinge igjennom noe som helst.

Litt respekt for ens partners følelser rundt et vanskelig forhold bør en kunne forvente vel?

Moren min kjeftet på meg siden jeg var 5 år gammel, jeg er skyteskiven mens broren min går det helt fint med.

Jeg kan sitte og få kjeft i timesvis fordi jeg tok en halv liter melk og lagde pannekaker til hele familien på en søndag (uten at melken faktisk skulle brukes til noe annet) mens broren min aldri får kjeft. Jeg sier ikke noe tilbake fordi jeg vet det blir krig med en gang da, men det er ikke få ganger broren min har kommentert at moren min kjefter på meg dagen lang uansett om jeg gjør noe galt eller ikke.

Så om dama mi hadde tatt moren min sitt parti hadde jeg kasta både henne med hodet først ut av huset og bedt henne dra til helvetet. For jeg har måttet tåle urimelig kritikk hver eneste gang jeg har vert hjemme hele livet mitt og på grunn av at moren min blir psykopatisk og bryter i sammen med en gang jeg sier ett eneste ord så har jeg rett og slett måttet holde kjeft.

Du er gift med mannen eller kvinnen din. Hold deg for faen på hans eller hennes side!

[Phaedra]

Og jeg føler at hun prøver å innsmigre seg hos meg, for å få mer kontakt. Spør meg om når vi skal komme på besøk til henne, og hun maser også på meg om andre ting som egentlig burde være mellom henne og hennes sønn, ikke mellom henne og meg (etter min mening)

Fortell henne vennlig at dette er noe hun må spørre sin sønn om. Hvis hun da sier at han aldri inviterer henne så informer henne om at du er klar over det, og at dette er et oppgjør hun må ha med sønnen sin.

Støtt din mann - uansett hvor urimelig det virker som om han er. Det er han du skal leve med. Men så kan du jo også spørre ham om barnebarnet skal dras inn i dette eller ikke.

I min familie så har bestemor kranglet med flere av sine barn (hun har en del). Noen av barna hennes har valgt å ikke ha kontakt med henne, og samtidig så mistet bestemor all kontakt med barnebarna - som var veldig glade i henne. Både bestemor og barnebarn er lei seg for dette - og problemet utvider seg når man har familiesammenkomster rundt jul osv. Krangelen var egentlig kun mellom bestemor og barn, men nå går det også utover barnebarn og andre i familien som ikke hadde noe med krangelen å gjøre i det hele tatt.

Et av barna hennes har derimot valgt å la barnebarna fortsette å ha kontakt - de er stadig på besøk og overnatter osv. Men foreldren er kort og avvisende mot moren, og fungerer bare som en "taxi". Jeg har stor respekt for den av barna som ikke lar krangelen gå utover sine barn igjen - samtidig som jeg har full forståelse for hvorfor de unngår moren sin.

Endret 15. november 2009 av Phaedra

[Gjest Gjest_molly_*]

Eller for å si det på en annen måte:

Enten tar du din manns parti her og innser at av en eller annen grunn - god eller dårlig - har de for tiden et dårlig forhold og at han ikke orker et nært forhold til sin mor.

Eller så forteller du din mann rett ut at han er en dust som ikke kan ha et godt forhold til sin mor siden søskenene hans har det.

For å si det slik: Det er flere steder der noen barn har et godt forhold til sitt forhold og en ikke har det. Det kan være gode grunner for det og man bør ikke tvinge den det gjelder uten at man har satt seg godt inn i grunnene. Disse grunnene kan den det gjelder ønske å oppgi eller ikke. Før du vet at disse grunnene er dårlige skal du i alle fall ikke tvinge igjennom noe som helst.

Litt respekt for ens partners følelser rundt et vanskelig forhold bør en kunne forvente vel?

Jo, enig. Jeg presser han heller ikke til å forklare hvorfor han misliker moren så veldig når søsknene ikke gjør det. og jeg tar jo mannens parti her. Men føler at jeg havner i en vanskelig situasjon i forhold til svigermor pga det, men jeg skjønner jo at det er den eneste rette tingen å gjøre.

Takk for svaret

[Gjest Gjest_molly_*]

Jeg tror du er tjent med å ha et litt distansert forhold og prøve å observere relasjonen utenfra, og ikke la deg rive for mye med av smiger fra hennes side eller de verste karakteristikkene fra mannen din sin side. Kan forstå ønsket om kontakt pga barnebarnet, og det bør dere jo prøve å jobbe med å få til, men det høres ut som det kan være lurt å ikke involvere seg altfor mye. Kan bli mye drama rundt endel folk.

Er nettopp slik jeg har prøvd å forholde meg også. Takk for støtten

[Gjest Gjest_molly_*]

Og det eneste STOORE tipsen jeg kan gi deg er dette:

HOLD BESØKENE KORTE, en, to, tre eller kanskje fire timers besøk går helt sikkert fint på regelmessig basis. Bo hos henne i ett døgn og det kommer til og bli utrivelig stemning med en gang

Bare ha det i bakhodet at du kan si til mannen at hun bare er der en liten stund!

Ellers så kan du jo se litt på dette Typisk mor og sønn forhold på den måten mannen din sikkert har det. Så lenge det er korte greie besøk og det ikke er slik at mor bor hos sønn eller sønn hos mor går alt ganske greit

http://www.surfthechannel.com/show/452.html

Jepp vi har hittil bare sett henne i max 3 timer av gangen.

Hehe, og den serien ser faktisk mannen litt på, jeg har ikke fulgt med veldig, men får visst begynne å gjøre det

[-Elektra-]

Det beste er vel om du forholder deg helt nøytral.

Din mann har sin opplevelse av henne, du kjenner henne ikke så godt enda, og vil gjerne finne ut av ting selv.

Det er greit, men ikke press din mann til samvær med sin mor mer enn han selv ønsker.

Når det gjelder mor/sønn og forholdet dem i mellom, bør du holde deg utenfor den konflikten.

Prøver svigermor å få deg på sin side/sette dere opp mot hverandre eller få din mening om noe hun bør ta opp med sin sønn, så vær ærlig og si at dette må de to snakke om selv.

[Gjest Gjest_molly_*]

Du er gift med mannen eller kvinnen din. Hold deg for faen på hans eller hennes side!

Takk for bekreftelse på at det jeg gjør er riktig, skal fortsette med det

[Gjest Gjest_molly_*]

Fortell henne vennlig at dette er noe hun må spørre sin sønn om. Hvis hun da sier at han aldri inviterer henne så informer henne om at du er klar over det, og at dette er et oppgjør hun må ha med sønnen sin.

Støtt din mann - uansett hvor urimelig det virker som om han er. Det er han du skal leve med. Men så kan du jo også spørre ham om barnebarnet skal dras inn i dette eller ikke.

Takk for fint svar

[Gjest Gjest]

Det beste er vel om du forholder deg helt nøytral.

Din mann har sin opplevelse av henne, du kjenner henne ikke så godt enda, og vil gjerne finne ut av ting selv.

Det er greit, men ikke press din mann til samvær med sin mor mer enn han selv ønsker.

Når det gjelder mor/sønn og forholdet dem i mellom, bør du holde deg utenfor den konflikten.

Prøver svigermor å få deg på sin side/sette dere opp mot hverandre eller få din mening om noe hun bør ta opp med sin sønn, så vær ærlig og si at dette må de to snakke om selv.

Nei, mannen har sin opplevelse av henne og det er han du skal leve med. Du kan være snill med svigermor men å stille spørsmål ved hvorfor mannen gjør som han gjør er og be om krangler i husholdningen. Det er godt mulig han overreagerer eller hva faen som er, men det må han få lov til. Mest sannsynlig har han vokst opp med moren og rett å slett FÅTT NOK, orker ikke mer, vil ikke krangler mer, vil ha så lite som mulig mer mor å gjøre.

Det er mannen du skal leve med, og svigermor i sin posisjon har nok mye lettere for å forstå at du prinsipielt tar mannens side enn mannen har for at du tar mors side. Fordi det tross alt er mannen du skal leve med!

[Gjest Gjest]

Nei, mannen har sin opplevelse av henne og det er han du skal leve med. Du kan være snill med svigermor men å stille spørsmål ved hvorfor mannen gjør som han gjør er og be om krangler i husholdningen. Det er godt mulig han overreagerer eller hva faen som er, men det må han få lov til. Mest sannsynlig har han vokst opp med moren og rett å slett FÅTT NOK, orker ikke mer, vil ikke krangler mer, vil ha så lite som mulig mer mor å gjøre.

Det er mannen du skal leve med, og svigermor i sin posisjon har nok mye lettere for å forstå at du prinsipielt tar mannens side enn mannen har for at du tar mors side. Fordi det tross alt er mannen du skal leve med!

For lat til og logge meg inn men jeg skrev nettopp dette. Må få legge til en setning til:

Det at han allikevel går med på besøk viser i grunn bare en ting, han vil ta seg av barna, han vil at mor og kone skal være lykkelige. Og prøver å sette de følelsene han har ovenfor mor til side.

[Gjest Gjest]

Hvorfor hører du ikke på mannen din? Det er han som har vokst opp med henne.

Hvorfor mener du at hun er en helt gjennomsnittlig svigermor, når han gjentatte ganger bedyrer noe helt annet?

Har et vennepar hvor han ikke liker den utvidede familien sin. Likevel maser hun så det suser, fordi hun vil kjenne hele svigerfamilien sin.

Sorry, men jeg synes det er smakløst og respektløst. Her synes jeg du må ta deg selv i nakken.

Det er hans mamma. La ham bestemme.

må jeg mislike en person,forde om du eller andre gjør det?

Det kan være mye som har hendt,som ikke har passet sønnen,og dermed kaller henne både det ene og det andre.

for alt vi vet,så kan det være mangel på komunikasjon.

trist om det skal forbli sånn for barnets del. Far ødelegger en viktig kontakt. Og klarer de det ikke nå da det er barn i bildet,så vil de aldri klare det.

Ha et åpent sinn,la de ta sine konflikter, og gi beskjed at du ikke vil bli en del av de. Og du skal ikke være noe mellommann og budbringer mellom de.

[stjernekyss]

må jeg mislike en person,forde om du eller andre gjør det?

Det kan være mye som har hendt,som ikke har passet sønnen,og dermed kaller henne både det ene og det andre.

for alt vi vet,så kan det være mangel på komunikasjon.

trist om det skal forbli sånn for barnets del. Far ødelegger en viktig kontakt. Og klarer de det ikke nå da det er barn i bildet,så vil de aldri klare det.

Ha et åpent sinn,la de ta sine konflikter, og gi beskjed at du ikke vil bli en del av de. Og du skal ikke være noe mellommann og budbringer mellom de.

Ingen har snakket om å mislike. Det er snakk om å ha tillit til de menneskene man elsker i livet.

Det er mye i livet som burde vært på en annen måte. Men det er det ikke.

Det handler om å se ut av forestillingene man har om virkeligeheten, og det å forholde seg til den sånn som den er. Og å være forsiktig med hva man ønsker seg. Ingenting tilsier at kontakt er bedre enn ikke kontakt.

Guttungen er 6 måneder gammel. Han tar ingen skade av å ikke ha kontakt med farmor. Dette har med de voksne å gjøre. At mor har hatt et godt forhold til sine besteforeldre, og har hatt glede av det, er ikke retningsgivende for hvordan deres sønn vil få det med sine besteforeldre.

Vi vil så gjerne skape en glansbildeverden, men livet blir så mye enklere og bedre når vi alle får lov til å være de vi er. Ikke de vi burde være.

Tror du virkelig kontakten mellom farmor og barnebarn vil være god, når det er en underliggende konflikt mellom farmor og far? Vi har alle vært ufrivillig dratt inn i andre menneskers konflikter fra tid til annen, og det er ikke noe vi ønsker å bevisst utsette våre barn for.

Barnet skal ikke være motivasjonen for å løse opp i en konflikt mellom mor og sønn. Ønsket om å løse konflikten i seg selv, er motivasjon nok. Og før far er klar for det, kommer det ikke noe godt ut av å presse på.

La mannen få bestemme hva slags kontakt han ønsker med sin egen mor. Kommer lite initiativ, motivasjon og glede ut av mas. Han er voksen. Og er garantert smart nok til å skille rett fra galt.