hva stresser jeg for?

[Gjest Gjest_smooth_*]

heisann!

jeg har vært sammen med typen min i 6 mnd, fått meg ny jobb og er på flyttefot til hans by og leiligheten vår om 2 uker! er ganske redd!

greia er at dette er min første kjæreste, og jeg er så glad i ham! men jeg stresser helt vilt med ting som ikke er viktige! at min første kjæreste er et avstandsforhold har gjort meg mer stresset enn noe annet, og jeg har vært uvel mye..også hatt et par episoder der jeg har svimlet veldig og følt jeg skulle få angstanfall (har hatt det 1 gang, og vet hvordan det føles rett før det kommer)og jeg har trøstespist endel! jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn..

vi er veldig like jeg og kjæresten, men, jeg har ingen venner som bor der jeg bor, de har flytta..noe som gjør det og flytte mye lettere, ingen her uansett..han derimot har et par han henger med..så hvis jeg sitter hjemme og slapper av, mens han er med venner så føler jeg meg som den største looseren ever! føler at jeg har noe og bevise, selv om jeg ikke har det..at vennene mine har flytta er jo ikke en konsekvens av den jeg er - men pga studier! sånn som idag: jeg har jobba, deretter trente jeg for så og slappe av og sove litt.. mens han nå er sammen med venner, og jeg føler meg utafor.. hvorfor det liksom? har jo ingen grunn til det? dusteproblem..

ellers analyserer jeg alle meldinger vi skriver, hvor ofte de skrives og ellers de fleste detaljer.. jeg vil helst la være, for det er jo ingenting og analysere.. han er jo verdens beste! men jeg inbiller meg at han er mindre glad i meg om jeg ikke hører fra ham innen sånn og sånn osv osv.. gud det er slitsomt og være meg!

ellers har det gått noen år nå der jeg har vært uten vennene mine, og jeg har funnet ut at det ikke er verdens letteste jobb og skaffe seg nye.. og jeg er ikke verdens mest oppfinnsomme når det gjelder og lage seg nye hobbyer, så når jeg er sammen med ham kan jeg finne på og føle at jeg er verdens kjedeligste person og at han sikkert kjeder seg osv osv.. jeg sier ofte ja til og gjøre ting han vil, filmer han vil se og sånn - fordi jeg innbiller meg at han liker meg mindre om jeg ikke vil!

føler at jeg alltid må bevise alt mulig, mye fordi jeg er overvektig, så tror jeg at jeg må overkompansere med mye annet for at han skal være glad i meg. han sier jo tilogmed: ''du, du trenger ikke bevise noe som helst!''

hvorfor i h*** kan jeg ikke bare slutte og tenke sånne ting, stresse for unødvendige saker og bare være glad for at jeg har verdens beste gutt? jeg snakker ikke med ham om disse tingene, fordi jeg ikke vil ødelegge noe i forholdet med min usikkerhet på alt mulig..men jeg sliter med det alene, er somregel kvalm og uvel..

noen som har hatt det på samme måte ? hva gjorde du for og komme utav det?

setter pris på alle tanker runt dette...vil jo bare kunne slappe av og nyte at jeg har funnet den beste gutten i verden!

mvh stressa

[~white lady~]

Og problemet var?

Det eneste jeg klarte å lese ut av innlegget ditt er at du er usikker og har liten selvtillit, og føler du ikke er verdt kjæresten din, mye fordi du er overvektig.

Vel, si til deg selv at du er like mye verdt som alle andre, og rams opp alle de gode egenskapene dine, som du garantert har, så kanskje du kan begynne å tenke andre veien, at det er kjæresten din som er heldig, og ikke du!

[Gjest Gjest]

Blir du ikke sliten av å ikke være deg selv når du er sammen med kjæresten din ? Du sier du sier ja til ting selv om du kanskje ikke vil det. Jeg er jo enig i at hvis sambo sier "kan vi plis se denne filmen istedet for den?" og han har kjempelyst til det, så er jeg jo med på det. Jeg syns ikke man skal bøye seg og si "ja, det er greit " til absolutt alt. Så slitsomt!

Du må roe deg ned for din egen del! Det er vel en grunn til at han er sammen med deg er det ikke ? Han liker deg jo. Du må passe på å væredeg selv, ingen vil ha en jente som er enig med alt og ikke har egne meninger.

[Shenanigan]

Ai ai ai jenta mi

Tror du har ganske lav selvtillit og aaaallt for mye tid på hånden til å sitte rundt og være usikker på alt ditt.

Jeg ville tro at å finne seg noen venner er veldig viktig for deg. Få tilbakemelding fra flere enn kjæresten på at du er viktig i livet. Ha ett "liv" som er bare ditt men som man kan snakke med kjæresten om når man kommer hjem til ham.

Ikke slå deg selv i hodet fordi du har trøstespist, sånt kan skje de beste.. Du søker en venn i maten, men det løser ikke problemet, tvert imot. Sjokolade i for store mengder er en duste-venn som ikke hjelper på selvtilliten.

Jeg slet med litt dårlig selvtillit i yngre år og det var til venninner og venner jeg snudde meg for å øke denne. Se på de fine menneskene som vil være venner med meg lzm.

Hva kan du gjøre for å få etablert noen vennskap der du bor?

Kurs? Organisert hobby? Bruke FB aktivt, melde deg opp til arrangementer der? Kollegaer? Har kameratene hans damer?

Ikke være superkresen på om du passer med alle som muligens kan gi deg sosial omgang utenfor ham. Du behøver ikke finne din BFF ved første øyekast. Bli kjent med en som så kjenner to som igjen er i en vennegjeng....

Tror mye vil løse seg om du får til dette....

[Gjest fisk]

Er det aldri en mulighet for at du kan være med når han skal treffe vennene sine,- noen av dem har sikkert kjærester du kan bli kjent med evt.?

Arranger en fest hjemme hos dere ei helg, så får du jo møtt mange i hans omgangskrets i en smell!

Samtidig er det også viktig å finne "egne" venner som han kanskje ikke kjenner så godt, så er du ikke alltid avhengig av hans bekjentskaper, men viser deg selvstendig som fikser å bygge et nettverk uten ham.

Jeg er ofte med sambo's venner og mine venner, men jeg foretrekker også alene-tid, og vil gjerne være alene hjemme innimellom. Jeg føler meg overhodet ikke som en taper av den grunn, det er jo selvvalgt, og trives i mitt eget selskap,- jeg blir fort sliten av mye sosialt på en gang. Min samboer er mer sosial enn meg, og vil helst være sammen med noen istedet for alene, så da passer det fint om jeg "jager" ham ut innimellom og samtidig får tid til å pusle med mitt i fred..

Nå vet jeg jo ikke hvilken type du er, men om du trives med litt alene-tid, er det da ingen grunn til at du skal føle deg som en taper! Det betyr kanskje heller at du er lite avhengig av andre for å trives?

Er det en stor by eller et lite tettsted dere bor på?

Det er som regel flere arenaer å treffe nye mennesker på uansett,

og så kan det vel være lettere jo yngre man er, i og med at mange etterhvert stifter familie og får mindre tid og overskudd til sosiale ting med venner.

Gjennom jobben blir du nok kjent med noen evt.

På mange arbeidsplasser legges det også vekt på arrangement for å knytte sosiale bånd,- firmafester/turer, julebord, lønningspils ++

Ellers kan du jo alltids melde deg inn på et eller annet du tror du kan være interessert i å drive med på fritiden,- trening, friluftsliv, sy/hobby/scrappe-klubb, matlagingskurs o.s.v

Lykke til!!

[Gjest Gjest_smooth_*]

takk for mange gode svar =) nei jeg skjønner at problemet ikke kom fram så godt =)

dette er jo som sagt mitt første forhold, i tillegg er det et avstandsforhold - noe jeg har slitt mye med..men som jeg bestemt bare ville klare fordi fyren er så bra.

nå flytter jeg om 2 uker, og håper og skape mine helt egne relasjoner det borte, og vil virkelig jobbe for dette.. har ikke lyst og være avhengig av ham til alt mulig, jeg har alltid vært selvstendig..men alle trenger venner. mine beste venner som virkelig bryr seg om meg bor ikke her lenger, som sagt..men vi snakkes jo likevel - og det er jeg glad for. men sånn som ei veninne jeg har her jeg fortsatt bor (omtrent min eneste veninne her) jeg spurte hva hun skulle ikveld, og om hun ville finne på noe.. nei hun skulle på kino så vi kunne jo henge litt før det, men ikke noe spørsmål om jeg ville være med eller noe..jeg er ikke sånn selv, jeg inkluderer alle uansett! derfor liker jeg ikke og bli behandlet anderledes enn jeg behandler folk, men sånn er vel verden..

poenget med dette er at jeg spurte kjæresten hva han skulle idag, nei han skulle være med en kompis.. og jeg fikk en ekkel sjalu følelse.. men på en annen måte enn det som er vanlig, han skal jo være med en gutt liksom=) det var helst på den misunnelige måten.. jeg vil også ha sånne venner som vil finne på noe hele tiden liksom.. så lurer jeg sånn på hvordan det blir når jeg flytter..om jeg blir mye alene fordi han skal være med disse vennene. det har ikke skjedd til nå når vi har vært sammen, når jeg har reist dit i helgene, men da har jeg jo vært der kort tid også.

jeg er også en sånn person som sjekker mobilen hele tiden og svarer med en eneste gang.. alltid vært sånn uansett hvem jeg skriver med! og jeg vet mange andre som også er slik=) men slik er ikke han, så når jeg sluttet på jobb idag klokka 4, så tenkte jeg at det var rart at jeg ikke hadde hørt fra ham, kanskje han sover tenkte jeg.. men da var han ute på noe, så tenker jeg: er det vanlig at man tenker mindre på hverandre ettersom forholdet går sin gang? jeg vet jo ikke sånnt jeg! så jeg må jo bare spørre.. jeg sjekker liksom om jeg har hørt fra ham hele tiden.. jeg hater og være så langt borte fra hverandre.. jeg tenker så mye at hodet snart sprenger.. og jeg vedder på at det er helt uten grunn =(

jeg forteller som sagt ikke ham om alle disse usikkerhetene, for de er jo mitt problem og ikke hans, og jeg vil ikke ødelegge forholdet pga dette liksom.. det er jo så tåpelig! er kvalm og trist jeg..

[Gjest Gjest_smooth_*]

jeg bare legger til noe her..

følelsen jeg har er en slags andpusten følelse uten at jeg er andpusta..er så stressa..er sikker på at det er derfor jeg har hatt mye hodepine i det siste..

blir så lei meg av og skrive sånnt, fordi jeg egentlig er verdens mest optimistiske person..men jeg føler meg så avhengig av og høre fra ham, hvorfor det? det er akkuratt som om at jeg trenger bekreftelse på at vi har det bra sammen.

sånn som i begynnelsen skrev vi meldinger til hverandre hele dagene, nå var vi nettopp på tur sammen sist uke fra fredag til torsdag, å han reiste hjem til byen sin igjen (den som snart er min også) hele helgen har han vært med kompiser og jeg har nesten ikke hørt fra ham. dette trenger ikke bety noe som helst, men jeg stresser..har ingenting og sammenligne med siden dette er min første kjæreste. er bare ute etter noen gode ord fra noen som har vært der men vet at alt er ok. har fått 2 meldinger idag, det minste jeg har fått på en dag siden jeg traff ham. spurte om vi kunne snakkes senere, på tlf liksom.. og jeg fikk til svar at vi nok kunne det, med smiley og alt.. og vet du hva jeg analyserer nå? ordet nok? kan NOK det? vil han ikke liksom? altså dette er jo tullete, men så stressende er hodet mitt.. jeg vil roe meg ned og nyte alt sammen..

det hjalp bittelitt og tenke på at jeg for ikke lenge siden hadde ham i livet mitt, og nå burde være glad for at jeg har ham,og ikke tenke på alt dette som ikke betyr noe..

er ikke meg selv, denne triste personen er ikke meg, han greier være som før, men jeg føler meg helt lammet..

[Shenanigan]

jeg bare legger til noe her..

følelsen jeg har er en slags andpusten følelse uten at jeg er andpusta..er så stressa..er sikker på at det er derfor jeg har hatt mye hodepine i det siste..

Jeg tror du har angst/panikk-angst. Kan du lese litt om dette og se om du kjenner deg igjen?

Jeg har angst og har til tider mye vondt i hodet grunnet spenninger. Det du sier om pusten høres ut som panikk-angst puste-mønster hvor du puster for fort og dårlig.

Kan du lese tråden om selvrealisering? Tror du vil finne ting der som kan være interessante for deg, tenker særlig på yoga. Muligens har du også godt av å få noen timer hos psykolog. Noen ting kan være vanskelige å bare tenke seg ut av selv....